Hans Albert

Hans Albert ble født den 8. februar 1921 i Köln og var sønn av en gammelfilolog og protestantisk religionslærer. Som barn interesserte han seg sterkt for historie, og leste i særdeleshet Oswald Spengler (Der Untergang des Abendlandes) og og krigsvitenskapelige verker, ettersom han gjerne ville bli offiser. Etter sin Abitur meldte han i 1939 aom frivillig til Wehrmacht og kom til å begynne med til Reichsarbeitsdienst, der han etterhvert ble med på å arbeide på Westwall langs den tyske vestgrense Så ble han artillerisoldat, først i reserven og deretter til kampinnsats i Frankrike og i Hellas.

Hans Albert begynte etter amerikansk krigsfangenskap til 1946 å studere i Köln, der han også tok doktorgrad og underviste i flere år. I 1963 ble han tilbudt et professorat i sosiologi og vitenskapslære i Mannheim, som han innehadde frem til sin emeritering i 1989.

Han var en kritisk rasjonalist, som kritiserte den hermeneutiske tradisjon som hadde fått sterkt feste i hans hjemland ved representanter som Martin Heidegger og Hans-Georg Gadamer.

Som kritisk rasjonalist turde Albert være mest kjent for å ha gitt Karl Popper en konsis definisjon av dette begrepet; han utvidet dets betydningsfelt til å omfatte en slags livsførsel. Ifølge Albert finnes det intet område av menneskelig aktivitet som man ikke burde forholde seg kritisk til. Dermed har han anvendt den kritiske rasjonalisme innen samfunnsvitenskapen, i særdeleshet innen økonomi, statsvitenskap, rettsvitenskap, og til og med religion. Den kritiske rasjonalismen er som Albert ser det en av de eldste tradisjonene i Europa, som han mener strekker seg helt tilbake til førsokratikerne.

Allerede før han publisere sin første bok var han kjent for den bredere almenhet ved sin medvirken i positivismestriden (Positivismusstreit). Der argumenterte han imot representanter for den såkalte Frankfurtskolen.

Hans bidrag bestod blant annet av å oppstille en distinksjon mellom positivisme og kritiske rasjonalisme, og å argumentere mot visse strømninger i sosiologien, hvorved han motsatte seg etterligningen av naturvitenskapenes metode innen samfunnsvitenskapene. Han utmyntet begrepet immunitet mot kritikk for å betegne det forhold at nya teorier og vitenskapelige innsikter har vanskelig for å spres og å vinne gehør, ofte på grunn av ideologiske motsetninger.

Velkjent er likeså hans kunnskapsteori, kalt Münchhausens trilemma etter Baron von Münchhausen. Det dreier seg da om vitenskapelig legitimering; alle forsøk på legitimering er dømt til å mislykkes, såvel ved deduksjon som andre etter andre måter, ettersom bevisningen er oendelig derom intet premiss tas for gitt. Albert foreslår at vitenskapsmannen bør se til konsekvensenr av en tenkemåte i stedet for å prøve å finne en solid grunn for sannheten.

• Traktat über kritische Vernunft (1969; engelsk som Treatise on Critical Reason, 1985)
• Traktat über rationale Praxis (1978)
• Die Wissenschaft und die Fehlbarkeit der Vernunft (1982)
• Kritik der reinen Hermeneutik. Der Antirealismus und das Problem des Verstehens (1994)
• Macht und Gesetz. Grundprobleme der Politik und der Ökonomik (2012)
• Kritik des theologischen Denkens (2013)

• Online studieguide om Albert (tysk, engelsk, fransk)
• Verker tilgjengelig i Oria