Fingerplanen

Fingerplanen er en plan for Københavns utvikling. Planen ble til i 1947 hos Egnsplankontoret («Teknisk kontor for udvalget til planlægning af Københavnsegnen») på initiativ av det private firmaet Dansk Byplanlaboratorium. I stedet for en byutvikling som sprikte i alle retninger skulle man sørge for at byen vokste ut i «fingre» med S-banen i midten av hver finger og med grønne områder mellom fingrene. Et av resultatene av planen var at man anla Vestskoven som én av de grønne kilene i denne fingerplanen.

Danske myndigheter hadde i mellomkrigsårene nedsatt en kommisjon – Hovedstadkommissionen – og et Egnsplansutvalg som skulle planlegge hvordan man skulle imøtekomme den hastigt stigende befolkningsveksten i København og de omkringliggende kommuner. Bortsett fra en rapport om de grønne områdene i 1936, hadde utvalget inntatt en noe avventende stilling i påvente av utfallet av Hovedstadskommissionens virksomhet.

Hovedstadskommissionens arbeid trakk ut og i 1945 tok professor Steen Eiler Rasmussen hos Dansk Byplanlaboratorium affære for å få fortgang i planene. Dansk Byplanlaboratorium ønsket at man skulle koordinere de forskjellige initiativene og planene og innkalte til et møte i mars 1945. Her kom de med forslag om en overordnet plan som skulle vise hvor boliger, arbeidsplasser og rekreasjonsområder best kunne plasseres og knyttes sammen med et hensiktsmessig trafikksystem.

Både Arbejdsministeriet og kommunene rundt København viste tidlig interesse for planen og ministeriet støttet den også økonomisk. Denne støtten kom fordi man antok at det ville oppstå kaos innen sysselsettingen etter krigen. Derfor ønsket man å gjenopplive Egnsplansutvalget slik at de kunne kommentere de forslagene til beredskapsplaner som måtte komme.

Et arbeidsutvalg under Egnsplansutvalget opprettet derfor et sekretariat kalt Egnsplankontoret. Dette kontoret skulle ta seg av det praktiske arbeidet med den overordnede planen. Den unge byplanlegger og arkitekten Peter Bredsdorff ble ansatt som leder. Allerede tidlig i 1947 kunne arbeidsutvalget drøfte den første ideskissen og i januar 1948 ble "Skitseforslag til Egnsplan for Storkøbenhavn" offentliggjort. På forsiden av skissen var det tegnet en hånd med utstrakte fingre lagt over København og av dette fødtes navnet "Fingerplanen".

Utgangspunktet for planen var at det indre København skulle være hovedstadsområdets sentrum. Prinsippet for Peter Bredsdorff og hans medarbeidere var at det over alt i hovedstaden skulle være så kort avstand som mulig mellom boliger, arbeidsplasser og grønne områder på basis av kollektivtrafikk. Mellom fingrenes bolig og arbeidsplasser skulle sporvogner og busser være det bærende systemet. Det var imidlertid grenser for hvor langt disse transportsystemene kunne strekke seg. Derfor måtte en utbygging av S-tognettet sørge for forbindelse mellom de planlagte nye boligkvarterene, de sentrale byområdene og de produksjons- og servicesentre man forestilte seg opprettet mellom fingrene og håndflaten. En prosjektert ringvei kunne krysse S-baneradialene i disse sentrene. Lokale innkjøpssentre ville man legge ved de enkelte S-togsstasjonene lenger ute med kort avstand til nærliggende bloggbebyggelse og til litt fjernere villaområder. S-tognettet var den grunnleggende strukturen i fingerplanen og skulle sikre at man kunne komme til hovedstaden på under 45 minutter selv fra ytterste omegn.

Det som antakelig var mest oppsiktsvekkende med Fingerplanen var at man mellom fingrene avsatte plass til grønne kiler med rekreasjonsområder, landbruk og gartneri. Fingerplanen søkte på denne måten å kombinere land og by. Når det ble flere biler kunne det anlegges nye veier i god avstand fra bebyggelsen til avlastning for de eksisterende utfartsveiene. Planleggerne bak fingerplanen ventet imidlertid ikke et bilproblem i umiddelbar fremtid og mente folk i første omgang ville satse på en bedre bolig og la bilen komme i andre rekke.

Fingerplanen er sterkt inspirert av den engelske planleggeren Ebenezer Howard og hans tanker om de såkalte Garden cities. Ideen var at man i stedet for å utvide storbyer med nye områder, skulle skape vesentlige satellittbyer med effektiv offentlig og privat transport til bysenteret.

Planen har aldri blitt offisielt vedtatt i noe forum, men det pedagogisk visuelle uttrykket i planen har vist seg å være så sterkt at beslutningstakere både lokalt og sentralt har fulgt planens tanker.

I 2007 kom landsplandirektivet Fingerplan 2007.

Fingerplanen er tatt opp i Danmarks kulturkanon.^[1]

• «Fingerplanen / Fingerplanen – Identitet og by» (på dansk). Kroppedal Museum. Arkivert fra originalen 2. januar 2010. Besøkt 28. oktober 2015.