Jørn Utzon

Jørn Utzon
Født		9. apr. 1918[1][2][3][4] København[5][6][7]
Død		29. nov. 2008[2][3][4][8] (90 år) Helsingør (Danmark)[9]
Beskjeftigelse		Arkitekt
Utdannet ved		Det Kongelige Danske Kunstakademi
Far		Aage Utzon[10]
Barn		Jan Utzon Kim Utzon Lin Utzon
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark
Gravlagt		Hellebæk Kirkegård[11]
Medlem av		Royal Academy (æresmedlem) Accademia delle Arti del Disegno
Utmerkelser		14 oppføringer Pritzker Architecture Prize (2003) (statsborgerskap: Kongeriket Danmark) Royal Gold Medal (1978) Prins Eugen-medaljen (1973) Alvar Aalto-medaljen (1982) C.F. Hansen-medaljen (1967) Niels-prisen (1986)[12] Eckersbergmedaljen (1957) Emil Bissens Award (1947) (sammen med: Tobias Faber, Mogens Irming) Wolf Prize in Architecture (1992)[13] Sonningprisen (1998) Æresdoktot ved Universitetet I Sydney Honorary Companion of the Order of Australia (1985)[14] Australian Institute of Architects Gold Medal Sir John Sulman Medal
Fagfelt		Arkitektur
Kjent for		Operahuset i Sydney Paustians Hus Kuwait National Assembly Building
Viktige verk		Operahuset i Sydney Romerhusene Bagsværd kirke Paustians hus
Jørn Utzon på Commons

Jørn Utzon (født 9. april 1918 i København i Danmark, død 29. november 2008 samme sted) var en dansk arkitekt som er særlig kjent for Sydneys hovedlandemerke, Operahuset. Han mottok Pritzker-prisen i 2003.^[15]

Aage Utzon var en respektert person innen sitt fag og arbeidet med utviklingen av nøysomt presiserte spissgatter. Han var kjent for å beskrive sine båter ned til den minste detalj i sine konstruksjonstegninger – Jørn Utzon etterlignet denne teknikken i sin egen karriere.

Jørn Utzon ble født i København, men da han var et år gammel flyttet familien til Ålborg hvor faren, Aage Utzon (1885–1970), fikk arbeid som skipsingeniør på Aalborg verft. Som barn brukte Jørn Utzon mye tid i skipsverkstedene hvor han betraktet hvordan skipene ble til. I utformingen av skipene ble konstruksjons- og funksjonsoptimering den avgjørende faktor for skipenes utseende og den deri implementerte estetikk dannet i Utzons senere verk et viktig inspirasjonsgrunnlag.

Utzon gikk på den private Klostermarkskole og senere på Aalborg katedralskole hvor han på grunn av ordblindhet fikk årgangens dårligste studentereksamen.^[16]

Utzons far tok familien med til Stockholmsutstillingen i 1930. Denne utstillingen introduserte Utzon for funksjonalismen og gjorde et stort inntrykk på ham. Gunnar Asplund var hovedkraften bak denne utstillingen. Asplund hadde i 1920-årene medvirket til å sette svensk arkitektur på verdenskartet med verk som eks. Stockholms stadsbibliotek, Skandia-biografen, Skogskirkegården, Villa Snellman mfl. Utzons familie ble inspirert av de transparente og lyse karakteristika som utstillingen var preget av og satte sitt eget hus i stand etter disse nye impulsene.

I 1937 flyttet familien Utzon til Helsingør. Utzon begynte samme år sine studier på Københavns Kunstakademi med Kay Fisker og Steen Eiler Rasmussen som sine læremestre. Han utviklet seg meget gjennom de fem årene han var ved akademiet og var ferdigutdannet i 1942.

Senere samme år under tyskernes okkupasjon av Danmark flyktet Utzon til Stockholm som på dette tidspunkt var en rugekasse for skandinavisk og internasjonal arkitektur. Han fikk selskap av arkitekter som eks. Arne Jacobsen, Poul Henningsen, Halldor Gunnløgsson, Tobias Faber m.fl. Asplunds nordiske funksjonalisme inspirerte dem alle, som også Alvar Aaltos arkitektkontor i byen gjorde det. Utzon arbeidet i denne perioden sammen med Hakon Ahlberg, som nettopp hadde utgitt en bok om Asplund, og kort etter med Paul Hedqvist. Gjennom Hedqvist kom han i kontakt med den norske arkitekten Arne Korsmo.

Etter at tyskerne overga seg i 1945 ville Utzon hjelpe til med gjenoppbygginegn av Europa med en rekke midlertidige hus i Nederland. Disse ble hans første skritt mot de additive prinsipper som han senere tenkte ut.

Samme år vendte han tilbake til Danmark hvor han sammen med Tobias Faber deltok i flere arkitektkonkurranser hvor konkurranseforslagene bygget på integreringen av det aktuelle landskap i formgivingen, som det eks. sees i forslaget til nytt Crystal Palace. I dette forslaget er en rekke platåer formet etter det omgivende terrengs bølgeformasjon kombinert med en stolpekonstruksjon som viderefører stemningen fra det nært liggende skoglandskapet. Denne integrering av naturen i arkitekturen ble et viktig virkemiddel og en viktig arbeidstilgang gjennom Utzons karriere. Utzon og Faber fortsatte samarbeidet på flere prosjekter.

Fra 1947 til 1949 var Utzon henholdsvis i Marokko, USA og Mexico. I Marokko utviklet han fabrikkdesign og ble introdusert til islamsk arkitektur. Han oppdaget den fundamentale visdom hos alminnelige mennesker, hverdagsdetaljene og kvaliteten i sammenhengen mellom byggematerialer og landskapets naturlige materialer. Denne inspirasjonen førte på dansk jord til at Utzon ofte valgte å bygge hus i lokale danske byggematerialer, som for eksempel gul tegl.

I 1949 mottok Utzon et legat for å reise til USA og Mexico. I USA besøkte han Ray og Charles Eames, Frank Lloyd Wright og Ludwig Mies van der Rohe. Etter møtene med dem var Utzon i Mexico og så på mayaenes plattformkomplekser Uxmal og Chichen Itza på Yucatán. Han ble fascinert av den måten mayaene bygget mot himmelen for å komme nærmere Gud og av den måten templene reiser seg majestetisk opp av jungelen. Denne opplevelsen ga inspirasjon til hans artikkel: Platforme og plateauer: En dansk arkitekts ideer.

Et forslag i samarbeide med Arne Kosmo til henholdsvis Oslo Banegård (1947) og vestre Vika (1948) ledet til et samarbeide med PAGON (Progressive Arkitekters Gruppe Oslo Norge). Med denne gruppen ble ideen om billige midlertidige etterkrigshus videreutviklet gjennom et forslag i Arnebråten (1951). Disse ideene fortsatte over i lignende prosjekter i Skåne, Fredensborg og Kingohusene i Helsingør. I disse husene omkranser bebyggelsen delvis et kvadratisk gårdsareal hvor utvidelser kan bygges når økonomien tillater det.

De byggetekniske prinsipper i disse husene bygger på å la én bærende vegg bære resten av husets bestanddeler. Utzon fant inspirasjon til dette i Eames hus som han hadde besøkt året før og bygget videre på denne ideen i sitt eget hus i Hellebæk.

I slutten av førtiårene og opp gjennom femtiårene drev Utzon med flere prsojekter samtidig og dette kulminerte med operahuset i Sydney (som begynte i 1956), hvor en landmark-effekt ble forsøkt integrert. Av eksempler kan nevnes vanntårnet i Svaneke fra 1949 som avmerker Bornholms kystlinje, samt den aldri oppførte Langelinje Pavillion.

Jørn Utzon led av dysleksi. Han har selv uttalt:^[17]

Jeg blev ikke ingeniør, fordi jeg både lider af dysleksi og mangel på matematisk indsigt. Man skal have en god matematisk hjerne for at blive ingeniør. Husk, at geometri er noget ganske andet. Som en kompensation for disse handicap har jeg åbenbart et talent for rumsans. Jeg tænker mig til en bygning og så er den færdig i mit hoved. Dette har jeg kunnet bruge som arkitekt. Et rygte siger, at jeg ikke kan tegne, og aldrig har kunnet. Dette kan skyldes, at jeg arbejder så meget med modeller. Modeller er nemlig et af de mest vidunderlige design-redskaber. Men jeg laver stadig de flotteste tegninger De kan forestille Dem. En af mine norske arkitekt-venner, Arne Korsmo, siger altid, at man skal bygge et rum, i stedet for at tegne det.

Jørn Utzon

Utzons karriere tok skikkelig av da han i 1957 vant konkurransen om Sydney operahus. Forslaget ble i første omgang avslått av den opprinnelige juryen, men reddet av det senere jurymedlemmet arkitekt Eero Saarinen, som åpnet de andres øyne for det den gang spektakulære prosjektet. De hvite skallenes bløte og organiske former på Operahuset var i forslaget kombinert med orientalsk og mellomamerikansk plattformsinspirasjon som tilsammen gir det ikoniske «landmark» juryen ønsket.

Utzon var ikke på noe tidspunkt under utarbeidelsen av prosjektet til stede i Sydney. Ut fra sjøkart kunne han se at husets plassering i havnen minnet om Kronborg slotts plassering i havnen i Helsingør, som derfor var en viktig inspirasjonskilde. Når man fra vannet beveger seg rundt huset endres fasaden hele tiden og han ønsket derfor å skape en fasade som ikke var lik fra alle sider – en såkalt femte fasade.

Konstruksjonen av operahuset begynte i 1959. Ingeniørene på prosjektet hadde store vanskeligheter med å finne en metode til å bygge de store skallene, da man på det tidspunkt ikke umiddelbart hadde teknologien til å støpe så store konstruksjoner. Utzon fikk den ideen at man kunne utvikle et system hvor alle skallkomponentene blir skåret ut fra en sirkel, og på denne måten oppnå muligheten for å fremstille like prefabrikkerte komponenter til sammensettelse av skallene.

Lengre tids uoverensstemmelser med Sydneys bystyre endte i 1966 med at Utzon forlot prosjektet noe som blant annet medførte at mange av Utzons opprinnelige ideer, hovedsakelig for interiøret, gikk tapt.

Senere ble bygget omarbeidet og fullført av Peter Hall, David Littlemore og Lionel Todd. Operaen ble offisielt åpnet av dronning Elizabeth II den 23. oktober 1973.

Etter Sydney-prosjektet og opp gjennom 1960-årene utviklet Utzon sine prinsipper om additiv arkitektur karakterisert ved syntesen mellom geometri, modulasjon og standardiserte produkter. Den additive arkitekturs eksistensgrunnlag ble bekreftet gjennom Sydney-prosjektet, som viste at standardiseringen av bygningselementer var i stand til å optimere konstruksjonen av den gitte konstruksjon. I slutten av årtiet hadde Utzon fremstilt et prinsippgrunnlag som han benyttet til å utarbeide forslagene til Farum sentrum, stadionet i Jidda og hans andre forsøk på å tegne et museum i Silkeborg. Ut fra samme prinsipper utviklet han sitt Espansiva bygningssystem hvor flere like komponenter kan settes sammen til en fleksibel villa.

I slutten av sin aktive karriere tegnet Utzon Bagsværd kirke hvor dagslyset reflekteres fra høye sidevinduer ned mot de hvitkalkede, krumme loftsflatene og gir et skyggeløst lys som avtar svakt nedover. Han tegnet også parlamentet i Kuwait som er inspirert av beduinenes kultur og hvor fasaden minner om et telt, men også i sitt interiør har elementer fra basaren. I tillegg til sitt senere samarbeide med sønnene avsluttet Utzon sin solokarriere med å bygge to hus til seg selv og sin ektefelle på Mallorca i Spania.

Fra 1985 begynte sønnene Jan og Kim å samarbeide med faren, og etter at Jørn Utzon trakk seg tilbake, har de drevet firmaet Utzon Architects videre. De fikk blant annet oppdraget med å overvåke restaureringen av Operahuset i Sydney, særlig interiøret.

• Svaneke vanntårn på Bornholm, 1946
• Utzons eget hus i Hellebæk, 1952
• Romerhusene i Helsingør, 1958
• Fredensborghusene, 1962
• Silkeborg Museum, 1963
• Teater i Zürich i Sveits, 1964
• Farum bysenter, 1966
• Sportsstadion i Jidda i Saudi-Arabia, 1967
• Parlamentsbygningen i Kuwait, 1972
• Bagsværd kirke, 1976
• Paustians Hus ved havnen i København, 1986
• Musikkhuset i Esbjerg sammen med sønnen Jan Utzon.

• 2003 – Pritzker Architecture Prize
• 1998 – Sonningprisen
• 1992 – Wolfprisen
• 1987 – Nykredits Arkitekturpris^[18]
• 1987 – Betonelement-Prisen sammen med sønnene Jan og Kim
• 1985 – Australiaordenen.^[19]
• 1979 – Läkerols kulturpris
• 1973 – Prins Eugen-medaljen^[20]
• 1967 – C.F. Hansen-medaljen^[21]
• 1957 – Eckersbergmedaljen

Operahuset i Sydney er oppført i Danmarks kulturkanon.^[22]

• (en) Jørn Utzon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (da) Jørn Utzon på Kunstindeks Danmark / Weilbachs Kunstnerleksikon