Hamlet

For den Oscarbelønnede filmen fra 1948, se Hamlet (1948). For filmversjonen fra 1996, se Hamlet (1996).

Hamlet
Den amerikanske skuespilleren Edwin Booth som Hamlet, ca.1870
orig. Hamlet, Prince of Denmark
Forfatter(e)		William Shakespeare
Språk		Tidlig moderne engelsk, engelsk
Tilblivelse		ukjent
Sjanger		Skuespill
Utgitt		1604–05
Hamlet på Commons

Hamlet er en tragedie av William Shakespeare. Den utgaven av stykket som har blitt kanonisert og er mest kjent i dag er skrevet 1602-1604. En kortere versjon ble trolig skrevet på slutten av 1580-tallet. Handlingen er lagt til Danmark; prins Hamlet ønsker å hevne seg på sin onkel Claudius, som har drept Hamlets far, kongen av Danmark, og deretter erobret tronen og ektet Hamlets mor. Skuespillet utforsker tema som galskap, grådighet, forræderi, hevngjerrighet, blodskam og moralsk korrupsjon.

Shakespeare baserte trolig Hamlet på legenden om Amled, kjent fra Saxo Grammaticus' krønike Gesta Danorum (1200-tallet) – siden gjenfortalt på 1500-tallet av François de Belleforest. Tre ulike tidlige versjoner av skuespillet har overlevd; første quarto (Q1), andre quarto (Q2) og første folio (F1). Hver av dem har setninger og scener som ikke finnes i de andre. Et Hamlet-stykke er referert til flere ganger i perioden 1589-1599. Tidligere trodde man at disse refererte til et hypotetisk, tapt skuespill kalt Ur-Hamlet. I dag tror de fleste Shakespeare-forskere at de refererer til den versjonen av Hamlet som er bevart it Q1.

Hamlet har blitt analysert fra en rekke synsvinkler. Hamlets nøling med å drepe sin onkel oppfattes av noen som et fortellertrekk for å forlenge handlingen; andre ser det i lys av de komplekse filosofiske og etiske spørsmålene Hamlet strir med. Psykoanalytiske kritikere har undersøkt Hamlets underbevisste begjær, mens feministiske kritikere har reevaluert de opprinnelig ondsinnede rollefigurene Ofelia og Gjertrud.

Hamlet er Shakespeares lengste og mest kjente skuespill, Det var også et av Shakespeares mest populære mens han levde^[1] og er fortsatt blant hans mest spilte stykker. Det har inspirert forfattere som Goethe, Dickens, James Joyce og Murdoch. Tittelrollen regnes blant de meste ettertraktede for skuespillere.

Hovedrollen i Hamlet er prins Hamlet av Danmark, sønn av den nylig avdøde kong Hamlet. Etter dødsfallet går kongens bror Claudius hen og raskt ekter den døde kongens enke Gjertrud (og prins Hamlets mor). Samtidig pågår Danmarks langvarige strid med nabolandet Norge, og det forventes at den norske prinsen Fortinbras skal lede an en invasjon.

Handlingen tar til en kald kveld på Kronborg Slott i Helsingør (kalt Elsinore), ved det kongelige danske slott. Skiltvakten Francisco blir avløst fra arbeid av kollegaen Bernardo og forlater slottet. En tredje vakt, Marcellus, ankommer med Horatio, som er prins Hamlets beste venn. Skiltvaktene forsøker å overbevise Horatio om at de har sett Kong Hamlets gjenferd. Etter å ha blitt fortalt om Gjenferdets tilsynekomst av Horatio, beslutter Hamlet seg for å se Gjenferdet selv. Samme kveld kommer Gjenferdet til syne foran øynene på Hamlet. Han forteller Hamlet at han er ånden til hans far, og røper at Claudius myrdet kong Hamlet ved å helle gift i hans øre. Gjenferdet forlanger at Hamlet hevner seg; Hamlet samtykker og beslutter å spille gal for å unngå mistanke. Han er derimot usikker på Gjenferdets pålitelighet.

Claudius og Gjertrud er opptatt med å forhindre en invasjon av den norske prinsen Fortinbras. Plaget av Hamlets vedvarende sorg over sin far og hans stadig mer uberegnelige oppførsel, blir to av hans studentvenner – Rosenkrantz og Gyldenstern – sendt for å avdekke årsaken til Hamlets endrede atferd. Hamlet ønsker sine venner varmt velkommen, men oppfatter raskt at de har blitt sendt ut for å spionere på ham.

Polonius er Claudius' fremste rådgiver; hans sønn, Laertes, skal tilbake til Frankrike, og datteren Ofelia har Hamlets oppmerksomhet. Hverken Polonius eller Laertes tror at Hamlet har alvorlige hensikter med Ofelia, og begge råder henne til å avstå fra noen romanse. Like etter blir Ofelia urolig av Hamlets merkelige oppførsel og forteller sin far om hvordan Hamlet stormet inn på rommet hennes og stirret, uten å si et ord. Polonius antar at det er «kjærlighetens begeistring»^[3] som er årsaken til Hamlets galskap, og han informerer Claudius og Gjertrud. Ofelia blir satt til å spionere på ham av Claudius og Polonius. Når hun leverer tilbake brevene hans og han stille forstår hva som er på gang, skriker han rasende mot henne og insisterer at hun kan gå til et «kvinnehus».^[4]

Hamlet er ikke overbevist om at Gjenferdet har fortalt ham sannheten, men når en gruppe omreisende skuespillere ankommer Kronborg, får han en idé til en løsning. Han vil sette opp et skuespill hvor han gjenskaper farens død, og avgjøre hvorvidt Claudius er skyldig ved å observere hans reaksjon. Hoffet samles for å se på skuespillet; Hamlet gir løpende kommentarer gjennom hele stykket. Scenens andre viktige hendelse er skuespillernes inntreden. Når mordscenen presenteres, reiser Claudius seg umiddelbart opp og forlater rommet, noe Hamlet anser som bevis nok for at onkelen er skyldig. Claudius, som frykter for sitt liv, forviser Hamlet til England ved et påskudd, nøye overvåket av Rosenkrantz og Gyldenstern, med et brev som instruerer at ihendehaveren skal bli drept.

Gjertrud kaller inn Hamlet på teppet for å forlange en forklaring. På vei bort passerer Hamlet en Claudius i bønn, men nøler med å drepe ham, da han mener at man vil bli sendt til himmelen hvis man dør under en bønn. På soverommet til dronningen utspiller det seg en krangel mellom Hamlet og Gjertrud. Polonius, som spionerer bak et veggteppe, gjør en lyd; og Hamlet, som tror det er Claudius, dolker vilt gjennom teppet og dreper Polonius. Gjenferdet kommer til syne og oppfordrer Hamlet til å behandle Gjertrud forsiktig, men minner ham om å drepe Claudius. Gjertrud er ikke i stand til å se eller høre Gjenferdet selv, og tolker Hamlets samtale som nok et bevis på galskap. Før avreisen til England skjuler Hamlet liket av Polonius, før han deretter røper skjulestedet for kongen.

I en blanding av sorg og sinne etter Polonius' død, vandrer Ofelia rundt i Helsingør og synger uanstendige sanger. Hennes bror, Laertes, kommer tilbake fra Frankrike på grunn av farens død og søsterens galskap. Ofelia begynner å dele ut urter og blomster. Claudius overbeviser Laertes om at Hamlet har skylden for død og galskap; deretter kommer nyheten om at Hamlet fortsatt er til stede – hans skip ble angrepet av pirater på turen til England, og han har seilt tilbake til Danmark. Raskt klekker Claudius ut en sammensvergelse. Han foreslår en fektekamp mellom Laertes og Hamlet, hvor tuppen av Laertes’ sverd skal være giftig. Som reserveplan planlegger han å tilby Hamlet forgiftet vin dersom fekteplanen mislykkes. Gjertrud avbryter fektekampen for å fortelle at Ofelia har druknet.

I neste scene ser vi to gravere diskutere Ofelias tilsynelatende selvmord mens de graver hennes grav. Hamlet kommer med Horatio og spøker med en graver som avdekker hodeskallen av hoffnarren Yorick fra Hamlets barndom. Ofelias gravprosesjon følger, ledet av Laertes. Hamlet erklærer at han alltid har elsket Ofelia, og han og Laertes kommer i klammeri, men de blir atskilt.

Tilbake på slottet forteller Hamlet til Horatio hvordan han unnslapp, og at Rosenkrantz og Gyldenstern har blitt sendt til sine endelikt. Hoffmannen Osric avbryter for å invitere Hamlet til å fekte med Laertes. Fektekampen påbegynnes mens Fortinbras' hær nærmer seg Helsingør. Laertes stikker Hamlet med den forgiftede klingen, men blir dødelig såret av det selv. Gjertrud drikker den forgiftede vinen og dør. I sitt siste levende øyeblikk blir Laertes forsonet med Hamlet og avslører Claudius' morderiske sammensvergelse. I sitt eget siste øyeblikk greier Hamlet å drepe Claudius og navngir deretter Fortinbras som sin arving. Når Fortinbras dukker opp, gjenforteller Horatio fortellingen og Fortinbras befaler at Hamlets lik skal bli begravd med ære.

Hamlet-liknende legender går igjen såpass ofte (for eksempel i Italia, Spania, Skandinavia, Bysants og Arabia, samt Orestessagnet) at det sentrale temaet om en «toskete helt» muligens er av et felles indoeuropeisk opphav. Flere urgamle forløpere til Hamlet kan identifiseres. Den første er sagaen om Rolf Krake. Her har den myrdede kongen to sønner (Roar og Helge) som tilbringer mesteparten av historien i forkledning og under falske navn, snarere enn som Hamlet i påtatt galskap. Hendelsesforløpet avviker også fra Shakespeares. Den andre er den romerske legenden om Brutus, bevart i to separate latinske verker. Helten Lucius endrer navn og person til Brutus (navnet Brutus betyr nærmest «fjolset»^[6]) som spiller rollen som en tosk for å unngå farens og brødrenes skjebne, og omsider dreper kong Tarquinius, som står bak mordene. 1600-tallshistorikeren Tormod Torfæus sammenlignet den islandske helten Amled og den spanske helten prins Ambales (fra sagaen om Ambales) med Shakespeares Hamlet. Han viste til likheter som for eksempel prinsens falske galskap, hans spontane drap av kongens rådgiver på morens soverom, og til slutt drapet på sin fars bror.^[7]

Flere av de eldre legendene er sammenflettet i Vita Amlethi (Amleds liv)^[8] fra 1200-tallet av Saxo Grammaticus, som en del av Gesta Danorum. Teksten, som er på latin, skildrer de klassiske, romerske idealene for dyder og heltedåd, og var lett tilgjengelig på Shakespeares tid. Her fremkommer tydelige paralleller: prinsens falske galskap, hans mors snarlige ekteskap med den nye kongen, prinsen som dreper en skjult spion, og prinsen som erstatter sin egen henrettelse med to tjeneres.^[9] Saxos krønike ble oversatt til fransk i 1570 av François de Belleforest, i hans Histoires tragiques.^[10] Belleforest forskjønnet Saxos tekst betraktelig, med en tilnærmet dobling av tekstens lengde, og introduserte heltens melankoli. Det finnes ikke noe tydelig bevis for at Shakespeare kjente Saxos versjon. Derimot forekommer visse elementer fra Belleforests versjon i Shakespeares skuespill, selv om disse ikke er i Saxos fortelling. Hvorvidt Shakespeare tok disse fra Belleforest direkte, eller gjennom Ur-Hamlet, forblir uvisst.^[11]

En kjent teori er at Shakespeares stykke bygger på et tidligere skuespill – kalt Ur-Hamlet – som anses tapt. Det ble muligens skrevet av Thomas Kyd eller kanskje av Shakespeare selv. Ur-Hamlet ble etter denne teorien skrevet før 1589 og var den første versjonen av fortellingen som inkluderte et gjenferd.^[12] Denne første versjonen ble oppført i London i 1594, men ingenting er kjent om den, annet enn gjenferdet.^[13] Shakespeares teatertrupp Lord Chamberlain's Men kan ha kjøpt dette stykket og fremført den første versjonen i en periode, før Shakespeare bearbeidet den.^[14] Teorien om Ur-Hamlet daterer Hamlet mye tidligere enn andre antagelser, og med en mye lengre utviklingsperiode. Den har fått noe støtte, men blir av flere avfeid som spekulasjon.^[15]

De fleste litteraturvitere forkaster ideen om at Hamlet på noen måte har tilknytning til Shakespeares eneste sønn, Hamnet Shakespeare, som døde 11 år gammel i 1596. Den konvensjonelle oppfatningen er at handlingen i Hamlet ligger altfor nært opp til kjente legende- og sagamotiver, og navnet Hamnet var nokså populært på den tiden.^[16]

Man regner med at Hamlet hadde premiere mellom 1599 og 1601, men «enhver datering av Hamlet må være foreløpig»^[17] Den tidligste dateringen bygger på stykkets hyppige hentydninger til et annet av Shakespeares stykker: Julius Cæsar, som dateres til midten av 1599.^[18] Det seneste tidsanslaget baseres på en registerinnførsel 26. juli 1602 i registeret til Stationers' Company, som vitner om at Hamlet ble «latelie Acted by the Lo: Chamberleyne his servantes».

I 1598 gav Francis Meres ut sin bok Palladis Tamia med en oversikt over engelsk litteratur fra Geoffrey Chaucer til daværende tidspunkt, hvor tolv av Shakespeares skuespill er nevnt. Hamlet er ikke blant dem. Med tanke på populariteten til Hamlet, hevder redaktør Bernard Lott i New Swan, at det er «usannsynlig at han [Meres] ville ha oversett ... et slikt betydningsfullt stykke».^[19]

Uttrykket «little eyases»^[20] som brukes i First Folio kan vise til det konkurrerende teaterselskapet Children of the Chapel, hvis popularitet i London tvang Globe-gruppen til å turnere i utkantene og de ulike provinsene. Dette ble kjent som den såkalte «Teaterkrigen», og hentydningen regnes som et argument for å tidfeste stykket til 1601.^[19]

Tre ulike tekstutgaver

Tre ulike utgaver av teksten har blitt bevart fra Shakespeares tid, noe som vanskeliggjør arbeidet med å etablere én enkelt autentisk tekstutgave; ettersom hver av dem er ulike i noen henseende.^[21]

• Første quarto (Q1) ble utgitt i 1603 av bokhandlerne Nicholas Ling og John Trundell; denne såkalte «bad first quarto» ble trykket av Valentine Simmes. Q1 inneholder like over halvparten av teksten i den senere, andre quarto.
• Andre quarto (Q2) ble utgitt i 1604 av Nicholas Ling. Noen eksemplarer er datert til 1605, noe som kan tyde på et nytt opplag; som en konsekvens er Q2 ofte datert «1604/5». Q2 er den lengste tidlige utgaven, selv om den utelater 85 av linjene i F1 (mest sannsynlig for å unngå å fornærme dronningen til Jakob I, Anna av Danmark).^[22]
• First Folio (F1) ble utgitt i 1623 av Edward Blount og William og Isaac Jaggard, som den første utgaven av Shakespeares Samlede verker.^[23]

Andre folioer og quartoer^[24] ble deretter publisert, men disse anses å bygge på de første tre utgavene.^[23]

Tidlige utgivere av Shakespeares verker, innledet av Nicholas Rowe (1709) og Lewis Theobald (1733), kombinerte materiale fra de to eldste versjonene: Q2 og F1. Hver tekst inneholder materiale som de andre mangler, med mange mindre forskjeller i ordlyden: Snaut 200 linjer er identiske i de to. Utgivere har kombinert dem i et forsøk på å lage en «inklusiv» tekst som gjenspeiler en ideell versjon av Shakespeares original. Theobalds versjon ble standardutgaven i lengre tid,^[25] og hans «fulltekstmetode» er fortsatt innflytelsesrik i forhold til dagens forlagspraksis. Nyere forskere er derimot kritiske til denne metoden, og forslår heller å se på «et autentisk Hamlet som et urealiserbart ideal. ... det finnes tekster av dette skuespillet men ingen tekst».^[26] Utgaven fra 2006 av Arden Shakespeare med ulike versjoner av Hamlet i separate bind, er muligens det beste beviset på dette skiftende fokus i arbeidet med kritiske utgaver og teksthistorisks forskningstrender.^[27]

Utgivere av Shakespeares stykker har tradisjonelt delt dem inn i fem akter. Ingen av de tidlige tekstene av Hamlet var derimot satt opp slik, og skuespillets inndeling i akter og scener stammer fra en quarto fra 1676. Nyere tids utgivere følger vanligvis denne tradisjonelle akt-inndelingen, men anser den for å være utilfredsstillende.^[28]

Q1 ble ikke gjenfunnet før i 1823, og den førte til betydelig interesse og begeistring, og vakte mange spørsmål om forlagspraksis og tolkning. Litteraturvitere påpekte raskt mangler ved Q1-versjonen, og dette bidro til å utvikle tesen om en shakespearsk «bad quarto».^[29] Q1 var likevel av stor verdi: den inneholder sceneanvisninger som avslører faktiske scenepraksiser på en annerledes måte enn Q2 og F1; den inneholder en fullstendig scene (normalt merket 4.6)^[30] som hverken forekommer i Q2 eller F1; og den er nyttig for sammenligning med senere utgaver.

Q1 er betraktelig kortere enn Q2 og F1, og kan være en rekonstruksjon basert på skuespillet slik Shakespeares teatergruppe fremførte det, av en skuespiller som besatt en mindre rolle (mest sannsynlig Marcellus).^[31] De lærde strides om hvorvidt utgaven var godkjent av forfatteren eller ikket. En annen teori er at Q1 er en forkortet versjon, spesielt beregnet på turneoppsetninger.^[32] Den teorien at Q1 ikke er ufullstendig, men derimot høyst egnet til scenebruk, har ført til minst 28 ulike oppsetninger av Q1 siden 1881.^[33]

Hamlet skilte seg fra det engelske renessanseteaterets konvensjoner på flere måter. For det første var det vanlig - slik det ble anbefalt i Aristoteles' Poetikken - at et drama skulle vektlegge handlingen. I Hamlet vender Shakespeare på dette: det er gjennom monologene, ikke utfra handlingen, at publikumet forstår Hamlets motiver og tanker. Til forskjell fra Shakespeares andre stykker (med unntak av Othello), er det ingen tydelige bimotiv i stykket; alle handlingselementene er direkte knyttet til hovedtemaet: Hamlets jakt etter hevn. Handlingen synes full av tilsynelatende ufullstendige og ulogiske element. På et punkt, som i gravlegger-scenen,^[5] synes Hamlet bestemt på å ville drepe Claudius: i neste scene, derimot, er han passiv når Claudius dukker opp. Man er uenige om hvorvidt disse vendingene er feiltakelser eller bevisste utdypninger av Hamlets forvirring.^[34]

Dertil tar Hamlet påfallende lang tid å fremføre. Dette var Shakespeares lengste skuespill, og teksten inneholdt 4 042 linjer, med totalt 29 551 ord, noe som resulterte i en omtrent fire timer lang forestilling, mens konvensjonene i samtiden var et to timers stykke.^[35] Hamlet inneholder også et grep som forekommer i flere av Shakespeares stykker: et skuespill i skuespillet, noe som også finnes i Kjært besvær forgjeves og En midtsommernattsdrøm.^[36]

Stykket foregår for det meste ved hoffet, og språket preges av dette. Høfligheten kan være inspiret av Baldassare Castigliones håndbok i etikette fra 1528, The Courtier. Her rådes spesielt kongelige tjenere til å underholde sine herrer med velformede, vittige replikker. Spesielt Osric og Polonius ser ut til å følge denne oppfordringen. Claudius språkføring er full av retoriske virkemidler – det samme er Hamlets og, til tider, Ofelias; mens språket til Horatio, vaktene og gravleggerne er enklere. Claudius' retorikk utfolder seg med anaforer blandet med metaforer, som for å gi et ekko av politiske talene fra antikkens Hellas.^[37]

Hamlets replikker er en oppvisning av retoriske virkemidler. Han bruker avanserte metaforer, stikomyti, og i åtte (ni på engelsk) minneverdige ord benytter han både anafori og asyndeton: «å dø og sove— / sove og kanskje drømme?».^[38] Når anledningen krever det, derimot, er han presis og direkte, som når ha forklarer sin indre følelse for sin mor: «But I have that within which passes show, / These but the trappings and the suits of woe».^[39] Tidvis tyr han til ordspill for å uttrykke sine tanker, mens han samtidig skjuler dem.^[40] Hans bemerkninger «get thee to a nunnery»^[41] («kvinnehus», «nonnekloster») til Ofelia er et eksempel på ondsinnet tvetydighet, siden nunnery i elisabethansk tid var slang for bordell.^[42] Hamlets aller første ord i skuespillet er et ordspill; når Claudius omtaler ham som «my cousin Hamlet, and my son», svarer Hamlet: «A little more than kin, and less than kind».^[43]

Et uvanlig retorisk virkemiddel, hendiadyoin, forekommer flere steder. Eksempler på dette finnes i Ofelias tale ved slutten av «kloster-scenen»: «Th'expectancy and rose of the fair state» og «And I, of ladies most deject and wretched».^[44]

Hamlets monologer har også fanget de lærdes oppmerksomhet; Hamlet avbryter seg selv, uttrykker enten avsky for eller enighet med seg selv, og forskjønner sine egne ord. Han har vanskeligheter med å uttrykke seg selv direkte, og døyver heller sine sterke følelser ved hjelp av ordspill. Først mot slutten av skuespillet, etter scenen med piratene, klarer Hamlet å fritt formulere sine følelser.^[45]

På 1600-tallet var skuespillet mest bemerket fordi kongens gjenferd opptrer i stykket; og fordi det tematiserer melankoli og galskap. Dette skapte mote, og det ble etterhvert flere gale hoffmenn og -damer på scenen i den jakobittiske og karolinske dramatikken.^[46] Hamlet forble populært blant massene, men under restaurasjonen sent på 1600-tallet anså kritikerne at Hamlet var primitivt ettersom det avvek fra den klassiske dramatikkens idealer.^[47] Dette synet endret seg drastisk på 1700-tallet, da kritikere så på Hamlet som en helt – en renhjertet og edel ung mann som var plassert i uheldige omstendigheter.^[48] Ved midten av 1700-tallet førte den gotiske litteraturen med seg en interesse for psykologi og mystisisme, slik at galskapen og Gjenferdet igjen kom i søkelyset.^[49] Ikke før sent på 1700-tallet begynte kritikere og skuespillere å se Hamlet som forvirret og selvmotsigende. Før dette var han enten gal, eller ikke; enten en helt, eller ikke; ikke noen mellomting.^[50] Denne utviklingen representerte en grunnleggende endring i litteraturkritikken, som begynte å fokusere mer på rollefigur og mindre på handling.^[51] Romantikkens kritikere på 1800-tallet verdsatte Hamlet for stykkets indre, individuelle konflikter da denne reflekterte samtidens sterke vektlegging av menneskets indre strid og indre karakter.^[52] Deretter begynte kritikerne å fokusere på Hamlets nøling som en form for karakterbrist heller enn som et handlingsgrep.^[51] Fokuset på karakter og indre, psykologiske strid fortsatte inn på 1900-tallet da litteraturforskningen bevegde seg i flere retninger.

Skuespillet ble skrevet i en religiøs brytningstid, i kjølvannet av reformasjonen i England, og er dermed vekslende katolsk (eller fromt middelaldersk) og protestantisk (eller bevisst moderne). Gjenferdet forklarer at han er i skjærsilden, og at han døde uten den siste olje. Sammen med Ofelias begravelse, som er etter katolsk skikk, er dette de mest åpenbare katolske koblinger.

Når Hamlet snakker om «the special providence in the fall of a sparrow»,^[53] representerer han den protestantiske troen om at Guds vilje – Guds vilje kontrollerer selv de minste hendelser. I Q1 lyder første setning i samme avsnitt slik: «There's a predestinate providence in the fall of a sparrow»^[54] noe som understreker en kobling til Jean Calvins lære om predestinasjon. Lærde spekulerer i at Hamlet kan ha blitt sensurert, siden «predestinert» bare brukes i denne quartoen.^[55]

Hamlet blir ofte oppfattet som en filosofisk rollefigur, ved at han fremviser tanker som i nyere tid blir beskrevet som relativistiske, eksistensialistiske og skeptiske. Han utviser for eksempel en relativistisk tanke når han sier til Rosenkrantz: «there is nothing either good or bad but thinking makes it so».^[56] Tanken om at intet er ekte, men derimot ligger i individers sinn, stammer fra de greske sofistene, som hevdet at siden ingenting kan tolkes uten bruk av sansene – og siden alle individer sanser og tolker ting forskjellig – finnes det ingen absolutt sannhet, bare relativ sannhet.^[57] Det klareste eksemplet på eksistensialisme finnes i talen «å være, eller ikke være»^[58], hvor Hamlet bruker «å være» for å henspille til både liv og handling, og «ikke være» til død og fravær av handling. Hamlets overveielse av selvmord i denne scenen, er derimot mindre filosofisk enn religiøs, siden han regner med å leve videre etter døden.^[59]

Litteraturvitere enes om at Hamlet gjenspeiler den samtidige skeptisismen som rådet under renessansehumanismen.^[60] Før Shakespeares tid argumenterte humanister for at mennesket var Guds fremste skapning, skapt i Guds bilde og i stand til å velge sin egen natur, men dette synet ble utfordret, særlig i Michel de Montaignes bok Essais fra 1590. Hamlets ord «For et stykke arbeid mennesket er» gjenspeiler mange av Montaignes tanker, men de lærde strides om hvorvidt Shakespeare tok dette direkte fra Montaigne, eller om de begge fanget opp identiske tankestrømninger i tiden.^[61]

På starten av 1700-tallet ble politisk satire motarbeidet og dramatikere ble straffet for «krenkende» arbeider. I 1597 ble Ben Jonson fengslet for sin deltakelse i skuespillet The Isle of Dogs.^[62] Thomas Middleton ble sperret inne i 1624, og det ble lagt ned forbud mot hans A Game at Chess etter ni forestillinger.^[63] Flere litteraturforskere har antydet at Shakespeare med rollefiguren Polonius drev gjøn med den nylig avdøde William Cecil, riksskattmester fra 1572 og den viktigste rådgiver for dronning Elizabeth.^[64] Flere besnærende paralleller kan trekkes: Polonius' rolle som eldre statsmann ligner rollen Cecil innehadde;^[65] Polonius' råd til Laertes kan være et ekko av Cecils råd til sin sønn Robert;^[66] og Polonius' langtekkelige ordflom kan være en satire på Cecils egen.^[67] I tillegg gir Polonius' navn i Q1, «Corambis», en gjenklang av det latinske begrepet for «tvehjertet» – noe som kan leses som et satirisk ordspill til Cecils motto Cor unum, via una («Et hjerte, en vei»)^[68] Ofelias forhold til Hamlet kan bli sammenlignet med Cecils datter Anne Cecils forhold til jarlen av Oxford, Edward de Vere.^[69] Disse samme argumentene blir forsåvidt også nevnt for å gi vekt til teorien om at Edward de Vere kan være en mulig forfatter av Shakespeares forfatterskap.^[70] Ikke desto mindre slapp Shakespeare unna sensuren, og faktisk fikk Hamlet kongelig trykketillatelse, noe det kongelige våpenskjold på utgaven fra 1604 vitner om.^[71]

Siden psykoanalysen ble introdusert sist på 1800-tallet, har Hamlet vært kilde for en rekke studier innen emnet, blant annet av Sigmund Freud, Ernest Jones og Jacques Lacan, og disse har påvirket oppsetninger i ettertid.

I Freuds Drømmetydning (1900), starter hans analyse med forutsetningen om at «skuespillet er bygget opp rundt Hamlet nøling med å fullbyrde hevnoppgaven som er tildelt ham; men dets tekst gir ingen grunn eller motiv for denne nølingen».^[72] Etter å ha vurdert ulike litterære teorier, konkluderer Freud med at Hamlet har et «ødipalt begjær for sin mor, og den påfølgende skyldfølelsen forhindrer ham i å myrde mannen [Claudius] som har gjort hva han underbevisst ønsket å gjøre».^[73] Konfrontert med sitt undertrykte begjær, innser Hamlet at han «litterært selv ikke er noe bedre enn synderen som han skal straffe».^[72] Freud mener at Hamlets tilsynelatende «avsmak for seksualitet» – som kommer frem i hans «nunnery»-samtale med Ofelia – samsvarer med denne tolkningen.^[74][75] John Barrymore introduserte freudianske overtoner i sin banebrytende produksjon fra 1922 i New York, som satte ny rekord med forestillinger 101 kvelder på rad.

På 1940-tallet førte psykoanalytikeren Ernest Jones Freuds tanker i pennen, i en rekke essays som endte med boken Hamlet and Oedipus (1949). Flere oppsetninger har etter Jones skildret «skapscenen» hvor Hamlet konfronterer moren i hennes kammer,^[76] i lys av Jones' psykoanalytiske tilnærming, og derved i et seksuelt lys. Her blir Hamlet kvalm av sin mors «incestaktige» forhold til Claudius, men han er samtidig redd for å drepe ham, siden dette vil åpne for et nært forhold mellom Hamlet og moren. Ofelias galskap etter farens død kan også sees i et freudiansk perspektiv: som en reaksjon på dødsfallet til hennes ønskede elsker, faren. Hun påvirkes av å miste sin uoppfylte kjærlighet så brått, og hennes sinnstilstand endres derfor brått som følge av dette.^[77] I 1937 regisserte Tyrone Guthrie en oppsetning med Laurence Olivier i en Jones-inspirert forestilling på Old Vic.^[78]

På 1950-tallet ble Jacques Lacans strukturalistiske teorier om Hamlet for første gang presentert ved en rekke seminarer i Paris, og senere utgitt i boken Desire and the Interpretation of Desire in Hamlet. Lacan hevdet at den menneskelige psyke styres av språkstrukturer og at de lingvistiske strukturene i Hamlet satte fokus på menneskelig begjær. Utgangspunktet hans er Freuds ødipale teorier, i tillegg til sorg, som er skuespillets sentrale tema. I Lacans analyse antar Hamlet ubevisst den psykoanalytiske definisjon av en fallos – grunnet hans nøling – og blir i økende grad distansert fra virkeligheten «ved sorg, fantasering, narsissisme, og psykose», noe som skaper hull (eller mangler) i de virkelige, innbilte og symbolske aspekter av sinnet hans. Lacans teorier påvirket litteraturforskning av Hamlet på grunn av hans alternative visjon av stykket og hans bruk av semantikk for å utforske stykkets psykologiske landskap.^[73]

1900-tallets feministiske litteraturkritikk åpnet for nye tilnærminger til karakterene Gjertrud og Ofelia. Kritikere innen nyhistorisme og kulturell materialisme analyserte skuespillet i dets historiske kontekst, i et forsøk på å sette det sammen i dets opprinnelige kulturelle miljø.^[80] De fokuserte på kjønnssystemet i det tidlig moderne England ved å fremheve den kjente treenigheten hushjelp, hustru og enke med den prostituerte, som falt utenfor denne stereotypien. I denne analysen var Hamlets essens hovedpersonens gradvise oppfatning av sin mor som en hore ettersom hun feilet å være trofast mot Gamle Hamlet. Som følge av dette mistet Hamlet sin tro på alle kvinner og behandlet også Ofelia som om hun var en hore og uærlig mot ham. Ofelia kan være ærlig og rettferdig, men det er derimot umulig å knytte disse to trekkene sammen ettersom «rettferdighet» er en ytre egenskap mens «ærlighet» er et indre trekk.^[81]

Carolyn Heilbruns essay «Hamlet's Mother» (1957) forsvarer skikkelsen Gjertrud ved å hevde at teksten aldri gir antydninger om at Gjertrud visste at Claudius forgiftet Kong Hamlet. Denne analysen har blitt støttet av mange feministiske kritikere. Heilbrun hevdet at menn i århundrer har feiltolket Gjertrud, ved å føye seg til Hamlets syn på henne, snarere enn å følge stykkets faktiske tekst. Det finnes dermed ikke noe belegg for at Gjertrud er en ekteskapsbryter: hun tilpasser seg bare omstendighetene rundt ektemannens død, til beste for kongeriket.^[82]

Ofelia har også blitt belyst av feministiske kritikere som Elaine Showalter.^[83] Ofelia er omgitt av mektige menn: faren, broren og Hamlet. Alle tre forsvinner: Polonius dør, Laertes drar og Hamlet unngår henne. Konvensjonelle teorier peker på at Ofelia blir drevet mot galskapen, når disse mektige mennene ikke lenger foretar beslutninger for henne.^[84] Feministiske teoretikere har argumentert at hun blir sinnssyk av skyld ettersom at Hamlets drap på hennes far oppfyller hennes (ubevisste) seksuelle behov for at Hamlet erstatter (dreper) faren slik at Hamlet faktisk og symbolsk kan ta farens plass. Showalter peker også på at Ofelia har blitt symbolet på den urolige og hysteriske kvinnen i moderne kultur.^[85]

Det er bortimot sikkert at Shakespeare skrev Hamlet-rollen for samtidens store skuespiller Richard Burbage.^[86] Han var den mest betydelige tragiske skuespilleren i teatergruppen Lord Chamberlain's Men, og hadde god hukommelse for teksten og utstrakt følelsesmessig register^[86]. I henhold til antallet opptrykk synes Hamlet å ha vært Shakespeares fjerde mest populære skuespill i hans levetid. Kun Henrik IV Del 1, Richard III og Perikles var mer populære.^[1] Shakespeares egne nedtegnelser har ikke bidratt med opplysninger om når hans stykker ble oppført.

Det er således lite kunnskap om tidlige oppføringer av stykket. Det er kjent er at mannskapet på skipet «Red Dragon», oppankret utenfor kysten av Sierra Leone, fremførte Hamlet i september 1607^[87]; stykket turnerte i Tyskland mindre enn fem år etter at Shakespeare døde^[88]; og det ble fremført for kong Jakob I i 1619 og for kong Karl I i 1637.^[89] George Hibbard har argumentert for at ettersom samtidslitteraturen har så mange referanser til Hamlet (kun Falstaff er nevnt mer), må stykket ganske sikkert ha blitt fremført med en hyppighet og frekvens som ikke gjenspeiles i de få opptegnelsene fra samtiden som man kjenner i dag.^[90]

Alle teatre ble stengt under Cromwells regjeringen (Interregnumet), men selv i denne tiden ble deler av stykket fremført ulovlig, disse fremførelsene ble stundom kalt for «droll», blant annet ett kalt for The Grave-Makers som var basert på Akt 5, scene 1 av stykket.^[91]

Skuespillet ble fornyet tidlig i restaurasjonen. Da det eksisterende repertoaret av skuespill fra før borgerkrigen ble delt mellom de to nyskapte patent theatre-selskapene, var Hamlet det eneste av Shakespeares beste som ble forbehold Sir William Davenants teatergruppe Duke's Company.^[92] Det ble det første av Shakespeares stykker som ble presentert med flyttbare kulisser i Lincoln's Inn Fields Theatre.^[93] Dette nye scenografikonseptet bidro til å fremheve Shakespeares hyppige skifte av scener, noe som igjen forsterket kritikken av hans brudd med det nyklassisistiske prinsippet om stedets enhet.^[94] David Garrick ved Drury Lane satte opp en kraftig omarbeidet versjon: «Jeg hadde lovet at jeg ikke ville forlate scenen før jeg hadde reddet det edle skuespillet fra alt søppelet i femte akt. Jeg har brakt det fremover uten graverens triks, Osrick, & fektekampen».^[95]

Den første kjente oppsetningen i Nord-Amerika er med Lewis Hallam. Jr. i tittelrollen, i American Companys produksjon i Philadelphia i 1759.^[96] I 1748 skrev Alexander Sumarokov en russisk versjon som vektla prins Hamlets rolle som motstander av Claudius' tyranni – en tolkning som vedble i østeuropeiske versjoner til inn på 1900-tallet.^[97]

I perioden ca. 1810 til 1840, ble de mest kjente Shakespeare-oppsetningene i USA utført av turnerende, førsteklasses skuespillere fra London – inkludert George Frederick Cooke, Junius Brutus Booth, Edmund Kean, William Charles Macready og Charles Kemble. Booth valgte å fortsette sin karriere i statene, og ble etterhvert far til landets mest herostratisk berømte skuespiller, John Wilkes Booth (Lincolns morder), og dets mest kjente Hamlet, Edwin Booth.^[98] Edwin Booths utførelse av rollen som Hamlet ble beskrevet «som den mørke, gale, drømmende, mystiske helten fra et dikt ... [framfør] med en idealistisk karakter, så fjernt fra det virkelige liv som mulig».^[99] Booth spilte i 1864/5 Hamlet i hele 100 kvelder ved Winter Garden Theatre, noe som innledet en langvarig Shakespeare-periode i USA.^[100]

I Storbritannia satte viktoriatidens kombinerte skuespillere-og-direktører som Kean, Samuel Phelps, Macready, og Henry Irving opp Shakespeare på storslått vis med forseggjorte kulisser og kostymer.^[101] Tendensen til kombinasjonen skuespillere-og-direktører var at de fremhevet viktigheten av sin egen rolle, noe som ikke alltid var i samsvar med kritikernes smak.^[102]

I London var Edmund Kean den første Hamlet til å gå vekk fra den kongelige stas som ble forbundet med rollen. Han byttet til et mer ordinært kostyme, og det sies at han overrasket sitt publikum ved å bekle rollen som en alvorlig og selvgranskende Hamlet.^[103] I sterk kontrast til tidligere storslagenhet, var William Poels produksjon av Q1-teksten fra 1881 et tidlig forsøk på å rekonstruere det elisabethanske teaterets nøkternhet; hans eneste bakteppe var noen røde gardiner.^[104] Sarah Bernhardt spilte prinsen en populær produksjon i London i 1899. I kontrast til det «feminine» synet på den sentrale rollefiguren som vanligvis fulgte en kvinnelig rollebesetning, beskrev hun selv sin rolle som «mannlig og besluttsom, men uansett tankefull... [han] tenker før han handler, et trekk som antyder stor styrke og stor åndelig kraft».^[105]

I Frankrike startet Charles Kemble en bølge av entusiasme rundt Shakespeare; og ledende medlemmer av den romantiske bevegelsen som Victor Hugo og Alexandre Dumas så hans opptreden i Hamlet i Paris i 1827. De gav spesielt uttrykk for sin begeistring for Harriet Smithsons Ofelia og hennes galskap.^[106] I Tyskland hadde Hamlet blitt så godt kjent ved midten av 1800-tallet at Ferdinand Freiligrath hevdet at «Tyskland er Hamlet».^[107] Fra 1850-tallet ble Hamlet endret av den parsiske teatertradisjonen i India til folkeforestillinger, med en rekke tillagte ekstrasanger.^[108]

Med unntak av noen vestlige teatertroppers besøk på 1800-tallet, ble den første profesjonelle fremførelsen av Hamlet i Japan satt opp av Otojiro Kawakami i hans tilpassede versjon Shimpa («nytt skoleteater») fra 1903.^[109] Shoyo Tsubouchi oversatte Hamlet og produserte en forestilling i 1911 som sammenblandet stilene shingeki («nytt drama») og kabuki.^[109] Denne hybridsjangeren nådde sin høyde med Fukuda Tsunearis Hamlet i 1955.^[109] I 1998 produserte Yukio Ninagawa en anerkjent versjon av Hamlet i den japanske teaterformen Nō, som han tok med til London.^[110]

Konstantin Stanislavskij og Edward Gordon Craig – to av 1900-tallets mest innflytelsesrike teaterpraktikere – samarbeidet om Moskva kunstnerteaters viktige oppsetning i 1911–12.^[111] Craig var opptatt av stilisert abstraksjon, mens Stanislavskij, med sitt «system», utforsket psykologisk motivasjon.^[112] Craig formet skuespillet som et symbolistisk monodrama, med utgangspunkt i en drømmeaktig synsvinkel sett utelukkende gjennom Hamlets øyne.^[113] Dette kom best til syne gjennom sceneoppsettet i første hoffscene.^[114][115] Produksjonens viktigste trekk er Craigs bruk av store, abstrakte skillevegger som forandret størrelsen og formen på lokalene for hver scene, noe som skulle representere rollefigurenes sinnstilstand eller visualisere dramaturgisk progresjon.^[116] Oppsetningen gav teateret verdensvid oppmerksomhet, og satte det «på det kulturelle kartet for Vest-Europa».^[117]

Hamlet blir ofte fremført med samtidige politiske overtoner. Leopold Jessners produksjon i 1926 ved Berlin Staatstheater fremstilte Claudius' hoff som en parodi av det korrupte og smiskete hoffet til Keiser Vilhelm.^[118] I Polen har antallet produksjoner av Hamlet sett ut til å øke i perioder med politisk uro, siden dets politiske temaer (mistanker om lovbrudd, kupp, overvåkning) kan brukes til å belyse samtidige diskusjoner.^[119] På samme måte har tsjekkiske regissører brukt stykket i tider med okkupasjon: en produksjon fra 1941 ved Vinohrady teater «vektla, med behørig varsomhet, den hjelpeløse situasjonen til en intellektuell person som forsøker å holde seg opp i ubarmhjertige omgivelser».^[120] I Kina har forestillinger av Hamlet ofte politisk betydning: Gu Wuweis Angrepet mot statsmakten fra 1916, en sammenblanding av Hamlet og Macbeth, var et angrep på Yuan Shikais forsøk på å styrte republikken.^[121] I 1942 regisserte Jiao Juyin skuespillet i et konfusiansk tempel i Sichuan, hvor regjeringen hadde trukket seg tilbake fra de fremadstormende japanerne.^[121] I det umiddelbare kjølvannet av militærmotstanden mot protestene på Den himmelske freds plass, satte Lin Zhaohua i 1990 opp en versjon av Hamlet hvor prinsen var en helt ordinær mann som ble plaget av et tap av mening. I denne produksjonen byttet rolleinnehaverne av Hamlet, Claudius og Polonius roller under flere av forestillingens kritiske øyeblikk, inkludert når Claudius dør. I denne scenen falt skuespilleren som hovedsakelig ble assosiert med Hamlet i bakken.^[121]

Blant kjente oppsetninger i London og New York finnes Barrymores produksjon fra 1925 ved Haymarket Theatre, som påvirket senere forestillinger av John Gielgud og Laurence Olivier.^[122] Oliviers forestilling på Old Vic i 1937 var populær blant publikum, men mindre godt mottatt av kritikere.^[123] I 1963 regisserte Olivier åpningsforestillingen ved det nye Royal National Theatre med Peter O'Toole som Hamlet; kritikere observerte likheter mellom O'Tooles karakter Hamlet og John Osbornes helt, Jimmy Porter, fra Look Back in Anger.^[124]

Hamlet er det mest oppførte av Shakespeares skuespill i New Yorks teaterhistorie, med 64 registrerte produksjoner på Broadway, og et uvisst antall Off Broadway.^[125] Nyere New York-oppsetninger av Hamlet inkluderer Ralph Fiennes' versjon i 1995, som gav ham Tony Award for «beste skuespiller».^[126] Stephen Langs Hamlet for Roundabout Theatre Company i 1992 høstet positiv kritikk; også Sam Waterstons for New York Shakespeare Festival ved Vivian Beaumont Theatre i 1975 (hvor Lang spilte Bernardo og andre roller) ble godt mottatt. Riverside Shakespeare Company satte opp en uredigert versjon av Hamlets første folio i 1978 ved Columbia University, såkalt Off Broadway, med en spilletid på under tre timer.^[127]

Hamlet er et av det engelske språks mest siterte verker, og er ofte å finne på lister over verdens beste litteratur,^[128] og har slik på flere måter påvirket de senere århundrers litteratur.

Forskeren Laurie Osborne har studert hvordan historien om Hamlets gjenskapes i moderne fortellinger, og har delt disse inn i fire hovedkategorier: nyfortellinger av stykkets intrige, forenklede versjoner for unge lesere, fortellinger som ser handlingen fra en eller flere av de andre karakterenes synsvinkel, og fortellinger som handler om oppsetningen av stykket.^[129]

Henry Fieldings roman Tom Jones, utgitt i 1749, beskriver et besøk til Hamlet av romanens figurer Tom Jones og herr Partridge, med likhetstrekk til et «skuespill i skuespillet».^[130] Goethes dannelsesroman Wilhelm Meisters læreår, skrevet mellom 1776 og 1796, handler ikke bare om en oppsetning av Hamlet, men trekker også paralleller mellom Gjenferdet og Wilhelm Meisters døde far.^[130] På begynnelsen av 1850-tallet, i Pierre, fokuserer Herman Melville på en Hamlet-liknende rollefigurs langvarige utvikling som forfatter.^[130] Ti år senere gir Dickens ut Store forventninger, som inneholder mange Hamlet-liknende handlingstrekk: den drives av hevnmotiverte handlinger, skilter med gjenferdliknende rollefigurer (Abel Magwich og Miss Havisham), og fokuserer på heltens skyld.^[130] Akademikeren Alexander Welsh legger til at Store forventninger er en «selvbiografisk roman» og foregriper en psykoanalytiske lesning av Hamlet i seg selv.^[131] På samme tid ble George Eliots Møllen ved Floss utgitt; her opptrer Maggie Tulliver, en karakter «som eksplisitt sammenlignes med Hamlet»,^[132] om enn «med et rykte for tilregnelighet».^[133]

På 1920-tallet jobbet James Joyce med «en mer livlig versjon» av Hamlet i romanen Ulysses – blottet for tvangstanker og hevn – selv om dens hovedparalleller trekkes til Homers Odysseen.^[130] På 1990-tallet ble to kvinnelige romanforfattere tydelig influert av Hamlet; I Angela Carters Kloke barn blir Å være eller ikke være^[134] omarbeidet til en sang og dansenummer, og i Iris Murdochs Den sorte prins blir ødipale temaer og mord flettet sammen med en kjærlighetsaffære mellom den Hamlet-besatte forfatteren Bradley Pearson og datteren til hans rival.^[132]

Hamlet har blitt refortolket som en historie om korrupsjon av den vesttyske regissøren Helmut Käutner i Der Rest ist Schweigen («Resten er stillhet») og av den japanske regissøren Akira Kurosawa i Warui Yatsu Hodo Yoku Nemuru (The Bad Sleep Well).^[135] I Claude Chabrols Ophélia (Frankrike, 1962) ser hovedrollefiguren, Yvan, på Oliviers Hamlet og overbeviser seg selv – feilaktig og med tragiske resultater – om at han er i Hamlets situasjon.^[136]

Tom Stoppards skuespill, Guildenstern og Rosencrantz er døde (som ble filmet i 1990), skisserer hendelsene rundt Hamlet fra perspektivet til Hamlets to studiekamerater, og omgjør det til en tragedie hvor to mindre rollefigurer må dø for å fullføre sin rolle i et drama de ikke selv forstår. En parodi av Hamlet kalt Rosenkrantz og Gyldenstern hadde blitt skrevet av W. S. Gilbert i 1874. I 1977 skrev den østtyske skuespillforfatteren Heiner Müller dramaet Die Hamletmaschine (Hamletmachine), en postmodernistisk, tettpakket versjon av Hamlet; denne tilpasningen ble siden innlemmet i hans oversettelse av Shakespeares skuespill i hans produksjon Hamlet/Maschine fra 1989/1990.^[137]

Den første filmatiseringen av Hamlet var Sarah Bernhardts fem minutter lange film om fektescenen,^[138] fra 1900. Det var en enkel «lydfilm»; musikk og tale ble spilt inn på grammofonplater, som ble avspilt samtidig med filmen.^[139] Stumfilmversjoner ble laget i 1907, 1908, 1910, 1913 og 1917.^[139] I 1920 spilte Asta Nielsen rollen som en kvinnelig Hamlet som går gjennom livet forkledd som en mann.^[139] Laurence Oliviers film noir Hamlet fra 1948 vant Oscar-priser for beste film og beste hovedrolle. Hans tolkning la fokus på stykkets ødipale overtoner, i en slik grad at den 28-årige Eileen Herlie ble satt til å spille Hamlets mor, mens han selv, i en alder av 41, tok rollen som Hamlet.^[140]

Gamlet (russisk: Гамлет) er en filmtolkning fra 1964 på russisk, basert på en oversettelse av Boris Pasternak og regissert av Grigorij Kozintsev, med partitur av Dmitrij Sjostakovitsj.^[141] Innokenti Smoktunovskij fikk spille Hamlet, en rolle som skaffet ham lovord fra Laurence Olivier. Shakespeare-ekspertene John Gielgud og Kenneth Branagh anser dette verket som den komplette gjengivelsen av Shakespeares tragiske fortelling.^[142]

John Gielgud brukte Richard Burton i hovedrollen ved Lunt-Fontanne Theatre i 1964–5, og en filmatisert direkteopptreden ble produsert i ELECTRONOVISION.^[143] Tony Richardson brukte Nicol Williamson som Hamlet og Marianne Faithfull som Ofelia i sin versjon fra 1969.

Franco Zeffirellis Shakespeare-filmer har blitt beskrevet som «sensuelle snarere enn intellektuelle»: hans mål var å gjøre Shakespeare «enda mer populær».^[144] Mot slutten satte han Mel Gibson – på den tiden kjent for filmene Mad Max og Dødelig våpen – i tittelrollen i sin versjon fra 1990, og Glenn Close – da kjent som den psykotiske andre kvinnen i Farlig begjær – som Gjertrud.^[145]

I motsetning til Zeffirellis sterkt forkortede versjon av Hamlet, inneholdt Kenneth Branaghs versjon fra 1996, som han selv adapterte, regisserte og spilte i, hvert eneste ord fra Shakespeares skuespill, og kombinerte materialet fra de to tekstversjonene F1 og Q2. Branaghs Hamlet varer i omtrent fire timer.^[146] Branagh benyttet kostymer og innredning tilpasset 1800-tallet;^[147] og Blenheim Palace, som ble bygget sent på 1700-tallet, ble benyttet som Kronborg Slott. Filmen er episk oppbygget og bruker hyppige tilbakeblikk for å rette fokus mot stykkets mindre åpenbare elementer: Hamlets seksuelle forhold til Kate Winslets Ofelia, for eksempel, eller hans barndomsforelskelse i Yorick (spilt av Ken Dodd).^[148]

I 2000 ble handlingen i Michael Almereydas Hamlet satt til samtidens Manhattan, med den daværende filmstudenten Ethan Hawke i rollen som Hamlet. Claudius ble adm. dir. i «Denmark Corporation», etter å ha tatt over selskapet ved å drepe sin bror.^[149]

Den mestselgende versjonen av Hamlet til dags dato er Disneys Oscar-vinnende animasjonsfilm Løvenes konge, som bruker elementer fra Shakespeares plot i en flokk afrikanske løver.^[150]

Hamlet var det første av Shakespeares skuespill som ble oversatt til et nordisk språk, og i Norge ble stykket tilgjengelig med Johannes Boyes^[151] prosa-versjon Hamlet, Prins af Dannemark anonymt i 1777. Peter Foersom oversatte stykket i vers-form i 1807.^[152]

Den første utgivelsen i Norge var på Nordisk forlag i 1901, i Niels Møllers oversettelse.^[153] Ivar Aasen oversatte deler av stykket til landsmål, men den første komplette norske oversettelsen kom først i 1912 på Aschehoug.^[154] Rolf Hiorth Schøyens oversettelse utkom på Somes forlag i 1923, i første av i alt åtte bind med Dramatiske verker. Henrik Rytters oversettelse fra 1933, som bind 8 i Samlagets 10-bindsutgave, var den første nynorskutgaven.

André Bjerkes oversettelse fra 1959 ble brukt på Nationaltheatret allerede samme år, og var i flere år den mest brukte utgaven, revidert av Håvard Rem til en oppsetning ved Rogaland teater i 1986. Hartvig Kirans oversettelse til nynorsk utkom i 1967. Øyvind Bergs oversettelse utkom i 1998 og har blitt den foretrukne sceneutgaven. En oversettelse ved professor Kristian Smidt utkom i 2007. Edvard Hoem lagde en nynorsk oversettelse i 2013.

André Bjerke kom i løpet av sitt oversetterarbeid over en feil som løp som en rød tråd gjennom en rekke utgaver. Da Hamlet gjennomskuer sine falske venner, Rosenkrantz og Gyldenstern, kaller han dem adders fang'd (= «giftslanger med hoggtenner»). Men Schlegel (1767-1845) oversatte i sin tyske utgave adders fang'd med «fangne slanger», uten å sjekke at fang betyr «hoggtann», ikke «fange». Denne feilen ble gjentatt av Edvard Christian Lembcke i hans danske Hamlet fra 1864,^[155] og Bjerke oppdaget at Rolf Hiorth-Schøyen hadde skrevet rett av etter Lembcke i setningen «mine gamle skolekamerater, paa hvem jeg stoler som paa fangne slanger», når det skulle vært «som paa giftslanger».^[156]

Flere kjente norske skuespillere har spilt rollen som Hamlet, blant dem Bjørn Sundquist ved Det norske teatret i 1987,^[157] Aksel Hennie ved Oslo Nye Teater i 2006,^[158] Kåre Conradi ved Trøndelag Teater i 1998^[159], Torbjørn Eriksen ved Rogaland Teater i 2014^[160] og Espen Klouman Høiner ved Trøndelag Teater i 2015.^[161]

• Engelsk renessanseteater
• Engelsk litteratur

Alle henvisninger til Hamlet, hvis ikke annet er oppgitt, er hentet fra Arden Shakespeare Q2 (Thompson and Taylor, 2006a). I deres referansesystem betyr 3.1.55 akt 3, scene 1, linje 55. Henvisninger til First Quarto og First Folio er merket Hamlet Q1 og Hamlet F1, respektivt, og er hentet fra Arden Shakespeare "Hamlet: the texts of 1603 and 1623" (Thompson and Taylor, 2006b). Deres referansesystem for Q1 har ikke noen brudd mellom akter, så 7.115 betyr scene 7, linje 115.

• Alexander, Peter. 1964. Alexander's Introductions to Shakespeare. London: Collins.
• Banham, Martin, red. 1998. The Cambridge Guide to Theatre. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521434378.
• Bate, Jonathan og Rasmussen, Eric, red. 2007. Complete Works. By William Shakespeare. The RSC Shakespeare. New York: Modern Library. ISBN 0679642951.
• Baskerville, Charles Read. red. 1934. Elizabethan and Stuart Plays. New York: Henry Holt and Company.
• Benedetti, Jean. 1999. Stanislavski: His Life and Art. Revised edition. Original edition published in 1988. London: Methuen. ISBN 0413525201.
• Blits, Jan H. 2001. «Introduction». I: Deadly Thought: "Hamlet" and the Human Soul: 3–22. Langham, MD: Lexington Books. ISBN 0739102141.
• Bloom, Harold. 2001. Shakespeare: The Invention of the Human. Open Market utg. Harlow, Essex: Longman. ISBN 157322751X.
• Bloom, Harold. 2003. Hamlet: Poem Unlimited. Edinburgh: Cannongate. ISBN 1841954616.
• Britton, Celia. 1995. «Structuralist and poststructuralist psychoanalytic and Marxist theories». I: Cambridge History of Literary Criticism: From Formalism to Poststructuralism (Vol 8). Redigert av Raman Seldon. Cambridge: Cambridge University Press 1995. ISBN 978-0521300131.
• Brode, Douglas. 2001. Shakespeare in the Movies: From the Silent Era to Today. New York: Berkley Boulevard Books. ISBN 0425181766.
• Brown, John Russell. 2006. Hamlet: A Guide to the Text and its Theatrical Life. Shakespeare Handbooks ser. Basingstoke, Hampshire og New York: Palgrave Macmillan. ISBN 1403920923.
• Burian, Jarka. 1993. «Hamlet in Postwar Czech Theatre». I: Foreign Shakespeare: Contemporary Performance. Redigert av Dennis Kennedy. Ny utgave. Cambridge: Cambridge University Press, 2004. ISBN 0521617081.
• Burnett, Mark Thornton. 2000. « 'To Hear and See the Matter': Communicating Technology in Michael Almereyda's Hamlet (2000)». Cinema Journal 42.3: 48–69.
• Carincross, Andrew S. 1936. The Problem of Hamlet: A Solution. Oppdatert utg. Norwood, PA.: Norwood Editions, 1975. ISBN 0883051303.
• Cartmell, Deborah. 2000. «Franco Zeffirelli and Shakespeare». I: Jackson (2000, 212–221).
• Chambers, Edmund Kerchever. 1923. The Elizabethan Stage. 4 bind. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0198115113.
• Chambers, Edmund Kerchever. 1930. William Shakespeare: A Study of Facts and Problems. Oxford: Clarendon Press, 1988. ISBN 0198117744.
• Crowl, Samuel. 2000. "Flamboyant Realist: Kenneth Branagh". I: Jackson (2000, 222–240).
• Crystal, David, og Crystal, Ben. 2005. The Shakespeare Miscellany. New York: Penguin. ISBN 0140515550.
• Davies, Anthony. 2000. «The Shakespeare films of Laurence Olivier». I: Jackson (2000, 163–182).
• Dawson, Anthony B. 1995. Hamlet. Shakespeare in Performance ser. Ny utg. Manchester: Manchester University Press, 1997. ISBN 0719046254.
• Dawson, Anthony B. 2002. «International Shakespeare». In Wells and Stanton (2002, 174–193).
• Edwards, Phillip, red. 1985. Hamlet, Prince of Denmark. New Cambridge Shakespeare ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521293669.
• Eliot, T. S. 1920. "Hamlet and his Problems". In The Sacred Wood: Essays in Poetry and Criticism. London: Faber & Gwyer. ISBN 0416374107.
• Foakes, R. A. 1993. Hamlet versus Lear: Cultural Politics and Shakespeare's Art. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521607051.
• French, George Russell. 1869. Shakspeareana Geologica. London: Macmillan. Reprinted New York: AMS, 1975. ISBN 0404025757.
• Freud, Sigmund. 1900. The Interpretation of Dreams. Oversatt av James Strachey, redigert av Angela Richards. The Penguin Freud Library, bind 4. London: Penguin, 1991. ISBN 0140137947.
• Gay, Penny. 2002. «Women and Shakespearean Performance». I: Wells and Stanton (2002, 155–173).
• Gillies, John, Ryuta Minami, Ruru Li, og Trivedi, Poonam. 2002. «Shakespeare on the Stages of Asia». I: Wells and Stanton (2002, 259–283).
• Greenblatt, Stephen. 2004a. Will in the World: How Shakespeare Became Shakespeare. New York: W.W. Norton & Co. ISBN 0393050572.
• Greenblatt, Stephen. 2004b. «The Death of Hamnet and the Making of Hamlet». N.Y. Review of Books 51.16 (21. oktober 2004).
• Greg, Walter Wilson. 1955. The Shakespeare First Folio, its Bibliographical and Textual History. Oxford: Clarendon Press. ISBN 115185459X.
• Guntner, J. Lawrence. 2000. «Hamlet, Macbeth and King Lear on film». I: Jackson (2000, 117–134).
• Halliday, F. E. 1964. A Shakespeare Companion 1564–1964. Shakespeare Library ser. Baltimore, Penguin, 1969. ISBN 0140530118.
• Hattaway, Michael. 1982. Elizabethan Popular Theatre: Plays in Performance. Theatre Production ser. London og Boston: Routledge and Kegan Paul. ISBN 0710090528.
• Hattaway, Michael. 1987. Hamlet. The Critics Debate ser. Basingstoke, Hampshire: Macmillan. ISBN 0333385241.
• Hibbard, G. R., red. 1987. Hamlet. Oxford World's Classics ser. Oxford. ISBN 0192834169.
• Holland, Peter. 2002. «Touring Shakespeare». I: Wells and Stanton (2002, 194–211).
• Holland, Peter. 2007. «Shakespeare Abbreviated». I: Shaughnessy (2007, 26–45).
• Hortmann, Wilhelm. 2002. «Shakespeare on the Political Stage in the Twentieth Century». I: Wells and Stanton (2002, 212–229).
• Howard, Jean E. 2003. «Feminist Criticism». I: Shakespeare: An Oxford Guide: 411–423. Redigert av Stanley Wells og Lena Orlin. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0199245223.
• Howard, Tony. 2000. «Shakespeare's Cinematic Offshoots». I: Jackson (2000, 303–323).
• Hoy, Cyrus, red. 1992. Hamlet. Norton Critical Edition ser. 2. utg. New York: Norton. ISBN 9780393956634.
• Hurstfield, Joel, og Sutherland, James. 1964. Shakespeare's World. New York: St. Martin's Press.
• Innes, Christopher. 1983. Edward Gordon Craig. Directors in Perspective ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521273838.
• Irace, Kathleen O. 1998. The First Quarto of Hamlet. New Cambridge Shakespeare ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521653908.
• Jackson, MacDonald P. 1986. «The Transmission of Shakespeare's Text». I: The Cambridge Companion to Shakespeare Studies Ed. Stanley Wells. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521318416. 163–185.
• Jackson, MacDonald P. 1991. «Editions and Textual Studies Reviewed». I: Shakespeare Survey 43, The Tempest and After: 255–270. Redigert av Stanley Wells. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521395291.
• Jackson, Russell, red. 2000. The Cambridge Companion to Shakespeare on Film. Cambridge Companions to Literature ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521639751.
• Jenkins, Harold. 1955. «The Relation Between the Second Quarto and the Folio Text of Hamlet». Studies in Bibliography 7: 69–83.
• Jenkins, Harold, red. 1982. Hamlet. The Arden Shakespeare, second ser. London: Methuen. ISBN 1903436672.
• Jones, Gwilym. 2007. Thomas Middleton at the Globe. London: Globe Theatre education resource centre. Besøkt 30. desember 2007.
• Kermode, Frank. 2000. Shakespeare's Language. London: Penguin. ISBN 0-14-028592-X.
• Keyishian, Harry. 2000. «Shakespeare and Movie Genre: The Case of Hamlet». I: Jackson (2000, 72–84).
• Kirsch, A. C. 1968. «A Caroline Commentary on the Drama». Modern Philology 66: 256–261.
• Knowles, Ronald. 1999. «Hamlet and Counter-Humanism» Renaissance Quarterly 52.4: 1046–1069.
• Lacan, Jacques. 1959. «Desire and the Interpretation of Desire in Hamlet». I: Literature and Psychoanalysis: The Question of Reading Otherwise. Redigert av Shoshana Felman. Baltimore: Johns Hopkins University Press, 1982. Opprinnelig utgitt som en dobbeltutgave av Yale French Studies, nos. 55/56 (1977). ISBN 080182754X.
• Lennard, John. 2007. William Shakespeare: Hamlet. Literature Insights ser. Humanities-Ebooks, 2007. ISBN 184760028X.
• Lott, Bernard, red. 1970. Hamlet. New Swan Shakespeare Advanced ser. New ed. London: Longman. ISBN 0582527422.
• MacCary, W. Thomas. 1998. "Hamlet": A Guide to the Play. Greenwood Guides to Shakespeare ser. Westport, CT: Greenwood Press. ISBN 0313300828.
• Marsden, Jean I. 2002. «Improving Shakespeare: from the Restoration to Garrick». I: Wells og Stanton (2002, 21–36).
• Matheson, Mark. 1995. «Hamlet and 'A Matter Tender and Dangerous'». Shakespeare Quarterly 46.4: 383–397.
• Matus, Irvin Leigh. 1994. Shakespeare, in Fact. Ny utg. New York: Continuum International Publishing, 1999. ISBN 0826409288.
• Moody, Jane. 2002. «Romantic Shakespeare». I: Wells og Stanton (2002, 37–57).
• Morrison, Michael A. 2002. "Shakespeare in North America". I: Wells og Stanton (2002, 230–258).
• Novy, Marianne. 1994. Engaging with Shakespeare: Responses of George Eliot and Other Women Novelists. (Athens, Georgia) i Thompson og Taylor (2006a, 127).
• O'Connor, Marion. 2002. «Reconstructive Shakespeare: Reproducing Elizabethan and Jacobean Stages». I: Wells og Stanton (2002, 76–97).
• Osborne, Laurie. 2007. «Narration and Staging in Hamlet and its afternovels». I: Shaughnessy (2007, 114–133).
• Oxford English Dictionary (andre utgave) på CD-ROM versjon 3.1. 2004. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-861016-8.
• Ogburn, Charlton. 1984. The Mystery of William Shakespeare. New York: Dodd, Mead & Company. ISBN 0396084419.
• Ogburn, Charlton. 1988. The Mystery of William Shakespeare. London: Cardinal. ISBN 0747402558.
• Pennington, Michael. 1996. "Hamlet": A User's Guide. London: Nick Hern. ISBN 185459284X.
• Pitcher, John, og Woudhuysen, Henry. 1969. Shakespeare Companion, 1564–1964. London: Penguin. ISBN 0140530118.
• Quillian, William H. 1983. Hamlet and the New Poetic: James Joyce and T. S. Eliot. Ann Arbor, MI:UMI Research Press.
• Rosenberg, Marvin. 1992. The Masks of Hamlet. London: Associated University Presses. ISBN 0874134803.
• Rowse, Alfred Leslie. 1963. William Shakespeare: A Biography. New York: Harper & Row. Opptrykk. New York: Barnes & Noble Books, 1995. ISBN 1566198046.
• Saxo, og Hansen, William. 1983. Saxo Grammaticus & the Life of Hamlet. Lincoln: University of Nebraska Press. ISBN 0803223188.
• Schoch, Richard W. 2002. «Pictorial Shakespeare». I: Wells og Stanton (2002, 58–75).
• Shapiro, James. 2005. 1599: A Year in the Life of William Shakespeare. London: Faber, 2006. ISBN 0571214819.
• Shaughnessy, Robert. 2007. The Cambridge Companion to Shakespeare and Popular Culture. Cambridge Companions to Literature ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 9780521605809.
• Shaw, George Bernard. 1961. Shaw on Shakespeare. Redigert av Edwin Wilson. New York: Applause. ISBN 1557835616.
• Showalter, Elaine. 1985. «Representing Ophelia: Women, Madness, and the Responsibilities of Feminist Criticism». I: Shakespeare and the Question of Theory: 77–94. Redigert av Patricia Parker og Geoffrey Hartman. New York and London: Methuen. ISBN 0416369308.
• Smallwood, Robert. 2002. «Twentieth-century Performance: The Stratford and London Companies». I: Wells og Stanton (2002, 98–117).
• Spencer, T. J. B., red. 1980. Hamlet. New Penguin Shakespeare ser. London: Penguin. ISBN 0140707344.
• Starks, Lisa S. 1999. «The Displaced Body of Desire: Sexuality in Kenneth Branagh's Hamlet». I: Shakespeare and Appropriation: 160–178. Redigert av Christy Desmet and Robert Sawyer. Accents on Shakespeare ser. London: Routledge. ISBN 0415207258.
• Taxidou, Olga. 1998. The Mask: A Periodical Performance by Edward Gordon Craig. Contemporary Theatre Studies ser. Bind 30. Amsterdam: Harwood Academic Publishers. ISBN 9057550466.
• Taylor, Gary. 1989. Reinventing Shakespeare: A Cultural History from the Restoration to the Present. London: Hogarth Press. ISBN 0701208880.
• Taylor, Gary. 2002. «Shakespeare Plays on Renaissance Stages». I: Wells og Stanton (2002, 1–20).
• Teraoka, Arlene Akiko. 1985. The Silence of Entropy or Universal Discourse : the Postmodernist Poetics of Heiner Müller. New York: Peter Lang. ISBN 0820401900.
• Thompson, Ann. 2001. «Shakespeare and sexuality». I: Catherine M S Alexander og Stanley Wells Shakespeare and Sexuality: 1–13. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521804752.
• Thompson, Ann og Taylor, Neil. red. 1996. William Shakespeare, "Hamlet". Plymouth, UK: Northcote House. ISBN 0746307659.
• Thompson, Ann og Taylor, Neil, red. 2006a. Hamlet. The Arden Shakespeare, tredje ser. Bind en. London: Arden. ISBN 1904271332.
• Thompson, Ann og Taylor, Neil, red. 2006b. Hamlet: The Texts of 1603 and 1623. The Arden Shakespeare, tredje ser. Bind to. London: Arden. ISBN 1904271804.
• Thomson, Peter. 1983. Shakespeare's Theatre. Theatre Production ser. London and Boston: Routledge og Kegan Paul. ISBN 0710094809.
• Uglow, Jenny. 1977. Hogarth: A Life and a World. Ny utg. London: Faber and Faber, 2002. ISBN 0571193765.
• Vickers, Brian, red. 1974a. Shakespeare: The Critical Heritage. Bind en (1623–1692). New ed. London: Routledge, 1995. ISBN 0415134048.
• Vickers, Brian, red. 1974b. Shakespeare: The Critical Heritage. Bind fire (1753–1765). New ed. London: Routledge, 1995. ISBN 0415134072.
• Vickers, Brian, red. 1974c. Shakespeare: The Critical Heritage. Bind fem (1765–1774). New ed. London: Routledge, 1995. ISBN 0415134080.
• Vogler, Christopher. 1992. The Writer's Journey: Mythic Structure for Storytellers and Screenwriters. Revidert opptrykk. London: Pan Books, 1999. ISBN 0330375911.
• Ward, David. 1992. «The King and 'Hamlet'». Shakespeare Quarterly 43.3: 280–302.
• Weimann, Robert. 1985. «Mimesis in Hamlet». I: Shakespeare and the Question of Theory: 275–291. Redigert av Patricia Parker and Geoffrey Hartman. New York and London: Methuen. ISBN 0416369308.
• Wells, Stanley, og Stanton, Sarah, red. 2002. The Cambridge Companion to Shakespeare on Stage. Cambridge Companions to Literature ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 052179711X.
• Wilson, John Dover. 1932. The Essential Shakespeare: A Biographical Adventure. Cambridge: Cambridge University Press.
• Wilson, John Dover. 1934. The Manuscript of Shakespeare's "Hamlet" and the Problems of its Transmission: An Essay in Critical Bibliography. 2 bind. Cambridge: The University Press.
• Wilson, John Dover. 1935. What Happens in Hamlet. Cambridge: Cambridge University Press, 1959. ISBN 0521068355.
• Wells, Stanley, og Taylor, Gary, red. 1988. The Complete Works. Av William Shakespeare. The Oxford Shakespeare. Komprimert ed. Oxford: Clarendon Press; New York: Oxford University Press. ISBN 0198711905.
• Welsh, Alexander. 2001. Hamlet in his Modern Guises (New Jersey: Princeton) i Thompson og Taylor (2006a, 125).
• Winstanley, Lilian. 1921. Hamlet and the Scottish succession, Being an Examination of the Relations of the Play of Hamlet to the Scottish Succession and the Essex Conspiracy. London: Cambridge University Press. Reprinted Philadelphia: R. West, 1977. ISBN 084922912X.
• Wofford, Susanne L. 1994. «A Critical History of Hamlet». I: Hamlet: Complete, Authoritative Text with Biographical and Historical Contexts, Critical History, and Essays from Five Contemporary Critical Perspectives: 181–207. Boston: Bedford Books of St. Martins Press. ISBN 0312089864.

• HyperHamlet Arkivert 20. desember 2012 hos Wayback Machine. – forskningsprosjekt ved University of Basel (engelsk)
• Finnes det en virkelig Hamlet? – Om Laurence Oliviers Hamlet-film fra 1948. (norsk)