Cyprianus

Thascius Caecilius Cyprianus var biskop i Kartago, kirkefader, helgen og kristen martyr. Han ble født rundt år 208 i nærheten av Kartago. For sin kristne tro skal han ha blitt halshugget 14. september 258 i Kartago, men hans helgendag er 16. september.

Cyprians omvendelse er skildret i en egen biografi (hagiografi) i legendesamlingen Legenda Aurea («Den gyldne legende»), skrevet av Jacobus de Voragine. Her sies han å være henrettet i år 256.^[1] Imidlertid ble han henrettet under keiser Valerians kristendomsforfølgelser som startet i 257.^[2]

Cyprian fra Kartago ble forvekslet med Cyprianus Antiochenus (= fra Antiokia) som gjorde «en cyprianus» synonymt med «en svartebok».^[3] Cyprian fra Antiokia var ifølge legenden en stor trollmann før han ble omvendt til kristendommen, og forfatter av Cyprianus' bok eller Svarteboka som den ble kalt i nordiske land. Sistnevnte Cyprian prøvde forgjeves å forføre den kristne piken Justina^[4] ved hjelp av demoner, omvendte seg og hånte demonene. Han skal ha lidd martyrdøden i 304 sammen med Justina.^[5] Denne Cyprianus ble strøket av helgenkalenderen i 1969.^[6]

Cyprian var av en rik og fornem hedensk familie, fikk en god utdannelse og underviste i retorikk i hjembyen.^[7] Han ble omvendt av presbyteren Cæcilius, og sørget etter dennes død for Cæcilius' familie.^[8] Etter sin dåp ca. 245-248 gav han bort en del av sin formue til Kartagos fattige.

Cyprians opprinnelige navn var Thascius, men han tok også navnet Caecilius i dåpen, til minne om presten som omvendte ham. Som nylig omvendt skrev han «Epistola annonse Donatum de gratia Dei» og tre bøker om «Testimoniorum adversus Judæos» («Mot jødene») som ligger tett opp til Tertullianus, både i stil og tenkning, og i stor grad interessant som dokumentasjon i antisemittismens historie.^[9]

For ham var det en positiv ting ved pest-epidemier at så mange unge kvinner døde som jomfruer.^[10]

Ikke lenge etter dåpen ble han ordinert som diakon, og seinere som presbyter, og en gang mellom juli 248 og april 249 ble han valgt til biskop av Kartago. Det var et populært valg blant de fattige som husket hans godgjørenhet. I prestekretser var likevel en del imot valget, men opposisjonen klarte ikke å mobilisere.

Tidlig på 250-tallet begynte den decianske kristenforfølgelsen som var spesielt alvorlig i Kartago, men Cyprian rakk å flykte. Det fremgår av kirkefedrenes skrifter i de ulike bispedømmene hvor dypt dette splittet de kristne samfunnene. Noen holdt fast på sivil ulydighet, og endte som martyrer. Cyprians hemmelige flukt fra Kartago ble tolket som feighet og utroskap, og han ble innklaget for Roma. Den romerske presteskapet støttet ikke Cyprian, men selv mente han å kunne styre sin flokk fra sitt tilfluktssted via en trofast diakon.

Mange kristne som hadde fornektet sin tro for å redde livet og ble kalt lapsi (av lapsus = feil), ba etter forfølgelsen om å bli tatt tilbake i kirken. Det ble de, men da Cyprian kom tilbake, insisterte både han og resten av det kartagenske presteskapet på at de måtte vise en mer alvorlig omvendelse. Selv nektet han dem absolusjon, unntatt når de lå på dødsleiet, og han ville utsette spørsmålet om hvorvidt frafalne skulle gjenopptas i kirken. Dette resulterte i en splittelse i kirken. Felicissimus hadde blitt ordinert som diakon av presten Novatus i Cyprians fravær, og han stod opp mot den cyprianske siden. Cyprian svarte med å avsette og ekskommunisere ham og hans støttespiller Augendius. Felicissimus fikk på sin side støtte fra Novatus og fire andre prester, og motstanden ble dermed organisert.

Cyprian hadde vært på flukt i fjorten måneder, og forsvarte dette i et brev (De lapsis) til de nordafrikanske biskopene. Han kalte også sammen til et råd i Kartago, for å vurdere hvordan de frafalne skulle behandles, og hva de skulle gjøre med Felicissimus. Dette skjedde i år 251. Rådet var i hovedsak enig med Cyprian og fordømte Felicissimus, men det kom ikke til konkrete handlinger. Når det gjaldt de frafalne som ønsket å komme tilbake til kirken, ble det bestemt at libellatici (folk som var i besittelse av libelli, attester som bekreftet at de hadde ofret eller vært villige til å bære frem offer som foreskrevet etter romersk gudsdyrkelse^[11]) kunne opptas etter oppriktig omvendelse, men de som hadde deltatt ved hedenske ofringer, fikk bare komme tilbake til kirken når de lå på dødsleiet.

I Kartago hadde tilhengerne av Felicissimus valgt Fortunatus som motbiskop til Cyprian, mens man i Roma valgte Novatian, som motbiskop til Kornelius. Disse valgene førte likevel ikke til at Cyprians stilling ble svekket, snarere tvert imot.

Men Cyprian skulle kjempe enda en kamp som begynte i år 255, og nå var hans motstander pave Stefanus. Saken handlet om hvorvidt en dåp utført av kjettere var gyldig.

Stefanus erklærte at dåp utført av kjettere var gyldig hvis den ble gitt etter kirkens regler, enten i Kristi eller treenighetens navn. Cyprian mente at utenfor kirken fantes ingen sann dåp, og at dåp utført av kjettere skulle betraktes som ugyldig, slik at den døpte skulle gjendøpes som var det første gang, for å opptas i kirken. Hvis det var kjettere som tidligere var døpt i kirken, men i ettertid ønsket å komme tilbake, ble de ikke døpt om igjen.

De fleste nordafrikanske biskopene støttet Cyprian, og i øst hadde han en mektig alliert i Firmilian, biskopen av Caesarea. Men Stefanus' syn førte likevel over tid generell aksept. Stefanus viste til det romerske overoppsyn over alle biskoper, noe Cyprian avviste. Stefanus brøt da med Cyprian og Karthago. Selv om Den romersk-katolske kirken i dag ikke støtter Cyprians syn når det gjelder kjetterdåp, blir han likevel regnet som en helgen.

Mot slutten av år 256 brøt det ut en ny forfølgelse av de kristne under keiser Valerian, og både Stefanus og hans etterfølger, pave Sixtus II, led martyrdøden i Roma. I Afrika hadde Cyprian forberedt sitt folk på forfølgelsen gjennom skriftet De exhortatione martyrii, og han satte seg selv som et eksempel da han 30. august 257 ble brakt til den romerske prokonsulen Aspasius Paternus. Han nektet å ofre til hedenske guder og bekjente seg i stedet til Kristus.

Konsulen forviste ham til Curubis (dagens Korba i Tunisia), hvor han etter beste evne trøstet sin flokk. Etter ett år ble han flyttet tilbake til hjembyen og ble holdt som fange i sitt eget hjem, i påvente av en strengere straff. Den 13. september 258 ble han på nytt fengslet etter ordre fra den nye prokonsulen, Galerius Maximus, og dømt til å dø for sverd. Hans eneste svar var «Gud være takk!» Han ble fulgt til retterstedet av sine tjenere, og bandt selv et linklede for øynene sine.^[12]

Hans kanskje mest kjente sitat finnes i brevene (Epistolae), i Epist. 73.21: «extra ecclesiam non est salus» – «utenfor kirken er det ingen frelse» (ofte feilsitert som extra ecclesiam nulla salus). «Frelse» forstås primært som recta doctrina («rett lære») og legitima sacramenta («lovlig sakramente») – begge finnes ifølge Cyprian kun i et samfunn som er knyttet til sin legitime biskop.

Også Origenes hadde formulert: «Utenfor kirken ingen vil bli frelst» (Origenes: In Jesu Nave 3,5, PG 12, 841). Etter Cyprians tid er uttrykket brukt om den katolske kirke som eneste sanne kirke, men den romersk-katolske kirken aksepterer i dag ikke at setningen forstås som en eksklusiv begrensning av frelsen.

Cyprians skrifter ordnes i to grupper:

• Brevsamlingen ( Epistolae ) inneholder 81 brev, de fleste skrevet av Cyprian, mens 16 er skrevet til ham. Samlingen ble opprettet etter Cyprian død og inneholder kun en liten del av hans korrespondanse.
• Traktatene (avhandlinger om spesielle emner):
  • Ad Donatum (Til Donatus). I dette skriftet sammenligner Cyprian det nye livet som døpt kristen med livet som hedning. Skriftet er skrevet kort tid etter dåpen
  • De habitu virginum (Om holdningen til unge kvinner), skrevet år 249
  • De Lapsis (Om de falne). Her behandler Cyprian spørsmålet om hvordan en skal behandle de kristne som hadde falt under forfølgelsen, ved å ofre hedenske ofre og forbanne den kristne tro. Det er adressert til de romerske trosbrødrene, år 251
  • De ecclesiae catholica unitate (Om den katolske kirkes enhet). Dette er et stort verk av Cyprian, skrevet år 251 før kirkemøtet i Kartago, og inneholder en formaning om å holde kirken samlet. Kirkens enhet blir garantert av enheten i bispeembete. "Habere iam non potest Deum patrem qui ecclesiam non habet matrem."^[13] (Den som ikke har kirken som sin mor, kan ikke ha Gud som sin far, De Unit. Eccl. 6). Skrevet sannsynligvis i år 251.
  • De Dominica Oratione (Om Herrens bønn). Inneholder generelle bemerkninger til Fadervår, og det er sterkt påvirket av Tertullians De Oratione
  • Ad Demetrianum (Til Demetrius). Apologetisk skrift, polemikk mot hedenske angrep.
  • Quod idola dii non sint
  • De mortalitate (Om dødeligheten). Inneholder trøstende ord i forbindelse med en pest-epidemi (år 252 eller senere)
  • De opere et eleemosynis (Om gode gjerninger og almisser). Skriftet er en påminnelse om økonomisk støtte til fellesskapet
  • De Bono patientiae er påvirket av Tertullians De patientia
  • De zelo et livore (omr sjalusi og misunnelse), et lite skrift om prekenens kunst (skrevet 251/52 eller 256/57)
  • Ad Quirinum, testimoniorum libri tres (Til Quirinus, tre bøker om skriftbevis). En samling av bibelske henvisninger, særlig verdifull fordi en får innsikt i hvordan Cyprians leser Bibelen, særlig Det gamle testamente. Den første boken er et forsvar mot jødene, den andre er viet til spørsmål om kristologi, og den tredje om de kristne plikter og dyder (skrevet år 249/50)
  • Ad Fortunantum (Til Fortunatus). Dette er også en samling sitater fra Bibelen (om forfølgelse og martyrium, ble trolig til under eksilet i Curubis), skrevet mellom 253 og 257.
  • Sententiae episcoporum numero LXXXVII de haereticis baptizandis (Ytringer av de 87 biskopene om kjetterdåp). Dette er en protokoll fra kirkemøtet i Kartago (256 e. Kr.) om kjetterdåp.

• S. Thasci Caecili Cypriani Opera Omnia, Corpus scriptorum ecclesiasticorum latinorum (CSEL) bind III, ed. Wilhelm von Hartel, Wien 1868/1871
• Bévenot, Maurice, Art. Cyprian von Karthago, i: TRE VIII (1981), 246–254.
• Campenhausen, Hans von, Lateinische Kirchenväter, 7. Aufl., Stuttgart 1995, 37–56.
• Wickert, Ulrich, Cyprian; i: Martin Greschat Gestalten des Christentums, Alte Kirche I, Stuttgart 1984, 158–175.

• Cyprians skrifter på Wikisource (på engelsk)
• New Advent (katolsk leksikon): St. Cyprian of Carthage