Vandaler

Vandalene var et germansk folkeslag, som utgjorde en betydelig del av trusselen mot Romerriket i den såkalte folkevandringstiden. Vandalene vandret gjennom Gallia og Hispania før de dannet et betydelig kongedømme i Nord-Afrika med hovedstad i Saldae (dagens Béjaïa). Herfra dominerte de øyene i det vestlige Middelhavet. I 534 overga den siste vandalkongen seg til romerne, og etter dette hadde vandalene lite betydning i historien.

Navnet Andalucía (fra al-Andalus) er sannsynligvis en arabisk avledning av det etniske navnet Vandal.

Vandalene ble først identifisert med Przeworsk-kulturen i det 19. århundre. Det er kontroverser rundt potensielle forbindelser mellom vandalene og en annen germanske stamme, kalt lugier. Noen akademikere tror at enten var lugiene et tidligere navn for vandalene eller vandalene var del av den lugianske føderasjonen.

Likheter i navn har antydet at hjemlandet til vandalene kan ha vært i Norge (Hallingdal), Sverige (Vendel) eller Danmark (Vendsyssel). Vandalene er antatt å ha krysset Baltikum inn i det som i dag er Polen rundt det 2. århundre f.Kr. og slo seg ned i Schlesien fra rundt 120 f.Kr. Tacitus stedfestet deres nærvær mellom Oder og Wisła i Germania (98). Hans identifisering ble bekreftet av senere historikere. Ifølge Jordanes hadde de og rygene blitt fortrengt av goterne. Denne tradisjonen støtter identifiseringen av vandalene med Przeworsk-kulturen, siden goternes Wielbark-kultur ser ut til å ha erstattet en gren av denne kulturen.

I middelalderen var det populært antatt at vandalene var forfedrene til polakkene. Denne antagelsen oppstod antagelig av to grunner: For det første ble venderne blandet med vandalene og for det andre bebodde både venderne og vandalene i antikkens tid området som senere ble bosatt av polakker. I 796 kan en i Annales Alamanici finne et utdrag som sier at «Pepin av Italia reiste til vandalenes region, hvor vandalene kom ut for å gjøre motstand mot ham.» I Annales Sangallenses ble det samme raidet (riktignok plassert i 795) oppsummert med en enkel melding: «vandalene ble ødelagt». Dette betyr at tidlige skribenter i middelalderen gav vandalenes navn til avarer.

Vandalene var delt inn i to stammegrupper, silingi og hasdingi. Silingiene levde i et område som kalt Magna Germania i flere århundrer, nå Schlesien. I det 2. århundre flyttet hasdingiene, ledet av kongene Rhaus og Raptus, sørover og angrep først romerne i det nedre Donau-området, inngikk så fred og slo seg ned i det vestlige Dacia (Romania) og det romerske Ungarn.

Ifølge Jordanes kom hasdingiene i konflikt med goterne rundt tiden til Konstantin den store. På den tiden levde vandalene i land som senere ble bebodd av gepidene, hvor de var omringet «i øst (av) goterne, i vest (av) markomannerne, i nord (av) hermandurerne og i sør Hister (Donau).» Vandalene ble angrepet av den gotiske kong Geberic og deres kong Visimar ble drept. Vandalene migrerte så til Pannonia hvor de levde de neste seksti årene.

I 400 eller 401, muligens på grunn av hunernes angrep, begynte vandalene sammen med sine allierte (de sarmatianske alanerne og germanske sveberne), å bevege seg vestover under kong Godigisel. Noen av silingiene sluttet seg til dem senere. Rundt denne tiden hadde hasdingiene allerede blitt kristnet. På samme måte som goterne tidligere, adopterte vandalene arianismen, en trosretning som var i opposisjon til hovedstrømmen som var trinitariansk kristendom i Romerriket, som senere ble til den katolske kirke og den ortodokse kirke.

Vandalene reiste vestover langs Donau uten store problemer, men da de nådde Rhinen, møtte de motstand fra frankerne som befolket og kontrollerte de romerske regionene i det nordlige Gallia. 20 000 vandaler, inkludert Godigisel selv, døde i det påfølgende slaget. Allikevel klarte Vandalene med hjelp fra alanerne å beseire frankerne. Den 20. desember 406 krysset vandalene den islagte Rhinen for å invadere Gallia. Under Godigisels sønn Gunderic plyndret vandalene seg vestover og sørover gjennom Aquitaine.

Vandalene krysset Pyreneene i oktober 409 og fikk land fra romerne på Den iberiske halvøy som foederati i Gallaecia (i nordvest) og Hispania Baetica (i sør). Alanerne fikk land i Lusitania (vest) og regionen rundt Karthago Nova. Sveberne kontrollerte også deler av Gallaecia. Vestgoterne som invaderte Iberia før de fikk landområder i Septimania i det sørlige Frankrike, knuste alanerne i 416 og drepte den vestlige alanske kongen, Attaces. Restene av hans folk tilbød senere vandalkongen Gunderik den alanske kronen. Senere vandalkonger i Nord-Afrika kalte seg Rex Wandalorum et Alanorum («konge av vandalene og alanerne»).

Gunderiks halvbror Geiserik viste seg å bli den store vandalkongen. Han begynte å bygge en vandalsk flåte, og etter at han ble konge, krysset han Gibraltarstredet i 429 og beveget seg østover mot Karthago. I 435 gav romerne dem noe territorium i Nord-Afrika, men likevel falt Karthago til vandalene i 439. Geiserik bygget så opp kongedømmet til vandalene og alanerne til en mektig stat med hovedstad i Saldae. Han erobret Sicilia, Sardinia, Korsika og Balearene.

Forskjellen i trosgrunnlaget mellom de arianske vandalene og Romas katolikker eller donatister var en konstant kilde til spenning i deres afrikanske stat. De fleste vandalkongene, med unntak av Hilderik, forfulgte mer eller mindre katolikkene. Medlemmer av presteskapet ble utvist, klostre ble oppløst og et generelt press ble brukt på katolikker som ikke lot seg kue. Selv om katolisismen sjelden var offisielt forbudt, med unntak av de siste månedene av styret til Hunerik, var konvertering fra vandalenes tro til katolisismen forbudt, og livet var generelt vanskelig for det katolske presteskapet som ble nektet å ha biskoper.

Vandalene tok Roma i 455 og plyndret byen i to uker fra 2. juni. De forlot byen med utallige verdisaker, inkludert byttet fra tempelet i Jerusalem som var blitt ført til Roma av Titus. De tok også med seg keiserinnen Licinia Eudoxia og hennes døtre Eudocia og Placidia. De ødela en enorm bysantinsk flåte som ble sendt mot dem innen 468.

Da Geiserik døde i 477, ble hans sønn Hunerik konge. Huneriks styre var preget av religiøs forfølgelse av manikeerne og katolikkene. Guntamund (484–496) forsøkte å skape intern fred med katolikkene. Den vandalske makten hadde vært nedadgående siden Geiserik døde, og Gunthamund mistet store deler av Sicilia til østgoterne og måtte stå i mot økt press fra maurerne.

Hilderik (523–530) var den mest katolskvennlige av vandalkongene. Han hadde lite interesse for krig og overlot det til et familiemedlem, Hoamer. Da Hoamer led nederlag mot maurerne, gjennomførte den arianske fraksjonen i kongefamilien et opprør og Gelimer (530–533) ble konge. Hilderik, Hoamer og deres slektninger ble kastet i fengsel.

Den bysantinske keiser Justinian I erklærte krig mot vandalene. Handlingen ble ledet av Belisarius. Etter å ha hørt at den største delen av den vandalske flåten kjempet mot et opprør i Sardinia, bestemte han seg for å handle raskt og landet i Tunisia og marsjerte mot Karthago. Sent på sommeren 533 møtte kong Gelimer Belisarius 16 km sør for Karthago i slaget ved Ad Decimium. Vandalene var til å begynne med i ferd med å vinne slaget, men da Gelimers nevø Gibamund falt i slaget, flyktet vandalene. Belisarius tok raskt Karthago, mens de overlevende vandalene kjempet videre.

15. desember 533 barket Gelimer og Belisarius sammen igjen i Ticameron, rundt 32 km fra Karthago. Igjen kjempet vandalene godt, men brøt sammen da Gelimers bror Tzazo falt i slaget. Belisarius rykket raskt frem til Hippo, den nest største byen i vandalenes kongedømme, og i 534 overgav Gelimer seg til den romerske erobreren og gjorde slutt på vandalenes kongedømme.

Verbet «vandalisere»^[1] ble en betegnelse for barbarisk plyndring og ødeleggelse. Uttrykket stammer fra den hurtige erobringen kong Geiseriks hær foretok av Roma i 455. Sannheten er trolig at de ikke skadet byen mer enn andre invaderende styrker. Uttrykket lever videre i vandalisme, som betyr «meningsløs ødeleggelse».^[2] Romerske kilder er ikke konsekvent fiendtlige til vandalene, som i perioder var romernes allierte; men etter Gordonopptøyene i London i 1780, da tilhengere av fri katolsk trosutøvelse ble angrepet, kalte poeten William Cowper den mobben som brente ned lord Manfields bibliotek, for «vandaler». Få år senere, under den franske revolusjon, oppfant en biskop ordet «vandalisme» som en beskrivelse av den franske, republikanske hærens rasering av offentlige monumenter og bygninger.^[3]

Hovedartikkel: Vandalisk språk

Lite vites om det vandaliske språk som var av den østgermanske lingvistiske grenen, nært beslektet med gotisk (kjent fra Ulfilas' bibeloversettelse). Begge er utdødd. Noen spor kan være igjen i andalusisk dialekt, den sørligste gruppen av de spanske dialektene som riktignok er mer preget av arabisk fra de siste maurerne (711 til 1492), de første og siste muslimske herskerne i Iberia.

• Navnet Andalucía (Spanias sørligste region) stammer muligens fra det etniske navnet «vandal».
• Vandals er kallenavnet til Universitetet i Idahos idrettslag.
• The Vandals er navnet på et punk-band fra Los Angeles.

• Norwich, John Julius (1989): Byzantium: The Early Centuries, Knopf
• Westermann, Grosser Atlas zur Weltgeschichte
• Pauly-Wissowa
• Adam, Brian: History of the Vandals
• Davidson, Ivor J. (2005): A Public Faith, Chapter 11, Christians and Barbarians, Volume 2 of Baker History of the Church, ISBN 0-8010-1275-9
• Victor av Vita; Victor, John Moorhead, red. (1992): History of the Vandal Persecution, Liverpool University Press, ISBN 0-85323-127-3. Skrevet 484 e.Kr..