Oligarki

Oligarki (fra gresk ὀλιγαρχία (oligarkhía), «fåmannsvelde», av ὀλίγος (olígos), «få» og αρχία (arkhía), «styre»)^[1][2][3][4] er en styreform hvor den politiske makten er samlet hos en liten gruppe mennesker, såkalte oligarker.^[1] Det er en konseptuell form av maktstruktur der makt ligger hos et lite antall mennesker. Disse menneskene kan eller ikke kan kjennetegnes ved en eller flere egenskaper, slik som adel, berømmelse, rikdom, utdanning eller bedrifts-, religiøs, politisk eller militær kontroll.

Gjennom historien har maktstrukturer ansett for å være oligarkier ofte blitt sett på som tyranniske, og stoler på at offentlig lydighet eller undertrykkelse eksisterer. Begrepet ble først definert av Aristoteles i hans analyse av styresformene og var banebrytende for bruken av begrepet som betydning for de rikes styre.^[5] Oligarkiet ble definert som en styresform der få har makten og styrer etter egeninteresser.^[6] Disse få makthaverne er økonomisk sterke, og styrer i henhold til sine egne økonomiske interesser. En bredere definisjon kan være at makten ligger hos dem som har den sterkeste posisjonen i samfunnet på grunnlag av rikdom, familierelasjoner, militær styrke, politisk innflytelse og/eller lignende. Visse politiske teoretikere har påstått at alle politiske styrer til en viss grad er et oligarki, uansett hva slags politisk styreform en stat har.

Et annet begrep som vanligvis brukes i dag er plutokrati. På begynnelsen av 1900-tallet utviklet Robert Michels teorien om at demokratier, som alle store organisasjoner, har en tendens til å bli til oligarkier. I hans teori «Oligarkiets jernlov» antydet han at den nødvendige arbeidsdelingen i store organisasjoner fører til etableringen av en herskende klasse som hovedsakelig er opptatt av å beskytte sin egen makt.^[7]

Et oligarki er som oftest styrt av et fåtall mektige familier, der barna blir oppdratt som arvinger av denne makten. I kontrast til aristokrati («styrt av de beste») behøver ikke makten i et oligarki å bli styrt offentlig, men fungerer ofte som et økonomisk styre bak «tronen». I et demokrati blir dette et alvorlig problem ettersom oligarkiet – i motsetning til politikerne – ikke er valgt av folket. Mange europeiske kongedømmer begynte som et oligarki, hvor familiene med makten bestemte hvem som skulle innsettes som konger, biskoper og lignende. Et vanlig moderne eksempel på et oligarki er når en stat styres av en militærjunta.

Da Boris Jeltsin overtok makten i Russland lot han en del oligarker kjøpe store deler av statens eiendommer for en symbolsk sum.^[8] Privatiseringspolitikken var ment å gi folket eierandeler i landets industri og ressurser, men ga i stedet – med lovlige og mindre lovlige midler – noen få personer muligheten til å eie brorparten av de økonomiske verdiene som tidligere hadde vært på statlig hånd, noe som også ga de nye eierne stor politisk innflytelse.^[9]

Siden oppløsningen av Sovjetunionen og privatiseringen av økonomien i desember 1991, har privateide russisk-baserte multinasjonale selskaper, blant annet produsenter av petroleum, naturgass og metall, etter mange analytikeres syn ført til fremveksten av russiske oligarker.^[10] De fleste av disse er knyttet direkte til de høyest rangerte myndighetene, som den russiske presidenten.^[11][12]

• Meritokrati

• (en) Oligarchies – kategori av bilder, video eller lyd på Commons