Italia

 

•  
  Gran Paradiso i Aostadalen, det høyeste fjellet som i sin helhet ligger i Italia
•  
  Gardasjøen, den største innsjøen i Italia.
•  
  Den grønne dalen i Umbria
•  
  Korketrær på Sardinia
•  
  Toskansk landskap
•  
  Vulture-regionen i Basilicata sør i Italia

Italia består hovedsakelig av Appenninerhalvøya, en stor støvelformet halvøy i Middelhavet, samt de to hovedøyene Sicilia og Sardinia. I nordøst ligger Adriaterhavet, i sørøst Det joniske hav, i sørvest Det tyrrenske hav og i nordvest Det liguriske hav.

Klimaet i Italia varierer stort avhengig av om man er i nord, midten eller sør, men også med avstand til kysten. Milano, som ligger innenlands og nord i Italia, kan oppleve minusgrader, mens Palermo sjelden går under 10 ℃. Middeltemperaturen i Milano varierer typisk mellom −2 og 5 ℃ i januar, den kaldeste måneden, og 16 og 29 ℃ i august, den varmeste. Romas kaldeste måned, også den januar, har mellom 3 og 7 ℃ gjennomsnittstemperatur i januar og 17 til 30 ℃ i juli. I Palermo er gjennomsnittstemperaturen mellom 8 og 14 ℃ i januar og 22 og 30 ℃ i snitt i både juli og august. Nedbøren for de tre områdene varierer også. Milano har jevn nedbør hele året, med mai som den mest nedbørrike måneden og oktober og november som to perioder med mye nedbør på rad. Roma har mest nedbør i november, med sakte avtakende effekt til juli, som er den tørreste måneden. Palermo har en veldig tørr sommerperiode fra mai til og med september, og en regnperiode fra november til og med februar.^[3] Milanos jevne nedbørsperiode kan skyldes at byen ligger på Po-sletten, som er kjent for mye fuktighet og gjentatte tilfeller av tåke.^[4] Den laveste målte temperaturen er -48,3 grader celcius, målt i Busa Fradusta, et område i Pale di San Martino i Dolomittene.^[5]

Italia er i hovedsak et svært fjellrikt land, med fjellkjeden Appenninene som strekker seg langs mye av sentral-Italia, Alpene i nordvest og Dolomittene (en undergruppe av Alpene) i nordøst. Det høyeste fjellet regnes som Monte Bianco (høyeste topp 4 810 moh), fulgt av Monte Rosa (4 634 moh.) og (Matterhorn (4 478 moh.). Imidlertid er samtlige av disse fjellene på grensen med Frankrike (Monte Bianco/Mont Blanc) eller Sveits (Monte Rosa og Matterhorn). I tillegg er flere vurdert som del av et annet fjell, for eksempel er Lyskamm, ofte oppgitt som Italias nest høyeste fjell, regnet som en del av Monte Rosa. Gran Paradiso (4 061 moh.) er det høyeste fjellet som i sin helhet ligger i Italia.^[6] Landet har hatt stor seismisk aktivitet rundt Vesuv, Sabatini, Etna og Stromboli. Et jordskjelv sør i Italia i november 1980 krevde 4 500 menneskeliv.^[7]

Området rundt Po-sletten og sør i landet er mer fruktbart og flatt, og har tradisjonelt vært jordbruksområdet i Italia. Po-sletten dreneres av elven Po, som er Italias lengste elv. Den har flere bielver fra Alpene, Appenninene og Dolomittene. Andre kjente elver er Tiber, Adige og Arno. Gardasjøen er Italias største innsjø, og både den, og øyene Maggioresjøen og Comosjøen, den nest og tredje største innsjøen, ligger ved Alpene.^[7]

Største byer (innbyggertall i provinsen, 1. januar 2007)^[8]:
Roma 4 010 000 innbyggere
Milano 3 890 000 innbyggere
Napoli 3 090 000 innbyggere
Torino 2 250 000 innbyggere
Palermo 1 240 000 innbyggere

Største øyer:
Sicilia 25 708 km²
Sardinia 24 090 km²
Elba 223 km²

Lengste elver:
Po 670 km
Adige 410 km
Tiber 405 km

Største innsjøer:
Gardasjøen 370 km²
Maggioresjøen 212 km²
Comosjøen 146 km²

Høyeste fjell:
Monte Bianco 4 810 moh.
Monte Rosa 4 634 moh.
Matterhorn 4 478 moh.
Gran Paradiso 4 061 moh.

Største vulkaner:
Etna 3 323 moh.
Vesuv 1 277 moh.

Italia har relativt små minoritetsgrupper både etnisk, religiøst og språklig. Flere minoritetsgrupper finnes imidlertid i landet, spesielt i grenseområdene. Tysk er et offisielt språk i Sør-Tyrol, den nordligste halvparten av Trentino-Sør-Tyrol, fransk i Valle d'Aosta, mens ladinsk har status som et offisielt språk i Trentino-Sør-Tyrol. Friulisk snakkes i Friuli i den nordøstlige delen av landet, mens en minoritet i Trieste og områdene rundt snakker slovensk. I Molise finnes det noen få lokalsamfunn hvor man snakker kroatisk. I Sør-Italia, spesielt i Puglia og på Sicilia finnes det lokalsamfunn som snakker albansk. Noen små samfunn i Calabria er gresktalende. I byen Alghero på Sardinia snakkes det katalansk.

I Italia snakkes det mange språk, i hovedsak romanske språk. Det italienske språket er dessuten rik på dialekter. I noen regioner snakkes det selvstendige språk noen av dem er godkjente av UNESCO som egne språk, for eksempel er siciliansk et slikt språk. Det har utviklet seg direkte fra latin og snakkes daglig av ca. 5 millioner innbyggere på Sicilia, samt av et ukjent antall emigranter. Et annet eksempel er napolitansk som snakkes av ca. elleve millioner innbyggere samt et ukjent antall emigranter. Venetiansk snakkes av ca. 4 millioner innbyggere i seks forskjellige land. Disse språkene har også lokale dialekter. Forskjellene mellom standardspråket og dialektene kan være markante. På lik linje med Norge er dialekt brukt for å uttrykke en «ekthet». Italiensk standardspråk har siden utbredelsen av TV hatt en stor og økende innflytelse. Interessen for dialekter har vokst de siste 15 år, særlig etter den økende innvandringen fra utlandet, som har stilt viktige spørsmål om italiensk identitet.

Tidligere fikk italienerne mange barn, og befolkningsoverskuddet resulterte i en stor og vedvarende utvandring særlig fra de mest fattige delene av landet, både i sør og nord. Derigjennom finnes siden slutten av 1800-tallet et italiensk emigrantsamfunn både i Sør- og Nord-Amerika, spesielt i USA, Canada, Argentina, Uruguay og Brasil, men også i Mexico og Chile. Likeledes bor det mange i Australia, spesielt i storbyen Melbourne. Etter andre verdenskrig ble land som Tyskland, Belgia, Frankrike og Sveits mål for italiensk arbeidsinnvandring.

Nå er imidlertid utviklingen snudd på hodet, italienerne konkurrerer med spanjolene om å ha Europas laveste fødselshyppighet. Dermed har Italia opplevd en massiv innvandring som har gjort landet mer multietnisk.

Folketettheten er den femte høyeste i Europa. På samme måte som i Tyskland og Polen finnes det ingen dominerende by slik som Paris er for Frankrike. De største befolkningskonsentrasjonene er i Lombardia (rundt Milano) og Campania (rundt Napoli).

Siden forhistoriske tider har viktige kulturer og riker eksistert i det som i dag er Italia. De italiske stammene var til stede på halvøya ved overgangen til historisk tid, ca. 1000–500 f.Kr. Etruskerne dannet den første sivilisasjon på Den italienske halvøya i det 8. århundre f.Kr. På 400-tallet f.Kr. vokste Roma frem som et sentrum midt på halvøya, og romerne erobret stadig større deler av Italia. I de såkalte punerkrigene på 200-tallet f.Kr. vant de over Kartago, og grunnen var dermed lagt for dannelsen av Romerriket, som kom til å dominere Vest-Europa og hele området rundt Middelhavet. Indre stridigheter førte på 300-tallet til Romerrikets fall. Det ble delt i to, en vestlig med hovedstad i Roma, og en østlig med hovedstad i Konstantinopel. På 500-tallet ble Italia-halvøyen invadert, den sørlige delen av østromere, og den nordlige av langobardene, og på 700-tallet ble de nordlige delene erobret av frankerne og tilfalt senere den tysk-romerske keiseren. Kirken ble på denne tiden en maktfaktor. Frem til 1300-tallet vokste flere byer frem, blant annet Venezia, Pisa, Amalfi, Milano, Napoli, Genova, Siena og Firenze.

Perioden frem til 1300-tallet var preget av økonomisk fremgang for byene og handelsmenn, mens jordbruksadel og bønder hadde det vanskeligere. Begynnelsen av 1300-tallet forandret og forverret mye seg i Europa, men til en viss grad kan man si at det motsatte skjedde i Italia – i det minste i Nord- og Mellom-Italia.^[9] En av årsakene til at Italia taklet en periode med jordbrukskrise var at krisen rammet kornproduksjon, da særlig til mat, mens i Italia var jordbrukere mer opptatt av ull, kjøtt, vin, søreuropeiske frukter, silke og husdyrpodukter. Disse holdt samme pris eller til og med økte den. Luksusvarer var det alltid etterspørsel om, og også våpen. I sør satset de mye på nettopp kornvarer, og etter at pesten reduserte både antall bønder som produserte det og antall norditalienere som kjøpte det, ble Sør-Italia noe forverret i perioden. Det begynte å bli en merkbar kløft mellom Nord- og Sør-Italia.^[10]

Som resultat av en generell oppgangstid og en form for kapitalistisk tankegang, ble borgerskapet styrket. Allerede fra midten av 1200-tallet hadde det dukket opp kunstnere og diktere, og flere dukket opp: Forfattere som Francesco Petrarca, Giovanni Boccaccio og Dante Alighieri og malere som Duccio og Giotto. En annen interessant bieffekt av oppgangstiden var at de mange stridighetene medførte at det ble dannet store fyrstedømmer som kunne sikre en større stabilitet enn byveldene. Samtidig ble makten samlet på færre hender.^[11] Den sterke kunstneriske og intellektuelle oppvåkningen med vekt på humanisme fikk navnet renessansen, eller rinascimento på italiensk. Særlig Firenze, men også Milano, Kirkestaten, Genova og en rekke andre italienske byer lot seg påvirke, og bevegelsen fortsatte til langt utover 14- og 1500-tallet. Noen av verdens mest kjente malere, som Leonardo da Vinci, Michelangelo, Sandro Boticelli, Tintoretto, Tizian og Rafael var renessansemalere. Arkitekter som Filippo Brunelleschi (Domkirken i Firenze), Leon Battista Alberti og Lorenzo Ghiberti satte sutt preg på bybildet i mange italienske byer.

 

Milano ekspanderte særlig under Visconti-familien, og ble raskt til Hertugdømmet Milano. Milano hadde knapt vært rørt av pestepidemien, og som våpenprodusenter i en tid med mange kriger, ble de raskt rike. I 1450 døde siste Visconti uten arving, og svigersønnen Francesco I Sforza tok over.^[12] Da Firenze fikk orden på stridighetene mellom guelfere og ghibelliner, førte de en ekspansjonistisk kamp, der de mer eller mindre kjøpte opp Pisa og Livorno. Firenzes økonomi besto av bankvirksomhet og ull- og silkeproduksjon. Firenze fikk i motsetning til Milano merke både pesten og ustabiliteten, blant annet opprør fra bomullsprodusentene, men de dominerende familiene lærte av dette. Fra 1360 tok familien Medici over, og beholdt makten til 1700-tallet. De lyktes å manipulere og bestikke seg til komplett kontroll over byen.^[13] Venezia fokuserte på handel med Balkan, rundt Svartehavet og i Midtøsten. De tok kontroll over mange handelsbyer i disse områdene, og skaffet seg også kontroll over Verona, Brescia og Bergamo for å ha en buffer mot Viscontis Milano. Dette medførte også en dreining over på landbruksorientert økonomi. Der Milano var et enevelde, var Venezia – som Firenze – et fåmannsvelde, men de hadde større støtte fra befolkningen, noe som underbygget Venezias stabilitet.^[14] Genova var store på 1300-tallet, men på 1400-tallet ble intern krangling og manglende forutsigbarhet nok til at byen ble økonomisk ustabil, og til slutt kjøpt opp av sine kreditorer.^[15] I 1454 gikk Venezia og Milano sammen om Lodi-avtalen, som sikret fred mellom de to byene. Året etter ble det en samarbeidsavtale mellom Napoli, Kirkestaten, Firenze, Venezia og flere andre store og små byer og hertugdømmer om å stå sammen mot muslimer som invaderte deler av Europa. De to avtalene var med på å skape fred i Italia i 50 år.^[16]

Piemonte fremsto som en ekspansjonistisk region, men for det meste i områder som ikke interesserte de andre stormaktene.^[17] Kirkestaten hadde større problemer. Agrarkrisen og føydalismens krise kom samtidig som protester mot kirkens politiske innflytelse. Pavens hovedsete le flyttet fra 1309 til 1377 til Avignon i Frankrike. Da paven kom tilbake, var kirken langt bedre forberedt på å ta tilbake makten, og på 1400-tallet konsoliderte de makten. Dette inkluderte åpenlys nepotisme, men også salg av embeter og rett for byer som Perugia og Assisi å kunne styre som de ville mot at de betalte skatt. Kirkestaten ble også rammet av det vestlige skisma som gjorde at det var to paver fra Paven kom tilbake fra Roma og til 1415. Anklager om forfalskning dukket også opp, og Kirkestaten var dermed også i en vanskelig situasjon.^[18]

Det søritalienske riket styrt av Robert I av Napoli, utenom Sicilia, som ble en del av Kongedømmet Aragón. Enda Napoli som by var like mektig som Firenze og Genova, ble lite produsert i sør, og Sør-Italia ble derfor etter hvert kjøpt opp av norditalienere og katalanere. Sør-Italia ble også mye hardere truffet av agrarkriser og pest, og baronene saboterte ethvert forsøk fra kongen på å gjøre stort. I 1441 samlet Alfons V av Aragon hele Sør-Italia og Sicilia under ett rike. Dette ga en midlertidig bedring med reformer i landbruket, men ved Alfons' død ble kongeriket delt opp mellom hans sønner, for så å samles i 1499.^[19]

 

I 1494 begynte Frankrike sine mange kriger med Italia for at Frankrike skulle få tilbake Kongedømmet Napoli. Imidlertid reagerte ikke de italienske statene samlet som mot maurerne, men delt og i egne avtaler. Disse krigene ble kostbare og utmattende, og frem til 1560 ble stormaktene i Italia slitt ut.^[20] I tillegg til Kongeriket Napoli ble Milano i 1559 overdratt til Spania ved freden i Catau-Cambresis. Visekongene i Napoli, på Sicilia og på Sardinia hadde ingen interesse av å nedkjempe baronene, som fortsatte å motsette seg sentralmakten, og prioriterte heller å befeste havnebyene i Sør-Italia og befeste dominans i det østre Middelhavet.^[21] Det ble imidlertid en kamp mellom brigantaggio (=bandittvesen), en rekke banditter som skapte kaos i Sør-Italia, og de spanske visekongene. Etter hvert ble brigantaggio også brukt av Napoli mot Kirkestaten og omvendt, og av baronene mot visekongen på Sicilia.^[22] Milano var sikret større rettigheter blant adelen i styret, så dermed hadde den spanske dominansen mest å si med tanke på at tilknytningen til Kirkestaten og til Paven ble sterkere.^[23]

Firenze hadde hatt en moderniseringsperiode på midten av 1500-tallet, der de med Spanias og Det tysk-romerske rikes velsignelse tok over Siena. Mediciene ble hertuger og innførte byråkrati og andre trekk av en moderne stat, men samtidig en konservativ og tilbakeskuende kultur. Venezia var selvstendige, men hadde mistet mye i kampene mot osmanene, og ble stadig mindre i stand til å holde handelsrutene sine åpne. Genova på sin side la seg under Karl V av Det tysk-romerske rike og så Filip II av Spania, og hadde en økonomisk blomstring under Habsburgerne. Savoy-Piemonte flyttet hovedstaden tilbake fra Chambéry til Torino, byttet allianse fra Spania til Frankrike og lyktes i å utvide seg litt og å balansere politisk utvikling godt, noe som skulle vise seg igjen i 1850-årene. Siden Savoy-Piemonte var i et grenseområde med spanskkontrollerte Milano i øst, Frankrike i vest og Det tysk-romerske riket i nord, var diplomati og militærfokus nødvendig for områdets overlevelse.^[24]

På 1600-tallet ble Italia påvirket av den generelle økonomiske krisen med bakgrunn i flere faktorer, blant dem tredveårskrigen, lavere kjøpekrefter hos de fleste og manglende evne til å konkurrere med de som i liten grad ble påvirket av tredverårskrigen, som England og Spania. Sjødominansen ble overtatt av nederlendere og engelskmenn, og ull- og silkeproduksjonen taklet ikke ekstern konkurranse.^[25]

1700-tallet ble en ny periode med omorganisering av landområder. Etter freden i Utrecht i 1713 forsvant spansk overherredømme i Spania. Milano, som nå inkluderte Mantova, ble underlagt Østerrike. Savoy utvidet med Sicilia, men byttet i 1720 slik at de heller fikk Sardinia. Venezia og Genova forble selvstendige.^[26] Mens det var kaotiske tilstander politisk, ble det innført reformer både i jordbruk, handel og politikk. Venezia, Genova og Kirkestaten var imidlertid upåvirket av reformene.^[27]

 

 

Da Italia ble erobret av Napoleons styrker, fulgte som et biprodukt at 110 delegater i Lombardia fikk skrive en grunnlov basert på maktens tredeling, at franske styrker dannet Den cisalpinske republikk og at, med fransk hjelp, italienske nasjonalister teoretiserte over hva som var den beste styreformen i et samlet Italia.^[28] Napoleons styrker ble midlertidig kastet ut av Italia, og da de kom tilbake, valgte Napoleon å samle mesteparten av nordøst-Italia og Emilia-Romagna til Kongeriket Italia med hans adoptivsønn Eugène de Beauharnais.^[29]

Etter Wienerkongressen i 1815 ble Italia redusert til de enkelte delene igjen. Østerrike forbød møtevirksomhet og slo ned på ytringsfrihet, og samling virket svært lite sannsynlig.^[30] Imidlertid eksisterte det flere ulovlige nasjonalistbevegelser, med mislykkede opprør i 1821 og 1830.^[31] Det ble klart at en manglende felles plattform og handlingsplan var delvis skyld for den mislykkede samlende effekten nasjonalisme hadde. I tiden frem til 1848 var det særlig tre forsøk på å enes om en felles nasjonalistisk plattform: Giuseppe Mazzinis revolusjonære republikk, Vincenzo Giobertis katolske konføderasjon eller Caesare Balbos konservativt moderate konstitusjonelle monarki^[32] I 1848 gjennomførte flere italienske nasjonalister den første italienske frigjøringskrig, som endte i fiasko og tap for Østerrike og Josef Radetzky. Kirkestaten valgte å trekke seg under krigen på grunn av problemer med krig mot et annet katolsk land (Østerrike) og utfordringer med å jobbe tett opp mot radikale republikanere som Giuseppe Garibaldi og Giuseppe Mazzini. Giobertis linje ble dermed uaktuell^[33]

Fra 1852 av begynte Camillo Benso di Cavour å legge grunnen for samlingen av Italia gjennom modernisering av Kongedømmet Sardinia-Piemonte. Gjennom god kontakt med engelske og franske politikere lyktes det ham å få Piemonte til å bli et sterkere og rikere land enn tidligere.^[34] I tillegg lyktes det ham å få til et samarbeid på tvers av høyre-venstre-skillelinjen og heller skille mellom moderate på begge sider og fløypartiene som reaksjonære monarkister og radikale republikanere. Dette skapte stabilitet hjemme i Piemonte^[35] Utenriks lyktes det ham, gjennom Piemontes deltakelse i Krimkrigen å komme Napoleon III i tale, og de to skapte en hemmelig forsvarsavtale i 1858. For at Frankrike skulle beskytte Piemonte, måtte Østerrike gå til angrep. Cavour lyktes i å provosere frem et angrep fra Østerrike, og Frankrike bekjempet Østerrikes styrker to ganger i det som senere er blitt omtalt som den andre italienske frigjøringskrig. Napoleon III var imidlertid nervøs for den revolusjonære tendensen til de mange frivillige som ble integrert inn i Piemontes hær, og dessuten begynte Preussen å bevege tropper. Han inngikk dermed en privat fred med Østerrikes keiser Franz Joseph som gjorde at Østerrike beholdt Veneto og Friuli-Venezia Giulia, til Cavours store irritasjon.^[36]

I fredstiden ble det gjennomført folkeavstemninger slik at Toscana, Lombardia og Emilia-Romagna ble del av Piemonte.

Cavour hadde gått av etter Napoleon IIIs fredsavtale, men han var tilbake igjen tidlig i 1860.^[37] Da fikk han en ny utfordring. Sicilianske nasjonalister i høye posisjoner i Piemonte hadde snakket med patrioter og opprørere på Sicilia, og det ble bestemt at en ekspedisjon med omtrent 2 000 menn, 94 000 lire og gamle våpen skulle dra til Sicilia. Det ble Giuseppe Garibaldi som påtok seg rollen å gå i land der. Gruppen ble vekselvis kalt I Mille (de tusen) eller rødskjortene. Cavour prøvde å stoppe planen fordi den kunne påvirke enten Frankrike eller Storbritannia til å forsvare bourbonerne, og dermed kunne all gevinsten være tapt.^[38]

Sicilianske nasjonalister igangsatte en invasjon av Sicilia, og det ble enighet om at Garibaldi skulle lede dette forsøket. Cavour var sterkt imot det fordi han fryktet det kunne påvirke sympatien han hadde vunnet fra stormaktene, og utstyrte de to tusen av Garibaldis menn med utdaterte våpen. De gikk likevel i land på Sicilia, og takket være god gerilja-taktikk, britisk Piemonte-vennlig nøytralitet og sicilianske baroners passivitet, lyktes det raskt Garibaldi å få kontroll over Sicilia. Det ble tøffere motstand på veien mot Napoli, men Garibaldi lyktes.^[39] Garibaldi ønsket å invadere Kirkestaten, men det ville ha blitt et stort problem for diplomatiske forhold til Frankrike ettersom franske styrker beskyttet Roma. For å forhindre dette, fikk Cavour kongen av Piemonte og den symbolske lederen for opprøret, Victor Emmanuel II til å ri Garibaldi imøte. Garibaldi la ned våpnene og ga Sør-Italia og Sicilia over til kongen ved Teneo.^[40]

Italia ble dannet i februar 1861, og Roma ble hovedstad in absentia. Torino var de facto hovedstad inntil Firenze tok over i 1866. Samme år ble den tredje italienske frigjøringskrig en uforbeholden fiasko på slagfeltet, men den ga gode resultater. Italia samarbeidet med Preussen om å bekjempe Østerrike. Italia tapte viktige slag, og bare Garibaldi og hans alpegjergere vant noe nevneverdig. Imidlertid gikk Otto von Bismarck med på at Italia skulle få Veneto (og Friuli-Venezia Giulia) for innsatsen. Dette markerte igjen at Italia ble samlet takket være andre makter, og ikke gjennom egen innsats, Sør-Italia unntatt.^[41] Dette fortsatte i 1870, da de franske troppene ble fjernet etter at den fransk-prøyssiske krig ble så brutal for franske styrker at de måtte støtte Frankrike hjemme. En sterkt overtallig italiensk hær erobret Kirkestaten og Roma den 20. september 1870.^[42]

I første verdenskrig gikk Italia inn på Ententemaktenes side, og vant på slutten av krigen det avgjørende slaget ved Vittorio Veneto. Ved freden i Versailles tilfalt en rekke nordlige og nordøstlige landområder Italia, men avtalen skapte allikevel misnøye i Italia. I denne uroen vant Benito Mussolinis fascistiske bevegelse frem og han fikk makten i landet i 1922. I 1935 erobret Italia Etiopia, noe som skapte uoverensstemmelser mellom Italia og de tidligere allierte Storbritannia og Frankrike. Etter flere forsøk på forsoning inngikk Italia stålpakten med Tyskland, noe som til slutt første landet inn i andre verdenskrig.

I den tro at krigen ville være over ved Paris' fall, erklærte Italia krig mot Storbritannia og Frankrike den 10. juni 1940. I de påfølgende årene viste Italia betydelige miltære svakheter både på Balkan og i Libya. Italia ble i økende grad avhengig av tysk støtte i kampen mot de allierte. I 1943 ble Mussolini avskjediget fra statsministerposten av Viktor Emmanuel III etter den allierte invasjonen av Sicilia. Kongens nye regjering gikk inn på alliert side, mens Mussolini ble innsatt som ny leder av den italienske sosialrepublikk, støttet av en tysk invasjon.

Benito Mussolini ble to år senere drept av partisaner den 28. april 1945 i Mezzegra. Den italienske sosialrepublikk kapitulerte samtidig som Tyskland i mai 1945.

I 1946 ble Savoie-monarkiet avskaffet i en folkeavstemning, og Italia har siden vært en republikk.

I etterkrigstiden var det en stor økonomisk vekst, særlig i de nordlige delene av landet. Italia ble medlem av NATO den 4. april 1949^[43], og De forente nasjoner i desember 1955,^[44]

Det kristelig-demokratiske partiet holdt makten helt frem til 1980-årene.

 

Ifølge grunnloven av 1948 ble det opprettet et parlament med to kamre, det ene er Deputertkammeret (Camera dei deputati), det andre senatet (Senato della Repubblica).^[45] Videre har man en adskilt dømmende makt, og en regjering som ledes av statsministeren. Presidenten velges for syv år av parlamentet og regionale delegater. Han utnevner formelt statsministeren og regjeringen, som må ha støtte fra begge kamre i parlamentet.

Begge kamre velges direkte av folket, med en blanding av flertalls- og forholdstallsrepresentasjon. Fra 1993 kommer 75 prosent av setene fra enkeltmannskretser, resten tildeles proporsjonalt. Delegatskammeret har offisielt 630 medlemmer, etter valget i 2001 i praksis bare 619. I tillegg til 315 valgte senatorer sitter tidligere presidenter og opp til fem andre utnevnt av presidenten i Senatet. Begge kamrene velges for fem år, men kan bli oppløst før den tid. Lovforslag kan komme fra vanlig folk, fra regioner, og fra begge kamre, og må godkjennes av begge.

Det italienske rettssystemet er basert på Romerretten, modifisert av Code Napoléon og senere vedtak. En konstitusjonell domstol (etter annen verdenskrig) påpasser at lovene er i tråd med konstitusjonen.

Giorgio Napolitano fra det sosialdemokratiske partiet Democratici di Sinistra har vært republikkens president siden 2006.

 

Italia er delt i 20 regioner (regioni). Fem av regionene har en såkalt spesiell konstitusjon, dvs. høyere grad av autonomi. Disse ble etablert samtidig med den italienske konstitusjonen i 1948. De 15 øvrige har en ordinær konstitusjon og ble opprettet i 1970 (administrasjonssentrum i parentes):

1. Abruzzo (L'Aquila)
2. Basilicata (Potenza)
3. Calabria (Catanzaro)
4. Campania (Napoli)
5. Emilia-Romagna (Bologna)
6. Friuli-Venezia Giulia* (Trieste)
7. Lazio (Roma)
8. Liguria (Genova)
9. Lombardia (Milano)
10. Marche (Ancona)
11. Molise (Campobasso)
12. Piemonte (Torino)
13. Puglia (Bari)
14. Sardegna* (Cagliari)
15. Valle d'Aosta * (Aosta)
16. Toscana (Firenze)
17. Trentino-Alto Adige* (Trento)
18. Umbria (Perugia)
19. Sicilia* (Palermo)
20. Veneto (Venezia)

* Autonome regioner

På neste nivå er regionene (2018) delt inn i 120 «andre nivås institusjonelle enheter»; 80 provinser, 2 autonome provinser, 6 frie kommunale konsortier, 14 storbyområder, 18 interkommunale unioner, samt Aostadalen (region uten provinser). Tredje nivå består av kommunene (comuni) – ca. 8000 i tallet.

Italia har en mangfoldig industriell økonomi av omtrent samme størrelse som Frankrikes og Storbritannias. Denne markedsøkonomien kan deles inn i det utviklede, industrielle nord og det fattigere sør (Mezzogiorno), hvor arbeidsløshet fremdeles dominerer med om lag 20 prosent og selv om Italia tidligere var et jordbruksland så er det bare 7 prosent som jobber innenfor jordbruk (frukter, grønnsaker, druer, poteter, soyabønner, hvete, oliven, kjøtt og fisk). Jordbruket er imidlertid blitt svært modernisert og effektivisert, og gjennom EU-medlemskapet har Italia god avsetning på sine jordbruksvarer.

Storindustrien er konsentrert rundt Piemonte, med storbyen Torino som industriell drivkraft. I sterk motsetning står utviklingen i Veneto og Emilia-Romagna, hvor småindustri, gjerne familiedrevet, har ført til en kraftig omlegging fra jordbruk til industri de siste 20–30 årene.^[klargjør]

De fleste råvarer industrien trenger blir importert, og over tre fjerdedeler av energibehovet dekkes ved import (51,5 milliarder kWh). I løpet av det siste tiåret har Italia ført en stram finanspolitikk for å oppfylle kravene til Den økonomiske og monetære union (ØMU), og renten og inflasjonen har avtatt. Italia innførte den europeiske valutaen euro i 1999, og avskaffet dermed den italienske liren.

Turismen spiller også en viktig rolle i italiensk økonomi. Med 58,3 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Italia det femte største turistmålet i verden.^[46]

Kringkastingsselskapet Radiotelevisione Italiana (RAI)^[60] har vært en del av maskineriet som de ulike politiske partier har brukt for å styrke og befeste makten. Det kristelig-demokratiske parti DC hadde kontroll over RAI 1 fra 1954. Åpningen mot venstre i 1961 førte til at RAI 2 ble sosialistpartiet PSIs domene. Det såkalt historiske kompromiss mellom kommunistpartiet PCI og DC i 1970-årene ga PCI styringen over en tredje statskanal, RAI 3, i 1979.

I 1980-årene eksploderte det private og kommersielle fjernsynsmarkedet pga. en liberaliseringslov. Statsminister Silvio Berlusconi skapte og utviklet flere lokale TV-stasjoner og bygde opp selskapet Mediaset som eier de tre største kommersielle fjernsynskanalene i Italia; Canale 5, Italia 1 og Rete 4 som konkurrer med RAI. Den internasjonale kommersielle kanalen SKY kom i 2006, som eies av Rupert Murdoch, på banen i Italia. Kanalen har foreløpig ikke det største fotfestet, da den kun baserer seg på betaltjenester og gjennom kabelnettverket, men sendte blant annet døgnet rundt under parlamentsvalget i april .

Fjernsynet har tradisjonelt vært viktigere enn avisene for å engasjere massene i Italia, og i forhold til innbyggerne i Norge, leser derfor italienere lite aviser. Påvirkningen fra moderne TV-underholdning, Berlusconi og hans medier har de siste årene likevel ført til tabloidisering også i avisene. De største avisene heter La Repubblica^[61], Il Messaggero^[62], Il Sole 24 Ore^[63], Corriere della Sera^[64] og La Stampa.^[65]

Som mange andre steder i Europa, har internett fått stadig større plass som viktig informasjonskanal, særlig blant unge.

Italia er velkjent for sin kunst og kultur. Her finnes en rekke kjente byggverk fra oldtiden og Romerrikets storhetstid. De viktigste og mest kjente byggverkene i Italia er; det skjeve tårn i Pisa. Colosseum, Castel Sant'Angelo, Forum Romanum og Pantheon i Roma og domkirkene i Firenze og Venezia. Italiensk mat, vin, design, litteratur, kunst, musikk (særlig opera) m.m. er kjent over hele verden. Særlig er området Toscana beundret som et ferie-, arbeids- og rekreasjonssted av kulturelle personer verden over.

Renessansen tok til i Italia på 13- og 1400-tallet. Diktere som Dante Alighieri, Francesco Petrarca, Torquato Tasso og Ludovico Ariosto, og forfattere som Giovanni Boccaccio, Niccolò Machiavelli og Baldassare Castiglione fikk en enorm og varig innflytelse over utviklingen av den europeiske kultur. Det fikk også italienske malere, skulptører og arkitekter, som Filippo Brunelleschi, Leonardo da Vinci, Rafael, Sandro Botticelli, Fra Angelico og Michelangelo Buonarroti. Michelangelos freskoer i taket på Det sixtinske kapell i Vatikanet står sammen med hans statue av David som de aller fremste symbolene på renessansen.

Italia har lenge hatt en betydelig påvirkning på musikklivet i Europa og til dels verden. Dette gjelder særlig klassisk musikk, men også jazz og pop.

 

Italiensk folkemusikk har vært inspirert av musikk fra andre områder av Middelhavet og av Italias naboland. I hovedsak deles italiensk folkemusikk opp i fire stilarter: Middelhavsområdet (særlig den søritalienske), den sentralitalienske, den norditalienske og Sardinias folkemusikk.^[66]

Middelhavsstilarten er som oftest både østlig modal og med melisma, det vil si at en stavelse synges, ofte lenge, over mange forskjellige toner. Det er også vanlig med et spent stemmebånd. Middelhavsfolkemusikk er nesten aldri flerstemt, bortsett fra i områder på Sicilia og i Basilicata som har albanskættet befolkning. Søritalienske episke sanger er gjerne lange med svært mange vers, og disse sangene er som oftest svært enkle, uten verken melisma eller stpent stemme.^[67]

Norditaliensk folkemusikk er inspirert mer av europeisk musikk. Akkurat som middelhavsstilen, er den norditalienske stilen dominert av modalitet, men denne er mer høyeuropeisk, og med trekk av tonal musikk. Den har strengere forhold til rytme og strofisk inndeling enn i sør. I sterk motsetning til middelhavsstilen, er det så godt som ingen melisma, men flerstemmig musikk er vanlig og dype mansstemmer uten spent stemmebånd er vanlig. Norditaliensk folkemusikk mangler også den episke sangstilen til middelhavsstilen, men til gjengjeld har de mer tradisjonell ballade.^[68]

Den sentraleuropeiske musikken er en slags blanding mellom de i utgangspunktet svært forskjellige stilartene. Som norditaliensk er den inspirert av fransk, keltisk og keltisk musikk, men den har også tatt mye fra den søritalienske stilen som har lånt fra arabisk, spansk og persisk musikk. I tillegg er den typiske italienske balladen spesielt særegen i sentral-Italia.^[69]

Sardinsk folkemusikk er svært spesiell i europeisk sammenheng. De har fire- og femstemt flerstemmet sang, ofte med harde og dype toner. Musikken er preget av imitasjon av instrumenter. Det er nesten ikke solosang, med unntak av «mutu», som bruker modulasjon.^[70]

Opera ble skapt i Italia, og italienske komponister har drevet operaen frem i mesteparten av den klassiske musikken. Den har beveget seg fra greske syngespill til den florentinske, romerske, venetianske og til slutt napolitanske operastilen. Deretter ble den delt opp i opera seria og opera buffa. Etter et opphold da operaen ble sterkt forandret i tysktalende områder, kom den tilbake på begynnelsen av 1800-tallet til en bel canto-aktig stil med vekt på stemmen over orkesteret. Dette holdt seg til Giuseppe Verdis mer dramatiske stil og verismen til særlig Giacomo Puccini.

 

Monteverdi: Toccata fra L'Orfeo med blåsere (1:30)

Fremført av Bangkok Baroque Ensemble

---

Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.

Operaen ble skapt i Firenze, og det var særlig sirkelen av akademisk interesserte mennesker rundt grev Bardi kalt Camerata Fiorentina som spilte en viktig rolle i å definere den.^[71] Jacopo Peri skrev de første forsøkene på opera med Daphne (ikke bevart) i 1598 og L'Euridice i 1600.^[72] Jacopo Peri skrev de første forsøkene på opera med Daphne (ikke bevart) i 1598 og L'Euridice i 1600.^[72] Claudio Monteverdi var vesentlig i å utforme operaen, særlig med tanke på arier og instrumentering. og han fikk sangteksten i forsetet slik at melodien måtte tilpasse seg den.^[73] I operasammenheng viste han forståelse for balansen mellom tekst og musikk i de to praksiser kom godt med i operaen.^[74]

 

Operaen fortsatte å utvikle seg i Firenze. Francesca Caccinis La liberazione di Roggiero dall'isola d'Alcina, fra 1625, blandet ballett og opera. Noe senere tok Roma over som operaens hovedsete, der resitativene ble mindre melodiske, mens ariene beholdt sin melodiske stil. Det var også i Roma at kastratsangere sang kvinnerollene.^[75] I Roma var blant annet Stefano Landi en aktiv operakomponist. Han skrev både operaer med religiøst og komisk tema, gjerne samtidig, som i Il Sant' Alessio eller pastorale og gresk-mytologiske tema som ved La morte d'Orfeo.^[76]

I 1637 tok Venezia over. Byen satset på folkelige operaer, og bygget mange operahus. Operaene ble derfor skrevet for en mer folkelig smak. Mange likte ariene best, og ariene kunne ofte sette selve handlingen i bakgrunnen. Ledende operakomponister var Antonio Cesti og Francesco Cavalli, begge med særlig gresk mytologi som hovedtema.^[77] I 1675 tok Napoli over som den ledende operabyen i Italia, og forble dominerende i lang tid, delvis på grunn av Alessandro Scarlatti.^[78] I den napolitanske skole ble scenografien og sceniske virkemidler mindre viktig, mens sangen og melodien ble videreutviklet. Kvinner fikk synge, og dyktige kvinnelige sangere og kastrater gikk ofte under betegnelsen primadonna og primo uomo. Det var viktigere for mange å høre sangerne synge enn å følge handlingen. Dette medførte at sangerne kunne synge populære sanger fremfor å hjelpe historien videre.^[79]

Enda operaen hadde blitt folkelig, eksisterte det et skille mellom de folkelige og de «seriøse» operaene, såkalte opera seria, særlig i århundreskiftet mellom det 17. og 18. århundre.^[80] Det dukket også fra 1710-årene opp en tredje opera, opera buffa, særlig gjort populær med Giovanni Battista Pergolesis La serva padrona internasjonal oppmerksomhet.^[81]

Italienske komponister hadde beskjeden suksess på 1700-tallet.^[82] Fra 1812 av kom imidlertid italiensk opera sterkt tilbake med Gioachino Rossini. Operaen hadde da mer eller mindre tilsidesatt opera seria. Syngespill og komisk opera dominerte. Rossini blandet imidlertid kunststilene. Hans første gjennombrudd var Otello, og i 1816 skrev, eventuelt resirkulerte, han Barberen i Sevilla.^[83] Barbereren og La Cenerentola fra året etter ble enorme suksesser, og Rossini ble den dominerende operakomponisten i samtiden.^[84]

 

Etter at Rossini relativt tidlig ga seg som operakomponist i 1830, tok andre italienere over, som Gaetano Donizetti (Anna Bolena etter 12 år i skyggen av Rossini) og Vincenzo Bellini (La Sonnabula).^[85] For Bellini ble dette noe av det siste han gjorde, mens Donizetti hadde 18 svært produktive år før han døde av syfilis. Donizetti og Bellini fortsatte begge i Rossinis bel canto-stil med vekt på sangernes bidrag, særlig for Donizettis del med L'elisir d'amore i 1832 og Lucia di Lammermoor i 1835.

Mye forandret seg imidleritd med Giuseppe Verdi. Han ble mest kjent for sin evne til å skrive gode melodier og å fange rollefigurenes karakter, følelser og situasjon i dem.^[86] Verdi var også en realist, hans handlinger skulle som oftest forholde seg til denne verden, og ikke en mytisk verden med guder og monstre.^[87] Blant hans mest kjente operaer er Rigoletto, Il trovatore og La Traviata, men også Nabucco, Aïda og Otello ble svært store suksesser.

I 1890 ble både de wagnerske eventyr og Verdis teaterstykker erstattet som dramatisk bakgrunn for operaer mer mer virkelighetsnære dramaer. Perioden innen opera ble kalt verismo. Den første kjente operaen i denne perioden var Pietro Mascagnis Cavalleria Rusticana («landsens ridderlighet»).^[88] To år senere kom Ruggero Leoncavallos Pagliacci («Klovnene»), og de to blir ofte spilt sammen.^[89] Begge er enaktere, og begge handler om sjalu ektemenn som begår drap i affekt. Hensiktsmessig eller ikke kan det virke som begge operaene manipulerer publikum til å holde med respektive klovnen og elskeren.^[90]

Giacomo Puccini var en slags blanding av Verdis fokus på melodien og Wagners fokus på operaen som et helhetlig kunststykke. I tillegg var han påvirket av verismen.^[91] Hans mest kjente operaer inkluderer La bohème (1896), Madama Butterfly (1904) og Tosca (1900).^[92]

 

Vivaldi: «Largo» fra «Vinteren» av De fire årstider (2:12)

John Harrison (fiolin), Wichita State University

---

Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.

Italia spilte fra tidlig av en viktig rolle i utviklingen av klassisk musikk. Giovanni da Palestrina og Orlando di Lasso var begge vesentlige renessansekomponister, særlig kjent for sine messer og motetter. Ser man bort ifra opera, var det først og fremst i andre halvdel av 1600-tallet at italiensk musikk igjen begynte å ta over. Det var særlig Arcangelo Corelli som dominerte med sine sonater for fiolin. Corelli var en svært dyktig fiolinist, men sonatene fokuserte mer på klang og melodi enn vanskelighetsgrad. Hans fiolinsonater, triosonater og concerti grossi ble spredt over hele Europa, og han hadde en stor innflytelse på senere fiolinkomponister.^[93]

Etter at de verdslige kantatene ble stadig mer ettersøkt skrev operakomponisten Alessandro Scarlatti skrev over seks hundre kantater, og dominerte i den sammenheng.^[94] Imidlertid var det ikke kantatene, men concertoene som ble satset på av etterkommende komponister. Tomaso Albinoni og særlig Antonio Vivaldi langt på vei definerte concertoen og soloconcertoen.^[95][96] Blant de mest kjente er Vivaldis De fire årstidene. Her, som i de fleste andre concertoene, valgte Vivaldi en mer homofon stil, altså med en ledende melodistemme, mens de andre stemmene støtter opp om denne.^[97] I tillegg tok Domenico Scarlatti sonaten over i en mer leken form som passet bedre for Klassisismen.^[98]

Etter barokken var det langt mindre klassisik musikk fra italienske komponister utover opera. Luigi Boccherini hadde noe suksess i Madrid, men han var ikke en dominerende komponist. Domenico Alberti var mest kjent for å ha stått bak alberti-bassen, en enklere og mer forutsigbar måte å spille bass på enn generalbass. Hans komposisjoner er i liten grad kjent. I tillegg til dette ble komponisten Vivaldi «glemt» frem til etter 2. verdenskrig.^[99] I Romantikken var særlig Niccolò Paganini en viktig skikkelse innen fiolinconcertoer og virtuos fremføring, og han inspiererte flere, deriblant Franz Liszt.^[100]

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Det historiske sentrum i Firenze
• Piazza del Duomo, Pisa
• Det historiske sentrum i San Gimignano
• Det historiske sentrum i Siena
• Det historiske sentrum i Pienza
• Kulturlandskapsområdet Val d'Orcia
• Assisi, Chiesa di San Francesco og andre fransiskanersteder.
• Venezia og lagunen
• Byen Vicenza og de palladiske villaer i Veneto
• Byen Verona
• Castel del Monte
• Trulli (kalkstenshusene) i Alberobello
• Su Nuraxi di Barumini
• De arkeologiske stedene i Agrigento* Siracusa og gravområdet i Pantalica
• Sacri Monti (hellige fjell) i Piemonte og Lombardia
• Det historiske sentrum i Urbino* Den romerske Villa del Casale
• De eoliske øyer
• Villa Adriana, Tivoli
• Villa d'Este, Tivoli* Kirke og dominikansk kloster i Santa Maria delle Grazie med maleriet «Nattverden» av Leonardo da Vinci
• Crespi d'Adda
• Det arkeologiske området og den partiarktiske basilikaen i Aquileia* Portovenere, Cinque Terre og øyene (Palmaria, Tino og Tinetto)
• Sassi di Matera
• Napolis historiske sentrum
• Romas historiske sentrum, Vatikanstatens besittelser i Roma og San Paolo Fuori le Mura
• Det kongelige 1700-tallspalasset i Caserta med park, Vanvitelli-akvedukten og San Leucio-komplekset
• Tidige kristne monumenter i Ravenna
• Hellemalerier i Val Camonica
• De arkeologiske områdene i Pompeii, Herculaneum og Torre Annunziata
• Amalfikysten
• Cilento og Vallo di Diano nationalpark med de arkeologiske stedene Paestum og Velia samt Certosa di Padula
• Renessansebyen Ferrara og Po-deltaet
• Katedralen, Torre Civica og Piazza Grande, Modena
• Etruskiske graver i Cerveteri og Tarquinia
• Le Strade Nuove og Palazzi dei Rolli i gamlebyen i Genova
• Huset Savoias residenser i og omkring Torino
• Senbarokkstedene Caltagirone, Militello Val di Catania, Catania, Modica, Noto, Palazzolo, Ragusa og Scicl i Val di Noto (sydøstre Sicilia)
• Botanisk have i Padova
• Monte San Giorgio
• Byene Mantova og Sabbioneta
• Ferrovia Retica (jernbane)
• Dolomittene
• Europas store kurbadsteder – grenseoverskridende oppføring som omfatter Montecatini Terme i Italia sammen med Spa i Belgia, Vichy i Frankrike, Bath i Storbritannia, Karlovy Vary, Františkovy Lázně og Mariánské Lázně i Tsjekkia, Bad Ems, Baden-Baden og Bad Kissingen i Tyskland og Baden bei Wien i Østerrike – 2021
• Padova Urbs picta: Scrovegni-kapellet utsmykket av Giotto og freskosykluser fra 1300-tallet – 2021
• Portikoene i Bologna – 2021
• Santa Maria delle Grazie med freskoen Nattverden av Leonardo da Vinci
• Villa del Casale
• Dens patriarkalske basilika i Aquileia
• Syracuse og Necropolis i Pantalica
• Urbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i Europa

• Longobards i Italy (Places of the Power) 568-774 E.Kr.
• Forhistoriske pæleboliger rundt Alpene
• Medici villaer og hager i Toscana
• Etna
• Landskapene med vingårder i Piemonte, Langhe-Roero og Monferrato
• Arabisk-normanniske Palermo og katedralkirkene i Cefalú og Monreale
• Venetianske forsvarsverk fra mellom 1500- og 1600-tallet, Stato da Terra – Vestlige Stato da Mar
• Ivrea, industriby fra1900-tallet
• Le Colline del Prosecco di Conegliano e Valdobbiadene

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2001 – Det sicilianske dukketater «Opera dei Pupi»
• 2005 – Tenorsangen i den sardinske gjeterkulturen
• 2012 – Tradisjonelt fiolinhåndverk i Cremona
• 2013 – Store skulderbårne prosesjonsfigurer
• 2013 – Middelhavskjøkkenet
• 2014 – Dyrking av vindruer "vite ad alberello" i Pantelleria
• 2016 – Falkoneri
• 2019 – Celestinsk tilgivelsesfeiring

• 2019 – Transhumance, sesongmessig driving av husdyr rundt Middelhavet og i alpene

• 2020 – Kunsten av glassperler (Sammen med Frankrike)
• 2021 – Trøffeljakt

• (es) Offisielt nettsted  
• (en) Italy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Italia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Offisiell turistinformasjon
• (no) Statistikk og andre data om Italia i FN-sambandets nettsted Globalis.no