Kaj Munk

Kaj Munk
Født		Kaj Harald Leininger Petersen 13. jan. 1898[1][2][3][4] Maribo[5]
Død		4. jan. 1944[1][2][3][4] (45 år) Silkeborg (kildekvalitet: nær)
Beskjeftigelse		Dramatiker, prest, manusforfatter, lyriker, teolog
Utdannet ved		Københavns Universitet
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark
Gravlagt		Vedersø
Kaj Munk på Commons

Kaj Harald Leininger Munk (kjent som Kaj Munk) (født 13. januar 1898 i Maribo på Lolland, død 4. januar 1944 Hørbylunde bakke ved Silkeborg) var en dansk prest og dramatiker.

Kaj Munk ble født som Kaj Harald Leininger Petersen, sønn av garvermester Carl Emanuel Petersen som døde av hjerteinfarkt i 1901 da sønnen var halvannet år. Moren Mathilde døde av tuberkulose i 1903. På foreldrenes gravstein ble det gjort plass til sønnen, som også var skral. Som femåring flyttet den foreldreløse gutten til Opagerskov til sin mors kusine Marie og mannen hennes, Peter Munk, som adopterte gutten og ga ham Munk-navnet. Seks år tidligere hadde ekteparet mistet et barn under en vanskelig fødsel og forble barnløse. Kaj Munk opplevde seg som stedfortreder for barnet de mistet. I starten ville han ikke si «mor» til Marie, før den første julen da hun hadde pyntet juletreet så fint at han ble rørt. Fra da av kalte han henne mor.^[6]

Kaj Munk var som barn spinkel og plaget med sykdom; men han gjorde det bra på skolen og begynte tidlig å skrive. Etter grendeskole i Opager og Vejlby tok han eksamen ved realskolen i Maribo og artium i 1917 fra Nykøbing katedralskole. På denne tiden skrev han sitt første skuespill, Pilatus, som fikk rosende omtale fra forlaget han hadde sendt det til. Men hans sta og strengt religiøse adoptivmor hadde bestemt seg for at han skulle bli prest; så han gikk i gang med teologistudiet og fikk etter fire års studier fribolig på Regensen, der han tilbrakte flere utviklende år, blant annet som «husdikter».^[7] I 1921 skrev han til studiekameraten Blicher Winther: «Bare det, at der etsteds ude i Landet, om i en Præstegaard eller en Husmandssøn, lever et Menneske, der er Idealet tro, det er saa meget værd, at det er værd at leve for. Og maaske man endda engang kan faa Lov til at modtage Martyriets stedsegrønne Krans; - jeg kan sikkert let nok faa den.» Han så ut til å tenke at han var utpekt til noe spesielt.^[8]

Han ble cand. theol. i 1924 fra Københavns Universitet, og ble samme år prest i Vedersø i Vestjylland. Her skrev han sitt mest kjente stykke, Ordet, filmatisert av Carl Th. Dreyer. Ordet er tatt opp i den danske Kulturkanonen.^[9]. Sitt gjennombrud fikk han i 1931 med Cant om Henrik 8.

Munk var prest i Vedersø fra 1924 og frem til sin død i 1944. Ved siden av prestegjerningen var han også en ivrig samfunnsdebattant og dramatiker.

I 1929 blev han gift med Elise (Lise) Marie Jørgensen. De fikk i 1934 sønnen Arne Munk som ble lektor i teologi på universitetet, og i 1939 sønnen Mogens Munk, som blant annet har vært prest i Solvang kirke på Amager og Lindevang kirke på Frederiksberg. Barnebarnet Mathilde Munk er forfatter.^[10]

Politisk sett tok Munk avstand fra parlamentarismen som han betraktet som svak. I stedet beundret han «den sterke mann», og i begynnelsen av 1930-årene omtalte han med beundring Hitler og Mussolini og de resultatene de oppnådde. Jødene ble utpekt som folkefiender, som skulle utryddes som rotter eller - med Kaj Munks ord - «som aper som plyndrer en plantasje».^[11] I 1934 reiste han til Jerusalem og besøkte underveis Tyskland og Italia. I reiseskildringen sin, Vedersø-Jerusalem retur, legger han ikke skjul på sin beundring for de to diktatorene, og leseren får innblikk i hvor mye store deler av de konservative og nasjonalsinnede kretser nærmet seg fascismen i mellomkrigstiden.^[12]

Han gjorde narr av Danmarks demokratiske politikere fra alle partier og ønsket seg et politisk system hvor «den sterke mann» satte igjennom «folkeviljen». Blant annet omarbeidet han Shakespeares Hamlet med premiere på Betty Nansen Teatret i mars 1935. Munks skuespill er en sammenhengende kritikk av det handlingslammede parlamentariske systemet, og slutter med at 40.000 sønderjyske brunskjorter marsjerer mot København for å innsette en ung, sønderjysk nazifører i skikkelse av Fortinbras (norsk kongesønn og en bifigur i Hamlet^[13]) som dansk diktator. Først da jødeforfølgelsene i andre halvdel av 1930-tallet ikke lenger kunne ignoreres, begynte han å legge avstand til først Hitler og siden Mussolini, men uten av den grunn å få større sympati for parlamentarismen.^[14]

Han skrev stykket Sejren (1936) mot Mussolini og stykket Han sidder ved Smeltediglen (1938) mot jødeforfølgelsene.

Munk reagerte sterkt mot Tysklands okkupasjon av Danmark i april 1940 og var en av de første til å avvise samarbejdspolitikken. Lenge stod han meget alene med den holdningen. Først etter den danske regjeringens avgang den 29. august 1943 ble Kaj Munk en av de samlende figurer i motstanden mot den tyske okkupasjonsmakten. Hans skuespill Han sidder ved Smeltediglen, Niels Ebbesen og Før Cannæ var direkte angrep på nazismen.

Våren 1943 skrev den katolske motstandskvinnen Elsebet Kieler (1918-2006)^[15] til Kaj Munk og spurte hvordan kristne kunne overholde det femte bud om ikke at slå i hjel, når Munk oppfordret til aktiv motstand mot den tyske okkupasjonsmakten? Kaj Munk svarte prompte at hun fikk lære seg å bruke et maskingevær. «Det er Kristi mening at man skal hjelpe enker og faderløse, og det kan man blant annet ved å skyte røvere som vil overfalle dem. Derimot er det ikke kristendom å la andre ta forsvarskamp og kval på seg, og selv sitte og gå opp i nirvana. Det er opium og lastefullhet. Bli nå et kristent menneske og lær å slå i hjel i Jesu navn.»^[16]

Kort før sin død skal han ha blitt advart om at han var i fare^[17] av motstandsmannen Børge Eriksen som satt i ledelsen av motstandsgruppen Ringen, og ble sendt til Kaj Munks hjem i Vedersø – angivelig i slutten av desember 1943 – for å advare Kaj Munk og overtale ham til å gå i dekning. Børge Eriksen ankom til Vedersø prestegård sent på kvelden, banket på døren, og Munks kone Lise åpnet. Eriksen ba om å få snakke med Munk, og Lise gikk opp på arbeidsrommet hans, men Munk avslo å komme ned og snakke med Eriksen.^[18]

5. desember 1943 holdt Munk preken for en nesten fylt domkirke i København til en «hemmelig» gudstjeneste, som erstatning for den Werner Best hadde avlyst i Helligåndskirken. 5. desember sa Munk: «Når kirken har stått så forholdsvis svak mellom de fremstormende nye religioner, så skyldes det ikke kirkens herre, som evig er den samme; men det skyldes oss, kirken selv, som har mistet sitt nestdyrebareste, det er martyrsinnelaget, de kristnes martyrsinn - ikke at de ville være helter og var bitt av den ærgjerrighet, ikke at de var sjelesyke og fant fornøyelse i selvpining, men at de elsket Kristus slik at intet offer til ham var dem for stort. Med dette martyrsinnelaget overvant vi engang verden, og uten det vil verden overvinne oss.» Samme dag ble Munk i et møte på Dagmarhus (tyskernes hovedkvarter på Jernbanegade 2 ved Rådhusplassen^[19]) - med Werner Best for enden av bordet - utpekt som sentral i den danske motstandsbevegelsen. Møtet på Dagmarhus 5. desember utløste hele tre drapsforsøk på motstandsmenn: De konservative politikerne Ole Bjørn Kraft og Aksel Møller;^[20] men bare mordet på Kaj Munk ble gjennomført.^[21]

Nyttårsdag 1944 holdt Kaj Munk sin nyttårspreken («Nyttårsdag 1944»); ikke fra prekestolen iført prestekjole, men stående nede på kirkegulvet blant menigheten, kledd i vinterfrakk og rødt skjerf. «Jeg står ikke her for å preke hat mot noen. Det er meg platt umulig. Ikke engang Adolf Hitler hater jeg. Jeg vet hva redsel og elendighet verden er kastet ut i; jeg vet hvilken forsmedelse, mitt eget land har måttet oppleve. Jeg vet at jeg nu i måneder ikke har lagt mig til ro noen aften uten å tenke: Kommer de etter deg i natt? Og den tanke er ikke morsom for en som elsker livet, har nok å gjøre i sin gjerning og er glad for sin kone og sine barn. Og likevel kan jeg ikke hate, for mennesker er så mange slag og besettes av alle slags ånder, og frelseren har lært os bønnen: «Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Men derfor blir det aldri kristen gjerning å hjelpe tyskerne med å bygge festningsverker mot englenderne, for at vårt eget land så lenge som mulig kan holdes i trelldom og underkuelse. Og det blir ikke kristen gjerning for dyre penger å selge til tyskerne de egg og det flesk, som våre egne stakkars arbeidsfolk i byene har så hardt bruk for. Det blir aldri kristen gjerning å stille seg til rådighet for urett, enten det skjer av feighet, griskhet eller dumsnill føyelighet.»^[22]

Bare tre dager senere, 4. januar 1944, ble han hentet av fem Gestapofolk i prestegården i Vedersø. De førte ham til en plantasje utenfor Silkeborg, og der han ble skutt. Wolfgang Söhnlein planla selve mordruten fra Odense til Vedersø via Herning 2. januar, til mordet var utført 4. januar. Med seg hadde Söhnlein SS-mennene Otto Schwerdt og Louis Nebel; dessuten to sjåfører/håndlangere: Kurt Carstensen og A. Gföller. Østerrikeren Gföller deltok i minst åtte andre terrordrap på tilfeldige sivile, men fikk etter krigen slå seg ned i Salzburg som vin- og brusforhandler. I 2004 ble dette oppdaget, men EUs bestemmelser sikret ham mot rettsforfølgelse.^[23]

Tidlig neste morgen ble Kaj Munk funnet i veikanten i Hørbylunde bakke av en forbipasserende syklist. Drapet ble utført med tre skudd (prosjektiler av kaliber 7,65 mm og 9,00 mm). Ved den døde lå en lapp der det stod skrevet: «Du Svin har alligevell [sic] arbejdet for Tyskland» - for å gi inntrykk av at Munk var likvidert av den danske motstandsbevegelsen, men den danske offentlighet festet ingen lit til dette.^[24] Den døde ble ført til Silkeborg sykehus, der legene fastslo at han var drept av tre skudd avfyrt på kloss hold. Nesten 3.000 mennesker møtte frem til begravelsen i Vedersø, hvoretter Munk ble et samlende symbol i motstandskampen.^[25][26]

Den ene av morderne, Louis Nebel, var sveitser og ble etter krigen hyret av CIA som agent.^[27]

Mordet på Kaj Munk ble oppklart av den danske politimannen Otto Himmelstrup etter krigens slutt. Tyskerne selv hadde stoppet etterforskningen under krigen.^[28]

Poul Henningsen skrev i sitt minnedikt om ham:

Javisst, javisst - det var en heltedød.

Og det var dyrt for oss. Men har de råd,

som vant det stolte slag ved Vedersø?

Man kan jo også seire ved å dø. ^[29]

Kaj Munk skrev adskillige dramaer, blant annet Pilatus (1917, offentliggjort 1937), Ordet (1925), En Idealist (1928), I Brændingen (1929), Cant (1931), De Udvalgte (1933), Sejren (1936), Han sidder ved Smeltediglen (1938), Egelykke (1940), Niels Ebbesen (1942), Før Cannae (1943).

Flere av disse stykkene har blitt oppført på Det kongelige Teater; innenfor inngangen til teatrets Gamle Scene er det en minneplate med Kaj Munks navn anbragt på en fremtredende plass.

I 1945 ble Kaj Munks Mindefond stiftet etter en innsamling til støtte for «nationale, kunstneriske og kirkelige formål». De utdeler blant annet Kaj Munk-prisen. Blant mottakerne av prisen er skuespiller Caspar Koch, dramatiker og instruktør Jakob Christensen, forfatter Bjarne Nielsen Brovst, professor, dr.phil. Bent Jensen, samt dr. phil. Per Stig Møller.

I oktober 2010 overtok staten v/Kulturministeriet Vedersø prestegård hvor Munk bodde i årene 1924-44.^[30][31]

• (no) Publikasjoner av Kaj Munk i BIBSYS
• Vidar Bergset: Brennande liv: ein biografi om Kaj Munk Setesdalsforlaget 2011 ISBN 978-82-92441-62-6

• Offisielt nettsted
• (en) Kaj Munk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Kaj Munk på Internet Movie Database
• (no) Kaj Munk hos Sceneweb
• (da) Kaj Munk på danskefilm.dk
• (da) Kaj Munk på danskfilmogtv.dk
• (en) Kaj Munk hos The Movie Database
• (da) Kaj Munk Selskapet
• (da) Kaj Munk Forskningssentret