Den signede dag med fryd vi ser

«Den signede dag med fryd vi ser» ble skrevet av N.F.S. Grundtvig og tonesatt av C.E.F. Weyse i 1826, opprinnelig til kristendommens tusenårsjubileum i Danmark.

Malerier: C.A. Jensen

«Den signede dag» er en dansk salme skrevet av dikterpresten og folkeopplyseren N.F.S. Grundtvig (1783–1872) i 1826 med melodi av komponisten og organisten C.E.F. Weyse (1774–1842).

I forbindelse med feiringen av 1000-års jubileet for innføringen av kristendommen i Danmark ville Grundtvig trykke en bok med tre av sine egne salmer. Disse salmene ville han skulle synges ved gudstjenesten i Vor Frelsers kirke, hvor han var ansatt som prest,^[1] pinsemorgen 14. mai 1826. Dette fikk han ikke tillatelse til ettersom biskopen forbød han å benytte andre salmer enn de som sto i salmeboken. «Den signede dag» var en av salmene som ikke måtte synges.

I 1837 kom første bind av Grundtvigs sangverk ut og den inneholdt ca. 400 av hans salmer, blant annet «Den signede dag».

«Den signede dag» ble tatt opp i den danske kulturkanonen i 2006 under 12 Højskolesange.^[2][3]

Weyses melodi er også brukt i Elias Blix' norske «nasjonalsalme» «Gud signe vårt dyre fedreland», egentlig «Fedralandet», fra 1891.

Den signede dag med fryd vi ser
af havet til os opkomme,
den lyse på himlen mer og mer
os alle til lyst og fromme!
det kendes på os som lysets børn,
at natten hun er nu omme!

Den signede stund, den midnatstid,
Vorherre han lod sig føde,
da klared det op i østerlid
til dejligste morgenrøde,
da lyset oprandt, som jordens bold
skal lysne udi og gløde.

Om levende blev hvert træ i skov
og var så hvert blad en tunge,
de kunne dog ej Guds nådes lov
med værdelig røst udsjunge,
thi evig nu skinner livets lys
for gamle og så for unge.

Thi takke vi Gud, vor fader god,
som lærken i morgenrøde,
for dagen, han os oprinde lod,
for livet, han gav af døde.
Den signede dag i Jesu navn
os alle vort liv forsøde!

Nu sagtelig skrid, vor højtidsdag,
med stråler i krans om tinde!
hver time til herrens velbehag
som bække i eng henrinde,
til frydelig sig til sidst de sno
op under de grønne linde!

Som guld er den årle morgenstund,
når dagen opstår af døde,
dog kysser os og med guld i mund
den liflige aftenrøde,
så tindre end må det matte blik,
de blegnede kinder gløde.

Så rejse vi til vort fædreland,
der ligger ej dag i dvale,
der stander en borg så prud og grand
med gammen i gyldne sale,
så frydelig dér til evig tid
med venner i lys vi tale!