Karl Popper

Karl Raimund Popper ble født som det tredje og yngste barnet av Jenny Popper (født Schiff) og advokaten Simon Siegmund Carl Popper. Foreldrene, som hadde konvertert fra jødedom til protestantisme før Karl ble født,^[24] hørte til dannelsesborgerskapet i Østerrike-Ungarns hovedstad Wien. Karls oppvekst var preget av foreldrenes kulturinteresse (spesielt interessen for musikk og litteratur)^[25] og samfunnsengasjement (hans far drev f.eks. et hjem for hjemløse – som bl.a. den unge Hitler bodde i).^[26]

Som 16-åring sluttet Popper på skolen og flyttet til en brakkeleir sammen med sosialistiske studenter. Han begynte å gå på forelesninger i matematikk, fysikk, psykologi og filosofi ved Wiens universitet og deltok ulønnet i Alfred Adlers terapeutiske arbeid med vanskeligstilte barn.^[27] Siden han vurderte marxismen som den beste garantisten for verdensfreden, ble han aktiv i kommunistpartiet. Allerede to måneder senere forlot han marxismen, etter å ha forstått at lederne var villig til å ofre andres liv i ideologiens navn.^[28] Han forble en (ikke-marxistisk) sosialist i flere år (og ble etter hvert sosialliberal).

Fra 1921 til 1922 studerte Popper kirkemusikk ved Wiens musikkonservatorium,^[29] etterfulgt av en lære som snekker.^[30] Parallelt tjente han penger med veibygging og som privatlærer, tok igjen sin skoleavslutning (Matura) som eksternist og fortsatte deretter universitetsstudiene som ordentlig student. I 1924 fikk han både svennebrev som møbelsnekker og undervisningskompetanse som lærer.^[31] Mens han fortsatte å jobbe med vanskeligstilte barn og engasjere seg for en skolereform, begynte han på et studium i psykologi og filosofi under veiledning av Karl Bühler. Han forsvarte sin doktorgrad i 1928.^[32] I 1930 fikk han jobb som lærer og giftet seg med sin kollega Josefine Anna «Hennie» Henninger. Hun ble en uvurderlig støttespiller og i praksis sin manns privatsekretær, som blant annet maskinskrev alle hans manuskript.

Ved siden av lærergjerningen knyttet han også kontakter til og førte filosofiske diskusjoner med flere medlemmer av Wienerkretsen (Rudolf Carnap, Herbert Feigl, Philipp Frank, Kurt Gödel, Hans Hahn, Victor Kraft, Karl Menger, Richard von Mises, Friedrich Waismann), men uten å dele deres positivistiske grunnsyn, og uten noen gang å bli invitert inn i selve kretsen.^[33] Andre vitenskapsfolk han diskuterte med var blant andre Karl Polanyi, Alfred Tarski og Abraham Wald. I denne perioden begynte Popper å arbeide med et manuskript som til slutt ble gitt ut som Logik der Forschung i 1934. Denne boken gjorde ham kjent langt utover landegrensene, og Popper ble invitert til konferanser og seminarer i Brussel, Cambridge, London, Oxford, København, Paris og Praha (der han blant annet ble kjent med Niels Bohr, Friedrich von Hayek og Bertrand Russell).^[34]

På grunn av den økende antisemittismen i Østerrike var Popper (som kom til å miste 16 slektninger i Hitlers jødeutryddelse)^[35] klar over at han ikke ville få noen universitetsansettelse i hjemlandet.^[36] Han takket derfor ja til et stillingstilbud ved Canterbury University College og flyttet i 1937 til New Zealand.^[37] Selv om han hadde en ren undervisningsstilling, produserte Popper to av sine viktigste bøker i denne perioden:

I 1938 fikk han nyheten om nasjonalsosialistenes Anschluss av Østerrike, og han bestemte seg umiddelbart for å skrive et forsvar for demokratiet og det åpne samfunn,^[38] noe han senere kalte sin «krigsinnsats».^[39] Resultatet var bøkene The Poverty of Historicism og The Open Society and its Enemies. Dermed hadde Popper også etablert seg som en politisk filosof.

 

Mot slutten av andre verdenskrig fikk Popper tilbud om en stilling som reader i logikk og vitenskapelig metode ved London School of Economics and Political Science, og flyttet til Storbritannia i 1946.^[40] I 1949 fikk han et professorat i de samme fagene ved University of London. Om tiden i England skrev han senere: «Etter at [min kone og jeg] flyttet til Buckinghamshire i 1950, har jeg antagelig vært den lykkeligste filosof jeg har møtt. […] En av de mange kilder til glede er å få et glimt her og der av et nytt aspekt ved den utrolige verden vi lever i, og av vår utrolige rolle i den.»^[41]

I England fikk Popper tid til å jobbe med sine mange «åpne problemer», til å begynne med hovedsakelig innen logikk, metafysikk og metodelære.^[42] Mens han oversatte Logik der Forschung til engelsk,^[43] skrev han også et omfattende «postskriptum» til sitt hovedverk, som til slutt omfattet tre bind.^[44]

Ved flere anledninger ble Popper invitert som gjesteforeleser til USA (ved bl.a. Harvard og Princeton University). Det som gjorde størst inntrykk på ham var diskusjonene med Albert Einstein, som Popper hadde beundret siden ungdomstida. De to hadde veldig like vitenskapsteoretiske grunnsyn, men Popper prøvde å motbevise Einsteins tro på determinismen.^[45]

Popper deltok også i økende grad i filosofiske diskusjoner i tyskspråklige land.^[46] En av disse var den såkalte positivismestriden, som begynte med Poppers foredrag «Sosialvitenskapenes logikk» på konferansen til Det tyske sosiologiske selskap i 1961. Popper argumenterte her bl.a. at vitenskapsfolk verken kan eller bør være fullstendig objektive og verdifrie; at vitenskapens objektivitet derfor ikke kan oppnås gjennom enkeltpersoners objektivitet, men gjennom et meningsmangfold av kritiske forskere; og at oppfatningen av naturvitenskapen som mer objektiv og verdifri enn samfunnsvitenskapen beror på en misforståelse av naturvitenskapen.^[47] I etterkant beskyldte Frankfurtskolen (fremfor alt Theodor Adorno og Jürgen Habermas) Popper ironisk nok for positivisme, men uten noen gang å ta stilling til hans faktiske teser. Popper deltok ikke i den påfølgende debatten, men omtalte den senere som «et absurd teater av en nærmest grotesk uviktighet».^[48]

Noen av Poppers elever ved London School of Economics ble selv innflytelsesrike filosofer. Mest kjent er Imre Lakatos og Paul Feyerabend. Andre studenter var Joseph Agassi, W.W. Bartley, Mahasweta Chaudhury, Dimitris Dimitrakos, Ian Jarvie, David Miller, Peter Munz, Alan Musgrave, Abdelhamid Sabra, Jeremy Shearmur, John W.N. Watkins m.fl.

Popper hadde venner og støttespillere i vidt forskjellige fagfelt. Blant de mest fremtredende var sosiologen Hans Albert, matematikeren og kosmologen Hermann Bondi, sosiologen og politikeren Ralf Dahrendorf, nevrofysiologen John Eccles, kunsthistorikeren Ernst Gombrich, økonomen og sosialfilosofen Friedrich von Hayek, biologen Peter Medawar, forbundskansler Helmut Schmidt og fysikeren Erwin Schrödinger.

 

Popper ble emeritert i 1969, men fortsatte sitt arbeid for fullt. I økende grad jobbet han med bevissthetsfilosofi, blant annet ved å utvikle inndelingen i verden 1–3, konkretisere sine forestillinger om en evolusjonær erkjennelsesteori og videreutvikle sine ideer om propensiteter. Flere av de senere bøkene hans handlet om disse temaene.^[49]

Samtidig fortsatte Popper sine arbeider med politisk filosofi. Han utdypet og populariserte sine tanker om det åpne samfunn og deltok via innlegg, foredrag og intervjuer i bl.a. den tyske og britiske samfunnsdebatten.^[50]

På 1980-tallet hadde ekteparet Popper konkrete planer om å flytte tilbake til Wien. Kona døde i 1985 under et opphold i hjembyen. Selv om Popper hadde blitt utnevnt til leder av et eget institutt i Wien (Ludwig-Boltzmann-institutt for vitenskapsteori), ga han deretter opp flytteplanene.^[51]

Popper døde etter kort tids sykdom i 1994, 92 år gammel. Han er begravd på Friedhof Lainz i Wien i en felles grav med kona.

Det har blitt påpekt at Popper hadde et uvanlig bredt anlagt filosofisk arbeidsområde.^[52] Mest kjent er han for sine bidrag til vitenskaps- og erkjennelsesteori, sosial- og politisk filosofi. Men han jobbet også med blant annet logikk, metafysikk, språk-, bevissthets- og moralfilosofi, filosofihistorie, vitenskapshistorie og -sosiologi.

Poppers epokegjørende vitenskapsteoretiske innsikt var at et utsagn kan karakteriseres som vitenskapelig hvis og bare hvis det kan falsifiseres («motbevises») gjennom empiriske iakttagelser.^[53] Popper omtalte derfor falsifiserbarhet som vitenskapens «avgrensningskriterium», altså som egenskapen som skiller vitenskap fra metafysikk. En hypotese eller teori må mao. kunne vise seg å være feil, for at den kan kalles for vitenskapelig (se falsifikasjonisme). Dette synet står i diametral motsetning både til positivistiske vitenskapsteorier og til en utbredt forestilling blant legfolk om at vitenskap består av utsagn som er «bevist», bekreftet eller sannsynliggjort.

For å illustrere forholdene med et klassisk eksempel, kan ikke påstanden «alle svaner er hvite» verifiseres (bekreftes) gjennom observasjon.^[54] Selv tusen observasjoner av hvite svaner viser bare at tusen svaner er hvite, men ikke at alle svaner er hvite. Derimot kan påstanden falsifiseres gjennom én eneste (troverdig) observasjon av for eksempel en fiolett eller svart svane.

Popper illustrerte forskjellen gjerne ved å sammenligne psykoterapien med Einsteins relativitetsteori.^[55] Psykoterapeutene prøvde å forklare all menneskelig adferd gjennom sine teorier. Men det innebar at ingen tenkelig adferd (for eksempel verken det å ta liv eller det å redde liv) var uforenlig med disse teoriene. Popper påpekte at en teori som er forenlig med alle tenkelige observasjoner, i praksis er tautologisk og ikke kan gi ny innsikt: Den forklarer alt og ingenting. Einsteins formulering av relativitetsteorien var den rake motsetningen: Den gjorde det mulig å forutsi konsekvenser som var testbare. Hvis disse konsekvensene ikke inntraff, det vil si hvis obervasjonene ikke stemte med forutsigelsene, «ville teorien helt enkelt ha vært tilbakevist. Teorien er uforenlig med visse mulige observasjonsresultater – faktisk med resultater som alle ville ha forventet før Einstein.»^[56] Dermed er Einsteins teori et eksempel på Poppers ideal av en «dristig hypotese» (bold conjecture): Den gjør seg selv sårbar for tilbakevisning ved å blottstille sine potensielle svakheter.

Basert på sin oppdagelse, foreslo Popper et nytt syn på hvordan vitenskapelige teorier blir til. Den rådende forestillingen fulgte tidligere dette skjema:

observasjon → (induktiv) verifikasjon → teori.

I stedet tenkte Popper seg den følgende modell:^[57]

problem → forklaringsforsøk → feil-eliminering → nytt problem

Forklaringsforsøkene er hypotesene som settes frem for å løse det opprinnelige problemet, som kan være et åpent vitenskapelig spørsmål, en praktisk utfordring eller en overraskende iakttagelse. Feilelimineringen innebærer en test av hypotesenes forutsigelser mot virkeligheten, i form av nye observasjoner eller et eksperiment (til dels kan et tankeeksperiment gjøre samme nytten). Forklaringsforsøkene som ikke består realitetssjekken, lukes ut (falsifiseres). Har et forklaringsforsøk bestått testen, anses det som styrket og opprettholdes inntil videre. Som regel vil det i denne sammenheng dukke opp nye problemer, enten i form av observasjoner som heller ikke den nye hypotesen kan forklare, eller i form av dyperegående spørsmål som man ikke tenkte på før man kom på den nye hypotesen.^[58] Metoden kalles hypotetisk-deduktiv, siden den først setter frem hypoteser, som man så avleder (deduserer) prediksjoner fra (som til slutt testes empirisk).

En teori som har bestått mange og strenge tester, har likevel ikke blitt «bekreftet» eller «sannsynliggjort» gjennom disse testene. I Poppers ord er en slik teori velprøvd eller har blitt styrket (se velprøvdhet) – men den blir altså bare godtatt på et foreløpig grunnlag, siden man aldri vet om den også vil bestå fremtidige tester.^[59] Vitenskapelig fremskritt skjer ifølge Popper ved at falsifiserte teorier erstattes av nye hypoteser som er «nærmere sannheten» (se sannhetsnærhet).^[60]

Poppers grunnleggende innsikt er som sådan nokså enkel, men har likevel flere viktige implikasjoner. På det erkjennelsesteoretiske plan tilsier den at sikker kunnskap ikke eksisterer (se under): Selv om vitenskapelig fremskritt er mulig og reell, skjer den ikke ved å verifisere de antatt sanne teoriene, men ved å falsifisere de antatt usanne teoriene.^[61] På det metodologiske plan innebærer Poppers innsikt en rekke anbefalninger for den vitenskapelige praksis: Istedenfor å lete etter støtte for sine antagelser, bør man lete etter feil i dem. Forskere bør ikke beskytte sine teorier mot kritikk og tilbakevisning – tvert imot bør de formulere sine teorier så eksplisitte som mulig og fremheve deres potensielle svakheter.^[62]

Popper brukte begrepet metafysisk i vid forstand om ethvert utsagn som ikke er vitenskapelig. På samme måte som positivistene prøvde han å finne et kriterium for å avgrense vitenskap fra metafysikk. Positivistene forstod et slikt kriterium som meningskriterium – de anså metafysikk for å være meningsløs og dermed overflødig. Derfor har Popper delvis blitt tatt for å mene det samme, men han var fra starten av tydelig på at hans avgreningskriterium (falsifiserbarhet) ikke måtte tolkes som noe meningskriterium.^[63] Tvert imot forsvarte han metafysikken som både meningsfull og viktig.

Popper gjorde det tydelig at vitenskap bare er mulig gjennom «utenomvitenskapelige» (og dermed metafysiske) konvensjoner eller overenskomster.^[64] Et enkelt eksempel er at vitenskapelig fremskritt forutsetter at utøverne bekjenner seg til sannferdighet. Et slikt krav om vitenskapelig redelighet kan ikke i sin tur avledes vitenskapelig eller testes mot empiriske funn – det er en moralsk verdi som danner forutsetningen for all vitenskapelig praksis.^[65] Den metafysiske overenskomsten som Popper var mest opptatt av, er rasjonalismen, som Popper forstod som villigheten til en rasjonell meningsutveksling og åpenheten for kritiske argumenter. Han kalte denne grunnholdningen kritisk rasjonalisme^[66] og beskrev den slik:

«Jeg kan ta feil, og du kan ha rett, men la oss sette oss sammen og diskutere saken kritisk, så vil vi til slutt ikke nødvendigvis ha blitt enige, men vi vil begge ha lært noe.»^[67]

Popper forsvarte også (kritisk) realisme: Han var overbevist om en virkelighet som eksisterer uavhengig av oss, og som vi kan utforske og få objektive «svar» fra. Dermed er også sannhet en objektiv størrelse (Popper var her sterkt påvirket av Alfrad Tarski): En påstand er sann hvis og bare hvis den beskriver virkeligheten slik den er.^[68] Det er bare slik at man aldri kan vite sikkert om en påstand er sann.

Popper så på løsningen av «induksjonsproblemet» som et av sine viktigste bidrag:^[69] Han besvarte spørsmålet om induktive slutninger, altså slutninger fra observasjon til teori, er gyldige, med et rungende «nei».^[70] Men han viste samtidig at Humes pessimistiske konklusjon, at objektiv kunnskap dermed må være umulig, ikke følger. Det er bare slik at kunnskap aldri er sikker. Popper inntar dermed en erkjennelsesteoretisk posisjon som er kjent som fallibilisme: All kunnskap er provisorisk og feilbar; og det er prinsipielt umulig å gi endelige og uomtvistelige begrunnelser, bevis eller rettferdiggjørelser for en påstand. Dette utelukker likevel ikke kunnskapsøkning: Man kan avdekke feiltagelser og dermed erstatte gamle oppfatninger med nye og bedre oppfatninger. Ved å forsvare fallibilismen som en rasjonalistisk posisjon, viste Popper altså at umuligheten av induksjon ikke trenger å føre til nihilisme, relativisme eller skeptisisme.

Poppers alternativ til induktiv erkjennelse var prøving og feiling – når vi konfronteres med et problem eller en overraskende iakttagelse, finner vi på et forklaringsforsøk og tester det deretter mot verdenen. Dette skjer både i hverdagen og i vitenskapen. Popper illustrerte dette synet ved å sammenligne erkjennelse med en lyskaster i mørket: Man må oppsøke og lyse opp uundersøkte områder, for å finne det man leter etter. Erkjennelse er derfor en kreativ prosess, der man aktivt fravrister verden svar.^[71] Fordi alle iakttagelser er iakttagelser av noe, forutsetter erkjennelse et spørsmål eller problem – derfor påpekte Popper at enhver iakttagelse er teoriladet. En «teorifri» iakttagelse er en umulighet.

Poppers erkjennelsesteori har blitt betegnet som evolusjonær.^[72] For det første er prøving og feiling en prosess som er analog til darwinistisk evolusjon ved mutasjoner og naturlig seleksjon.^[73] For det andre kan selv våre sanseorganer betraktes som teoriladede: Popper beskriver sanseorganer som evolverte forventninger om å bli født inn i en bestemt verden (f.eks. en verden som inneholder lyder, farger og lukter).^[74]

Popper påpekte imidlertid en vesensforskjell mellom evolvert «kunnskap» og menneskelig kunnskap: Vi kan (og bør!) «la teoriene våre dø i vårt sted», som han formulerte det.^[75] Det han mente med dette, er at vi kan teste og kritisere våre teorier før vi setter dem ut i livet. Ved å dele våre ideer med andre og gjøre dem åpen for kritikk, kan flere være med på å forbedre teoriene, slik at subjektive tanker blir til objektiv kunnskap. Det er denne prosessen som ifølge Popper forklarer kunnskapens vekst.

Popper er ikke spesielt kjent som logiker – selv om hadde kalt sitt hovedverk «forskningens logikk», bygde sin vitenskapsteori på en logisk slutningsanalyse (nærmere bestemt på modus tollens), innehadde et professorat i logikk og skrev en rekke mindre artikler om logiske problemer. Hans antagelig viktigste (om enn stort sett oversette) bidrag til logikken er hans bevis at setningslogikken, i en alternativ semantisk formulering, kan avledes fra sannsynlighetsteorien; eller at sannsynlighetsteorien er en generalisering av setningslogikken.^[76]

Popper hadde lite til overs for den tradisjonelle språkfilosofien (slik den f.eks. ble bedrevet av Wittgenstein). Hans motto var i denne sammenheng:

«La deg aldri forlede til å ta spørsmål om ord og deres betydninger alvorlig. Det man må ta alvorlig er spørsmål om fakta og påstander om fakta: teorier og hypoteser, problemene de løser, og problemene de skaper.»^[77]

På den andre siden var Popper veldig interessert i språkets evolusjon. Han mente at det var utviklingen av den argumentative språkfunksjonen som har gjort oss til mennesker: Argumenter for eller imot en påstand forutsetter bevissthet, driver kunnskapen fremover og muliggjør kulturell evolusjon.^[78]

Via sin erkjennelsesteori, der subjektive tanker blir til objektiv kunnskap når de deles med andre, kom Popper frem til et nokså særegent sinns- eller bevissthetsfilosofisk løsningsforslag til kropp–sinn-problemet. I motsetning til idealismen («alt er ånd»), materialismen («alt er materie») og dualismen («alt er ånd eller materie») forfektet han et pluralistisk syn, nemlig en inndeling av alle universets fenomener og prosesser i tre «verdener». I denne inndelingen er verden 1 tenkt å omfatte fysiske materier og krefter, verden 2 subjektive tanker og følelser, og verden 3 objektive teorier og verk.^[79] Uten verden 3 dør alle «teorier» med sine bærere, enten de er ubevisste antagelser eller bevisste tanker. Men ved at ulike individer (med hver sin verden 2) kan publisere og diskutere teorier (verden 3) og teste dem empirisk (i verden 1), kan kunnskap akkumuleres over tid og den fysiske verden omformes i tråd med teoriene.^[80]

Popper mente at verden 1–3 er åpne for påvirkninger av hverandre. Denne posisjonen er kjent som interaksjonisme og innebærer ikke bare at kroppen påvirker sinnet, men også at sinnet påvirker kroppen.^[81] Eksistensen av kunstnerisk og vitenskapelig kreativitet var for Popper et sterkt argument mot determinisme.^[82] Selv om han foretrakk å diskutere sin sinnsfilosofi som en forklaring på kreativitet, har den også åpenbare implikasjoner for spørsmålet om viljesfrihet.^[83]

Poppers vitenskapskriterium, falsifiserbarhet, rommer flere av samfunns- og de humanistiske vitenskapene. Det fins gjentagende hendelser i det sosiale liv, og dette muliggjør ifølge Popper en genuin vitenskap av det sosiale.^[84] På den annen side benektet Popper at det fins uomgjengelige sosiale lover på lik linje med naturlover, altså absolutte historiske lovmessigheter som styrer samfunnsutviklingen. Han betegnet troen på en slik lovmessig samfunnsutvikling som historisisme, og bekjempet denne oppfatningen på det sterkeste. Ved å underordne enkeltmenneskenes skjebne under en påstått historisk lov, åpner historisismen opp for en rettferdiggjøring av totalitære ideologier.^[85] Historisismen er dermed ikke bare gal, den er i sin ytterste konsekvens totalitær. Popper fremhevet at historien ikke har en mening, men at den kan og bør gis en mening.^[86]

Ifølge Popper bør samfunnsvitenskapene følge samme metode som naturvitenskapene. Det Popper mente med metode er imidlertid ikke et krav om å bruke bestemte måleinstrumenter e.l., men helt enkelt kravet om å utsette sine og andres teorier for kritikk, tester og falsifiseringsforsøk – altså kritisk rasjonalisme. I positivismestriden har Popper til dels blitt tolket som om hans mål var å omforme samfunnsvitenskapene etter naturvitenskapenes forbilde, men utgangspunktet hans var det stikk motsatte:^[87] Det er ikke samfunnsvitere som må bli fullt ut objektive, verdifrie eller sikre; det er naturvitere (men også deres kritikere) som må ta innover seg at naturvitenskap verken er eller kan være fullt ut objektiv, verdifri eller sikker.

Som et gjennomgående tema i Poppers sosialfilosofiske skrifter kan man si at han advarte mot skråsikkerhet og insisterte på «absolutt aldri å ofre menneskelige liv på vår antatte kunnskaps alter.»^[88] Vår kunnskap er alltid befengt med usikkerhet, og selv den beste plan kan slå feil. Derfor må et politisk mål aldri hellige som middel å risikere menneskeliv. Som Popper skrev mange ganger: «La teorier dø i stedet for mennesker!»^[89]

Poppers mest sentrale bidrag til den politiske filosofien var hans beskrivelse av det åpne samfunn som et humanistisk, pluralistisk og liberalt alternativ til totalitarismen. Poppers forsvarte ikke demokratiet som et «folkestyre» (noe det etter hans oppfatning ikke er), men fordi det er den eneste statsformen som tillater avsettelsen av udugelige ledere uten blodsutgytelse.^[90] Dermed viser også Poppers politiske filosofi seg som en anvendelse av hans kritiske rasjonalisme: Det er viktigere at de politiske strukturene sikrer muligheten til å korrigere potensielle feil enn at de sikrer oppnåelsen av en eller annen samfunnsvisjon.^[91] En kritisk offentlig debatt er derfor bærebjelken i et åpent samfunn. Dette krever et pluralistisk meningsmangfold og toleranse overfor avvikende meninger.

Popper kritiserte begrepet «folkestyre» for å være populistisk og villedende. Han advarte mot «flertallets diktatur» og fremhevet viktigheten av minoritetsvern og maktdeling som minst like viktige demokratiske prinsipper som frie og rettferdige valg.^[92] Statens viktigste oppgave er å garantere individenes friheter (blant annet ytrings-, trykke-, tros-, kunst- og akademisk frihet) og å sikre et verdig liv til alle (velferdsstat).^[93] Dette innebærer på den ene siden at staten og dens ledere ikke må akkumulere for mye makt;^[94] og på den andre siden at staten må begrense markedskreftene.^[95]

Popper skrev aldri noen avhandlinger om moralfilosofi eller etikk. Samtidig har det blitt påpekt at «hele hans virke er dypt rotfestet i etikk».^[96] Implisitt har hans verk nemlig tydelige moralske konsekvenser. Mest åpenbart er dette for forskningsetikken. Et kjennetegn ved Poppers vitenskapsfilosofi er nettopp at den er normativ,^[97] dvs. den består av et sett med anbefalinger om hvordan vitenskap bør bedrives, og som stiller høye moralske krav til vitenskapsfolk.

Utover dette begrunnet Popper en form for omvendt utilitarisme: Det er viktigere å minimere urett og lidelse enn å maksimere lykke eller velvære.^[98] Dette overordnede prinsippet, at ethvert enkeltmenneske har en moralsk plikt til å forhindre og redusere lidelse, og å bidra til et tolerant og åpent samfunn, går igjen i mange av Poppers sosialfilosofiske skrifter.^[99]

Det mangler ikke på uttalelser som fremhever Poppers enestående betydning for vitenskapsteorien:

• «Popper er uten sammenligning den største vitenskapsfilosofen av alle tider» (Peter Medawar).^[100]
• «Vitenskap er ikke noe utover den vitenskapelige metode, og den vitenskapelige metode er ikke noe utover det Popper har sagt» (Hermann Bondi).^[101]

Målt i hvordan den vitenskapelige praksis har endret seg siden 1930-tallet, spesielt i naturvitenskapene, har Poppers betydning vært enorm: Positivismen er «så død som en filosofosk skole noen gang blir»;^[102] forskere flest bekjenner seg til en hypotetisk-deduktiv metode; fallibilismen er i sine grunntrekk anerkjent; fokuset har skiftet fra å sannsynliggjøre hypoteser til å teste dem; statistiske teorier testes gjennom signifikans- eller annen statistisk hypotesetesting mot nullmodeller; mange av hans sosialfilosofiske forklaringsmodeller er i utstrakt bruk.

Målt i anerkjennelsen som Popper har blitt til del for disse endringene, har hans betydning derimot vært minimal: Det er ikke mange utøvende vitenskapsfolk som forbinder dagens praksis med Poppers navn. Tvert imot fins det en rekke fremstillinger som vurderer Poppers bidrag som alt fra ubetydelig og trivielt via upresist til feilaktig.

Flere kommentatorer har påpekt at Popper er mer populær blant «den vitenskapelige elite» – inkludert tallrike nobelprisvinnere – enn blant filosofer, som i stor grad har «avvist eller forbigått» Poppers filosofiske ideer.^[103] Bakgrunnen for populariteten blant en del forskere kan være at «Popper taler som en utøvende vitenskapsmann til en utøvende vitenskapsmann».^[104] Motviljen blant fagkollegene kan ifølge Popper-eleven W.W. Bartley ha følgende forklaring:^[105] Popper var en prinsippfast kritisk rasjonalist, og hans kommunikasjonsform bestod stort sett i å kritisere andres teorier, både når det gjaldt studenter, gjesteforelesere og kolleger. Han så på dette som den beste formen for tilbakemelding, og var nøye med å holde kritikken på et faglig nivå. Men i et fagmiljø der omgangsformen ellers bestod i at professorer bekreftet hverandres autoritet, var ikke Poppers motvilje mot autoriteter egnet til å skaffe ham venner. I tillegg kan mange filosofer ha oppfattet Popper som en faglig trussel: Han hadde løst flere problemer som de ledende fagmiljøene hadde definert som uløselige (for eksempel induksjonsproblemet). Motsatt så han på mange av spørsmålene som ledende filosofimiljøer syslet med, som pseudoproblemer, og nølte ikke med å si det høyt. Poppers filosofi innebærer derfor, «så sant [den] er på rett spor, [at] flertallet av profesjonelle filosofer verden over har kastet bort eller kaster bort sine faglige karrierer»; som en konsekvens har «Poppers arbeid enten bli[tt] ignorert eller fullstendig misforstått.»^[106]

Den faglige kritikken av Poppers filosofi tar hovedsakelig for seg hans vitenskapsteori:^[107] Det har f.eks. ofte blitt påpekt at observasjoner, som er nødvendig for å falsifisere en hypotese, ikke er sikre; at man aldri kan vite om en observasjon tilbakeviser selve hypotesen eller noen av bakgrunnsantagelsene; at dette betyr at heller ikke falsifikasjon er endelig, og at asymmetrien mellom verifikasjon og falsifikasjon dermed bryter sammen; at falsifikasjon ikke er anvendelig på statistiske hypoteser; eller at falsifikasjon ikke spiller noen rolle i samfunnsvitenskapene. Mesteparten av denne kritikken har, som f.eks. Ian Jarvie har påpekt,^[108] allerede blitt imøtegått i Poppers første bok^[109] og har deretter blitt besvart en rekke ganger.^[110] Popper selv uttalte om dette: «Kritikken av mine angivelige synspunkter har vært utbredt og svært vellykket. Jeg har til gode å møte kritikk av mine synspunkter.»^[111]

Han formodet at mange av kritikerne hans ikke hadde gjort seg bryet med å lese hans skrifter, men nøyet seg med å angripe «Popper-myten».^[112] Denne Popper-myten består delvis av en karikatur av Poppers synspunkter (f.eks. at han skal ha vært en «naiv falsifikasjonist», dvs. anså falsifikasjon for å være en enkel og endelig affære); delvis tillegger den Popper meninger som er det stikk motsatte av hans lære (f.eks. at han skal ha vært en positivist).^[113]

I tillegg til den faglige kritikken har Popper blitt angrepet på politisk grunnlag. I konservative kretser var Popper suspekt på grunn av sin marxistiske ungdom og sin kraftige kritikk av markedsøkonomien.^[114] I sosialistiske kretser derimot tilga man Popper aldri hans kritikk av Marx. I det minste fikk Popper her anerkjennelse for å være den «kanskje mest eminente» kritikeren av marxismen.^[115] Men Popper betegnet like fullt marxismen som en i utgangspunktet «humanitær bevegelse», og han beundret Marx både som en av «menneskehetens frigjørere» og som tenker, fordi han gjorde et hederlig forsøk på å anvende rasjonelle metoder på kompliserte samfunnsproblemer.^[116] Siden Popper i 1947 var blant grunnleggerne av Mont Pelerin Society (sammen med blant andre Friedrich von Hayek, Ludwig von Mises og Milton Friedman), har han blitt mistenkt for å støtte (neo)klassisk liberalisme. Liberalismen som Popper forsvarte var imidlertid en sosialliberal form.^[117]

En oppfatning som fremgår av ulike lærebøker, er at Popper mer eller mindre er gått av moten og har blitt forbigått av Thomas Kuhn («paradigmeskifter»), Imre Lakatos («forskningsprogrammer») og Paul Feyerabend (epistemologisk anarkisme). En slik oppfatning er imidlertid ikke generelt akseptert og må således betraktes som et partsinnlegg, muligens under påvirkning av «Popper-myten».^[118] For det første er f.eks. Kuhns vitenskapsfilosofi deskriptiv («hva gjør forskere?»), mens Poppers filosofi har en sterk normativ komponent («hva bør forskere gjøre?»).^[119] For det andre har Kuhns, Lakatos’ og Feyerabends filosofier til dels store problemer som Poppers filosofi unngår.^[120] Både Lakatos og Feyerabend var forhenværende Popper-elever, som vendte seg mot sin «læremester». Mens deres bidrag av enkelte blir fremstilt som forbedringer av Poppers filosofi, ser andre på dem som tilbakeskritt.^[121] Også mellom Kuhn og Popper er det nokså store likhetstrekk; og Popper anerkjente at han lærte mye av Kuhns oppdagelse av «normalvitenskap» (faser av en rutinepreget forskning uten nye oppdagelser).^[122] Hovedforskjellene kan sammenfattes i to punkt:^[123] at Popper så på Kuhns rutinepregede «normalvitenskap» ikke som noen «normal» tilstand, men som «en farlig trussel mot alt [Popper] setter pris på ved vitenskapen»;^[124] og at Kuhn støttet opp om «myten om rammen», mens Popper bekjempet enhver relativisme.

Popper ble i 1965 adlet som Knight Bachelor av dronning Elisabeth II. Hans tiltaleform var deretter Sir Karl.

Han ble innvalgt i Royal Society (1976) og utnevnt til (æres)medlem av flere vitenskapsakademier (blant annet det amerikanske, belgiske, britiske, europeiske, franske, italienske og østerrikske). I tillegg ble han utnevnt til æresdoktor ved en rekke universiteter (blant annet Athen, Cambridge, Canterbury, Chicago, Frankfurt, Guelph, London, Madrid, Oxford, Praha, Salzburg, Wien).

Videre har han blitt tildelt en rekke nasjonale ordener (det østerrikske store ærestegnet i gull i 1976, den britiske æresriddernes orden i 1982, det tyske storkorset i 1983).

Av vitenskapelige og kulturelle utmerkelser og priser har Popper fått Sonningprisen (Danmark, 1973), Ærestegnet for vitenskap og kunst (Østerrike, 1980), Pour le Mérite (Tyskland, 1980), Kyotoprisen (Japan, 1992), Goethemedaljen (Tyskland, 1992) og Otto-Hahn-fredsmedaljen (Tyskland, 1993).

Ett år før sin død ble Popper utnevnt til æresborger av hjembyen Wien.

[Årstall i hakeparentes angir tidligere publikasjoner av enkeltkapitler eller hele boken i en annen form (eller dato for ferdigstillelse, hvis utgivelsen var sterkt forsinket).]

• Logik der Forschung (1934)
• The Open Society and its Enemies (1945)
• The Poverty of Historicism (1957 [1944/45])
• The Logic of Scientific Discovery (1959 [1934])
• Conjectures and Refutations (1963 [1940–60])
• Objective Knowledge (1972 [1949–71])
• Unended Quest (1976 [1974])
• The Self and its Brain (med John C. Eccles, 1977)
• Die beiden Grundprobleme der Erkenntnistheorie (1979 [1930–33])
• The Open Universe (1982 [1956])
• Quantum Theory and the Schism in Physics (1982 [1956])
• Realism and the Aim of Science (1983 [1956])
• Auf der Suche nach einer besseren Welt (1984 [1954–83])
• A World of Propensities (1990)
• Alles Leben ist Problemlösen (1994 [1962–94])
• Knowledge and the Body-Mind Problem (1994 [1969])
• The Myth of the Framework (1994 [1960–79])

Listen viser alle bøker (og bare slike) som er utgitt på nordiske språk eller inneholder tidligere upublisert materiale. [Lenker viser beholdningen ved norske bibliotek ifølge Bibsys.]

• Revolution oder Reform? (med Herbert Marcuse, 1971, red. F. Stark)   [Bibsys]
  • oversatt som Revolusjon eller reform? (1972)   [Bibsys]
• Kritisk rationalisme (1973 [1945–1960], red. K. Haakonssen & N.C. Stefansen)   [Bibsys]
• Fornuft og rimelighet som tenkemåte (1981 [1945–1971], red. J.M. Døderlein)   [Bibsys]
  • gjenutgitt som Kritisk tenkning (2007)   [Bibsys]
• Offene Gesellschaft – Offenes Universum (1982, red. F. Kreuzer)  
• A Pocket Popper (1983 [1934–1978], red. D. Miller)   [Bibsys]
  • gjenutgitt som Popper Selections (1985)   [Bibsys]
  • oversatt som Karl Popper Lesebuch (1995)   [Bibsys]
  • oversatt som Popper i urval (1997)   [Bibsys]
• Die Zukunft ist offen (med Konrad Lorenz, 1985, red. F. Kreuzer)   [Bibsys]
• La lezione di questo secolo (1992, red. G. Bosetti)  
  • oversatt som The Lesson of This Century (1996)   [Bibsys]
• Cercatori di verità (1997 [1971–1994], red. M. Baldini)  
• The World of Parmenides: Essays on the Presocratic Enlightenment (1998 [1958–1992], red. A.F. Petersen)   [Bibsys]
• La scienza e i suoi nemici (2000 [1975–1994], red. C. Baldini)  
• Frühe Schriften (2006 [1925–1936], red. T.E. Hansen)  
• After the Open Society: Selected Social and Political Writings (2008 [1940–1994], red. J. Shearmur & P.N. Turner)   [Bibsys]
• Ský og klukkur (2009 [1954–1971], red. G.&nbspRagnarsson)  

Her vises bare et utvalg at viktige artikler som ikke er gjengitt i noen av de ovenstående tekstsamlingene.

• «Indeterminism in Quantum Physics and in Classical Physics.» British Journal for the Philosophy of Science, 1950, bd. 1, s. 117–133 doi:10.1093/bjps/I.2.117 og 173–195 doi:10.1093/bjps/I.3.173
• «The Propensity Interpretation of Probability.» British Journal for the Philosophy of Science, 1959, bd. 10, s. 25–42 doi:10.1093/bjps/X.37.25 og 171 doi:10.1093/bjps/X.38.171-s
• «Normal Science and its Dangers.» I Criticism and the Growth of Knowledge (red. I. Lakatos & A. Musgrave), London, 1970, s. 51–58 doi:10.1017/CBO9781139171434.007
• «Replies to my Critics.» I The Philosophy of Karl Popper (red. A. Schilpp), La Salle, 1974, s. 959–1197
• «Natural Selection and the Emergence of Mind.» Dialectica, 1978, bd. 32, s. 339–355 doi:10.1111/j.1746-8361.1978.tb01321.x
• «Discussion of the Mind-Brain Problem» (med B.I.B. Lindahl & P. Århem). Theoretical Medicine, 1993, bd. 14, s. 167–180 doi:10.1007/BF00997274

Her vises bare sekundærlitteratur som er referert i artikkelen og/eller av sentral betydning. En omfattende personalbibliografi (> 500 sider per 2016) er tilgjengelig ved universitetsbiblioteket i Klagenfurt Arkivert 20. oktober 2017 hos Wayback Machine..

• R. Ackermann (1976). The Philosophy of Karl Popper. Amherst: University of Massachusetts Press. 
• J. Agassi (1976). «[Book Review of] Against Method by Paul K. Feyerabend». Philosophia (Ramat Gan). 6: 165–177. doi:10.1007/BF02383263. 
• J. Agassi (1986). «God Save Us from Our Friends; Enemies We Have no More». Philosophia (Ramat Gan). 16: 209–238. doi:10.1007/BF02380267. 
• G. Andersson (1994). Criticism and the History of Science: Kuhn's, Lakatos's, and Feyerabend's Criticisms of Critical Rationalism. Leiden: Brill.  [original (1988): Kritik und Wissenschaftsgeschichte. Kuhns, Lakatos' und Feyerabends Kritik des Kritischen Rationalismus]
• M. Artigas (1999). The Ethical Nature of Karl Popper's Theory of Knowledge. Bern: Lang. 
• R. Bailey (2000). Education in the Open Society: Karl Popper and Schooling. Aldershot: Ashgate. 
• H. Bondi og C.W. Kilmister (1959). «The Impact of Logik der Forschung». British Journal for the Philosophy of Science. 10: 55–57. 
• M. Bunge, red. (1964). The Critical Approach to Science and Philosophy. London & New York: Free Press. 
• T.E. Burke (1983). The Philosophy of Popper. Manchester: Manchester University Press. 
• P. Catton og G. MacDonald, red. (2005). Karl Popper: Critical Appraisals. London: Routledge. 
• M. Cornforth (1968). The Open Philosophy and the Open Society: A Reply to Dr. Karl Popper's Refutations of Marxism. New York: International Publishers. 
• R. Corvi (1997). An Introduction to the Thought of Karl Popper. London: Routledge.  [original (1993): Invito al pensiero di Karl Popper]
• G. Curry og A. Musgrave, red. (1985). Popper and the Human Sciences. Dordrecht: Nijhoff. doi:10.1007/978-94-009-5093-1. 
• N. Dykes (2003). «Debunking Popper: A Critique of Karl Popper's Critical Rationalism». Philosophical Notes. 65: 1–15. Arkivert fra originalen 2. april 2017. Besøkt 4. juni 2017. 
• P. Edwards, red. (1967). The Encyclopaedia of Philosophy. New York: Macmillan. 
• S. Fuller (2003). Kuhn vs. Popper: The Struggle for the Soul of Science. Cambridge: Icon. 
• S. Gattei (2009). Karl Popper's Philosophy of Science: Rationality without Foundations. London: Routledge. 
• W.A. Gorton (2006). Karl Popper and the Social Sciences. Albany: SUNY Press. 
• R. James (1980). Return to Reason: Popper’s Thought in Public Life. Shepton Mallet: Open Books. 
• I.C. Jarvie (1998). «Popper, Karl Raimund (1902–94)». I T. Crane. Routledge Encyclopedia of Philosophy. London: Routledge. 
• I.C. Jarvie og S. Pralong, red. (1999). Popper’s Open Society after 50 Years: The Continuing Relevance of Karl Popper. London: Routledge. 
• I.C. Jarvie, K. Milford og D.W. Miller, red. (2006). Karl Popper: A Centenary Assessment. Aldershot: Ashgate.  [3 bind]
• I. Johansson (1975). A Critique of Karl Popper's Methodology. Stockholm: Akademiforlaget.  [original (1973): Kritik av den popperianska metodologin]
• H. Keuth (2004). The Philosophy of Karl Popper. Cambridge: Cambridge University Press.  [original (2000): Die Philosophie Karl Poppers (2. utg. 2011)]
• H. Kiesewetter og H. Zenz, red. (2002). Karl Poppers Beiträge zur Ethik. Tübingen: Mohr Siebeck. 
• I. Lakatos og A. Musgrave, red. (1970). Criticism and the Growth of Knowledge. Cambridge: Cambridge University Press. doi:10.1017/CBO9781139171434. 
• P. Levinson, red. (1982). In Pursuit of Truth: Essays on the Philosophy og Karl Popper. Atlantic Highlands: Humanities Press. 
• B. Magee (1973). Popper. London: Fontana. 
• D.W. Miller (1994). Critical Rationalism: A Restatement and Defence. Chicago: Open Court. 
• E. Morscher, red. (2002). Was wir Karl R. Popper und seiner Philosophie verdanken. Zu seinem 100. Geburtstag. St. Augustin: Academia. 
• A. Naraniecki (2014). Returning to Karl Popper: A Reassessment of His Politics and Philosophy. Leiden: Brill. 
• H.-J. Niemann (2014). Karl Popper and the Two New Secrets of Life. Tübingen: Mohr Siebeck. 
• H.-J. Niemann (2016). «Nachwort des Herausgebers». Freiheit und intellektuelle Verantwortung. Politische Vorträge und Aufsätze aus sechs Jahrzehnten. Tübingen: Mohr Siebeck. 
• M.A. Notturno (2000). Science and the Open Society: The Future of Karl Popper's Philosophy. Budapest: Central European University Press. 
• A. O’Hear, red. (1995). Karl Popper: Philosophy and Problems. Cambridge: Cambridge University Press. doi:10.1017/CBO9780511563751. 
• A. O'Hear, red. (2004). Karl Popper (Critical Assessments of Leading Philosophers). London: Routledge.  [4 bind]
• Z. Parusniková og R.S. Cohen, red. (2009). Rethinking Popper. New York: Springer. doi:10.1007/978-1-4020-9338-8. 
• D.P. Rowbottom (2010). Popper's Critical Rationalism: A Philosophical Investigation. London: Routledge. 
• A. Schilpp, red. (1974). The Philosophy of Karl Popper. La Salle: Open Court. 
• J. Shearmur (1996). The Political Thought of Karl Popper. London: Routledge. 
• J. Shearmur og G. Stokes, red. (2016). The Cambridge Companion to Popper. Cambridge: Cambridge University Press. doi:10.1017/CCO9781139046503. 
• G. Stokes (1998). Popper: Philosophy, Politics and Scientific Method. Cambridge: Polity Press. 
• S. Thornton (2016). «Karl Popper». I E.N. Zalta. Stanford Encyclopedia of Philosophy. Stanford: Stanford University. 

• Artikler om Karl Poppers filosofi i internett-encyklopedier:
  • Routledge Encyclopedia of Philosophy (krever abonnement/betaling; engelsk)
  • Stanford Encyclopedia of Philosophy (engelsk)
  • Internet Encyclopedia of Philosophy (engelsk) –
    • artikkel om kritisk rasjonalisme
    • artikkel om Poppers vitenskapsteori
    • artikkel om Poppers politiske filosofi
• Online-biografier av Karl Popper:
  • Austria-Forum (tysk)
  • Deutsche Biographie (tysk)
  • Lebendiges Museum Online (tysk)
• Forskningsinstitusjoner o.l.:
  • Karl Popper-Sammlung Arkivert 29. august 2017 hos Wayback Machine. (tysk og engelsk), samling av Poppers publikasjoner, hans bibliotek, korrespondanse og etterlatte skrifter
  • Series in the Philosophy of Karl R. Popper and Critical Rationalism (engelsk og tysk), skriftserie om Poppers filosofi og dens implikasjoner (22 bind per 2017)
• Lydopptak
  • Opptak av intervjuer med Popper på østerriksk radio (tysk)
• Blogg:
  • Critical rationalism blog (engelsk)