Royal Copenhagen

Royal Copenhagen
Fabrikkbygningen i Købmagergade 50, fra 1775
Tidligere navn		Den Danske Porcelainsfabrik, Den Kongelige Danske Porcelænsfabrik
Bransje		Porselen og keramisk indudstri
Etablert		1. mai 1775
Eier(e)		Fiskars
Land		Danmark
Produkt(er)		porselen
Grunnlegger(e)		Frantz Heinrich Müller
Antall ansatte		500+[1]
Nettsted		royalcopenhagen.com
Royal Copenhagen 14°21′02″N 100°49′56″Ø

Royal Copenhagen er en dansk produsent av finere porselen, etablert som aksjeselskap under navnet Den Danske Porcelainsfabrik den 1. mai 1775,^[2][1] under beskyttelse av enkedronning Juliane Marie, daværende kronprins Frederik og kong Christian VII.^[3] Dagens navn oppsto da Kongelig Dansk fusjonerte med Holmegaard Glasværk i 1985.^[4]

Enkedronningen bestemte at den nye bedriften skulle ha «tre blå bølgende linjer» som sitt fabrikkmerke (logo), den ene over den andre. Dette ble tatt i bruk helt fra starten av,^[5] og logoen symboliserer Øresund, Storebælt og Lillebælt.^[3][5] De tre bølgene ble i mange år malt på porselenet av malerne selv, men i moderne tid har logoen blitt standardisert. Senere kom det også til ei kongekrone, som gjerne plasseres over de tre blå bølgete linjene. Kronen symboliserte opprinnelig det kongelige eierskapet.

Den danske kjemikeren Frantz Heinrich Müller (1738–1820) drev utstrakt forsøksvirksomhet med å framstille porselen i årene like før porselensfabrikken ble grunnlagt. Dette var noe som beskjeftiget mange i Europa tidlig 1700-tallet, etter at Europas første porselensfabrikk ble anlagt i Meissen i 1710. Müller hadde bakgrunn som laborant hos apotekeren på Bragernes i Drammen, der han også studerte norske bergarter og mineraler.^[6] Han hadde etablert sitt eget selskap i 1771.^[6] Fra 1772 jobbet han for å løse porselensgåten, som var en mer eller mindre godt bevart hemmelighet.^[6] Mange hadde prøvd og mislyktes. Müller henvendte seg ved flere anledninger til hoffet for å få støtte for sitt porselenprosjekt. Det lyktes han å framstille «ekte porselen» i 1774, og en ny henvendelse til hoffet førte da endelig fram til nødvendig støtte fra enkedronning Juliane Marie, som på den tiden var den reelle kongelige makthaveren i Danmark-Norge.^[2]

Et nytt aksjeselskap grunnlegges og fabrikken anlegges i eksisterende lokaler i Købmagergade 50 i København,^[7] i den tidligere «Post- og Gæstgivergaard» like ved Rundetårn og Trinitatis kirke. Enkedronningen og kronprinsen ble aksjeeiere sammen med noen få andre. I alt ble det tegnet 19 aksjer pålydende 1 000 riksbankdaler hver.^[7] Det var mindre enn de 50 000 rbdlr man hadde håpet på. I Købmagergade 50 ble de tidligere leietagerne oppsagt til påske.^[7] Müller ble ansatt som daglig leder av det nye selskapet, som ble innvilget monopol på produksjon av porselen i 50 år, etter Kgl. resolusjon av 6. mars 1775.^[7] Privilegiet ble utstedt 13. mars.^[7] Müller ledet fabrikken fram til Johan Manthey med hans bifall overtok lederskapet i 1801,^[2] men han fortsatte som konsulent for fabrikkledelsen like fram til sin død.^[7]

Det gikk ikke så bra økonomisk til å begynne med, så det ble produsert mer til lager enn hva som ble solgt.^[3] Interesseselskapet tilbød kongen å bli eneeier av porselensfabrikken i et brev datert 9. mars 1779.^[7] Tilbudet ble akseptert i kgl.res. av 21. april 1779 (i praksis bestemt av enkedronningen og kronprinsen, siden Christian VII var så sterkt sinnslidende at han ikke kunne styre selv) påtok seg det økonomiske ansvaret (overtok eierskapet).^[7] Deretter ble det kunngjort i en forordning av 29. juni s.å. at navnet heretter skulle være Den Kongelige Danske Porcelænsfabrik,^[7][3] ofte forkortet til enten Den Kongerlige Porcelænsfabrik eller i all enkelhet også til Kongelig Dansk. Det siste er naturligvis også opphavet til dagens engelskformulerte navnet, som først trådte i kraft midt i 1980-årene.

Fabrikken forble statseiendom fram til den kom på private hender fra 1. januar 1868.^[4][8] Det var Gustav Adolph Falck (1833–1892) som fikk kjøpt Kongelig Dansk, som siden har vært i privat eie.^[4] For det betalte han 135 000 riksbankdaler og fikk beholde retten til å bruke den kongelige benevnelsen i firmanavnet.^[4] Han fikk orden på økonomien og økte omsetningen, fra 35 772 rbdlr i 1867 til 119 412 rbdlr i 1874.^[4]

I 1882 ble bedriften overtatt av fajansefabrikken Aluminia på Christianshavn, ledet av Philip Schou (1838–1922). Kort etter overtagelse ble produksjonen flyttet til en moderne bygningsmasse på Aluminias arealer på hjørnet av Smallegade og Søndre Fasanvej på Frederiksberg. De nye bygningene ble tegnet av Valdemar Ingemann. Schous direktørbolig på gatehjørnet ble tegnet av J.E. Gnudtzmann, og siden fabrikkenes to ledelser ble stadig mer adskilt, bygget Anton Rosen i 1908 enda en direktørbolig. Fra 1911 kom fabrikkens navn inn i firmanavnet. Aluminia ble nedlagt i 1969 og fajanseproduksjonen måtte fortsette i mindre skala.

Kongelig Dansk kjøpte opp sølvsmiene Georg Jensen (etablert i 1904) og A. Michelsen i 1972 og fusjonerte siden med disse og Holmegaard Glasværk til det nye selskapet Royal Copenhagen i 1985,^[4] som videre fusjonerte med Bing & Grøndahl i 1987. I 2001 blir Royal Copenhagen en del av Royal Scandinavia, med det danske investeringsfondet Axcel som eiere. Konsernet eier også det svenske glassverket Orreefors Kosta Boda. I forbindelse med investeringsfondets overtagelse av Royal Copenhagen ble Holmegaard Glasværk solgt ut. Porselensfabrikken fortsetter imidlertid å bære navnet Royal Copenhagen.^[4]

Den 12. desember 2012 blir det inngått avtale om at Royal Copenhagen overtas av det finske storkonsernet Fiskars,^[9] som ble grunnlagt i 1649 og har 3 400 ansatte på verdensbasis per 2016.^[1] Kjøpesummen er 490 millioner danske kroner.^[9] Den finansielle transaksjonen skal gjennomføres i løpet av 1. kvartal 2013.^[9] Royal Copenhagen hadde mer enn 500 ansatte på verdensbasis per 2022.^[1] I Fiskars-gruppen inngår dessuten også det finske glassverket Iitala, den opprinnelig svenske porselensprodusenten Rörstrand, den danske kjøkkenutstyrsprodusenten Raadvad, og den amerikanske knivprodusenten Gerber.

Porselen lages av kaolin (en type leire), kvarts (knust stein) og kalifeltspat (mikroklinperthitt) tilsatt vann, som presses vekk og blir til ei masse. Den fuktige massen blir formet, dreiet eller (fra cirka 1900) støpt, dyppet i glasur, tørket og deretter brent ved 900–1600°C. Til ovnene går det med store mengder fyringsved, som danskene måtte hente i Norge og vanligvis skipe ut fra Bragernes til København. Første brenning skjer i forglødningsovn ved cirka 900°C, hvoretter dekorasjonene påføres og deretter dyppes i glasur og brennes andre gang ved cirka 1400–1450°C.^[4] Prosessen kalles underglasurdekorert. Ved overglasurdekor dekoreres produktene etter glasering, slik at farger kan benyttes nærmest ubegrenset. Dette er en mer komplisert prosessen er mer komplisert der delene krever flere opphold i ovnen, avhengig av dekoren. Derfor blir slikt porselen også mer kostbart.^[4]

Produksjonen startet opp fra nyttår i 1776, og det hadde hele tiden vært planen at de blå underglasurdekorerte porselenet skulle være bærebjelken i bedriften. Dette var billig å framstille sammenlignet med det prestisjetunge bråketmalte overglasurdekorerte porselenet. Man forventet derfor at det blå ville selge godt.^[2] Fabrikken kopierte for det meste tyske modeller til sine serviser, spesielt serviser fra den tyske Meissenfabrikken.^[2]

I de første årene hadde imidlertid fabrikken kvalitetsproblemer med porselenet sitt, som slett ikke holdt den kvalitet de forventet. Porselenet ble ofte grått og misfarget av urenheter. Derfor ble det også solgt mye mindre enn forventet, noe som raskt førte til økonomiske problemer. For å løse de tekniske problemene ble det eksperimentert med både blåfargen og sammensetningen av massen.^[2] Den første blåfargen kom trolig fra blåfargeverk i Tyskland, kanskje fra Sachsen eller lignende. I november 1776 ble imidlertid blåfarge bestilt fra Blaafarveværket i Modum (grunnlagt av Christian VII i 1776 etter funn av kobolt der i 1772), som trolig levert sin første ordre til fabrikken tidlig i 1777.^[2] De økonomiske problemene løste seg den 21. april 1779, gjennom at kongemakten overtok eierskapet for fabrikken og det økonomiske ansvaret.^[2]

Opprinnelig tok fabrikken alle råvarene den trengte fra Bornholm. Tekniske problemer med brenningen skyldtes imidlertid i stor grad at kvaliteten på kaolinleiren ikke var god nok. Kaolin ble oppdaget på Bornholm i 1755 og ble hentet derfra.^[6] Det viste seg at den ikke var ren nok, og fabrikken manglet gode nok prosedyrer til å rense den selv. Porselenet ble derfor ikke alltid skikkelig hvitt, men ofte grått eller urent, og mye ble der til skrap. Da feltspat ikke fantes i store nok mengden på Bornholm ble dette etter hvert hentet fra Arendal i Norge.^[7] Kritt til glasuren ble hentet fra Møns Klint.^[7] Kjemikeren Johan Koren Blyt (1750–1824) fra Voss/Bergen ble i 1782 ansatt som laborant for å håndtere blandingen koboltblåfargene,^[7] men han fratrer stillingen i 1796, fordi en annen kjemiker, Ludvig Manthey (1769–1842), som kom fra en stilling som professor i kjemi, ble ansatt i stillingen som «adjungerende kunstforstandig administrator» (teknisk leder), en stilling han anså seg godt kvalifisert for selv. Blyt ble tilbudt 50 riksdaler i lønnskompensasjon som plaster på såret, men han avslår fordi lønnsøkningen ville innbefattet at han måtte lære opp en arvtager til å blande farger, noe han anså som en personlig ervervet hjemlighet og ikke hadde noe ønske om å dele med fabrikken.^[7] Det resulterer i at han blir uvenner med Müller og slutter senere samme året, etter å ha blitt innvilget pensjon.^[7] Episoden satte trolig fabrikken noe tilbake i jobben med å finne løsningen på problemene med misfarget porselen, siden Blyt tok med seg all kompetanse rundt blandingen av blåfargene da han sluttet. Fabrikken måtte derfor finne en erstatter til laboratoriet, selv om Manthey var godt kvalifisert.^[7] Manthey avanserte siden til sjef for hele fabrikken i perioden 1801–1811.^[2]

I 1790-årene endret behovet for dekormalere seg. Fabrikken hadde to typer malere som hånddekorerte porselenet; såkalte blåmalere og bråketmalere. Rundt århundreskiftet ble det klart at de såkalte bråketmalerne ikke lenger var like betydningsfulle for produksjonen som i de første årene. I et brev til ledelsen datert 31. desember 1799 klager de sin nød. Malerarbeidene var akkordbetalt og inntektene strakk ikke lenger til for flere av dem. Malerne var også bekymret for framtiden sin ved fabrikken. Følgende ordlyd kommer fram i brevet:^[7]

Nødvendigheden driver os undertegnede til at giore den Ærede Administration kiendt med vores nærværende Kaar som Broged Mahlere ved den Kongelige Porselins Fabrique.

I forbigangne Tiider har nogle og Tyve Personer, hvoraf vi Ti undertegnede er bleven tilbage, som alle ere Landets Born og anvendt vore bedste Aar, alle haft vores nødvendige udkomme, men nu maa føle os i den forlegenhed aldeles at blive nægtet noget at fortiene.

Paa Grund af løfte om bestandig Udkomme ved Fabriken har vi indskrænket os til dette vores Fag allene, og altiid viist os flittig og paapasselig, naar det har paa for¬ dret, baade Hellige Dage, ja, endog Natten, hvilket Hr. Justits Raad Muller selv kand tilstaae.

Heraf vil det være den ærede Administration meget indlysende, hvorledes vi maa føle os i Vores nærværende stilling, tvertimod ald formodning altsaa haabe vi den Ærede Administration vil træffe passende Midler til vores udkomme i Fremtiden.

– Undertegnet N. Chr. Faxøe, P. Schandorff, Ormehoy, M. Ulcirichsen, L. W. Hansen, J. C. Schierbeck, A. B. Lehn, Bau, Klamer og F. L. Tricbsen.^[7]

I 1780 var det 28 slike malere ved fabrikken. I 1794 var imidlertid antallet falt til 22, i 1798 til 13, og i 1822 var det kun 2 igjen. Samtidig lå antallet blåmalere relativt stabilt rundt 10. Endring var nødvendig og fabrikken ansetter tyskeren G.F. Hetsch som ny kunstnerisk leder fra 1828. Det fører til store endringer og oppblomstring for fabrikken.

I en tid hentet fabrikken kaolin fra Limoges i Frankrike, men Napoleonskrigene satte en stopper for importen da den engelske flåten i 1807 blokkerte danske farvann. Ved et tilfelle ble også fabrikken hardt skadd av kampene, og det skal ha påført driften et tap på rundt 9 500 riksdaler.^[7] Verre var det imidlertid at krigen i stor grad hemmet tilgangen på råvarer. Et forslag fra desember 1808 om innskrenkninger i driften ble avvist, men i 1810 måtte den stanses nesten helt. Da var det spesielt vanskelig med ved til brensel, og i 1811 og 1812 forsøkte man derfor å bruke torv til å fyre ovnene med, men uten særlig hell. Fabrikken hadde imidlertid noe lager av fransk kaolin, men gikk trolig tomme i 1812. Kaolin måtte derfor igjen hentes fra Bornholm og resultatene ble på nytt utilfredsstillende. I 1815 ble det imidlertid bygget et nytt anlegg for slemming, og den forbedrede slemmemetoden viste seg så vellykket at fabrikken i 1817 kunne takke nei til å gjenoppta leveransene av fransk kaolin fra Limoges. Grålige og urene produkter kan allikevel sees fram mot 1820-årene.^[2] Danmark var imidlertid på den tapende parts side i Napoleonskrigene. Det medfører at danskekongen må avstå Norge til svenskekongen. Fabrikken taper samtidig tilgangen på billig trevirke til ovnene og kobolt til blanding av blåfargene.

I mars 1884 var det slutt for den gamle fabrikken i Købmagergade og produksjonen flyttes til nye, tidsriktige lokaler på Aluminias eiendom i Smallegade på Frederiksberg, under ledelse av Philip Schou.^[4] Kun én av de gamle blåmalerne ble med til den nye fabrikken. Schou ansetter den danske kunstneren og arkitekten Arnold Krog (1856–1931) som kunstnerisk leder samme året, en stilling han tiltrer fra 1. januar 1885.^[4]

Krog viste seg snart kritisk til den produksjonen fabrikken hadde på det tidspunktet og gikk i gang med å omstrukturere og modernisere den. Han var særlig kritisk til overglasurdekorasjonen som var tilnærmet heldekkende, fordi han mente det skjulte de kvaliteter han anså som det flotteste med porselenet. Han fikk også en idé om å ta produksjonen tilbake i retning mot tiden rundt 1780, da porselenet var svakt grågrønt og urent. Krog gjorde også endringer med den musselmalte dekoren, som var eller skulle vær bærebjelken i produksjonen. Etter hvert ble også stilen på blådekoren gjort tynnere og mindre framtredende. Han tegner også «Musselmalet halvblonde» i løpet av de første årene, med originalen fra 1775 som utgangspunkt. Serviset blir satt i produksjon fra 1888,^[4] og det produseres fortsatt. På ettervinteren i 1887 starter også Porsgrunds Porselænsfabrik sin produksjon av porselen i Norge.

Dansk underglasurporselen vekker stor oppmerksomhet på verdensutstillingen i Paris i 1889 og tildeles Grand Prix. Det internasjonale gjennombruddet er med det sikret. Arbeidet intensiveres i de påfølgende årene, og kulminerte med nye priser, utmerkelser og utmerkelser på verdensutstillingen i Paris i 1900. Det nye århundret begynner med et sug etter å igjen bryte grensene og søke etter nye idiomer for en moderne tid. På porselensfabrikken følger flere dyktige kunstnere sine egne veier. Med sin frodige og fargerike Alumina-fajanse i typisk dansk art nouveaustil, skaper Christian Joachim og Harald Slott-Møller en gullalder for dansk fajanse. Skulptøren Gerhard Henning vekker oppsikt med sine elegant raffinerte porselensfigurer, forseggjort dekorert overglasur i orientalsk eventyrmodus. I skarp kontrast melder det seg også interesse for robust steintøy, en sjanger hvor Patrick Nordström viser vei med sine banebrytende eksperimenter med steintøysglasurer. Siden 1885 har Kongelig dansk hatt butikk på Amagertorv i København. Den flytter nå til den gamle renessansebygningen på Amagertorv nummer 6, en rådmannsgård fra 1616, hvor den står til dags dato.

Krogs mange nye musselmalte modeller blir så populære at selv tyskerne plagierer dem, noe den danske ledelsen ikke kan godta. Det fører til rettssaker på midten av 1920-årene, og Danmarks høyesterett ga fabrikken medhold i at kopiering av Krogs modeller var et lovbrudd, noe som fører til erstatningsansvar. Derimot konkluderer retten med musselmønsteret er å betrakte som et felleseie alle kan benytte seg av. Det skal sies at de tyske kopiene var så like Krogs modeller at bare fabrikkmerket på undersiden kunne skille mellom originaler og kopier.^[4] Også mange andre serviser får tegnet nye deler eller blir helt omtegnet av Krog, som betydde svært mye for Royal Copenhagens renommé.^[4]

To dominerende stilarter markerer årene mellom de to verdenskrigene, art déco og funksjonalisme. Begge påvirker tydelig dansk porselen, selv om dette fortsatt gjennomsyres av en typisk dansk tolkning, med andre ord, tillegg av like mye sunn fornuft, menneskelighet og harmoni.

Etter andre verdenskrig er folk mer optimistiske og ønsker seg en ny og bedre verden. Samtidig resulterer demokratiseringen av samfunnet i økt bevissthet om og bredere interesse for dekorativ kunst og brukskunst generelt. Nå skal alle ha muligheten til å skaffe seg vakre og funksjonelle gjenstander. I Danmark fører dette til en definitiv stil preget av enkel letthet og naturlig eleganse. Med sine internasjonale konnotasjoner blir såkalt «dansk design» stilen på 1950–1960-tallet, over hele verden. Dette er en stil som best beskrives som funksjonell, minimalistisk og bærekraftig. På de danske porselensfabrikkene er stilen tilpasset med stor virtuositet og kompetanse, både i steintøy og porselen. Blant periodens anerkjente kunstnere, keramikere og designere er Axel Salto, Thorkild Olsen, Gertrud Vasegaard, Nils Thorsson, Magnus Stephensen og Erik Magnussen. To serviser fra denne perioden vitner om to forskjellige parallelle designlinjer: billedhuggeren Henning Koppels servise fra tidlig i 1960-årene, der sjenerøse, organiske former i glanshvitt porselen antyder luksus, men forblir enkle og funksjonelle; og arkitekten Grethe Meyers stramme, funksjonelle fajanseservise «Blue Line» – i sobergrå glasur og med en enkel blå linje, som nærmest var forutbestemt til å bli det mest populære danske serviset i et moderne formspråk.

I 2004 flyttes hele direksjonen og deler av produksjonen til Glostrup. I 2003 hadde imidlertid Royal Copenhagen startet prøver i Thailand med tanke på å flytte produksjonen til dit, siden produksjonskostnadene var blitt for høye i Danmark. Det ble etablert en mindre maleravdeling i Patra, i provinsen Saraburi cirka 100 km nord for sentrum av Bangkok. Samtidig underviser to danske instruktører ti thailandske studenter, som ble hentet fra kunsthøgskolen i Bangkok, i maleteknikken de må mestre. Prøvene var en suksess og i 2004 ble det kjøpt tomt i Patra, der en mindre malerfabrikk ble satt opp. Den skulle fokusere på håndmalt porselen og var en storskalatest for malearbeidene. Også denne ble en suksess. I 2009 ble det endelig bestemt å flytte mesteparten av produksjonen til Thailand, men den endelig beslutningen om å stenge ned den danske produksjonen ble først tatt noe senere. Siden har selskapet ekspandert kraftig i Thailand, hvor staben gikk fra 60 ansatte i 2004 til 330 ansatte i 2012. Størrelsen på bygningsmassen ble økt fra 800 m² i 2004 til 10 000 m² i 2012. Alle anleggene er bygget fra grunnen av og tilpasset Royal Copenhagens spesifikke produksjonsbehov.^[10]

Selv om flere thailandske malere er ansatt, har produksjonstakten blitt redusert. Det brukes nå ekstra tid på hvert element, noe som forbedrer kvaliteten på designet. Produksjonen har også blitt bedre. I 2011 produserte fabrikken 1,8 millioner enheter med porselen, men den har en kapasitet på inntil 4 millioner enheter. I forbindelse med flyttingen til Thailand var Royal Copenhagens største bekymring behovet for å opprettholde samme kvalitetsnivå. For å gjøre dette brukes nøyaktig de samme materialene. I tillegg må hver vare gjennom en streng godkjenningsprosess før den produseres. Designene blir først gjort i Danmark og så sendt til Thailand. Et udekorert, uglasert produkt lages og sendes til Danmark for vurdering. Etter dette lages en glasert prøve uten dekorasjoner. Også dette må godkjennes. Til slutt sendes en komplett prøve med full dekorasjon til godkjenning. Først etter å ha passert dette stadiet kan full produksjon starte.^[10]

Royal Copenhagen har som målsetning å forbli i Danmark. Luksusmerket «Flora Danica» blir fortsatt designet og malt lokalt i Danmark. Designsenteret ligger også der, noe som sikrer at stilen og formen fortsatt beholder sin arv. Per 2012 hadde selskapet rundt 200 ansatte i Danmark. I 2008 hadde Royal Copenhagen en katalog med 3 000 produkter. Etter den globale finanskrisen i 2009 ble det besluttet å refokusere virksomheten. Etter dette lagerførte Royal Copenhagen rundt 750 varer. Nedskaleringen hadde som mål å styrke selskapets viktigste porselensmerker.^[10]

«Musselmalet», også kalt «strohblumenmuster» (tysk) og «stråmønstret» (norsk), og «Flora Danica» er utvilsomt de to mest kjente servisenekonseptene fra Royal Copenhagen, men på langt de eneste. Begge disse ble opprinnelig tegnet i 1775. Det musselmalte kom imidlertid til Danmark fra Meissenfabrikken i Tyskland, der det kan hevdes å ha oppstått i perioden 1720–1740, men tyskerne kalte det opprinnelig for «indianische dekore».^[6] Underglasurmalte blå varer utgjør den største andelen av den enorme samtidsproduksjonen til Royal Copenhagen.^[5]

En del serviser inngår i konseptet Royal Copenhagen Exclusives, som bare forhandles i Royal Copenhagens egne butikker og på selskapets egne internettsider. I tillegg til de tre musselmalte variantene og «Flora Danica» gjelder dette også «Alfabetkollektionen» (1884/2014), «Blå palmette» (2004), «HAV» (KiBiSi 2019), «Multifarvet elements» (Louise Campbell 2008), «Royal creatures» (GamFrates), og «Hvid helblonde» (Arnold Krog 1888).

«Flora Danica» er utvilsomt det mest berømte serviset fra Royal Copenhagen, kanskje i hele verden. Den danske floraen, som håndmales på delene, stammer fra det botaniske planverket med samme navn, Flora Danica, som ble påbegynt i 1761. Det finnes ikke to helt like deler, siden alt blir gjort for hånd av et fåtall trente kunstnere. Den håndmalte danske naturen gjengis også i full størrelse på delene. Derfor vil også to ellers like motiver alltid bli litt forskjellige. Hver del brennes minst 8 ganger. Blant alle delene som inngår er «Prinsessen på Ærten», en 43 cm høy figur av Gerhard Henning (1880–1967), utvilsomt det mest overdådige og kompliserte stykket. I dag kan kundene velg blant 3 000 ulike motiver og 40 ulike former.

Det ble sagt at «Flora Danica» var tenkt som en diplomatisk forsoningsgave til Katarina den store av Russland, men ingen dokumentasjon tyder på at dette var tilfellet. Stellet har ikke etterlatt noe spor i arkiver, verken hos det danske kongehus, porselensfabrikken eller utenrikstjenesten som i så fall ville stått for forsendelsen. Den eneste opplysningen fra 1790 som nevner Katarina den store, er en notis i Gazette de Cologne (avis i Köln) som 2. juli omtaler serviset, og avslutter med: «Det er ingen tvil om at det er en gave beregnet til Russlands keiserinne».^[11] Noen kilde oppga avisen ikke, og av samtidig omtale ellers foreligger et utsagn fra rådmann Christian Dreyer i Slagelse fra 1790: «Det er ikke nok at vi har «Flora Danica» på papir; man akter å se den på porselen.» I tillegg står det i en islandsk reiseskildring av Grimur Jonsson Thorkelin^[12] i 1791 at kronprins Frederik (som fra 1784 hadde regjert på vegne av sin sinnssyke far Christian VII) hadde bestilt et taffel-servise, «forestillende det ganske «Flora Danica»...Fadene forestille Blomsterne, og Figurerne de forskiellige Klædedragter, baaren af Bønderne i Dannemark, Norge og Holsteen».^[13] Av ukjente grunner ble bunadfigurene fjernet fra serviset rundt 1794 og erstattet av blomsterkurver i porselen. I 1794 omtales serviset i dagboken til legen Frederik Fabricius^[14] på Bornholm. Han hevder at sønnen til porselensfabrikkens direktør hadde opplyst at det ble fremstilt et servise «på 100 kuverter med «Flora Danica» på til keiserinnen som koster 40 000 rigsdaler». Men serviset var i 1794 på 80 kuverter; først tre år senere ble det utvidet til 100 kuverter; og sluttprisen var mye mindre enn angitt her, nemlig 23 224 rigsdaler og 48 skilling.^[15] Opplysningen om keiserinnen er trolig like feilaktig. Sammenlignes Flora Danica med et dessert-servise som Fredrik den store av Preussen i 1772 sendte Katarina, var motivene russiske som en hyllest til mottakeren. Til sammenligning var Flora Danica en avbildning av de av Danmark-Norges vekster man ikke hadde fått nytte av så langt, som tang og tare, giftig sopp og den norske rødgranen; planter man håpet en dag ville bidra til Danmarks vekst og velstand. Dette ville vært en merkelig gave til en utenlandsk monark.^[16]

Tsarina Katarina døde uansett i 1796, før serviset var ferdig. I 1797 hadde man opptelling, og det var nå kommet opp i 2 528 ferdigdekorerte deler, men det var fortsatt 180 deler som skulle males, hvorav 72 var tildelt til malere.^[7] Den 7. desember 1997 ble det imidlertid brått bestemt at serviset skulle kompletteres til 100 kuverter. I juli 1802 var det fortsatt ikke ferdig, hvorpå det etter kongelig befaling ble beordret at videre produksjon av det skulle stoppes.^[7] Serviset ble værende i Danmark, der ble det tatt i bruk for første gang den 29. januar 1803, til kongens fødselsdag.^[7]

«Flora Danica»-serviset består, til tross for at det ikke ble gjort helt ferdig, av utrolige 1 802 deler, inkludert alle smådeler som figurer, eggeholdere og lignende. 54 av figurene er er av bønder i norske nasjonaldrakter.^[7] Delene ble i hovedsak håndmalt av Johann Christoph Bayer (1738–1812), og de mer enn 700 motivene ble hentet han fra bokverket Flora Danica, som ble påbegynt alt i 1761. Det befinner seg nå på Rosenborg slott i København. Cirka 1 530 deler av det opprinnelige serviset er bevart. Serviset ble kun brukt ved spesielle gallatilstelninger, bursdager, bryllup og lignende. Likevel har noen deler gått tapt; ved et enkelt tilfelle i 1841 gikk 32 tallerkener i stykker.^[17]

Produksjonen av «Flora Danica» ble gjenopptatt da Christian IXs datter Alexandra skulle gifte seg med den senere kong Edward VII.^[18] En komité av damer, «fra de bedre lag i samfunnet», bestemte i 1862 å gi et servise av «Flora Danica» som bryllupsgave til paret.^[18] Dette nye serviset var på mange måter forskjellig fra det opprinnelige. Nå kunne man nemlig velge motiver fra alle plansjene som opprinnelig dannet grunnlaget for det opprinnelige serviset, pluss fra 1 440 nye plansjer fra Danmarks flora.^[18] Mønsteret ble gjenopplivet i 1863, og siden dette har det meget eksklusive serviset vært i produksjon.^[5]

«Flora Danica» er trolig også verdens mest kostbare servise. En kaffekopp kostet 7 600 kroner og en suppeterrinen 86 000 kroner i 2020. Et kaffe- og middagsservise til tolv personer vil trolig koste godt over 1 000 000 kroner. Både det danske, norske og britiske kongehusene har «Flora Danica». Kong Olav samlet på «Flora Danica», og nye deler til serviset sto alltid høyt på hans ønskeliste. Samler gjør også dronning Sonja og datteren prinsesse Märtha Louise. Märtha Louise fikk de første delene til sitt «Flora Danica» alt til konfirmasjonen sin.^[17]

«Flora Danica» inngår i Danmarks kulturkanon, som er en essensiell liste over Danmarks kunst- og kulturarv.^[19] Listen ble opprinnelig publisert den 24. januar 2006 og besto opprinnelig av 108 verk.^[19]

Et moderne servise med «Flora Danica» består av 75 forskjellige enheter, og dekoren varierer i mer enn 700 ulike motiver i alle mulige fargenyanser.^[17]

«Musselmalet» er et dansk begrep som beskriver et hånddekorert stel (servise), typisk som et koboltblått stråmønster (muslingmønster) i underglasuren på et servise i ekte porselen. Det danske musselmalte stelet finnes i tre varianter og inngår i konseptet «Royal Copenhagen Exclusives», som er eksklusive serviser som bare forhandles i Royal Copenhagens egne butikker og på selskapets egne internettsider.

«Musselmalet riflet» ble skapt i 1775 og revidert av Arnold Krog i 1885. Det har vært svært populært og er det minst kostbare alternativet av de tre variantene. En 27 cm tallerken i dette designet kostet per 2022 DKK 959,00.

«Musselmalet helblonde» (stel med åpen blondekant) er det mest eksklusive av de tre, og det mest kostbare. Det ble også skapt i 1775 og revidert av Arnold Krog i 1885. Hullene i kanten blir stukket ut for hånd, og både maling og glasering av delene gjøres for hånd. Delene i serviset avsluttes med en hel blondekant rundt, noe som gir serviset et overdådig og delikat preg. En 27 cm tallerken i dette designet kostet per 2022 DKK 2 389,00.

«Musselmalet halvblonde» er en mellomting av de to første variantene, både i overdådighet og kostbarhet. Dette serviset er yngre enn de to andre variantene, i det Arnold Krog designet det i 1888. En 27 cm tallerken i dette designet kostet per 2022 DKK 1199,00.

Opprinnelsen til det musselmalte danske serviset var et lignende servise laget ved Meissenfabrikken i Tyskland.^[20] Det danske serviset regnes som det eldste serviset til Royal Copenhagen, som på den tiden ble kalt Kongelig Dansk Porcelænsfabrik. Delene blir produsert med en delvis riflet overflate (et såkalt muslingmønster) og håndmalt med en tiltalende dekor av stiliserte koboltblå blomster i underglasuren. Serviset finnes også som både glasert og uglasert porselen uten dekor.

Ifølge Royal Copenhagen så tåler moderne deler av dette serviset godt både oppvaskmaskin og mikrobølgeovn. Det musselmalte serviset er fortsatt i full produksjon, men i våre dager produseres alt i Thailand.^[5]

«Unika» er som navnet indikerer, unike håndlagde kunstgjenstander, som kan være laget i forskjellige keramiske kvaliteter og av en mange forskjellige kunstnere opp gjennom årene. Det meste er dekorativ kunst, selv om noen av produktene også kan ha en viss nytteverdi. Det kan være urner, vaser, boller, fat, skrin, platter, lysestaker, figurer og lignende. Annenhåndsverdien på sånne gjenstander kan i noen tilfeller bli svært høy. En gulvvase i porselen, 66,5 cm høy og 35,0 cm bred (art déco), skapt og signert av kunstneren Thorkild Olsen i 1926 og i perfekt stand, har et prisforlangende pålydende DKK 35 000,00 hos Antik K i Knabrostræde 13 i København.^[21]

Originalene til juleplatter er «Unika», men de blir sjelden salgsvare. Royal Copenhagen introduserte juleplatter for første gang i 1908. Danske Oluf Jensen skal ha dekorert den aller første juleplatten, og motivet var «Jomfru Maria og Jesubarnet». Den plettfrie prøveversjonen av denne platten, som også er merket av kunstneren som «prøve» på undersiden, ble nylig (2022) lagt ut for salg hos Antik K i København. Prisforlangende var DKK 150 000,00.^[22]

• 
  Dekket for fire ved Marienborg
• 
  «Flora Danica» fat
  1789–1802
• 
  «Flora Danica» fat
  (revers)1789–1802
• 
  «Musselmalet riflet» fat
• 
  Teservise fra 1790-årene
• 
  Royal Copenhagens flaggskip butikk på Amagertorv 6
• 
  Den gamle fabrikken er nå fabrikkutsalg.
• 
  Kjærestepar med hund
• 
  Brudgommen fra Fanøe
• 
  «Norsk bondekone»
• 
  Hagearbeidere
• 
  «Gåseselgeren»
• 
  Indianere
• 
  Orientalere
• 
  Sultan og Moor
• 
  Sultana med ledsager

• 1828–1857: G.F. Hetsch
• 1855–1871: Christian Hetsch
• 1885–1916: Arnold Krog
• 1922–1933: Christian Joachim (fra 1911 på Aluminia)
• 1902–1906: Harald Slott-Møller (kun Aluminia)
• 1949–1969: Nils Thorsson (fra 1933 på Aluminia)

• Horace Aumont
• Jens Birkemose
• Svend Hammershøi
• Christian Leonhard Klein
• Thorvald Niss

• Arabia
• Bing & Grøndahl
• Capodimonte porselensfabrikk
• Goebel Porselensfabrikk
• Gustavsbergs porslinsfabrik
• Porsgrunds Porselænsfabrik
• Rörstrand

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Royal Copenhagen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Flora Danica (porcelain) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• The Story of Flora Danica. Royal Copenhagen
• Verk av Den kgl. Porcelainsfabrik på Nasjonalmuseet