Det åpne samfunn

Det åpne samfunn, slik det blir beskrevet av Popper, er basert på humanisme og karakterisert ved en stor grad av individuell frihet, spesielt ytrings- og trykkefrihet, fri kunst og forskning, trosfrihet, minoritetsvern og asylrett. Statens viktigste oppgave er å garantere individenes friheter og å sikre et verdig liv til alle (velferdsstat).^[1] Dette innebærer at staten må sette grenser for markedskreftene (her distanserer Popper seg fra markedsliberalismen).^[2] Det er viktigere å minimere urett og lidelse enn å maksimere lykke eller velstand (her distanserer Popper seg fra utilitarismen).^[3] Selv om individuell frihet er et viktigere gode enn likhet (her distanserer Popper seg fra marxismen),^[4] må et åpent samfunn ha en egalitær samfunnsstruktur, for å forhindre dannelsen av politiske eliter som akkumulerer makt.^[5] Makthaverne må til enhver tid kunne avsettes ved fredelige midler, noe som best kan oppnås gjennom demokratiske valg.^[6]

Siden verden er i stadig endring, må samfunnet respondere fleksibelt på endra betingelser og behov. Dette krever at alternativene diskuteres kritisk og at politiske avgjørelser er transparente. Usikkerhet og feil skal derfor ikke skjules for offentligheten, men løftes frem i lyset for at løsningsforslagene kan forbedres av både meningsfeller og -motstandere. Også av denne grunn er en kritisk offentlig debatt bærebjelken i et åpent samfunn. Dette krever et pluralistisk meningsmangfold og toleranse overfor avvikende meninger, men samtidig en vilje til å forsvare det åpne samfunnet mot ytre og indre fiender, inkludert likegyldighet. Toleransen og ytringsfriheten er nemlig samtidig det åpne samfunnets akilleshæl, siden den kan utnyttes til å fremme totalitært tankegods og utopiske ideologier.^[7] Dessuten er det åpne samfunn skjørt fordi generasjoner som har vokst opp i det, tar det for gitt, og derfor ikke nødvendigvis er innstilt på å forsvare det.

Begrepet om det åpne samfunn stammer opprinnelig fra Henri Bergson.^[8] Det ble tatt opp og videreutvikla av Karl Popper under andre verdenskrig, og ble kjent gjennom publikasjonen av hans bok The Open Society and its Enemies (1945). Boka kritiserer totalitære statsformer som fascisme og kommunisme og skisserer det åpne samfunn som et alternativ. Popper har videreutvikla ideene i en rekke senere publikasjoner.^[9]

Når Popper forsvarer demokratiet, er det ikke fordi han definerer folkestyre som den beste styreformen (han fremhever bl.a. Churchills berømte utsagn om at «demokratiet er den dårligste av alle statsformer, bare bortsett fra de andre statsformene som har blitt utprøvd»^[10]). Tvert imot advarer han mot «flertallets diktatur» og fremhever betydningen av andre demokratiske prinsipper, som minoritetsvern og maktdeling.^[11] Popper mener at spørsmålet «hvem bør styre» er galt stilt. Istedenfor bør man spørre: «Hvordan kan vi oppnå at de(n) som styrer kan skiftes ut på fredelig vis?»^[12] Selv om demokratiet er den styreformen som har gitt det beste svaret på dette spørsmålet, er den ikke stabil: Demokratiet må kontinuerlig forsvares mot maktkonsentrasjon og nedbryting innenfra så vel som trusler utenfra.

Poppers utgangspunkt er at mennesker er feilbarlige, og at selv de beste hensikter derfor kan få fatale følger. Denne enkle innsikten har flere viktige implikasjoner:

• All politisk aktivitet må være åpen for kritikk, slik at svakheter og feil kan avdekkes før aktiviteten settes ut i livet.^[13]
• Man kan ikke rettferdiggjøre tilsidesettelsen av individuelle rettigheter ved å vise til en utopi – uansett hvor mye den lover.^[14]
• Samfunnet bør ikke endres gjennom revolusjoner, men ved skrittvise endringer (piecemeal [social] engineering), slik at man har muligheten til en kritisk evaluering av konsekvensene underveis.^[15]

Man kan derfor si at Poppers åpne samfunn er en anvendelse av hans kritiske rasjonalisme på politikken: Akkurat som vitenskapens mål ikke kan være å bevise kunnskap, men å forbedre kunnskap (ved å motbevise gamle og utvikle nye hypoteser), bør det ikke være politikkens mål å lage det beste samfunnet, men å lage det mest forbederlige samfunnet.^[16] Det er lett å overse feilene i en samfunnsvisjon, spesielt hvis den lover det beste; derfor er det viktigere at de politiske strukturene sikrer muligheten til å korrigere potensielle feil enn at de sikrer oppnåelsen av en gitt visjon.

Poppers ideer om det åpne samfunn har blitt tatt opp og videreutviklet av flere andre tenkere. Blant disse er sosialøkonomen Friedrich August von Hayek^[17], sosiologen Ernest Gellner^[18] og finansmannen George Soros,^[19] som også har grunnlagt Open Society Institute.

• H. Bergson (1932). Les deux sources de la morale et de la réligion. Paris: Alcan. 
• F.A. Hayek (1973). Law, Legislation and Liberty: A New Statement of the Liberal Principles of Justice and Political Economy. Chicago: University of Chicago Press. 
• E. Gellner (1994). Conditions of Liberty: Civil Society and its Rivals. London: Hamilton. 
• K.R. Popper (1945). The Open Society and its Enemies. London: Routledge. 
• K.R. Popper (1976). Unended Quest. La Salle: Open Court. 
• K.R. Popper (1984). Auf der Suche nach einer besseren Welt. München: Piper. 
• K.R. Popper (1994). Alles Leben ist Problemlösen. München: Piper. 
• K.R. Popper (1996). The Lesson of This Century. London: Routledge. 
• G. Soros (1998). The Crisis of Global Capitalism: Open Society Endangered. New York: Public Affairs. 
• G. Soros (2000). Open Society: Reforming Global Capitalism. New York: Public Affairs.