Anschluss

 

 

Tanken om at alle etniske tyskere skulle være samlet i et land hadde vært levende siden oppløsningen av Det tysk-romerske rike i 1806. Samtidig var det fra 1700-tallet en stor emigrasjon av tyskspråklige til større områder, særlig i Øst-Europa etter invitasjon av de daværende makthaverne for å befolke området som var befolkningsmessig svekket som følge av pest eller krig, og for å styrke landbruket. Den immigrerte tyskspråklige befolkningen fikk ofte en del privilegier, blant annet knyttet til eget språk og kultur.

Wienkongressens prinsipper knyttet til ulike lands interessesfærer bygget på oppdelingen av ulike tyske og italienske stater, og ikke deres samling som kom utover 1800-tallet. Dette reiste imidlertid spørsmålet om det faktisk fantes et tysk folk, og hvilke kjennetegn det i så fall var som karakteriserte dette folket, og skilte dem fra andre. Ulike synspunkter førte til ulike løsninger, knyttet særlig til Den stortyske løsning, eventuelt Den lilletyske løsning, hvor særlig det habsburgske Østerrike ble holdt utenfor, noe som særlig var fremme på Frankfurtparlamentet i 1848,^[8] og som utover på 1800-tallet førte til en rivalisering mellom et voksende og stadig mer selvbevisst Preussen og Østerrike.

I det diplomatiske spillet utover på 1800-tallet lyktes det den prøyssiske kansleren Otto von Bismarck å isolere den østerrikske innflytelsen overfor de øvrige tyske statene. Ekskluderingen av Østerrike ble endelig gjennom den prøyssiske seieren i Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866^[8] som utmanøvrerte østerrikerne nord for egne grenser, og åpnet for etableringen av Det nordtyske forbund året etter med prøyssisk dominans, og åpnet for Tysklands samling og etableringen av Det tyske keiserrike i 1871 med den prøyssiske kongen som keiser.

Da Østerrike-Ungarn gikk i oppløsning etter første verdenskrig var det krefter innen den tysktalende delen av dobbeltmonarkiet som ønsket tilslutning til Tyskland og slik styrke deres posisjon etter nederlaget i krigen. Ideer om sammenslåing kom til uttrykk i den politiske ledelsen i Østerrike før slutten av første verdenskrig. Dette samlingsønsket fikk et uttrykk i etableringen av republikken Deutschösterreich 12. november 1918, men både Versaillestraktaten og Saint-Germain-traktaten fra 1919 uttrykkelig forbød en østerriksk tilslutning til Tyskland uten at dette var godkjent av Folkeforbundet.^[9][10] Dette ble skarpt kritisert av blant andre Hugo Preuss som skrev Weimarforfatningen da han hevdet at dette stred mot prinsippet om nasjonal selvråderett, som var basis for fredsslutningen etter krigen. Både Weimarforfatningen og forfatningen til den første østerrikske republikk inneholdt langsiktige mål om sammenslåing.^[9] Seierherrene etter første verdenskrig forhindret folkeavstemning om spørsmålet. Lokale folkeavstemninger i Tirol og Salzburg viste overveldende flertall for tilslutning til Tyskland. I Østerrike var den katolske kirken skeptisk, mens sosialdemokrater og det protestantiske støttet ønske om sammenslåing med Tyskland.^[3] Seierherrene fryktet et samlet og styrket Tyskland, og forhindret at det ble avholdt folkeavstemning om spørsmålet, men lokale avstemninger i Tirol i april 1921 (145 302 stemmer for, 1 805 mot) og Salzburg i mai (98 546 for, og 877 mot) viste overveldende flertall for tilslutning til Tyskland.^[8] Ønsket om sammenslåing med Tyskland var blant annet økonomisk motivert og en oppfatning om at Østerrike ikke ville klare seg økonomisk på andre måter.^[11]

Frankrike og Italia forhindret i 1931 en tollunion og etter 1933 ble ønsket om sammenslåing en del av de østerrikske nazistenes kamp for å ta makten i landet.^[3] Tidlig på 1930-tallet søkte Østerrike og Tyskland å etablere et visst økonomisk samarbeid, herunder ble det 19. mars 1931 enighet om å etablere en tollunion,^[8] men også den ble stanset av seierherrene fra første verdenskrig^[9] gjennom Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie.^[8] Tollunionen ble bragt inn for den internasjonale domstolen i Haag som med 8 mot 7 stemmer konkluderte med at tollunionen var i strid med fredstraktaten.^[12] Dette samarbeidet ble dempet etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933. Imidlertid agiterte Adolf Hitler, selv en tysk-østerriker, sterkt for stortysk løsning etter å ta plukket opp pangermanske tanker etter krigen, noe han blant annet tok til orde for i Mein Kampf.

Den store depresjonen rammet også Østerrike ganske hardt, med høy arbeidsledighet og ustabil økonomi. Dette førte til politisk uro i den unge staten. Republikken var de første årene dominert av det katolske partiet Christlichsoziale Partei, men staten gikk langsomt i oppløsning fra 1933 da parlamentet ble oppløst og fram til oppstanden i Wien i 1934. Styret utviklet seg i retning av en korporatistisk fascistisk ettpartistat, kalt austrofascisme, under ledelse av Engelbert Dollfuß, og etter han var blitt drept, Kurt Schuschnigg.

 

 

Austrofascismen hadde mer til felles med den italienske fascismen under Benito Mussolini enn den tyske nasjonalsosialismen. Mussolini støttet austrofascistenes tanker om østerriksk selvstendighet fram til han trengte tysk støtte til sin krigføring i Etiopia under Den andre italiensk-abessinske krig noe som førte ham inn i en avhengighet av Hitler gjennom Roma-Berlin-aksen.

Pangermanske kretser hadde gjennom flere år presset på for å få til en stortysk løsning.^[13] De nasjonalsosialistiske myndighetene i Tyskland støttet opp under sitt østerrikske søsterparti DNSAP under ledelse av Arthur Seyss-Inquart i deres forsøk på å ta makten fra de austrofascistiske makthaverne.

25. juli 1934 ble Dollfuss drept i et nasjonalsosialistisk kuppforsøk, noe som førte til ny politisk uro som varte fram til august. De østerrikske nasjonalsosialistene flyktet da i stor skala til Tyskland, men fortsatte arbeidet for en sammenslåing derfra, mens de gjenværende nasjonalsosialistene skapte uro gjennom terroristangrep som krevde mer enn 800 drepte mellom 1934 og 1938.

Schuschnigg overtok som leder, og videreførte Dollfuss' politikk, hvor både nasjonalsosialister og sosialdemokrater ble internert i stor skala. Presset fra Tyskland økte imidlertid, slik at aksjonene mot nasjonalsosialistene opphørte etter 1936, og internerte nasjonalsosialister ble løslatt og sluttet inn i maktposisjoner.

I 1938 ble det avslørt at DNSAP planla et kupp i Østerrike. Schuschnigg tok dette opp med Adolf Hitler under et møte i Berchtesgaden. Hitler benyttet anledningen til å presse Østerrike til å innfri en rekke tyske krav, blant dem at Seyss-Inquart skulle inn i den østerrikske regjeringen, samt at alle fengslede nasjonalsosialister skulle løslates. Den tyske hær satte samtidig i gang en militærøvelse nær grensen for å legge press på Schuschnigg.

Kurt Schuschnigg, forbundskansler for Østerrike, var 12. februar 1938 på besøk hos Hitler i Berchtesgaden. Utenriksminister Joachim von Ribbentrop la der frem et utkast til en avtale som Ribbentrop forlangte underskrevet straks. Schuschnigg mente Ribbentrops krav var slutten på Østerrikes selvstendighet. Hitler truet med å sende tyske styrker inn i Østerrike innen tre dager. Hitler krevde blant annet at Arthur Seyss-Inquart skulle inn i den østerrikske regjeringen og at alle fengslede nasjonalsosialister skulle løslates. Schuschnigg skrev under en litt moderert versjon av dokumentet.^[14]:349

Schuschnigg gikk med på Hitlers krav. Seyss-Inquart ble innenriksminister og styrte på kommando fra Berlin. Schuschnigg så snart at situasjonen var uholdbar, og ønsket å holde en folkeavstemning 13. mars om Østerrike fortsatt skulle være en uavhengig stat.

Hitler krevde straks at folkeavstemningen skulle utsettes, da det var usikkert hva utfallet ville bli. Han krevde derimot at den østerrikske presidenten, Wilhelm Miklas, skulle sparke Schuschnigg og utpeke Seyss-Inquart som ny kansler. Miklas nektet imidlertid å godta Seyss-Inquart, men gikk med på de andre kravene. Hermann Göring beordret Seyss-Inquart til å sende et telegram hvor han skulle etterspørre tysk hjelp, men han nektet, slik at dette ble i stedet sendt av en tysk agent i Wien.^[2]

Den 11. mars var Ribbentrop til lunsj hos Neville Chamberlain og lord Halifax i Downing Street, Winston Churchill var også til stede. Midt under lunsjen fikk en forvirret Chamberlain beskjed om Hitlers ultimatum til Østerrike. Ribbentrop skal ha forsøkt å trekke ut møtet lengst mulig for å hindre vertene i å foreta seg noe.^[15]

 

 

 

Tyske tropper krysset grensen til Østerrike den 12. mars 1938 etter lang tids forberedelse, uten å møte motstand. Flere steder ble de tyske soldatene møtt av folkemengder som feiret tyskernes inntog, blant annet med blomster, og aksjonen fikk kallenavnet der Blumenkrieg («Blomsterkrigen»), mens det offisielle navnet var Unternehmen Otto.^[16] Flere steder hadde lokale nasjonalsosialister allerede tatt over styringen før de tyske soldatene kom, som for eksempel i Graz. For Wehrmacht var innmarsjen hovedsakelig en øvelse i et større felttog.

Hitler ankom i sin bil samme ettermiddag til sin fødeby Braunau, og til Linz samme kveld, hvor han ble tatt imot i byens rådhus. Han gjennomførte deretter en triumfpreget rundreise i Østerrike, som endte opp i Wien 2. april 1938, hvor han ble tatt imot av en menneskemengde på rundt 200 000 tysk-østerrikere på Heldenplatz («Helteplassen») som overvar at Hitler proklamerte det østerrikske Anschluss til riket.^[17]

Anschluss ble allerede 13. mars hjemlet i en egen lovgivning, og det tidligere Østerrike ble provinsen Ostmark med Seyss-Inquart som guvernør. Dette ble innledningen til terroren mot jødiske østerrikere, som også kom til uttrykk i den såkalte «ariseringen» med beslaglegging av jødisk eiendom.

Inntoget var en respons på en iscenesatt hendelse, fremkalt av medlemmer av DNSAP og diplomatisk press og ultimatum fra den tyske regjeringen.

Den foreslåtte lovgivningen av 13. mars slo fast at Østerrike skulle være en del av Tyskland, og denne lovgivningen ble sendt ut på folkeavstemning 10. april. Historikerne er stort sett enige om at selve resultatene ikke er manipulert, men selve gjennomføringen var ikke fri eller hemmelig. Blant annet ble ikke stemmesedlene levert skjult, men kontrollert av valgfunksjonærene. I tillegg var stemmeseddelen tendensiøst utformet og formulert. Ifølge nasjonalsosialistene skal hele 99,7 % ha stemt «ja».^[18]

Den eneste delen av avstemningen som ble gjennomført som frie valg, ble gjennomført i den italienske havnebyen Gaeta blant østerrikske og tyske prester som studerte ved Santa Maria dell'Anima i Roma. Avstemningen ble gjennomført ombord i den tyske krysseren «Admiral Scheer» som lå i havnen. I motsetning til de øvrige resultatene stemte disse prestene med 90 % mot Anschluss, noe som nasjonalsosialistene senere kalte die Schande von Gaeta («Skammen i Gaeta»).

Anschluss ble umiddelbart møtt med entusiasme blant vanlige østerrikere.^[19] I månedene etter Anschluss snakket tysk propaganda om innlemmelsen som en gjenforening. I praksis ble det langt mindre dominert av det store.^[20]

Anschluss medførte at den østerrikske hær ble del av Wehrmacht. De såkalte bergdivisjoner var veltrente og godt utrustede, og deltok i invasjonen og okkupasjonen av Norge fra april 1940.^[21]

Antisemittisk aktivitet tiltok straks etter Anschluss med plyndring, konfiskering av eiendom og offentlig ydmykelse særlig i Wien. Ikke-jøder med antatt jødisk utseende eller antatt jødiske navn ble trakassert. Den nye situasjonen var sjokkerende for jødene som ikke lenger fikk beskyttelse fra myndighetene. Det tyske naziregimet ble straks innført i Østerrike. SS-sjef Heinrich Himmler og sjef for sikkerhetspolitiet Reinhard Heydrich kom allerede 12. mars 1938 til Wien for å «rense» politiet og innledet internering av regimekritikere. Gestapo etablerte seg i Wien 15. mars og det lokale politiet måtte 16. mars i Himmlers nærvær sverge lojalitet til Hitler. Hitler utnevnte i april Josef Bürckel til leder for kontoret for gjenforening av Østerrike og Tyskland. I slutten av mars 1938 ble jøder utestengt fra universitetene og fra stillinger i det offentlige. Jøder som ønsket å forlate landet måtte i praksis etterlate mesteparten av sine eiendeler fordi det ikke fantes noen lovlig måte å ta med seg verdier ut av landet. Det ble også innført en egen avgift for utvandring, Reichsfluchtsteuer.^[22][23][24]

Den første deportasjonen til Dachau konsentrasjonsleir ble gjennomført 1. april 1938 og besto av 150 personer hvorav 60 jøder. Blant de internerte i Dachau var ledende personer i jødiske organisasjoner inkludert Jakob Ehrlich som døde der i mai 1938 etter mishandling. Ehrlich var det første jødiske dødsoffer. Robert Stricker og Desider Friedmann ble senere deportert til Auschwitz og drept der. Völkischer Beobachter agiterte i april for at «det jødiske elementet» i Wien måtte fjernes innen 1942. Provinsaviser lovet også at området snart ville være jødefritt. For eksempel i Frauenkirchen i Burgenland ble den jødiske befolkningen i mars 1938 stengt inne i en låve over natten mens eiendommer og butikker ble plyndret. Nürnberglovene ble innført i Østerrike i mai 1938.^[25]

 

Det katolske erkebiskop av Wien, kardinal Theodor Innitzer arbeidet innledningsvis for å få en forståelse med det nye styret, for å demme opp for den latente antikatolisismen blant nasjonalsosialistene. Allerede 15. mars 1938 avla han en høflighetsvisitt hos Hitler i Wien, og undertegnet sammen med øvrige biskoper en erklæring der de stilte seg lojale til styret. Det ble også undertegnet en erklæring 27. mars som uttrykte anerkjennelse av det som ble utrettet i (völkischer) hensikt og at det var en «nasjonal plikt» for østerrikerne å stemme for Anschluss i den kommende folkeavstemning.

Disse erklæringene var imidlertid ikke tilstrekkelig kirkelig forankret, og Vatikanradioen kringkastet umiddelbart en skarp fordømmelse av Anschluss, og Vatikanetts kardinalstatssekretær, kardinal Eugenio Pacelli beordret Innitzer til Roma. Før han fikk foretrede for paven, måtte Innitzer stå skolerett for Pacelli, som var rasende og som krevde at Innitzer måtte tilbakekalle sin uttalelse. Han måtte undertegne en ny erklæring der det het blant annet at «De østerrikske biskopers høytidelige erklæring ... hadde ikke til hensikt å godkjenne noe som ikke var og ikke er forenlig med Guds lov» (6. april 1938). Vatikanets avis L'Osservatore Romano gikk ut med en artikkel som understreket at biskopenes opprinnelige uttalelse var blitt til uten Romas godkjenning.

Det ble tidlig klart at verken Innitzer eller de øvrige østerrikske biskoper hadde klart å tøyle antikatolisismen fra nasjonalsosialistene. Den 28. september 1938 overrakte biskopene et memorandum til Hitler der de gikk hardt ut mot den skarpe «kulturkamp» som var blåst i gang i Østerrike, og fremførte en rekke eksempler på overgrep fra embedsverket.

Motstanden toppet seg den 7. oktober etter rosenkransbønnen i Stefansdomen, da mer enn 7 000 unge katolikker protesterte offentlig, og gjorde narr av nasjonalsosialistiske paroler som de forandret ordene på. De var blitt inspirert av kardinalens ord fra prekestolen, som hevdet «Vi har bare én Fører: Kristus!».

Allerede dagen etter ble det igangsatt represalier, da en sydende folkemengde anført av Sturmabteilung og Hitler-Jugend trengte seg inn i kardinalens residens og den erkebiskoppelige kurie (Curhaus) i Wien, der de ødela og plyndret, gikk fysisk løs på de geistlige som kom i deres vei, og brølte slagord om at Innitzer måtte føres til galgen, eller sendes til Dachau. Wiens nasjonalsosialistiske politipresident satt i et kaffehus på Stephansplatz mens det hele pågikk, og fulgte med på klokken at inntrengerne holdt seg til innenfor den avtalte tidsramme som var blitt avsatt som «Zeitraum für den deutschen Volkszorn» (tidsrom for det tyske folkeraseri).

Kort tid etter ble den katolske presse og de kirkelige foreninger forbudt, og konkordatsbestemmelsene fra 1933, som sikret kirkens rettigheter i det daværende Østerrike, ble erklært ugyldige av de nasjonalsosialistiske makthaverne.

Denne første tyske annekteringen etter første verdenskrig vekket oppsikt, men ble ikke ansett som en trussel i resten av Europa. Tvert imot virket det normalt at det tysktalende østerrikske folk ble innlemmet i det tyske riket. De øvrige internasjonale reaksjonene var derfor moderate. The Times kommenterte at for 300 år siden hadde Skottland sluttet seg til England, og at dette ikke var så annerledes. 14. mars holdt den britiske statsministeren Neville Chamberlain en tale i Underhuset hvor han tok avstand fra anschluss, men aksepterte dette som en realitet. I talen sa han blant annet at «de harde fakta er at ingen ting kunne ha stoppet det som faktisk skjedde (i Østerrike) med mindre dette og andre land var forberedt på å bruke maktmidler»^[26]

 

Den britiske reaksjonen var en følge av den britiske appeasement-politikken. Men også USA utstedte en tilsvarende uttalelse. Hitler ser ut til å ha tolket dette som en mulighet til å bruke enda mer aggressive tiltak for å utvide das Reich, da han senere inntok Sudetenland. Samme høst ble også det tsjekkiske grenseområdet Sudetenland med overveiende tysktalende befolkning annektert av Tyskland som følge av München-forliket i 1938.

I mars 1939 annekterte Tyskland også de resterende tsjekkiske delene av Tsjekkoslovakia, det tidligere østerrikske landområdet Böhmen med Mähren, som etter første verdenskrig hadde blitt kjerneområdet i den nyopprettede staten. Området ble kalt Reichsprotektorat Böhmen-Mähren og tilsvarer det nåværende Tsjekkia. Tysklands utvidelser av grensene for Det stortyske riket ble altså delvis godtatt av andre europeiske makter.

Dette styrket tysk tro på muligheten for fortsatt ekspansjon østover uten motstand fra vestmaktene, og bidro til angrepet på Polen 1. september samme år, som innledet andre verdenskrig.

Under Nürnbergprosessen ble Seyss-Inquart blant annet funnet skyldig i å ha ødelagt den østerrikske staten.^[11]

Etter andre verdenskrig søkte mange østerrikere trøst i forstillingen om Østerrike som «nazismens første offer». Til tross for at det nasjonalsosialistiske partiet umiddelbart ble forbudt, hadde ikke Østerrike den samme denazifiseringsprosessen som ble pålagt i Tyskland. Østerrike hadde ikke det samme ytre presset for et oppgjør med fortiden og dermed for en politisk reform. Dette medførte at flere politiske miljøer i Østerrike etter krigen ønsket å fremstille anschluss som en anneksjon som følge av en militær invasjon.^[27]

Dette synet på hendelsene i 1938 ble sterkt forankret som følge av ti års alliert okkupasjon av landet etter krigen og kampen for å gjenopprette østerriksk uavhengighet. Her ble denne «offerteorien» sentral i forhandlingene med Sovjetunionen fram mot Den østerrikske statstraktat i 1955, hvor de østerrikske forhandlerne tungt la vekt på «offerteorien» for å kunne oppnå en annen løsning enn for Tyskland, som ble delt i fire okkupasjonssoner og på denne tiden delt i Øst-Tyskland og Vest-Tyskland. Statstraktaten, sammen med at Østerrike erklærte seg nøytral, var viktige milepæler i etableringen av en uavhengig østerriksk nasjonal identitet i de følgende årtiene.^[28]

Østerrikske politikere på både høyre- og venstresiden tok i de følgende årene sikte på dempe konfliktnivået for å unngå den skarpe indre striden som hadde vært i 1930-årene, og dette medførte at diskusjoner om både østerriksk nasjonalsosialisme og Østerrikes rolle innen Det tredje rike ble unngått. Imidlertid har Österreichische Volkspartei (ÖVP) fremmet synspunktet om at Dollfuss' diktatur var nødvendig for å sikre østerriksk uavhengighet. På den annen side har Sozialdemokratische Partei Österreichs (SPÖ) argumentert med at Dollfuss' diktatur ødela landets demokratiske institusjoner som ville ha vært nødvendige for å kunne ha stått imot Hitler, noe som ser bort ifra at Hitler selv var østerriker.^[29]

• Sudetenland
• Anschlussmedaljen
• Austrofascisme
• Østerriksk nasjonalsosialisme

• Albert Lichtblau (2015). «Austria». I Wolf Gruner og Jörg Osterloh. The Greater German Reich and the Jews: Nazi Persecution Policies in the Annexed Territories 1935-1945 (1 utg.). Berghahn Books. s. 39–67 https://www.jstor.org/stable/j.ctt9qd1cq.  Manglende eller tom |tittel= (hjelp)

• (en) Anschluss of Austria 1938 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Anschluss – galleri av bilder, video eller lyd på Commons