Kartago

Kartago
UNESCOs verdensarv
Ruinene av Kartago
Land		Tunisia
Innskrevet		1979
Kriterium		KULTUR (II), (III), (VI)
Se også		Verdensarvsteder i Afrika
Referanse		UNESCO nr. 37
Kartago (Tunisia)

Kartago^[1][2] (også skrevet Karthago, fra punisk/kartagisk: 𐤒𐤓𐤕•𐤇𐤃𐤔𐤕, Qart-ḥadašt, «Nybyen»; latin: Carthāgō, arabisk: قرطاج‎, Qarṭāj) var en oldtidsby ved kysten av Nord-Afrika øst for Tunis-sjøen, i dagens Tunisia, etter tradisjonen anlagt av fønikere fra Tyr på 800-tallet f.Kr. Den var hovedstaden i den kartagiske sivilisasjonen som romerne knuste. Den senere småbyen av samme navn (قرطاج /Qartāj) er sammenvokst til en forstad til Tunis og ligger tett ved de gamle ruiner.

Byen utviklet seg fra en fønikisk koloni til hovedstaden til den kartagiske sivilisasjonen, et oldtidsrike som utfordret Romerriket om dominansen i Middelhavet.^[3] Den legendariske dronning Dido er tradisjonelt forstått som byens grunnlegger, skjønt hennes historiske korrekthet er betvilt. I henhold til redegjørelsene til Timaios fra Tauromenion kjøpte hun fra en lokal stamme det landområde som en oksehud kunne omfavne. Hun fikk kuttet oksehuden opp i striper, la ut sitt krav og grunnla et rike som under punerkrigene var den store trusselen mot Romerriket fram til ankomsten av vandalene flere århundrer senere.^[4]

Byen skal i sin glanstid ha hatt opptil 700 000 innbyggere. Byen, som var en betydelig sjømakt, ble ødelagt av den romerske republikk etter punerkrigene i 146 f.Kr. Den ble siden gjenoppbygget og utviklet til romerske Kartago som ble en betydelig by i den romerske provinsen Africa. I keisertiden var byen den viktigste i Nord-Afrika ved siden av egyptiske Alexandria. I 439 ble den vandalenes hovedstad, i 533 kom den under bysantinsk styre og i 698 ble den ødelagt av den muslimske invasjonen. Den ble forlatt da den regionale makten ble endret til Medinaen i Tunis i middelalderen fram til tidlig på 1900-tallet da den begynte å utvikle seg til forstad ved kysten til Tunis, hovedstaden i Tunisia, og lagt inn som kommune under guvernementet Tunis i 1919.

Det arkeologiske stedet ble første gang undersøkt i 1830 av den danske konsul, Christian Tuxen Falbe. Mer systematiske utgravninger ble gjort på andre halvdel av 1800-tallet av Charles Ernest Beulé og ved Alfred Louis Delattre. Kartago nasjonalmuseum ble grunnlagt i 1875 av kardinal Charles Lavigerie. Utgravninger utført av franske arkeologer på 1920-tallet fikk seg ekstraordinær oppmerksomhet grunnet bevis på barneofringer; i gresk-romersk og bibelsk tradisjon assosiert med den kanaanittiske guden Baal-Hammon. Friluftsmuseet for urkristendom i Kartago har utstillinger av gjenstander gravd ut på stedet, beskyttet av UNESCO fra 1975 til 1984.

Navnet Kartago er avledet fra latinske Carthāgō og Karthāgō, sammenlign med greske Καρχηδών, Karkhēdōn og etruskiske *Carθaza, som kommer fra punisk/kartagisk qrt-ḥdšt (𐤒𐤓𐤕 𐤇𐤃𐤔𐤕‬) «Nybyen»,^[5] noe som antyder at det var en «ny Tyr».^[6] Det latinske adjektivet pūnicus i betydningen «føniker», men i overført betydning til kartager, benyttes i sammenheng med Romerriket og punerkrigene.

Den moderne arabiske formen قرطاج, Qarṭāj, er en tilpasning fra franske Carthage og erstattet en eldre lokal stedsnavn rapportert som Cartagenna som var en direkte fortsettelse av det latinske navnet.^[7]

Kartago ble bygget på et nes med en bukt i nord og sør. Byens plassering gjorde at byen sto sentralt i Middelhavets maritime handel. Alle skip som krysset havet måtte passere mellom Sicilia og kysten av Tunisia hvor Kartago ble bygget, noe som ga stedet stor makt og innflytelse. To store, kunstige havneanlegg ble bygget innenfor byen, en for byens enorme marine på 220 krigsskip, og den andre for merkantil handel. Et befestet tårn overvåket begge havnene. Byen hadde store forsvarsmurer, 37 km lange, lengre enn murene til noen annen sammenlignbar by. Det meste forsvarsmurene lå langs kysten, men Kartagos kontroll over havet gjorde angrep derfra uansett vanskelig. Murene langs eidet i vest, rundt 4,0 til 4,8 km, var særdeles massive og ble aldri gjennomhullet. Byen hadde en stor nekropolis (gravsted), religiøst område, markedsplasser, rådhus, tårn og et teater, og var delt inn i fire like store boligområder med samme arkitektoniske utforming. Omtrentlig midt i byen sto en høy festning kalt for Byrsa.

Kartago var en av de største byene i antikken og senere i hellenistisk tid, og var en av de største byene i førindustriell historie. Ved år 14 e.Kr. hadde Roma minst 750 000 innbyggere og kan ha nådd en million ved neste århundre, mens byene Alexandria og Antiokia hadde kun noen få hundre tusener eller mindre.^[8] I henhold til de ikke alltid pålitelige historiske tekstene til Herodianus, rivaliserte Kartago Alexandria for å være på andre plass i Romerriket.^[9]

På toppen av høyden Byrsa, lokaliseringen av et romersk forum, var det et boområde fra siste århundre f.Kr. av den førromerske byen. Det ble utgravd av den franske arkeologen Serge Lancel. Nabolaget med dets hus, butikker, og private områder er betydningsfullt for hva det har avslørt om dagliglivet for over 2100 år siden.^[10]

Levningene har blitt bevart under fyllingene av det senere romerske forum, hvor fundamentet til dette ligger i hauger over distriktet. Husblokkene er adskilt av en nettverk av rette gater som er rundt 6 meter brede med en kjørebane bestående av leire, trappetrinn in situ for å utjevne høydens skråning. Konstruksjonen av denne typen forutsetter organisering og politisk vilje, og har inspirert det moderne navnet på nabolaget, «Hannibal-distriktet», en referanse til den legendariske kartagiske hærføreren Hannibal på begynnelsen av 200-tallet f.Kr.

Boligområdets gater ble ofte benyttet som fasader for butikkene, sisterner ble installert i kjellerne for å samle vann for hjemlig bruk, og en lang korridor på høyre side av hvert bolighus førte til en gårdsplass som inneholdt en pumpesump, og rundt denne var det ulike elementer. På en del steder var bakken dekket av mosaikker som ble kalt for punica-fortau, tidvis benyttet en karakteristisk rød mørtel.

Etter hvert ble det omliggende landsbygda brakt inn under omkretsen til de kartagiske urbane sentrene, først kommersielt, deretter politisk. Direkte forvaltning over landbruket i områdene av kartagiske landeiere fulgte.^[11] Et verk på 28 bind (eller skriftruller) om jordbruk ble skrevet på kartagisk av en pensjonert hærfører ved navn Mago i tiden rundt 300 f.Kr. De originale teksten er gått tapt, men det ble oversatt til gresk og latin og fragmenter av disse tekstene har overlevd.^[12] Oliventrær (poding), frukttrær (granatepler, mandel, fiken, dadler), vitikultur, bier, storfe, tamsauer, fjærkre, redskaper, og gårdsforvaltning var blant de antikke emner som Mago diskuterte. Han tok også opp produksjon av vin, inkludert en form for sherry.^[13][14][15]

I kartagisk landbruk, i henhold til Mago, var de små jordeierne de fremste produsentene. De var ikke fraværende jordeiere, men «mestre av en relativ beskjeden eiendom som han ved stor personlig anstrengelse fikk maksimal avkastning.» Mago rådet den rurale landeieren at han for hans egen ’utilitaristiske’ interesser å behandle deres forpaktere og landbruksarbeidere, eller deres oppsynsmenn og slaver godt.^[16] Andre steder antydes det landbrukseiere ga også ny maktbase blant byens adel for de som bodde i deres villaer på landsbygda.^[17] Blant mange av adelen ble landbruk som på som en alternativ bestrebelse til urban forretning. Mer ofte var det urbane handelsmenn i Kartago som eide landbruksjord som ga en del profitt, og som også trakk seg tilbake dit under den varmeste tiden om somrene.^[18] Det kan synes som om Mago forventet en slik mening fra lesningen av sin tekst, og i stedet ga det motsatte rådet (sitert av den romerske forfatteren Columella): «Mannen som kjøper som en eiendom må selge sitt hus, om han ikke foretrekker å bo i byen framfor på landsbygda. Enhver som foretrekker å bo i en by har ikke noe behov for en eiendom på landet.»^[19] Og «En som har kjøpt land burde selge sitt byhus slik at han ikke har noe behov for å dyrke husgudene i byen framfor de på landet; mannen som har stor glede av sin bolig i byen har ikke noe behov for en landeiendom.»^[20]

Problemer med forvaltning av landbrukseiendommer avdekker også underliggende trekk ved det kartagiske samfunn, dets struktur og samfunnsmessige lagdeling. Ansatte arbeidere er betraktet som det «rurale proletariat», trukket fra de stedegne berbere. Om det var gjenværende berbiske landeiere ved siden av de kartagiske er uklart. En del berbere ble leietakere som ga fra seg en del av avlingen som leieavgift. Slaver som ble benyttet som landbruksarbeidere var ofte krigsfanger. I land som var utenfor kartagisk kontroll var det uavhengige berbere som kultiverte korn og avlet hester på egen jord. Dog innenfor kartagisk herredømme som omga bystaten Kartago var det etniske inndelinger i tillegg til det vanlige kvasi-føydale forskjellene mellom herre og bonde, eller herre og livegne. Den iboende ustabiliteten på landsbygda trakk til seg uønsket oppmerksomhet fra mulige utenlandske angripere.^[21] Til tross for disse motsetningene klarte Kartago i lange perioder å håndtere de sosiale og samfunnsmessige vanskelighetene.^[22]

Det er funnet mange amforaer med kartagiske merkinger rundt kystbosetningene i Middelhavet som vitner om kartagisk handel i lokalt framstilt olivenolje og vin.^[23] Kartagos landbruksproduksjon var høyt verdsatt i antikken og den kartagiske produksjon og handel av olivenolje var en rival til den romerske. Under romersk styre var det derimot kornproduksjonen, hvete og bygg, som ble viktig, og eksporten økte dramatisk i nordlige Afrika, men minsket igjen da romerske Egypts korneksport ble viktig. Deretter ble olivenlunder og vingårder igjen etablert rundt Kartago. Besøkende til de rurale områdene rundt byen skrev beundrende om frodige, grønne hager, frukthager, marker, irrigasjonskanaler, hekker (som grensemarkeringer), foruten de mange velstående landsbyene over det rurale landskapet.^[24][25]

I henhold til den greske forfatteren Diodorus Siculus på 100-tallet f.Kr., som hadde tilgang til antikke skrifter som senere har gått tapt, og som han baserte sine egne skrifter på, beskrev landbruksområdene rundt byen Kartago i tiden rundt 310 f.Kr.: «Det var inndelt i markedshager og frukthager med alle slags frukttrær, med mange vannkanaler som irrigerte hver eneste del. Det var bondegårder alle steder, overdådige bygget og dekket med stukkatur. (...) Deler av landet var plantet med vinstokker, deler med oliventrær, og andre av produktive trær. Bortenfor disse gresset kyr og sauer på slettene, og det var gressenger med beitende hester.» ^[26][27]

Chora (Kartagos landbruksland) utgjorde et begrenset område: den nordlige kysthøyden, den nedre elvedalen Medjerda (innlandet til Utica), Kapp Bon, og det tilstøtende området på østkysten. Kartagisk kultur her utnyttet innføringen av landbrukskunnskap som først ble utviklet i Midtøsten, og ble tilpasset de lokale nordafrikanske forholdene.^[28]

Kartagos urbane landskap er kjent delvis fra antikke forfattere,^[29] utvidet av moderne utgravninger og undersøkelser utført av arkeologer. Den første urbane kjernen er datert til 600-tallet f.Kr. i et område på rundt 10 hektar og var tilsynelatende lokalisert på lavtliggende land ved kysten, nord for det senere havneområdet. Som bekreftet av arkeologi var Kartago en «skapelse ex nihilo», bygget på jomfruelig land, og beliggende på en enden av en halvøya (i henhold til kystlinjen i antikken). Blant murer av murstein og leirgulv har det også blitt funnet omfattende gravsteder som hadde gravgods som leirmasker. Allerede på 700-tallet f.Kr. hadde produksjon av farging av tekstiler kommet i gang, påvist av knuste skjell fra purpursnegler (fra hvor fønikisk purpurfarge ble framstilt, og som ga det latinske navnet puner). Kun et blekt bilde av det kulturelle livet fra den eldste tiden i byen kan bli avledet, og lite om boligene, monumentene og forsvarsverkene.^[30][31] Den romerske poeten Vergil (70–19 f.Kr.) forestilte seg et eldre Kartago i sitt episke verk Æneiden da hans litterære figur, den legendariske helten Aineias kom seilende fra Troja til Kartago. Uten selv å ha besøkt Kartago framstilte Vergil hvordan Aineias fikk se der hvor det hadde vært hytter, flotte bygninger, porter og brosteinsbelagte veier, og hvor innbyggerne arbeidet hardt for rulle opp steiner for å bygge borgen, festningsmurer, og mudret havnene, la fundament for et teater og hogde ut enorme steinsøyler…^[32][33]

De to indre havneanleggene, på kartagisk kalt for cothon, var lokalisert i sørøst; den ene for handelsskip og den andre for krigsskip. Hvordan de var utformet er ikke fullstendig kjent, men antagelig for konstruksjon, utrustning, eller reparasjon av skip, kanskje også for lasting og lossing av handelsskip.^[34][35][36] Større skipsplasser eksisterte i nord og sør for byen.^[37] Nord og vest for cothon var det flere industrielle områder, det vil si metallarbeid og keramiske verksteder, og som kunne betjene både de indre havneanleggene og skip ankret opp sør for byen.^[38]

Det er begrenset informasjon om Byrsa, borgen og dens område i nord, til tross for dens betydning. Ved dens høyde var det innbitte kamper under romernes intense ødeleggelsen av byen i 146 f.Kr. Det har blitt fortalt at tempelet for legeguden Esjmun var ved Byrsa, lokalisert på toppen av en trapp med seksti trinn.^[39][40] Et tempel for gudinnen Tanit, dyrket som en beskytter av Kartago, sto antagelig på skråningen til Byrsa umiddelbart i øst, som strekker seg nedover mot havet.^[41] Adelen hadde også sine luksuriøse hjem på Byrsas område.^[42]

Sør for borgen og nær havneanleggene var det gamle gravområdet, som da det ble anlagt lå utenfor bymurene. Dette anlegget kalles tofet, et gammeltestamentlig begrep som har fått arkeologisk betydning grunnet urner med barnelik.^[43] Her var helligdommen til Tanit lokalisert, ikke et tempel, men et område for å reise steinsteler. Disse var hovedsakelig korte og stående, utskåret i gravhensikt. Tilstedeværelsen av barnelik her kan indikere tilstedeværelsen av barneofring, som indikert i Bibelen og som kommentert av antikke greske forfattere. Det er betydelig akademisk debatt om tolkningen av disse, om barna faktisk ble ofret eller om heller var tidlig døde.^[44] Antagelig var gravområdene «dedikert ved en tidlig dato, kanskje av de første bosetterne.»^[45]

Mellom det kommersielle havneanlegget og Byrsa-høydene lå den sentrale markedsplassen, eller agora som grekerne kalte. Det var også et offentlig område hvor folket samlet seg formelt eller for festivaler. Det var område for religiøse helligdommer og lokaliseringen for administrative bygninger. Her banket hjertet for det sivile livet. Antagelig var det i dette området hvor bystaten ble styrt, rådet for de eldre, tribunalet for de 104 møttes, og hvor domstolen holdt rettssaker i friluft.^[46][47]

Tidlig boligområder samlet seg rundt Byrsa fra sør til nordøst. Husene var vanligvis hvitkalket og blanke mot gaten, men innenfor var det gårdsplass uten tak.^[48] I disse nabolagene ble det senere vanlig med hus i flere etasjer, en del opp til seks etasjer høye, i henhold til en antikk gresk forfatter.^[49][50] Flere arkitektoniske planløsninger av bolighusene har blitt avslørt av nyere utgravninger, foruten også den generelle formgivningen av flere byblokker. Steintrapper ble bygget i gatene, og kloakksystem var planlagt i form av en tørrbrønn som lekket til sandfylt grunn.^[51] Langs den sørlige skråningen av Byrsa var det en del av fine eldre hjem, men også mange av de aller eldste gravplassene, sammenstilt i mindre områder, ispedd med dagliglivet.^[52]

Verksteder for kunst og håndverk var lokalisert nord og vest for havneanleggene. Lokaliseringen av tre metallverksteder, beviselig fra jernslegger og andre redskaper, er funnet tilknyttet de to havneanleggene, og ytterligere to andre var høyere opp skråningen mot Byrsa. Det har også blitt identifisert steder med keramikkovner, mellom markedsplassen og havneanleggene, og ytterligere nord. Keramikkproduktene benyttet ofte greske modeller og forbilder. En tekstilbutikk som bearbeidet ullprodukter med tovinglå lengre vest og sør, den gangen ved enden av byen.^[53] Kartago produserte også mer raffinerte produkter. I løpet av 300- og 200-tallet f.Kr. ble det framstilt relieffer på sarkofager som ble kunstverk. Bronsegravering og steinhogging nådde et kunstnerisk høydepunkt.^[54]

Høyden på landet ved odden mot kysten i nordøst (nå kalt for Sidi Bou Saïd) var dobbel så høy som havnivået var ved Byrsa, henholdsvis 100 og 50 meter. Mellom disse lå en rygg som flere steder var også 50 meter høy. Den fortsatte nordvest langs kysten, og danner enden av et platålignende område mellom Byrsa og havet.^[55] I disse nordlige distriktene var det nyere urban utvikling, særlig i romersk tid.^[56]

Rundt Kartago var det forsvarsmurer «av stor styrke», etter sigende opp til 13 meter høye enkelte steder, og var bortimot 10 meter tykke, i henhold til antikkens forfattere. I vest ble det bygget tre parallell murer. Forsvarsmurene gikk rundt 33 km for sirkle om byen.^[57][58] Byrsa var i tillegg befestet og var det siste området som bukket under for romerne i 146 f.Kr. Opprinnelig hadde romerne landsatt deres hær på en stripe land som strakte seg sørover fra byen.^[59][60]

Artikkelen inngår i serien om Karthagos historie
Fønikia (800 f.Kr. - 664 f.Kr.) Karthago (før 664 f.Kr.) Første punerkrig (264-241 f.Kr.) Andre punerkrig (218-201 f.Kr.) Tredje punerkrig (149-146) Karthagos fall (146)

Det tidlige handelsimperiet til Kartago var svært avhengig av handelen med Tartessos og andre byer på Den iberiske halvøya. Her skaffet de seg store mengder sølv, og enda viktigere, tinnmalm, som var avgjørende for produksjon av bronse-gjenstander. Kartago fulgte handelsrutene som allerede var etablert av moderbyen Tyr. Da Tartessos falt, gikk kartagerne direkte til primærkildene etter tinn, i den nordvestlige seksjonen av Iberia og lenger nord, i Cornwall på De britiske øyer. Andre kartagiske skip gikk sørover langs vestkysten av Afrika og kom tilbake med gull fra Senegal. En beretning forteller om et katagisk handelsfartøy som utforsket Nigeria. Dette inkluderte identifisering av bestemte geografiske trekk som en vulkan ved kysten, og møte med gorillaer. (Se Hanno sjøfareren.) Handelsrelasjoner som ikke var permanente ble etablert så langt vest som Madeira og Kanariøyene, og så langt sør som det sørlige Afrika.

Våre samtidige kilder om kartagerne går gjennom episk diktning i Hellas og romerske historikere. I det greske teateret ble kartageren ofte portrettert som en morsom skurk, en relativt fredelig og fargerik handelsmann som var fast bestemt på å skaffe seg profitt og svindle edle, men uskyldige grekere for enhver sparemynt de hadde. Arkeologiske utgravninger viser alle slags bytter, og enorme mengder tinn som de bronse-baserte sivilisasjonene trengte til tekstiler, keramikk og finere metallarbeider. Før og mellom krigene var kartagerne i alle havner ved Middelhavet, de kjøpte og solgte, etablerte varehus der de kunne, eller forhandlet i friluftsmarkeder etter å ha losset sine skip.

Det etruskiske språket er enda ikke blitt desifret, men arkeologiske utgravninger av etruskiske byer viser at den etruskiske sivilisasjonen i flere århundrer var kunder og støttespillere av Kartago, lenge før Romas vekst. De etruskiske bystatene var, til tider, både kommersielle partnere og militære allierte av Kartago.

Kartagos styre var et oligarki, ikke ulikt det i Roma, men få detaljer er kjent. Romerske forfattere henviser til statsoverhodet som reges, «konger». Puniske inskripsjoner og gresk-romerske beretninger viser at begrepet var Sōfetīm, «dommere», det samme navnet som tidlige herskere ble gitt i bibelen. Dette kan også ha vært tittelen på byens guvernør, innsatt av moderbyen Tyrus. Senere ble en sōfet eller to sōfetêm, som er antatt å ha utøvd dømmende og utøvende (men ikke militære) funksjoner, valgt årlig fra de mest velstående og innflytelsesrike familiene. Disse aristokratiske familiene var representert i et øverste råd tilsvarende det romerske senatet, som hadde vidtrekkende makt. Men det er ikke kjent om disse sōfetīm var valgt av rådet eller av en forsamling av folket. Selv om byens administrasjon var sterkt kontrollert av oligarkene, hadde den også innslag av demokratiske elementer. Kartago hadde valgte lovgivere, handelsunioner og bymøter. Der var et system av kontroll og balanse i tillegg til offentlig redegjørelse. Ledelsen for flåten måtte betale med livet for militære nederlag.

Eratosthenes, leder for det greske biblioteket i Alexandria, noterte at grekerne hadde tatt feil i å beskrive alle ikke-grekere som barbarer, siden kartagerne liksom romerne hadde en grunnlov. Aristoteles skrev også om kartagernes grunnlov i sin politikk (Bok II, kapittel 11).

Kartago var beryktet blant sine naboer for barneofring. Plutark, Tertullianus, Orosius og Diodorus Siculus nevner praksisen, men Titus Livius og Polybios gjør det ikke. Moderne arkeologiske utgravninger kan trolig bekrefte Plutark.

I en enkelt barnegrav kalt Tofet er det anslått at rundt 20 000 urner med forbrente ben av nyfødte og i noen tilfeller av fostre og toåringer ble plassert. Dette skal ha skjedd mellom 400 f.Kr. og 200 f.Kr., og praksisen fortsatte til de tidlige årene av kristen tid. Beinrestene har blitt tolket dithen at i tilfeller av dødfødte spedbarn, ville foreldrene ofre sitt yngste barn. Det er en klar sammenheng mellom antallet ofringer og byens tilstand. I dårlige tider (krig, dårlige avlinger) ble ofringer vanligere, noe som indikerte en økende fortvilelse for å blidgjøre gudene.

Noen forskere hevder derimot at disse kroppene kun var kremerte rester av barn som døde naturlig, men i lys av andre kanaanittiske funn, ser dette mindre sannsynlig ut. De få kartagiske tekstene som har overlevd nevner overhodet ikke barneofringer. Noen moderne forskere har argumentert for at bevisene for kartagernes barneofringer i beste fall er uklare og at det er mye mer sannsynlig at ryktene var en del av romersk propaganda mot kartagerne for å rettferdiggjøre sin erobring og ødeleggelse. Debatten pågår fremdeles blant moderne arkeologer og andre eksperter på antikken.

De overlevende kartagiske tekstene er detaljerte nok til å gi et portrett av en velorganisert klasse av tempelprester og hjelpere som utførte forskjellige funksjoner til ulike priser.

Kartago hadde mange guder. Det øverste guddommelige paret var Tanit og Ba'al Hammon. Prestene var barberte, i motsetning til de fleste menn i befolkningen. I de første århundrene av byens historie foregikk rituelle feiringer med rytmisk dansing som var avledet fra fønikiske tradisjoner. Gudinnen Astarte ser ut til å ha vært populær på denne tiden. På høyden av sin kosmopolitiske periode ser det ut til at Kartago var hjem til en mengde guddommer fra nabosivilisasjonene Hellas, Egypt og de etruskiske bystatene.

• Se hovedartikkel, Kartagos historie

Kartago ble grunnlagt en gang på 800-tallet f.Kr. på kysten av Nord-Afrika i hva som i dag er Tunisia. Byen begynte som en av flere fønikiske bosetninger i vestlige Middelhavet for å tilrettelegge handel fra byen Tyr på kysten av hva som nå er Libanon. De fleste fønikiske byer hadde færre enn 1000 innbyggere, men Kartago og noen få andre utviklet seg til store, selvforsørgende og uavhengige byer. Grunnleggelsen av Kartago har i antikke kilder blitt ulikt oppgitt som en gang mellom 1215 og 1234 f.Kr., men moderne undersøkelser har datert opprinnelsen til en gang mellom 846 og 813 f.Kr. Gresk-romerske kilder er enige om at det var tette forbindelser mellom Kartago og Tyr, knyttet sammen ved felles dyrkelse av guden Melqart, «konge (MLK) av byen QRT)», og Diodorus Siculus hevdet at kartagerne sendte årlig en tidende av sine inntekter til Tyr.^[61] Det er mulig at Kartago i begynnelsen ble styrt av en guvernør fra Tyr, som grekerne identifiserte som en «konge». Når Kartago ble en uavhengig makt kan ikke bli fastsatt, men fønikisk innflytelse fra Asia minsket mens Kartago til sist befant seg som hovedstaden av et handelsimperium.

Forbindelsen mellom Kartago og Tyr er også framhevet ved dens opphavsmyte. Filistos, en gresk historiker på Sicilia, skrev på første halvdel av 300-tallet f.Kr. at byen ble grunnlagt av Azoros og Karkhēdón før trojakrigen. Disse navnene er basert på henholdsvis Tyr og Kartago.^[62] På begynnelsen av 200-tallet f.Kr. fortalte en annen gresk historiker på Sicilia, Timaios fra Tauromenion, en annen annen variant av opphavstradisjonen: Kong Pygmalion av Tyr drepte ektemannen til sin søster Elissa, og hun flyktet fra byen med en rekke borgere, først til Kypros, og deretter til Afrika, reiser som i henhold til Timaios ga henne epitetet D(e)ido, «vandreren». I nordlige Afrika grunnla hun byen Kartago, men nektet å giftet seg med den lokale høvdingen Hiarbas, og kastet seg isteden på et gravbål.^[62]

Den senere forfatteren Appian fra Alexandria hevdet at denne fortellingen var den som ble fortalt i Kartago: «Fønikerne grunnla Kartago i Afrika femti år før Troja ble erobret. Dets grunnleggere var enten Zorus og Karkhēdón, eller som romerne og kartagerne selv tror, Dido, en tyrisk kvinne, hvis ektemann Pygmalion, herskeren av Tyr, hadde myrdet og deretter skjult udåden.»^[62] Grunnfortellingen synes å ha en fønikisk opprinnelse, muligens også understøttet av at legenden ble fremmet på kartagiske mynter, en tetradrakme av sølv som ble preget på Sicilia rundt 320 f.Kr. har en avbildning av en kvinne med en frygisk tiara. Men andre aspekter synes å være av gresk opprinnelse, slik detaljene at Dido skaffet seg landet hvor Kartago ble grunnlagt ved å lure den lokale høvding til å selge seg det land som en oksehud kunne dekke. Hun skar oksehuden opp i strimler og strakte den rundt den høyden som ble kalt for Byrsa, hjertet i Kartago. Bursa er et gresk ord for hud/skinn.^[63]

Ved slutten av 600-tallet f.Kr. hadde Kartago bli en av de ledende kommersielle sentrene i den vestlige delen av Middelhavet. Kartago etablerte egne kolonier, befolket eldre fønikiske, kom til forsvar av andre kartagiske byer som var truet av innfødte og grekere, og ekspanderte sine territorier ved erobringer.

Kartagos tidlige år var preget av langvarig rivalisering mellom maritime og landeierfamilier. På grunn av byens avhengighet av den maritime handelen, kontrollerte den maritime fraksjonen styret, og i løpet av 500-tallet f.Kr. begynte Kartago å skaffe seg dominans over det vestlige Middelhavet. Handelsmenn og oppdagelsesreisende etablerte et omfattende handelsnettverk og brakte velstand og makt til bystaten. Tidlig på 500-tallet f.Kr. skal Hanno sjøfareren ha seilt ned den afrikanske kysten helt til Nigeria, hvor flere kartagiske byer ble bygget. Imens begynte Kartago en systematisk erobring av det afrikanske indre og kystlandene.

Kartago og Roma signerte i 509 f.Kr. en traktat som bestemte en fordeling av deres respektive innflytelse og kommersiell aktivitet. Det er den første kjente kilden som indikerer at Kartago hadde skaffet seg kontroll over Sicilia og Sardinia. Innen begynnelsen av 400-tallet f.Kr. var Kartago det kommersielle senteret i regionen, en posisjon den beholdt inntil nederlaget for den romerske republikk. Byen hadde erobret de gamle fønikiske territoriene som Hadrumetum, Utica og Kerkouane og de libyske stammene. De hadde kontroll langs hele kysten av Nord-Afrika, fra dagens Marokko til Egypts grenser. Byens innflytelse hadde også spredt seg inn i Middelhavet med kontroll over Sardinia, Malta, Balearene og den vestlige halvdelen av Sicilia. Kolonier hadde også blitt etablert i Iberia.

Greske byer på Sicilia motsatte seg Kartagos ekspansjon, noe som endte i de sicilianske kriger (eller gresk-kartagiske kriger), og pyrrhoskrigen over Sicilia. Deretter utkjempet Roma og Romerriket tre store kriger mot Kartago, kjent som punerkrigene.^[64][65] Punere, , puniceus, var romersk/latin for kartagerne i betydningen «fønikere» som var kjent for fargen purpur.^[66] Fønikerne ble av grekerne kalt «det lilla folk», φοινίκη, phoiniki, ettersom de solgte et kostbart lilla fargestoff. De tre krigene varte fra 264 f.Kr. og fram til 146 f.Kr.^[67] I sin tid var de noen av de største krigene som noen gang hadde skjedd. De endte med den totale ødeleggelsen av Kartago.

Den kartagiske republikk var en av de største statene og som varte lengst i antikken. Det var flere kriger med den greske bystaten Siracusa på Sicilia og til sist med Roma, som førte til Kartagos nederlag og endelige ødeleggelse i tredje punerkrig. Kartagerne var fønikiske bosettere fra Midtøsten som snakket et kanaanittisk språk, som igjen var et semittiske språk, og de fulgte en lokal variant av oldtidens kanaanittisk religion.

Kartagos fall kom mot slutten av tredje punerkrig i 146 f.Kr. i slaget om Kartago.^[68] Til tross for store romerske flåtetap i begynnelsen og romersk gjenoppbygging fra å være på kanten av totalt nederlag etter femten år med okkupasjon av det meste av Italia ved den kartagiske hærføreren Hannibal, førte en rekke av kriger til slutten på kartagisk makt og fullstendig ødeleggelse av byen ved den romerske hærføreren Scipio Aemilianus. Romerne trakk kartagiske krigsskip ut av havnen og brente dem før de stormet Kartagos bymur, gikk fra hus til hus og drepte innbyggerne, og de som ikke ble drept på stedet, ble samlet sammen og solgt som slaver. Det hevdes at rundt 50 000 av innbyggerne ble solgt i slaveri.^[69] Byen ble satt i brann og rasert ned til grunnen, etterlot den fullstendig i ruiner og grus. Etter at Kartago var falt annekterte Roma de fleste av de kartagiske koloniene, inkludert andre i Nord-Afrika, som Volubilis, Lixus, Shalla, og Mogador helt vest.^[70]

Ulike tekster hevdet at etter at Kartago ble erobret beordret den romerske generalen Scipio Aemilianus Africanus at byen ble plyndret, tvang de overlevende innbyggerne i slaveri, pløyde den over og sådde bakken med salt. Imidlertid er det ingen antikke tekster som direkte bekrefter saltingen. Elementet med saltingen er derfor antagelig en moderne oppfinnelse, kanskje modellert på den bibelske fortellingen om Sikem i Dommernes bok 9:45.^[71] Ritualet med symbolsk å salte jorden for en ødelagt by er nevnt i antikke kilder, men ikke særskilt for Kartago.^[72] I henhold til R.T. Ridley er den eldste kilden til denne påstanden tilskrevet B.L. Hallwards kapittel i Cambridge Ancient History, utgitt i 1930 ^[73][74]

Da Kartago falt, ble dens nærliggende rival Utica, en romersk alliert, gjort til hovedstad for regionen og erstattet Kartago som det ledende senter for handelen i regionen. Den hadde en fordelaktig posisjon ved å være beliggende ved utløpet av elven Medjerda, Tunisias eneste elv som renner året rundt. Imidlertid førte kultiveringen av korn i de tunisiske fjellene til at store mengder med silt eroderte ut i elven og silten samlet seg i havnen til den ble ubrukbar. Romerne ble derfor tvunget til å gjenoppbygge Kartago.

Ved 122 f.Kr. opprettet Gaius Gracchus en kortvarig colonia som etter det latinske navnet på den kartagiske gudinnen Tanit, Iuno Caelestis, ble kalt for Colonia Iunonia. Hensikten var å skaffe dyrkbar land for de utarmede bøndene. Senatet avskaffet kolonien en tid senere for underminere Gracchus’ autoritet. Etter dette ulykkelige forsøket ble nye Kartago bygd på samme land av Julius Cæsar mellom 49 og 44 f.Kr. Ved 100-tallet e.Kr. hadde den allerede vokst til å bli den nest største byen i den vestlige halvdelen av Romerriket med en befolkningen på opptil 500 000 innbyggere.^[75] Den var senteret for den romerske provinsen Africa, som ble den fremste brødkurven for Italia. Blant dens fremste monument var et amfiteater.

Kartago ble et senter for tidlig kristendom og ble et bispesete. I en første av en rekke kirkeråd i Kartago noen få år senere, var ikke færre enn 70 biskoper tilstede, om enn dårlig dokumentert. Teologen Tertullianus brøt senere med hovedstrømningen som var økende representert i Vesten ved at biskopen av Roma (paven) fikk forrang, men en langt mer alvorlig splid blant kristne var kontroversen med donatisterne, som Augustin av Hippo benyttet mye tid og pergament for argumentere imot. Ved kirkemøtet i Kartago i 397 ble den bibelske kanon, den samling av bøker i Bibelen som regnes av troende som hellige, bekreftet for den vestlige kirken.

På 400-tallet ble Kartago og andre sentre i Nord-Afrika erobret av vandalene, ledet av Geiserik, som beseiret den romerske general Bonifacius og gjorde byen til hovedstad i vandalenes kongerike. Geiserik var betraktet som en kjetter, ettersom han var tilhenger av ariansk kristendom, som var avskyelig for katolske (rettroende) kristne. Etter et mislykket forsøk på å gjenerobre Kartago greide Østromerriket endelig å overvinne vandalene i vandalkrigen 533–534. Kort tid etter ble Kartago gjort til sete for det pretorianske prefekturet Afrika (praefectura praetorio Africae), som ble gjort til et eksarkat, en militær forvaltningsenhet, under keiser Maurikios’ styre, slik som eksarkatet Ravenna var det på den italienske halvøy. De to eksarkatene var det vestlige brystvernet for Østromerriket, alt som var igjen av dens militære makt i Vesten. Tidlig på 600-tallet veltet Herakleios den eldre, eksark av Kartago, den østromerske keiser Fokas, hvorpå hans sønn Herakleios overtok keisertronen i Konstantinopel.

Den romerske eksarkatet i Afrika var ikke stand til å stå imot den muslimske erobringen av Maghreb (Nord-Afrika) på 600-tallet. Det umajjadiske dynasti under Abd al-Malik sendte i 686 en hær ledet av Zuhayr ibn Qais. Han vant et slag over romere og berbere ledet av Kusaila, konge av Altava, på sletten ved Kairouan, men han kunne følge opp seieren. I 695 erobret Hasan ibn al-Nu'man Kartago og fortsatte videre inn i Atlasfjellene. En keiserlig flåte kom og befridde Kartago, men i 698 kom Hasan ibn al-Nu'man tilbake og beseiret keiser Tiberios III i 698 under slaget ved Kartago. Den romerske keiserhæren trakk seg ut av Nord-Afrika, unntatt Ceuta. Romerske Kartago ble ødelagt, dens murer ble revet ned, den vannforsyning ble stengt, og dens havneanlegg ble gjort ubrukbar.^[76] Ødeleggelsen av eksarkatet Afrika markerte den endelige slutten på den østromerske innflytelsen i regionen.

Medinaen i Tunis, opprinnelig en berbisk bosetning, ble etablert som det nye regionale senteret under Umajjadekalifatet tidlig på 700-tallet. Under aġlabidene gjorde folket i Tunisia opprøre gjentatte ganger, men byen profitterte fra den økonomiske utviklingen og ble den nest viktigste i kongeriket. Den ble kortvarig hovedstaden fra slutten av styret til Ibrahīm II i 902 og fram til 909 da sjiaislamske berbere tok over Ifriqiya og opprettet Fatimidekalifatet.

Kartago forble et bispesete fram til høymiddelalderen, omtalt i to brev fra pave Leo IX datert 1053,^[77] skrevet som svar på konsultering angående en konflikt mellom biskopene i Kartago og Gummi. I hver av de to brevene erklærte paven at etter biskopen i Roma (som var paven), var den første erkebiskopen og øverste metropolittbiskop for hele Afrika var biskopen av Kartago. Senere ble Cyriacus, erkebiskop av Kartago, fengslet av de muslimske herskerne, og pave Gregor VII skrev et trøstende brev til ham, gjentok håpefulle forsikringer om kirken i Kartagos forrang, «hvorvidt kirken i Kartago burde fortsatte ligge øde eller igjen reise seg ærefullt.» Ved 1076 ble Cyriacus satt fri, men da var det bare en annen biskop igjen i provinsen. Disse er de siste som er nevnt i historien til bispesetet.^[78][79]

Kartago ligger rundt 15 km øst-nordøst for Tunis. Bosetningene nærmest til Kartago er byen Sidi Bou Said i nord og landsbyen Le Kram i sør. Sidi Bou Saint var en landsby som hadde vokst rundt graven til en muslimsk sufihelgen (som har gitt navn til stedet) og som døde i 1231. Den utviklet seg til en by under osmansk styre på 1700-tallet. Le Kram, som navnet antyder, utviklet seg på slutten av 1800-tallet under fransk administrasjon som en bosetning nær havnen La Goulette.

I 1881 ble Tunisia et fransk protektorat (Protectorat français de Tunisie) og i det samme året ble Charles Lavigerie, erkebiskop av Algerie, apostolisk administrator av vikariatet Tunis. I det påfølgende året ble Lavigerie opphøyd til kardinal. Han «så på seg selv som fornyer av oldtidens kristne kirke i Afrika, kirken til Cyprianus i Kartago»,^[80] og den 10. november 1884 greide å han fullføre sin store ambisjon i å gjenopprette det metropolittiske setet i Kartago, og med seg selv som den første erkebiskop.^[81] Pave Leo XIII anerkjente det nyopprettede erkebispedømmet Kartago som det fremste sete i Afrika og Lavigerie som den øverste primas. Acropolium i Kartago (Cathédrale Saint-Louis de Carthage) ble reist på Byrsa i 1884.

I 1964 ble erkebispesete i Kartago av-etablert igjen grunnet et kompromiss som ble inngått med regjeringen til Habib Bourguiba, som tillot den katolske kirke i Tunisia med en prelat nullius

Den danske konsulen Christian Tuxen Falbe utførte den første undersøkelse av topografien av det arkeologiske stedet og publiserte sine resultater i 1832 og 1833.^[82] Interessen for oldtidsstedet økte betydelig med utgivelsen av Gustave Flauberts historiske roman Salammbô (1862). Charles Ernest Beulé utførte en del preliminære utgravninger av de romerske levningene på Byrsa i 1860.^[83] En mer systematisk under av de både de kartagiske og romerske levningene ble gjort av arkeologen og misjonæren Alfred Louis Delattre, som ble sent til Tunis av kardinal Charles Lavigerie i 1875 på både en kirkelig og en arkeologisk misjon.^[84]

Auguste Audollent delte området til romerske Kartago inn i fire kvartaler: Cartagenna, Dermèche, Byrsa og La Malga. De to førstnevnte tilsvarer den nedre byen, inkludert stedet for kartagiske Kartago. Byrsa er knyttet til den høyereliggende byen som i kartagisk tid besto av en borg med festningsverk over havnen. La Malga er knyttet til de mer fjernere delene av den øverste byen i romersk tid. Franske utgravninger av Kartago begynte i 1921 og fra 1923 ble det rapportert funn av store mengde med urner som inneholdt en blanding av bein fra dyr og fra menneskelige barn. René Dussaud identifiserte en stele fra 300-tallet f.Kr. funnet i Kartago som en avbildning av en barneofring.^[85]

Et tempel ved Amman (1400–1250 f.Kr.) i Jordan ble utgravd og rapportert av J.B. Hennessy i 1966. Det viste muligheten a ofring med ild av både dyr og mennesker. Mens bevisene for barneofring i Kanaan er emne for akademisk uenighet, er det en del forskere som argumenterer for at barnegravene som har blitt avdekket i Kartago, blandingen av beinrester fra både dyr og barn foruten også tilknyttet epigrafiske bevis involvert, nevner mlk førte til en konsensus at, i det minste i Kartago, at barneofring faktisk var en vanlig praksis.^[86]Josephine Quinn har gjort seg til talskvinne for at en kult med barneofring ble oppfattet som religiøs ekstremisme av ikke bare grekere, men også av andre fønikere, og kan således være en årsak til utvandring fra Midtøsten og til Nord-Afrika. En parallell er engelske puritaneres utvandring til Amerika.^[87]

I 2016 ble kartager som utgravd fra en grav på Byrsa. Undersøkelser av hans DNA viste at han tilhørte den sjeldne U5b2c1 maternale haplogruppe. Prøvene fra den unge mannen på Byrsa er datert fra slutten av 500-tallet f.Kr., og hans avstamning er antatt å representere en tidlig flyt av gener fra Iberia og til nordlige Afrika.^[88]

• Gustave Flauberts Salammbô (1862), utgitt på norsk som Salammbo (1945), en roman om leiesoldatenes krig, som fant sted da Kartago ikke kunne betale de oppløste militære arméene etter den første punerkrig. Tittelfiguren Salammbô er Hannibals søster.
• John Maddox Roberts' Hannibal's Children, en alternativ historie-roman, om kartagerne utgitt i 2002.

Antikke kilder

• Diodorus Siculus: Bibleoteca
• Polybios: The Histories, Cambridge: oversatt fra latin av W.R. Paton for Harvard University Press fra 1922 til 1927.
• Polybios: «Rome at the End of the Punic Wars» Arkivert 5. februar 2007 hos Wayback Machine., History, Book VI, Milwaukee: oversatt fra latin av Oliver J. Thatcher for University Research Extension Co. i 1907.

Moderne kilder

• Aubet, Maria Eugenia (1987): The Phoenicians and the West: Politics, Colonies, and Trade, Cambridge: Cambridge University Press.
• Bath, Tony (1981): Hannibal's Campaigns, New York: Barnes & Noble Books.
• Beschaouch, Azedine (1993): La légende de Carthage, Découvertes Gallimard, 172, Paris: Gallimard.
• Brown, Shelby (1991): Late Carthaginian Child Sacrifice and Sacrificial Monuments in their Mediterranean Context, Sheffield Academic Press.
• Charles-Picard, Gibert; et al. (1958): La vie quotidienne à Carthage au temps d'Hannibal, Paris: Hachette. Engelsk utgave: Daily Life in Carthage at the Time of Hannibal, 1961
• Freed, J. (2011): Bringing Carthage Home: The Excavations of Nathan Davis, 1856–1859.
• Harden, Donald Benjamin (1962): The Phoenicians, 2. utg. 1963, Thames and Hudson,
• Lancel, Serge (1992): Carthage. A History, Paris: Arthème Fayard; Oxford: Blackwell 1995
• Lipinski, Edward (2004): Itineraria Phoenicia, Leuven: Uitgeverij Peeters en Department Oosterse Studies.
• Miles, Richard (2011): Carthage Must Be Destroyed: The Rise and Fall of an Ancient Civilization, Viking.
• Quinn, Josephine (2018): In Search of the Phoenicians, Princeton, ISBN 978-0-691-17527-0
• Raven, Susan (2002): Rome in Africa, 3. utg., Routledge
• Soren, David; et al. (1990): Carthage: Uncovering the Mysteries and Splendors of Ancient Tunisia, New York: Simon & Schuster.
• Warmington, B.H. (1960): Carthage, London: Robert Hale; opptrykk Penguin 1964
• Audollent, Auguste (1901): Carthage Romaine, 146 avant Jésus-Christ — 698 après Jésus-Christ, Paris.
• Babelon, Ernest (1896): Carthage, Paris.

• (en) Carthage – kategori av bilder, video eller lyd på Commons