Peter Andreas Heiberg

Peter Andreas Heiberg
Født		16. nov. 1758[1][2][3][4] Vordingborg
Død		30. apr. 1841[1][2][3][4] (82 år) Paris[5]
Beskjeftigelse		Lingvist, lyriker, selvbiograf, skribent
Ektefelle		Thomasine Gyllembourg (1790–1801)
Søsken		Ludvig Heiberg
Barn		Johan Ludvig Heiberg[6]
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark[7]
Peter Andreas Heiberg på Commons

P.A. Heiberg (født 16. november 1758 i Vordingborg, død 30. april 1841 i Paris)^[8] regnes av mange som en dansk forfatter og filolog fordi han ble født i Vordingborg, men hevdet selv i en rekke bøker etter 1814 at han var norsk. Slekten Heiberg stammer opprinnelig fra Norge og besto av mange lærde prester og skolefolk. P.A. Heibergs far, Ludvig Heiberg, født i Fredrikstad, var rektor på latinskolen i Vordingborg. Moren, Inger Margrethe, var også av slekten Heiberg, hennes far var Peder Heiberg, prest ved Vemmetofte, og hennes mor var Edele Hørning, av en dansk kjøpmannsfamilie.^[9]

Hans far, Ludvig Heiberg, døde da Peter Andreas var to år. Deretter flyttet moren med brødrene, som bl.a. inkluderte broren Ludvig Heiberg, til sin far i Vemmetofte. Der vokste Heiberg opp inntil han selv skulle på latinskole. Han ble student i 1774 i København. I 1777 tok han den store filologiske eksamen på Københavns Universitet. I 1779 forlot han København, angivelig pga. spillegjeld.^[10] Han reiste til Sverige for å bli soldat. Halvannet år senere frikjøpte hans familie ham for tjeneste, og han dro etter et kort opphold i Uppsala til Bergen. Her tilbragte han de neste tre årene hos sin onkel. I Bergen møtte han mange forfattere, som inspirerte ham til selv å skrive. Da Heiberg kom tilbake til København, brukte han sine språkkunnskaper som tolk. Han oversatte «Eusebius, eller hva Frukt man høster av Dyden i våre Tider», av den franske forfatteren Jean-Charles Laveaux. Verket er kritisk mot overklassen. Det var nok grunnen til at Heiberg valgte å utgi det anonymt. I 1790 giftet han seg med den 16-årige Thomasine Buntzen (etter sitt senere ekteskap kjent som forfatterinnen fru Gyllembourg). Deres sønn var Johan Ludvig Heiberg (1791–1860).

Mange av Heibergs forbilder var franske og typisk preget av opplysningstidens tanker, men spesielt den danske samtidige Niels Ditlev Riegels inspirerte og støttet ham til å skrive sine sterkt samfunnskritiske tekster. De to utviklet også et varmt vennskap, bl.a. skrev Heiberg et dikt i anledning av vennen Riegels bryllup.^[11]

Heibergs debutroman Rigdalersedlens Hændelser (1789-1793) forteller kritisk om kjøpmennene, adelen og den tyske innflytelsen i Danmark. Romanen er inspirert av den engelske forfatter Charles Johnstones Chrysal, or the Adventure of a Guinea, som sett gjennom en pengeseddels øyne beskriver forskjellige sider av livet, i dette tilfellet samtidens København.^[12] Etter innføringen av Trykkefrihetsforordningen av 1799 ble det under kronprins Frederik (den senere konge Frederik VI) gjeninnført delvis sensur i Danmark.

Heiberg var allerede under anklager etter den gamle lovgivningen og hadde under rettssaken utgitt tidsskriftet Læsning for Publikum, som var beregnet på å opplyse folk om saken samtidig med at det gikk i strid med makthaverne. Etter den nye forordningen kunne han dømmes til landsforvisning hvis han forhånet eller oppfordret til hat mot landets regjering. Det var nettopp hva Heiberg hadde gjort. Han ble dømt med tilbakevirkende kraft for sine artikler Politisk Dispache og Sprog-Granskning. Dommen falt julaften 1799, og Heiberg forlot for alltid København den 7. februar 1800. En liknende skjebne rammet også dikteren Malthe Conrad Bruun året etter. De endte begge med å velge Paris som sitt oppholdssted. De hadde ikke mye til felles og følte snarere gjensidig uvilje. Heiberg så med forakt på den så radikale jakobineren Malthe Bruun da han omfavnet den eneveldige Napoleon uten betenkning.Thomasine lot seg skille i 1801 for umiddelbart å gifte seg med Carl Frederik Gyllembourg, som hun lenge hadde hatt et forhold til bak Heibergs rygg. Sønnen Johan Ludvig kom først som voksen til Paris for å besøke sin far. Heiberg var da blitt blind.

Forvisningen kostet Heiberg både fedreland, språk, ektefelle og barn. Han vendte aldri tilbake til Danmark eller Norge. Han kunne ikke utgi verk i sitt hjemland, men trykket etter 1817 en rekke bøker med politisk-filosofisk innhold i Norge og et par i Paris, bl.a. den viktigste boken i forfatterskapet hans, Lettres d'un Norvégien de la vieille Roche, eller Brev fra en nordmann av grunnfjellet, der han drøfter Carl Johans endringsforslag til Grunnloven i 1821. Heibergs argumenter ble to år senere gjentatt i konstitusjonskomitteens innstilling til Stortinget da det enstemmig i mai 1824 forkastet kongens endringsforslag som i praksis ville gitt ham eneveldig makt.

Heiberg kom til å leve i selveste verdens navle under Napoleons keiserdømme og kom til å arbeide i Talleyrands utenriksministerium, delvis som sekretær for Talleyrand og delvis som byråsjef for oversettelsesavdelingen. Heiberg fulgte med Talleyrand til de mange fredsslutningene under krigene i Europa, og var i 1807 med til Warszawa da Napleon der møtte tsar Alexander. Han deltok også som fransk forhandler etter slaget ved Waterloo i 1815. Heiberg ble oppsagt fra stillingen sin i 1817, etter restitusjonen av huset Bourbon. Han hadde dog ikke mye til overs for utviklingen i Frankrike under Napoleon I. Keiserens autoritære styre og imperialistiske ambisjoner følte Heiberg som en tilbakevendelse til det despoti som han selv hadde bekjempet hele sitt liv.

I 1828 utsendte han fra sitt eksil boken Enevoldsmagtens Indførelse i Dannemark i Aaret 1660 – Historisk og kritisk Undersøgelse med mottoet fra William Shakespeares Hamlet:«Something is rotten in the state of Denmark» på tittelbladet. Boken er en kritikk av eneveldet i Danmark – spesielt med henblikk på behandlingen av Norge som han følte tilknytning til. Dessuten inneholder den en meget detaljert kritisk gjennomgang av trykkefrihetsforordningen av 1799. Boken ble forbudt i Danmark.^[13] Den politisk-filosofiske boken Politiske Aphorismer som ble utgitt i Christiania i 1826, ble satt på indeks av Vatikanet fordi Heiberg hevdet at fyrstene fikk makten sin fra folket, og ikke Gud, slik de eneveldige fyrstene gjerne påsto.

I 1841 døde Heiberg i Paris, og ble begravet på Cimetière de Montmartre. Han var nesten totalt glemt, inntil hans svigerdatter Johanne Luise Heiberg i 1882 utga brevvekslingen fra skilsmisse- og forvisningsåret 1800 i boken Peter Andreas Heiberg og Thomasine Gyllembourg. En beretning støttet paa efterladte breve. I 1884 kom også Peter Andreas Heibergs Udvalgte Skrifter som blant annet inneholder en komplett gjengivelse av Rigsdalerseddelens Hændelser, og i 1892 H. Schwanenflügels biografi Peter Andreas Heiberg. En biografisk Studie, som er den første grundige gjennomgangen av Heibergs liv og virksomhet innen hans landsforvisning.

Heiberg huskes spesielt for et par linjer skrevet i september 1790 til avsyngelse i Kronprinsens klubb, en av de såkalte Inntogsvisene:

Ordener henger man paa Idioter, Stierner og Baand man kun Adelen gier; Men om de Mallinger, Suhmer og Rother, Man ej et Ord i Aviserne seer. Dog, har man Hierne, Kan man jo gierne Undvære Orden og Stierne

.

Visen ironiserer over makthaverne og eneveldet og handler om den falske offentlige og offisielle ære – og om den virkelige ære ved å være en del av åndseliten.

• Carl Lexow, P.A. Heiberg. Borger av menneskeligheten, Novus, 2010. ISBN 978-82-7099-590-5.
• Peter Henningsen, Skarp lud til skurvede hoveder i: Morten Petersen (red.), Oprørere – Skæbnefortællinger om Danmarkshistoriens tolv største rebeller, Aschehoug, 2006. ISBN 87-11-11819-9.
• Henrik Schwanenflügel, Peter Andreas Heiberg : en biografisk Studie, I.H. Scubothes Boghandel, 1891.
• Povl Ingerslev-Jensen, P.A. Heiberg. Den danske Beaumarchais, Poul Kristensen, Herning 1974. ISBN 87-7468-013-7. (Inneholder dessuten slutten av Læsning for Publikum som tillegg, har ikke vært trykket tidligere.)
• Johan Bang, Martin Salmonsen & Christian Borberg (red.), Frihedens sag er en borgerlig sag – Kampen om de borgerlige rettigheder 1770-1807, Dansklærerforeningen/Skov, 1984. ISBN 87-587-0072-2. (Med utdrag av flere av skriftene hans).
• Johanne Luise Heiberg, Peter Andreas Heiberg og Thomasine Gyllembourg (1882; ny utgave 1947)
• C.J. Ballhausen, Peter Andres & Johan Ludvig Heiberg – En annoteret bibliografi, C.A. Reitzels forlag, 2000. ISBN 87-7876-188-3.

• Peter Andreas Heiberg i Scenewebarkivet
• Tekster av P.A. Heiberg på Wikisource.org
• Dikt, portretter m.m. i Kalliope
• P.A. Heibergs samlede skuespill på Googlebooks
• Heibergs erindringer fra tiden i Paris på Googlebooks
• Digitalisert form av Udvalgte Værker (1884) av P.A. Heiberg på Arkiv for Dansk Litteraturs hjemmeside