Den trojanske krig

Den trojanske krig, eller trojanerkrigen, var, ifølge legenden, en krig de greske kongene førte mot byen Troja i Lilleasia etter at prins Paris av Troja flyktet med Helena av Sparta. Krigen er sentral i gresk mytologi, og ble omtalt i en rekke episke dikt, av hvilke bare to – Iliaden og Odysseen – har blitt bevart i sin helhet. Iliaden forteller om en episode mot slutten av krigen, mens Odysseen forteller om den greske kongen Odyssevs’ hjemreise. Fortellinger om andre deler av historien, såvel som andre versjoner av den, kom senere til fra andre greske diktere, og fra den romerske dikteren Vergil i hans Aeneide.

Antikkens grekere trodde at de hendelser Homer fortalte om var sanne. De trodde at krigen foregikk i det trettende eller tolvte århundre f.Kr., og at Troja lå i nærheten av Dardanellene i det som idag er nordvestre Tyrkia. I nyere tid ble både krigen og byen antatt å være mytologiske.

Under en utgravning i 1870 fant imidlertid den tyske arkeolog Heinrich Schliemann restene av det han mente var Troja, nettopp i dette området, og flere arkeologer (men ikke alle) har gitt ham rett. Det finnes ingen beviser for at Homers Troja har eksistert, langt mindre at hendelsene han forteller om har foregått. Mange historikere tror at de homeriske beretninger er en blanding av ulike historier om beleiringer og ekspedisjoner grekerne foretok seg i bronsealderen og mykensk tid, og at de ikke forteller om virkelige hendelser. De som hevder at fortellingene om den trojanske krig stammer fra en virkelig konflikt, daterer den vanligvis til mellom 1200 og 1300 f.Kr.

I Iliaden kalles grekerne ofte akaiere. I denne artikkelen brukes denne betegnelsen.^[a]

Ifølge gresk mytologi ble Zevs konge over gudene ved å styrte sin far Kronos, som i sin tid selv hadde styrtet sin far Uranos. Zevs fikk høre en profeti om at han selv ville bli styrtet av en av sine sønner (dette skjer imidlertid ikke i den greske mytologien). En annen profeti sa at havnymfen Thetis, en av Zevs’ erobringer, ville få en sønn som kom til å bli mektigere enn sin far. For en av eller begge disse årsaker bestemte Zevs at Thetis skulle troloves med den grånende kong Pelevs. Med ham fikk hun sønnen Akilles, og det ble spådd at han ville dø ung ved Troja. For å beskytte ham badet moren ham i elven Styx mens han var et spedbarn, slik at hele kroppen hans ble usårbar, unntatt hælen hun hadde holdt ham i. Da han vokste opp, ble han den største av alle dødelige krigere.

Alle gudene var invitert i bryllupet til Thetis og Pelevs, unntatt Eris, eller Splid. Hun ble meget fornærmet, og kom usynlig til bryllupet, hvor hun kastet et gulleple ned blant gjestene, med innskriften Kallisti – «til den vakreste».^[1][2]

Både Hera, Athene og Afrodite ment eplet var deres, og de kranglet bittert over det. Ingen av de andre gudene ville si sin mening, av frykt for de to andres fiendskap. Til slutt bestemte Zevs at spørsmålet skulle avgjøres av Paris, en prins av Troja som hadde vokst opp som gjetergutt på grunn av en profeti som sa at han kom til å bli Trojas undergang. Gudinnene forsøkte å bestikke ynglingen, Athene tilbød ham visdom, hell i strid og dyktighet som de største krigere; Hera tilbød ham makt og kontroll over hele Asia, mens Afrodite tilbød ham kjærligheten til den vakreste kvinne i verden. Paris gav eplet til Afrodite, og dro tilbake til Troja.

Den vakreste kvinne i verden var Helena, datter av kong Tyndareos av Sparta. Hennes mor var Leda, som hadde blitt forført av Zevs i skikkelsen av en svane^[3]; det er uklart hvorvidt hun fikk sine fire barn med Zevs eller Tyndareos. Helena hadde svært mange friere, og hennes far ville ikke velge én av frykt for at andre ville ta hevn. Til slutt fremsatte én av frierne, Odyssevs av Ithaka, en plan som kunne løse problemet. Mot at Tyndareos ville hjelpe ham i hans eget frieri til Penelopeia, foreslo han at Tyndareos skulle få alle frierne til å sverge at de ville beskytte Helenas ekteskap, uansett hvem hun måtte velge. Frierne gikk med på å avlegge eden, skjønt ikke helt uten protester.^[4]

Helena valgte å gifte seg med Menelaos. Han hadde ikke selv bedt om hennes hånd, men sendte i stedet sin bror Agamemnon. De to brødrene hadde bodd ved Tyndareos’ hoff siden de ble tvunget i eksil fra sitt hjemland, Argos, da faren Atrevs ble drept og tronen ble tilranet av broren Thyestes og Thyestes’ sønn Aigisthos. Menelaos arvet Spartas trone etter Tyndareos, med Helena som dronning, og Agamemnon giftet seg med hennes søster Klytaimnestra og vant tilbake Argos’ trone.

Under et statsbesøk i Sparta ble Paris forelsket i Helena, og med Afrodites hjelp bortførte eller forførte han henne, og bragte henne med seg til Troja. Alle konger og fyrster i Hellas ble tilkalt for å holde sine løfter og bringe henne tilbake.^[5]

Odyssevs hadde nå giftet seg med Penelopeia og fått en sønn, Telemakhos. For å slippe å dra i krigen, lot han som om han var blitt gal, og sådde salt i åkrene sine. Palamedes avslørte ham ved å legge den nyfødte Telemakhos foran plogen. Odyssevs gikk til siden for ikke å drepe sin egen sønn. Dermed viste han at han var ved fornuft, og måtte dra i krigen.

Orakelet Kalkhas hadde sagt at grekerne ikke kunne vinne uten Akilles. Hans mor Thetis, som visste at han ville dø om han dro til Troja, forkledte ham som en kvinne ved hoffet til kong Lykomedes av Skyros. Der hadde han et forhold til kongens datter Deidamea, og de fikk sønnen Neoptolemos. Odyssevs, Ajax den store og Akilles’ lærer Føniks dro for å hente ham. Ifølge én beretning blåste de i et horn, og Akilles avslørte seg ved å gripe et spyd for å slåss mot inntrengerne heller enn å flykte. Ifølge en annen forkledte de seg som handelsmenn som hadde med seg smykker og våpen, og Akilles skilte seg ut fra de andre kvinnene ved å interessere seg for de gale varene.

Til slutt ble det samlet en flåte av mer enn tusen skip, under Agamemnons kommando. Da de kom til Aulis, stanset vinden. Kalkhas sa at gudinnen Artemis slik ville straffe Agamemnon fordi han hadde drept et hellig dådyr (eller et dådyr i en hellig lund) og skrytt av at han var en bedre jeger enn henne, jaktgudinnen. Den eneste måten å blidgjøre Artemis på, var å ofre Agamemnons datter Ifigeneia. Noen beretninger sier at han gjorde det, andre sier at han ofret et dådyr i stedet, eller ingenting, og at Artemis tok Ifigenia med til Krim for å forberede andre ofre til henne. Hesiod forteller at hun ble gudinnen Hekate.

Grekerne tok også med seg bena av Pelops, Atrevs’ far og Agamemnon og Menelaos’ bestefar. Orakelet sa at det var nødvendig for å vinne.

De er beskrevet i detalj i Skipskatalogen i annen sang i Iliaden. De bestod av 28 kontingenter fra det greske fastland, Peloponnes, Dodekanesene, Kreta og Ithaka, til sammen en styrke på omtrent hundre tusen mann.

De trojanske styrkene er også beskrevet i Iliadens annen sang, og består av trojanerne, ledet av Hektor, og forskjellige allierte: dardanere, zeleere, adasteere, perkotere, pelasgere, thrakere, kikonske spydsoldater, paionske bueskyttere, halizonere, mysiere, frygere, maionere, miletere og lykere.^[6][7]

Da grekerne dro av gårde, stanset de tilfeldigvis i Mysia, hvor kong Telefos hersket. I krigen skadet Akilles Telefos, som drepte Thersander. Såret leget ikke, og Telefos rådspurte et orakel, som sa at «han som såret skal lege».

Telefos dro til Aulis, og gav seg enten ut for en tigger som bad Akilles om å lege såret hans, eller kidnappet Orestes og krevde å bli helbredet for å utlevere ham. Akilles nektet og påstod han ikke kjente legekunsten. Odyssevs mente at siden spydet hadde skapt såret, kunne det også lege det. Deler av spydet ble skrapet inn i såret, og Telefos ble helbredet.

Filoktetes var en venn av Herakles (Herkules), og fordi han hadde tent Herakles’ likbål da ingen andre ville, fikk han Herkules’ bue og piler.^[8] Han seilte til den trojanske krig med syv skip fulle av krigere, og planla å kjempe for grekerne. De stanset ved Khryse for forsyninger, og Filoktetes ble bitt av en slange. Det gikk betennelse i såret, og det luktet forferdelig; Odyssevs rådet ham til å bli på Lemnos, og Atreidaiene (Agamemnon og Menelaos) påla ham det. Medon tok over kommandoen for Filoktetes menn, og Filoktetes ble alene igjen på Lemnos i ti år. Historien om Filoktetes er beskrevet i Sofokles' tragdeie med samme navn.^[9]

Et orakel hadde forutsett at den første greker som gikk i land ved Troja skulle være den første til å dø. Protesilaos, lederen for Fylakaierne, oppfylte profetien. Hans kone Laodamia fulgte ham i døden. En annen versjon av legenden sier at Hektor drepte Protesilaos og at Laodamia tok sitt eget liv av sorg. Etter Protesilaos død tok broren Podarkes over i hans sted.

Grekerne beleiret Troja i ni år. Det kom til kamp nå og da, både med Troja og dets forbundsfeller. På et tidspunkt plyndret grekerne en by i nærheten og Agamemnon tok Khryseis som sin frille (slavepike). Hun var datter av Khryses, en av Apollons prester; da Khryses forsøkte å kjøpe henne fri ble han avvist, og ba til Apollon at han måtte straffe grekerne, og hæren ble rammet av pest.

På dette punkt begynner Iliaden.

Et orakel fortalte Agamemnon at han måtte gi Khryseis fri. Han ble rasende over dette, og på Akilles, som hadde lovet å forsvare oraklet, og tok Akilles’ frille Briseis for seg selv. Akilles og Agamemnon kranglet, og Akilles nektet å kjempe mer. Selv om grekerne var skjebnebestemt til å vinne krigen, ba Akilles sin mor Thetis om å få Zevs til å gripe inn og sørge for at grekerne gjorde det dårlig til Agamemnon bad Akilles om unnskyldning. Dagen etter led grekerne nederlag i åpen kamp, og alle krigerne så nær som Ajax ble så skadede at de ikke kunne fortsette å kjempe. Trojanerne under Hektor rykket stadig frem mot grekernes stillinger.

Akilles forstod faren, og lot sin venn Patroklos låne hans rustning for å lede troppene i kamp, Patroklos ble drept av Hektor, som tok Akilles' rustning. Akilles ble forrykt av raseri og sverget hevn. Han fikk en ny rustning av Hefaistos, bragt til ham av Thetis, og drepte Hektor. Han festet Hektors lik til sin stridsvogn, og drog den rundt Troja tre ganger. Han nektet å overlevere Hektors legeme til trojanerne så de kunne gi ham likferd. Kong Priamos av Troja kom seg ved Zevs’ hjelp usett inn i Akilles' telt og tryglet om å få igjen sin sønn. Priamos vekket medynk hos Akilles, som innvilget ham hans ønske, og det kom til våpenhvile i tolv dager mens Hektor ble begravet.

Her ender Iliaden.

Under den trojanske krig ble den magiske hesten Xantos klandret av Akilles for å ha latt Patroklos bli drept. Xantos svarte at en gud hadde drept Patroklos, og at en gud snart også ville ta livet av Akilles. Erinyene (rom. furier) gjorde hesten stum.

Kort tid etter Hektors død slo Akilles Memnon av Etiopia, Kyknos av Kolonai og Amasonedronningen Penthesilea. Det sies at idet han støtte spydet i henne, møttes deres øyne og de ble forelsket i hverandre. Ikke lenge etter ble han selv drept av Paris – Enten av en forgiftet pil som traff hælen, eller, i noen versjoner, av en kniv i ryggen (eller hælen) mens han besøkte den trojanske prinsessen Polyxena under en våpenstillstand. Begge beretninger fratar drapsmannen noen form for ære, og sier at Akilles forble ubeseiret på slagmarken. Bena hans ble blandet med Patroklos’, og det ble holdt begravelsesseremonier. Som Ajax blir han fremstilt som boende etter sin død på øya Leuke ved utløpet av Donau.

Akilles’ rustning ble gjenstand for stridigheter mellom Odyssevs og Ajax. De konkurrerte om den, og Odyssevs vant. Ajax ble gal av skuffelse og sverget å drepe sine kamerater; han begynte å drepe fe i den tro at de var greske soldater, og tok så sitt eget liv.

Grekerne fanget profeten Helenos, en av Priamos’ sønner, og torturerte ham til han fortalte dem hvordan de kunne slå Troja. Helenos sa at de ville vinne dersom de skaffet seg Herakles’ piler (som Filoktetes eide), stjal det trojanske palladium (et gudebilde; de klarte dette enten ved hjelp av den trojanske hest, eller ved at Odyssevs og Diomedes stjal den en natt) og overtale Akilles’ sønn Neoptolemos til å bli med i krigen. Neoptolemos gjemte seg fra krigen på øya Skyros, men grekerne fant ham. En annen beretning sier at Helenos fortalte dem at de kunne vinne dersom Troilos, Helenos’ halvbror og sønn av Apollon og Hekabe, ble drept før han fylte tyve år. Akilles overfalt Troilos i et bakhold.

Odyssevs og Neoptolemos hentet Filoktetes fra Lemnos, og sårene hans ble leget av Makhaon eller Asklepios (legekunstens gud). Deretter drepte Filoktetes Paris.

Diomedes klarte nesten å drepe Aeneas i kamp, men Afrodite, Aeneas’ mor, reddet ham. Diomedes skadet Afrodite, og hun slapp sønnen for å flykte til Olympen. Deretter ble Aeneas skjult i en sky av Apollon, som bragte ham til Pergamos, et hellig sted i Troja. Der ble han leget av Artemis.

Senere i krigen kjempet Diomedes mot Hektor og så at Ares, krigsguden, kjempet på trojanernes side. Diomedes gav ordre til soldatene om å trekke seg langsomt tilbake. Hera, Ares’ mor, la merke til hans innblanding, og bad hans far Zevs om tillatelse til å drive ham bort fra slagmarken. Hera oppfordret Diomedes til å angripe Ares, og han kastet spydet sitt mot guden. Athene satte spydet i Ares’ kropp; han skrek i smerte og flyktet til Olympen, slik at trojanerne ble tvunget til retrett.

Krigen tok slutt med en enkelt plan. Grekerne (eller Odyssevs på deres vegne) pønsket ut en ny list – en enorm hul trehest; hesten var hellig for trojanerne. Den ble bygget av Epeios og fylt med greske krigere under Odyssevs’ ledelse. Resten av den greske hæren lot som den dro, og trojanerne godtok hesten som en fredsgave. En gresk spion, Sinon, overbeviste trojanerne om at hesten var en gave, til tross for advarsler fra Laokoon og Kassandra.^[10] Trojanerne var overlykkelige over at den ti år lange beleiringen var over, og feiret overstadig om kvelden. Da grekerne kom ut av hesten var byen sløvet av fyll. Grekerne åpnet byporten for å slippe de andre soldatene inn, og byen ble tilintetgjort. Hver eneste mann, hvert eneste guttebarn, selv spedbarn, ble drept; hver eneste kvinne tatt til slave, alle Trojas rikdommer plyndret, og selve byen brent til jorden.

Det er uklart hvorvidt en trehest noen gang ble bygget. Homers fortellinger blir av mange antatt å være en sammensmeltning av mange kriger mot Troja. Han trekker mange figurer ut av gudene og bruker en rekke metaforer. Det har blitt hevdet at den trojanske hest representerer et jordskjelv mellom krigene, som svekket Trojas murer og gjorde byen åpen for angrep. Strukturelle ødeleggelser av byen man antar var Troja – på samme sted som i Iliaden, og med gjenstander som viser at det var en rik og mektig by – tyder på at det virkelig var et jordskjelv. Andre forskere, såvel som antikke kilder, mener at den trojanske hest egentlig var en rambukk.

Odyssevs tilgav aldri Palamedes at han trakk ham med i den trojanske krig. Da Palamedes rådet grekerne til å dra hjem, beskyldte Odyssevs ham for å være en forræder, og bragte falske beviser og et falskt vitne mot ham. Palamedes ble stenet til døde.

Akilles' gjenferd viste seg for krigens overlevende, og forlangte at Polyxena, en trojansk prinsesse, skulle ofres før noen kunne dra. Neoptolemos utførte ofringen.

Ifølge Odysseen ble Menelaos’ flåte drevet av stormer mot Kreta og Egypt, hvor de ikke kunne seile videre fordi vinden stilnet. Menelaos måtte fange Protevs, en havgud som var istand til å forandre skikkelse, for å finne ut hva han måtte ofre til gudene for å komme seg vel hjem. Protevs fortalte også Menelaos at han ville komme til Elysion (paradiset) etter sin død. Menelaos dro så hjem til Sparta med Helena, hvor de fikk datteren Hermione.

Etter krigen kom Ideomeneos’ skip ut for en veldig storm. Han lovet Poseidon at han ville ofre det første levende vesen han så når han kom hjem dersom Poseidon ville redde hans skip og mannskap. Det første han så da han kom hjem var sin egen sønn, som Idomeneos pliktskyldigst ofret. Gudene ble rasende over mordet, og de sendte ham i landflyktighet i Calabria i Italia (ifølge Vergil). Ifølge en annen beretning sendte hans egne undersåtter ham til Kreta, fordi han bragte med seg en pest fra Troja. Han flyktet til Kalabria, og deretter Kolofon i Lilleasia, hvor han døde. I en annen versjon av Vergil kom pesten over Kreta som straff for det Idomeneos gjorde.

Kassandra, profetinne og datter av Priamos, ble voldtatt av Ajax den yngre, og deretter tatt som frille av Agamemnon. Agamemnon reiste hjem til Argos, hvor hans kone Klytaimnestra (Helenas søster) hadde tatt Thyestes’ sønn Aigisthos som elsker. Kan hende som hevn for Ifigenias død planla Klytaimnestra sammen med sin elsker å drepe Agamemnon. Kassandra forutså drapet og advarte Agamemnon, men han hørte ikke på henne, og ble drept – enten under en fest eller i sitt bad. Kassandra ble også drept. Agamemnons sønn Orestes, som var bortreist, kom hjem og gikk sammen med sin søster Elektra for å hevne faren. De drepte Klytaimnestra og Aigisthos. Orestes giftet seg med Hermione og tok tilbake Argos, og ble konge over hele Peloponnes.

Neoptolemos tok Andromake og Helenos som slaver og giftet seg med Andromake. Han kranglet med Orestes fordi Menelaos hadde lovet Orestes sin datter Hermione, men nå ville gifte henne bort til Neoptolemos. De slåss, og Neoptolemos ble drept. Deretter giftet Helenos seg med Andromake, og de hersket over en koloni trojanske flyktninger i det som en gang var Akilles’ kongerike. Aeneas møtte dem der på veien til Italia.

Dronning Hekabe av Troja ble tatt som slave av grekerne.

Lykaon ble tatt som slave av Akilles, og ble senere drept da han forsøkte å unnslippe.

Ettersom Antenor, Priamos’ svoger, hadde villet levere Helena tilbake til grekerne, ble hans liv spart.

Aeneas ledet en gruppe overlevende bort fra byen, blant hvem var sønnen Askanios, trompeteren Misenos, faren Ankhises og legen Lapyks, og larene, penatene og mimaene (guder) viste dem veien. Hans kone Krevsa ble drept under plyndringen av byen. De flyktet fra Troja med noen skip, for å skape et nytt hjemland et annet sted. De kom til flere nærliggende land som viste seg å være ubeboelige, og ble til slutt fortalt av en sibylle at de måtte vende tilbake til sine forfedres land. Først kom de til Kreta, hvor Dardanos en gang hadde slått seg ned, men øya var herjet av pesten som tvang Idomeneos bort. De kom så til kolonien hvor Helenos og Andromake regjerte, men ønsket ikke å bli. Etter syv år kom de til Karthago, der Aeneas inngikk et forhold med dronning Dido av Kartago. Til slutt befalte gudene ham å dra videre (Dido tok sitt eget liv), og han og hans folk ankom utløpet av Tiberen i Italia. Der bragte en sibylle ham til underverdenen og forutså Roma, som hans folk skulle grunnlegge. Han forhandlet om en bosetning med den lokale kong Lavinios, og giftet seg med hans datter, Lavinia. Dette førte til krig med de andre stammene, og endte med grunnleggelsen av Alba Longa, styrt av Aeneas og Lavinias sønn Silvius. Tre hundre år senere – ifølge romerske myter – grunnla Aeneas’ etterkommere Romulus og Remus byen Roma. Historien om Aeneas’ reise, møtet med Dido og ankomsten til Italia er temaet i den romerske dikteren Vergils episke dikt Æneiden.

Odyssevs måtte, i sitt forsøk på å komme hjem, gjennomgå prøvelser, motgang og tilbakeskritt som gjorde at hans hjemreise varte i ti år. Denne historien fortelles i Homers episke dikt Odysseen.^[11]

Historien om beleiringen av Troja har inspirert mange kunstnere, ikke minst Homer og hans Iliaden, som foregår mot slutten av beleiringen. Andre kunstverk er Trojanerinnene av Evripides, Troilus og Criseyde av Geoffrey Chaucer og operaen Les Troyens av Hector Berlioz. Krigen har også vært utgangspunkt for flere filmer, hvorav den siste og største, som ganske enkelt het Troja, kom i 2004 og ble regissert av Wolfgang Petersen.

1. Abanterne fra Evvia
2. Arkadierne
3. Aitolierne
4. Athen og Salamis
5. Argos og Tiryns
6. Boebeanere (Thessalia)
7. Boioterne
8. Kreta
9. Dulikhion
10. Elis
11. Elone (Thessalia)
12. Enienes
13. Iolkos (Thessalia)
14. Ithaka
15. Lokrerne
16. Magnesia
17. Meliboia
18. Minyerne
19. Mykene og Korint
20. Myrmidonerne fra pelasgernes Argos (i Thessalia)
21. Oikhalia
22. Ormenios
23. Ferae
24. Fylakia
25. Fokerne
26. Pylos
27. Rhodos
28. Sparta (lakedaimonerne)
29. Syme

1. Amasonene
2. Adrasteia
3. Khalybes (Halisonene)
4. Kolonai
5. Kikones
6. Dardania
7. Etiopia
8. Lykia
9. Maionia
10. Miletos
11. Mysia
12. Paionia
13. Pelasgianerne
14. Perkote
15. Frygia
16. Thrakia
17. Troja
18. Zeleia

1. Akamas
2. Akilles
3. Agamemnon
4. Ajax den store
5. Ajax den yngre
6. Alkmaion
7. Antilokhes
8. Asklepios
9. Athene
10. Automedon
11. Kanopos
12. Diomedes
13. Glaukos
14. Epeios
15. Eteoneos
16. Eumelos
17. Euryalos
18. Eurybates
19. Eurypylos
20. Halaisos
21. Hera
22. Idomeneos
23. Makhaon
24. Medon
25. Meges
26. Menelaos
27. Meriones
28. Neoptolemos
29. Nestor
30. Nireos
31. Odyssevs
32. Patroklos
33. Filoktetes
34. Podarkes
35. Polidarius
36. Polypoites
37. Skamander
38. Sinon
39. Stentor
40. Sthenelos
41. Teuker
42. Thersander
43. Thersites
44. Xanthos

1. Aeneas
2. Ainia
3. Ankhises
4. Andromakhe
5. Antibrote
6. Antifus
7. Afrodite
8. Ares
9. Askanios
10. Astyanax
11. Kassandra
12. Kebriones
13. Kleite
14. Koroibos
15. Kyknos
16. Deifobos
17. Dolon
18. Euforbos
19. Eurypylos
20. Eurytion
21. Hektor
22. Hekabe
23. Helenos
24. Hiketaon
25. Iapyx
26. Lykaon
27. Memnon
28. Mygdon av Frygia
29. Pandaros
30. Paris
31. Penthesilea
32. Forkys
33. Polites
34. Poludamas
35. Polyxena
36. Poseidon
37. Priam
38. Rhesos
39. Sarpedon
40. Telamon
41. Tenes
42. Teuker
43. Troilos
44. To sønner av Merops (Adrastos og Amfios)

Kriger	Banemann
Akilles	Paris eller Penthesilea
Ajax	Selvmord
Antilokhos	Memnon
Antifos	Agamemnon
Askalafos	Ukjent
Astyanax	Neoptolemos
Kebriones	Patroklos
Kyknos	Akilles
Deifobos	Menelaos
Dolon	Odyssevs og Diomedes
Eurypylos	Neoptolemos
Hektor	Akilles
Medon	Aeneas
Patroklos	Hektor
Penthesilea	Akilles
Forkys	Ajax den store
Polites	Neoptolemos
Polyxena	Neoptolemos
Priam	Neoptolemos
Protesilaos	Hektor
Sarpedon	Patroklos
Thersander	Telefos
Thersites	Ukjent
Troilos	Akilles
To sønner av Merops (Adrastos og Amfios)	Diomedes

1. Askalafos
2. Mentes, Konge av kikonene
3. Mentes, Konge av tafianerne

• Apollodorus (2008). The Library of Greek Mythology (på engelsk). Oversatt av Robin Hard. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-953632-0. 
• Homer (1965). Iliaden. Oslo: Samlaget. 
• Homer (1922). Odysseen. Kristiania: Gyldendal. 
• Ovid (1989). Forvandlinger (på dansk). Oversatt av Otto Steen Due. København: Centrum. ISBN 87-583-0524-6. 
• Sofokles (1924). Tragedier. Oversatt av Peter Østbye. Kristiania Gyldendalske Bokhandel. 
• Eirik Vandvik (1963). Blant gudar på Olymp. Oslo: Det norske samlaget. 
• Vergil (1941). Æneiden (på dansk). Oversatt av Johannes Loft. København: Ejnar Munksgaard.