Sinnsfilosofi

Sinnsfilosofi eller bevissthetsfilosofi, som er det vanlige navnet på denne grenen innenfor analytisk filosofi, er grenen av filosofi som studerer sinnets natur, mental hendelse, mental funksjon, mental egenskap, bevissthet og deres relasjon til den fysiske kroppen. Sinn-kropproblemet, i.e. relasjonen mellom sinn og kropp, er hovedproblemet i sinnets filosofi, selv om det også er andre problemstillinger omkring sinnets natur som ikke involverer dets relasjon til den fysiske kroppen.^[1]

Dualisme og monisme er de to hovedskolene for tenkning som forsøker å løse sinn-kropproblemet. Dualisme er posisjonen at sinn og kropp er kategorisk adskilte fra hverandre. Dualisme kan spores tilbake til Platon,^[2] Aristoteles^[3][4][5] og Sankhya og Yoga skolene i Hindu filosofi,^[6], men ble mer presist formulert av René Descartes på 1600-tallet.^[7] Substansdualister hevder at sinnet er en uavhengig eksisterende substans, mens Eiendomsdualister hevder at sinnet er en gruppe uavhengige egenskaper som har sin kilde fra noe som ikke kan reduseres til hjernen, men at det ikke er en distinkt substans.^[8]

Monisme er posisjonen at sinn og kropp ikke er ontologisk distinkte typeenheter. Dette synet ble først fremsatt i Vestens filosofi av Parmenides i det 5. århundre f. Kr. og ble senere utgreiet av det 17. århundrets rasjonalisten Baruch Spinoza.^[9]

Fysikalister hevder at bare kunnskap postulert ved fysisk teori eksisterer, og at sinnet eventuelt vil bli forklart i fysiske termer ettersom fysisk teori utvikles.

Idealister hevder at sinnet er alt som eksisterer og at den ytre verden enten er mental i seg selv eller en illusjon skapt av sinnet. Nøytralmonister fester seg til posisjonen at det finnes en annen form for nøytral substans og at både materie og sinn er egenskaper ved denne ukjente substansen. De vanligste monismer i det 20. og 21. århundre har alle vært varianter av fysikalisme; disse posisjonene omfatter behaviorisme, typeidentitetsteori, anomalmonisme og funksjonalisme.^[10]

Mange moderne bevissthetsfilosofer adopterer enten en reduktiv eller non-reduktiv fysikalistisk posisjon, som hevder på ulike måter at sinnet ikke er adskilt fra kropp.^[10] Disse tilnærmingene har vært spesielt innflytelsesrike i vitenskapene, spesielt i feltene sosiobiologi, datateknologi, utviklingspsykologi og de ulike neurovitenskapene.^{[11][12][13][14]} Andre filosofer inntar derimot en ikke-medisinsk stilling som utfordrer utsagnet at sinnet kun har fysikalsk natur. Reduktive medisinere hevder at alle mentale tilstander snart kan forklares ved vitenskapelig dokumenterte fysiologiske prosesser og tilstander.^[15][16][17]

Non-reduktive fysikalister hevder at selv om hjernen er alt som er i sinnet, er predikat og vokabular brukt i mental beskrivelse og forklaring uerstattelige, og kan ikke reduseres til språk og forklaringer på lavere nivå av fysisk vitenskap.^[18][19] Fortsatt neurovitenskapelig fremskritt har hjulpet til å klargjøre noe, men moderne bevissthetsfilosofer fortsetter å spørre hvordan de subjektive kvalitetene og de intensjonelle (aboutness) av mentale tilstander og egenskaper kan forklares i naturalistiske termer.^[20][21]