Drama

«Drama» har flere betydninger.

Drama, kortversjon av dramatikk (= dramatisk diktning, skuespilldiktning),^[1] er en særskilt form for litterær fiksjon representert i framføring^[2] (skuespill, spill stilt til skue).^[3] Begrepet kommer fra det greske ordet δρᾶμα, drama, i betydningen «handling»,^[4] som igjen er avledet fra δράω, draō, «å gjøre», «å handle» (eller «å forestille seg»).

En dramatisk tekst, eller skuespill er tradisjonelt bygget opp av direkte tale eller replikker knyttet til rollefigurer. En dramatisk tekst kan også inneholde indirekte tale eller sceneanvisninger som stikkordsmessig beskriver rollefigurene, deres handlinger og omgivelser. Det spesielle med denne tekststrukturen er at den skaper rom for undertekst, eller tolkning, hos leseren. Det vil si at leseren, eller skuespilleren, må skape mening, rom og sammenheng rundt de replikkene som står i teksten.

Replikker og sceneanvisninger er ofte samlet i scener som i sin tur er samlet i akter.

Framføringen av drama, dramatisk handling, i teater, av skuespillere på en scene framfor et publikum, forutsetter en samarbeidende metode for produksjon og en kollektiv form for framføring av en felles tekst eller litterært opplegg. Strukturen til dramatiske tekster, i motsetningen til andre former for litteratur, er direkte påvirket av den felles produksjonen.^[5] Tidlig moderne tragedie fra engelsk renessanseteater som Hamlet (1601) av William Shakespeare og antikkens gresk tragedie Kong Oidipus (ca. 429 f.Kr.) av Sofokles er blant dramaets fremste stykker som kunstart.^[6] To moderne eksempler er Rosmersholm (1886) av Henrik Ibsen og Lang dags ferd mot natt (1956) av Eugene O'Neill.^[7]

Drama er således en betegnelse for én av tre hovedsjangrer i form av diktning som har til hensikt å bli framført på en scene for et publikum ved hjelp av dramatiske virkemidler som deklamasjon, gestikulasjon, mimikk og eventuelt (men ikke nødvendigvis) musikk.^[8] Bruken av begrepet drama i den snevre betydning for å betegne en særskilt form for skuespill går tilbake til 1800-tallet. Dramaet i denne forstand viser til et skuespill som er verken en komedie eller en tragedie — eksempelvis Émile Zolas Thérèse Raquin (1873) eller Anton Tsjekhovs Ivanov (1887). Det er i denne snevre betydningen at film- og TV-industrien benytter drama som en sjanger innenfor deres respektive media.

Opprinnelig ble drama betraktet som en poetisk sjanger i kontrast til epikk og annen lyrikk siden Aristoteles' Poetikken (ca. 335 f.Kr.) — det tidligste bevarte verk om dramatisk teori.^[9] Dramatisk diktning ble således også betraktet som en høyere form for diktning enn epikk og poesi ved å hevde at «mens den episke diktningen objektiviserer sitt emne, behandler det som inntruffet i fortiden, og den lyriske diktningen er subjektivitetens uttrykksform, drar dramaet fortiden inn i nuet og lar begivenhetene utfolde seg i en dialog eller tale hvor de dramatiske personers (latin dramatis personae) indre liv kommer til uttrykk.»^[8]

Drama er assosiert med to masker som har sin opprinnelse i antikkens teater og som representerer den tradisjonelle slektsmessige fordelingen i komedie på den ene siden og tragedie på den andre siden. De er symbolene til antikkens greske muser (beskyttere): Thalia og Melpomene. Thalia var musen for komedie (det leende ansikt) mens Melpomene var muse for tragedien (det gråtende ansikt).

Drama er tidvis kombinert med musikk og dans: dramaet i opera er vanligvis kun sunget, men musikaler har vanligvis både sanger og dialoger; og en del former for drama har innskudd av musikk eller musikalsk framheving av dialogen, eksempelvis melodrama og japansk nō.^[10] En del drama er skrevet for å bli lest, ikke framført, såkalte lesedrama, hvilket var framtredende i ulike perioder av historien, eksempelvis antikkens romerske teater og romantikkens teater. Lesedrama er drama som teoretisk sett kan bli oppført, men som av ulike og kanskje praktiske grunner betraktes uegnet for teaterscenen.^[11]

Vestens dramatikk har sin opprinnelse i antikkens Hellas.^[12] Teaterkulturen i den greske bystaten Athen skapte tre dramasjangrer: tragedie, komedie, og satyrspillet. Deres opprinnelse har forblitt uklart og åpen for diskusjon blant historikere, men på 400-tallet f.Kr. var de blitt en del av institusjonen i de konkurranser som ble holdt i forbindelse med festivalfeiringene for fruktbarhetsguden Dionysos.^[13] Navnene på mange greske dramatikere er kjent, ikke minst Thespis som er kreditert med nyvinningen av å innføre en skuespiller («hypokrites») som taler framfor å synge, og framstiller en karakter framfor å tale i kraft av sin egen person, samtidig som han samhandler med koret og dets leder («coryphaeus»), hvilket er den tradisjonelle delen av framføringen av en ikkedramatisk poesi (dityrambe, lyrikk og epikk).^[14] Imidlertid har kun en lite fraksjon av arbeidene til fem dramatikere blitt bevart til i dag. Det finnes et lite antall av fullstendige tekster av tragikerne Aiskhylos, Sofokles, og Evripides, og komedieforfatterne Aristofanes og Menandros.^[15] Aiskhylos' historiske tragedie Perserne er det eldste bevarte drama, skjønt da det vant førsteprisen ved konkurransen for den athenske byfesten Dionysia i 472 f.Kr. hadde han tross alt skrevet drama i mer enn 25 år.^[16]

Konkurransen («agon») med tragedier kan ha begynt så tidlig som i 534 f.Kr. Offisielle nedtegnelser («didaskaliai») begynte i år 501 f.Kr. da satyrspill ble først introdusert.^[17] Tragiske dramatikere var krevet å presentere en tetralogi av stykker (selv om de individuelle stykket var ikke nødvendigvis knyttet samme med ved indre fortelling eller tema), som vanligvis besto at tre tragedier og et satyrspill (skjønt unntak ble gjort, som med Euripides' Alcestis i 438 f.Kr.). Komedier ble offisielt anerkjent med en pris i konkurransen fra 487 til 486 f.Kr. Fem komiske dramatikere konkurrerte ved Dionysia (men da dette var under Peloponneskrigen er det mulig at antallet var blitt redusert til tre), hver tilbød en enkelt komedie.^[18] Antikkens greske komedie var tradisjonelt historisk fordelt mellom «gamle komedier» (400-tallet f.Kr.), «mellom komedier» (300-tallet f.Kr.) og «nye komedier» (slutten av 300-tallet og fram til 100-tallet f.Kr.).^[19]

Som følge av ekspansjonen til den romerske republikk (509–27 f.Kr.) inn i flere greske områder mellom 270 og 240 f.Kr. ble romerne kjent med gresk drama.^[20] Fra republikkens senere år og ved Romerriket (27 f.Kr.–476 e.Kr.) ble teaterkunsten spredt over hele Europa, rundt Middelhavet og nådde helt ut til dagens romersk Britannia (dagens England). Romersk teater var langt mer variert, omfattende og sofistikert enn kulturen forut.^[21] Mens gresk drama fortsatte å bli satt opp og framført i løpet av den romerske perioden, har året 240 f.Kr. markert begynnelsen på det romerske drama.^[22] Fra begynnelsen av Romerriket har interessen for drama i full lengde minsket til fordel for et bredere mangfold av teatralsk underholdning.^[23]

De første dramatiske teaterstykkene av betydning innenfor romersk litteratur var tragediene og komediene som Livius Andronicus skrev fra 240 f.Kr.^[24] Fem år senere begynte også Gnaeus Naevius å skrive drama.^[24] Dog har ingen teaterstykker fra noen av disse forfatterne overlevd til ettertiden. Mens begge skrev i begge sjanger, var Andronicus best likt for hans tragedier og Naevius for hans komedier. Deres etterkommere synes å spesialisere seg i den ene eller den andre sjangeren, noe som førte til et skille for den påfølgende utviklingen av de to dramatiske sjangrene.^[24] Ve begynnelsen av 100-tallet f.Kr. var dramaet godt etablert i Roma og et laug av forfattere (collegium poetarum) hadde blitt dannet.^[25]

Romerske komedier som har blitt bevart er alle fabula palliata, det vil si komedier basert på greske emner, og kommer fra to dramatikere: Titus Maccius Plautus (Plautus) og Publius Terentius Afer (Terents).^[26] Ved omarbeidelsen av greske originaler oppga romerske komedieforfattere rollen og funksjonen til det gresk kor ved å inndele dramaet i episoder og introduserte musikalsk akkompagnement til dets dialog (mellom en-tredjedel av dialogene til komediene til Plautus og rundt to-tredjedeler av de til Terents.^[27] Handlingen til alle scenene er plassert i et eksternt sted som en gate og dets komplikasjoner skjedde ofte som følge av tyvlytting ved at noen overhørte noe de ikke var ment å høre. Plautus, som var den som var mest populær av de to, skrev mellom 205 og 184 f.Kr. og tyve av hans komedier har blitt bevart for ettertiden. Blant disse er hans farser de mest kjente. Han var beundret for sin intellektuelle humor i sin dialoger og hans mangfold av poetiske versemål.^[28] Alle de seks komedier som Terents skrev mellom 166 og 160 f.Kr. har overlevd. Kompleksiteten i hans handling hvor han ofte kombinerte flere greske originaler var tidvis fordømt, men hans doble handlingsganger gjorde det mulig å komme med en finurlig presentasjon av kontrasterende menneskelige oppførsel.^[28]

Ingen tidlig romersk tragedie har overlevd, skjønt de var meget høyt verdsatt i sin tid. Historikerne kjenner navnene på tre tidligere tragedieforfattere: Quintus Ennius, Marcus Pacuvius og Lucius Accius.^[27] Fra tiden til Romerriket har arbeidene til to tragedieforfattere overlevd, — en er en navnløs og ukjent forfatter mens den andre er den stoiske filosofen Seneca den yngre.^[29] Ni av Senecas tragedier har overlevd, og alle disse er fabula crepidata (tragedier tilpasset og omarbeidet fra greske originaler); hans Phaedra var for eksempel basert på Evripides' Hippolytos.^[30] Historikerne vet ikke hvem som skrev Octavia, det eneste bevarte eksemplet på fabula praetexta, det vil si tragedier basert på romerske emner, men tidligere var det feilaktig tilskrevet Seneca grunnet hans opptreden som figur i stykket.^[29]

Drama på morsmålet i middelalderens Europa kan ha oppstått fra religiøs framføring av liturgien. Liturgisk drama eller religiøst drama i den kristne kontekst hadde sin opprinnelse i den religiøse messe, og vanligvis presenterte den et relativt komplekst ritual som inkluderte dramatiske elementer.^[31] Mysteriespill ble presentert ved katedralenes portal eller av omreisende skuespillere på festivaldager. Mysteriespill fokuserte på fortellinger fra Bibelen og hendelsene rundt påskeuken var et vanlig tema med en undergruppe kalles for påskespill eller pasjonspill.^[32] De ble utviklet fra 900-tallet og fram til 1500-tallet og nådde sitt høydepunkt i popularitet på 1400-tallet før de ble foreldet ved framveksten av profesjonelt teater. Antallet bevarte skriftlige dramaer er få og mange av framføringene er kun kjent fra nedtegnelser om betalinger og lignende. Mirakel- og mysteriespill, sammen med moralspill og mellomspill, utviklet seg til mer omfattende former for drama, de som blant blomstret på de elisabethanske teatrene i renessansens England.

I dag spiller middelalderens religiøse drama på nytt, blant annet i middelalderborger som del av underholdning og informasjon til turister, men har også til dels flyttet tilbake til kirkene hvor de i sin tid utgikk fra, i Norge i eksempelvis Pasjon i Stavanger domkirke.

En stor, nyskapende oppblomstring av dramaet skjedde i renessansens England på 1500- og 1600-tallet, det vil si i tiden mellom reformasjonen og puritanismens stenging av teatrene i 1642. Engelsk renessanseteater oppsto ut av flere teatertradisjoner i middelalderen, slik som mysteriespillene, framført som en del av religiøse festivaler i England og andre deler av Europa. Andre kilder var blant annet skoledramaet som forsøkte å gjenskape den greske tragedie. Selv om myndighetene i London var motstandere fikk teatrene støtte fra dronning Elisabeth og adelen, og utviklet seg til et felles, klasseløst form for drama da hoffet så på de samme skuespill som vanlige folk, men med utviklingen av private teatre ble dramaet mer orientert mot smaken og verdiene til overklassen.^[33] En avgjørende faktor i utviklingen og suksessen for det engelske renessanseteater var etableringen av store og økonomisk drivverdige offentlige teatre. Etter hvert som disse kom i gang, ble dramatiseringer mer institusjonalisert og permanent med faste, profesjonelle skuespillere.

Mange av stykkene var skrevet på vers, særskilt jambisk pentameter, da særlig blankverset uten rim eller strofedeling som først ble utviklet av poeten Henry Howard, og som særlig karakteriserte den elisabethanske perioden med dramatikere som Christopher Marlowe og William Shakespeare. I tillegg var Thomas Middleton og Ben Jonson framtredende dramatikere i denne perioden.

Populære sjangre i denne perioden inkluderer historiske drama som fortolket engelsk eller europeisk historie. Tragedier var en populær sjanger og den aller første engelske tragedie er antagelig Gorboduc (skuespill), som ble fremført for dronning Elisabeth den 18. januar 1562. Publikum likte særlig hevndramaer som Thomas Kyds Den spanske tragedie. Komedier var også vanlige. En undersjanger som ble utviklet på denne tiden var bykomedier, som satirisk tok for seg livet i London etter inspirasjon fra den romerske nykomedien. Forfatterne fra perioden trakk også en del fortellinger fra gresk og romersk mytologi, eller fra tidligere skuespill av framstående romerske dramatikere som Plautus og Terents.

Ingen annen engelsk dramatikere har større navn enn William Shakespeare. Hans litterære berømmelse nådde sitt høydepunkt omkring 1598, på det tidspunkt hvor han nådde full modenhet. Han var ikke bare sin tids største dikter, men også sin tids mest populære dramatiker. De av hans dramaer som ettertiden best likte, var også populære hos hans brede samtidspublikum.^[34] Shakespeare skrev i de fleste sjangrer og utmerket seg mesterlig i dem alle: 38 skuespill fordelt i historiske dramaer, tragedier og komedier, foruten også tre eventyrspill. Hans teater var også meget folkelig, preget av sterke dramatiske effekter og innslag av grovkornet humor, «malt i en i ordkunst som taler direkte til tilskuernes meddiktende fantasi»^[35] Folk kom for å bli underholdt og Shakespeare innfridde ved at «hans dramaer er handlingsdramaer, det skjer noe hele tiden, ofte gruoppvekkende og blodige ting.»^[36]

Hans tragiske triumf, Hamlet, skrevet mellom 1599 og 1601, skildrer prins Hamlets hevn over sin onkel for drapet på sin far, og i dramaets siste fase dør alle. Det store spørsmålet og paradokset er hvorfor Shakespeare forlater samtidens konvensjon for tragedien handlingen skal råde og hvorfor han isteden lar Hamlet nøle så lenge før han tar sin hevn. Det er gjennom monologene, ikke handlingen, at publikumet forstår Hamlets motiver og tanker, herunder de komplekse filosofiske og etiske stridspunktene som omgir kaldblodige mord, kynisk hevn og undertrykt begjær. Hamlet er også Shakespeares lengste stykke, og tar rundt fire timer å framføres, mens den konvensjonelle tragedie trengte halvparten. Muligens er det nettopp bruddene på de litterære konvensjonene som har gjort Hamlet så stort og evigvarende, og årsaken til Shakespeare i ettertiden og i vår tid er større enn noensinne.

Dramaet i Frankrike fulgte det samme mønsteret og utviklingen som andre litterære sjangre i perioden. I de første tiårene var offentlig teater knyttet til det lange middelalderarven med mysterie- og moralspill. Framføringer var kontrollert av laug og «les Confrères de la Passion» hadde alene rettigheter til teaterproduksjoner i Paris. Motstand fra kirken, sosial og religiøs uro fikk myndighetene til å forby oppsetninger i Paris for en periode, men det fortsatte andre steder. Ved 1597 ble det parisiske teaterlauget fratatt sine privilegier, noe som åpnet den franske hovedstaden for andre teaterselskaper. Utenfor Paris, i forstedene og provinsene, var det mange reisende teatertrupper, og Molière fikk sin begynnelse i en slik trupp.

Frankrike fikk sin humanistisk innflytelse fra Italia, blant annet ved at antikkens gresk og særlige romerske drama ble tilgjengelige, og franske dramatikere skrev etter klassisk mønster (Pierre de Ronsard oversatte blant annet Aristofanes til fransk). Italienske Commedia dell'arte var en annen innflytelse, et improvisert drama basert på faste typer, og tragikomedien var dramatiseringen av den høviske fortelling, som eksempelvis Robert Garniers Bradamante (1580), tilpasset fra Ariostos Orlando furioso.

Fransk teater fra 1600-tallet er Klassisismens triumf. Fransk klassisismen krevde orden, klarhet, moralsk hensikt og god smak. Klassiske enheter er de tre konvensjonelle regler for drama som er avledet fra et avsnitt i Aristoteles' Poetikken. I deres nyklassisismens form er de som følgende:

1. Handlingens enhet: et drama skal ha en hovedhandling som den følger med ingen eller svært få sidehandlinger.
2. Stedets enhet: et drama skal dekke et enkelt fysisk sted og skal ikke forsøke å sammenfatte geografi, heller ikke representere mer enn et sted på scenen.
3. Tidens enhet: handlingen i et stykke skal skje i løpet av mer enn 24 timer.

Forenklet besto fransk drama av tre store navn:

Pierre Corneille, karakterisert som grunnleggeren av den franske tragedie, og skrev drama i nær førti år. Corneilles tragedier var merkelig u-tragiske ved at de hadde lykkelig slutt. I hans teoretiske verker om dramaet redefinerte han både tragedien og komedien: begge deler måtte ha edle karakterer (hvilket utelukket farsens mange tradisjonelle figurer fra de lavere klasser) og overensstemmelse med tidens moralkoder måtte dramaet ikke belønne de onde eller nedverdige adelen.

Også Jean Racine var hovedsakelig tragiker, knyttet seg til antikkens forbilder og emner, og skrev mesterlige alexandriner, fransk klassisismes fremste versemål. Hans dramaturgi var markert av hans psykologisk innsikt, og både handlingen som scenens nakenhet. Hans suksess var så stor at han var muligens den første franske forfatter som levde utelukkende av sitt forfatterskap.

Molière, egentlig Jean-Baptiste Poquelin, hadde selv vært reisende skuespiller i tretten år, noe som hadde formet hans komiske evner i farse og slapstick da han selv begynte å skrive komedier, og hvor han kombinerte elementer fra Commedia dell'arte med mer forfinet fransk komedie.^[37]

I Paris framførte han først klassiske stykker av Corneille og fikk suksess hos publikummet i Paris med stykker som L'École des maris (Ektemenns skole) og L'École des femmes (Fruenes skole). Han fikk også kongelig gunst og ble offisiell forfatter for hoffunderholdningen. Hans satirer ble derimot kritisert av moralister og utfordret den katolske kirke. Tartuffe ou L'Imposteur («Tartuffe eller Hykleren») som var satire på religiøst hykleri ble fordømt av kirken og hans Dom Juan ble forbudt. Molière fikk større betydning i ettertiden, og han ble etterlignet i både Frankrike og England av andre dramatikere. Han er kreditert som grunnleggeren av den moderne franske komedie.

Aristoteles definerte det klassiske dramaet gjennom verket Poetikken, på basis av de for ham samtidige dramaene. Han var særlig interessert i tragedien. Ifølge ham (eller tilskrevet ham) skal et klassisk drama bestå av fem akter, og foregå på ett enkelt sted i en begrenset periode uten avbrudd, og beskrive en sammenhengende handling. I Poetikken definerte også Aristoteles inn en struktur, hvor han beskrev en spenningskurve fra heltene introduseres, problemene oppstår og øker frem mot stykkets klimaks, hvor problemene tårner seg opp, helten knekkes eller løser problemene, og avsluttes med en etterklang. Aristoteles introduserte også begrepet katarsis, som skal være en renselsesprosess som publikum gjennomgår i denne prosessen. Dette ble for Aristoteles dramaets misjon. Med mange modifikasjoner har Aristoteles struktur overlevd frem til i dag og kan for eksempel gjenkjennes i de aller fleste Hollywood-filmer.

Det finnes imidlertid flere dramaturgiske modeller. En er den episke modellen, hvor det for eksempel kan være er en forteller til stede på scenen som henvender seg direkte til publikum, og hvor handlingen kan presenteres etter en fortellerstruktur som ikke er avhengig av å holde seg til tid og sted. Den som perfeksjonerte denne typen struktur er den tyske dramatikeren Bertolt Brecht. Ett annet navn for den episke dramaturgien er metadramaturgi, fordi denne formen gir dramaet mulighet til å kommentere seg selv.

I den postmoderne dramatikken er disse modellene på vei til å gå i oppløsning, og handlingen/flere handlinger blir nå presentert i en rekkefølge som kan fremstå kaotisk og uten sammenheng. Innen filmverdenen er for eksempel David Lynch en representant for en slik mer uavhengig dramaturgi.

Dramatikk kan kategoriseres på følgende måter:

Etter lengde:

• Monologen er en tekst som framføres alene på scenen.
• Sketsjen er en kort komisk fremførelse på scene, film eller teater. Vanlig lengde er mellom ett og ti minutter.
• Enakteren er et kort skuespill hvor handlingen kun foregår i løpet av en akt. Et eksempel er Den skallede sangerinnen av Eugène Ionesco.
• Femakteren er et stykke hvor handlingen foregår over fem akter. Et eksempel er Kong Oidipus av Sofokles

Etter manuset/teksten:

• Tragedien er en teatersjanger som har en alvorlig og trist handling, som ofte begynner godt og ender med ulykke. Tragedier framstiller tradisjonelt menneskers overmot (hybris), og hvordan dette kan føre til forferdelse. Tragedien oppsto i Hellas i antikken.
• Komedie er et lystig skuespill eller med en lykkelig slutt. Komedien framstiller tradisjonelt menneskelige svakheter ved bruk av humor. Komedien oppsto i Hellas i antikken.
• Absurd teater er en teatersjanger hvor den dramatiske utviklingen mangler. Det absurde teateret ser menneskene som forvirra, hjelpesløst og fremmed. Dermed blir handlingene og orda deres irrasjonelle, umotiverte og meningsløse – absurde.

Dramaturgi er læren om, såvel som det praktiske arbeidet med dramatikken. En dramaturgs arbeid består i å analysere dramaene, og å konstruere/finne frem til en undertekst, og spenning og oppbygging av historien som ligger i denne. Termen dramaturgi kan også betegne den spenningsmessige oppbyggingen i annen litteratur.

• Dramaturgi
• Dramatiker
• Dramafilm
• Hørespill

• Aristoteles (2008): Poetikken, oversatt av Øivind Andersen, Bokklubben, ISBN 9788252570557
• Banham, Martin, red. (1998): The Cambridge Guide to Theatre. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521434378.
• Brockett, Oscar G. & Hildy, Franklin J. (2003): History of the Theatre. 9. utg., International edition. Boston: Allyn and Bacon. ISBN 0205410502.
• Brown, Andrew (1998): «Ancient Greece» i: The Cambridge Guide to Theatre. Martin Banham (red.). Cambridge: Cambridge UP. ss. 441–447. ISBN 0521434378.
• Cartledge, Paul (1997): «'Deep Plays': Theatre as Process in Greek Civic Life» i: Easterling (1997c, s. 3–35).
• Easterling, P. E. red. (1997c): The Cambridge Companion to Greek Tragedy. Cambridge Companions to Literature ser. Cambridge: Cambridge UP. ISBN 0521423511.
• Gladsø, Svein; Gjervan, Ellen K.; Hovik, Lise (2005): Dramaturgi. Universitetsforlaget.
• Brecht, Bertolt (1966): Om tidens teater. København.

• The Literature Network: Online classic literature, poems, and quotes. Essays & Summaries
• Dramatisk forestilling; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)