Heks

I Det gamle testamentet oppsøkte Saul før sitt siste slag mot filisterne heksa i En-Dor^[4] for å få råd fra de dødes ånder.^[5] Hun var en dødemaner.

Se hovedartikkelen Hekseprosessene

Forestillinger om heksesekter, hemmelige heksesamfunn og en heksesabbater i den katolske kirkes lære og i europeisk folketro antas å ha oppstått i forbindelse med forfølgelsen av katarene, en gnostisk, religiøs gruppe i det sørlige Frankrike og nordlige Italia i seinmiddelalderen. Den første heksa ble brent i Toulouse i 1275, og inkvisitorene i Toulouse og Carcassonne anklaget på 1330-tallet kvinner for å ha deltatt i sabbaten og praktisert djeveltilbedelse som et uttrykk for en dualistisk religion. Tilståelser som ble tvuget fram under tortur inneholder grelle beskrivelser av maleficia (skadebringende trolldomskunster og svart magi) og en fordreid versjon av katarenes lære der Gud og Satan blir likestilt som herskere over henholdsvis himmel og jord.

Flygende natthekser har forbilder og inspirasjonskilder i flere folkelige forestillinger, deriblant romernes hvinende, kjøttetende nattvesen strix (i flertall striges og strigae), kvinner omskapt til demoner, ugler eller ravner, på jakt etter amorøse eventyr eller spedbarn å spise. Troen på uhyggelige, kannibalistiske hekser kommer også til uttrykk i den germanske lovsamlinga «Saliske lov» (Lex Salica) fra 500-tallet og i seinere folkelige forestillinger om striga (også skrevet stria, tilsvarer heksevampyren strigoi i rumensk folklore) som kunne fortære en mann innenfra og fly gjennom natta. Slike forestillinger ser ut til å ha vært vanlig blant en rekke germanske folkeslag tidlig i middelalderen.

Det var også en utbredt tro på en hedensk dyrking av romernes jakt- og månegudinne Diana som overnaturlig leder for en antatt kult av natthekser. Denne rollen hadde også Herodes' datter Herodias, samt den flygende Frau Holle (også kalt Holda og Hulda), en sagnfigur i tysk, mellom- og nordeuropeisk folketro knyttet til spinning, husdyr, barnefødsler, men også vinter, hekser og huldre.^[6] Skriftlige hentydninger om dette ble gjort i Canon Episcopi fra cirka 905, et verk som inngikk i biskopen Buchard av Worms' Codex Iuris Canonici, den katolske lovkanon. Dette skriftet hevder at påstander om «Diana-ritt» er falske og at slike «åndereiser» ikke skjer i virkeligheten.

«Heksehammeren» (Malleus Maleficarum) fra 1486 var inkvisisjonens håndbok i heksejakt.

I nordisk folketro kunne man avsløre en heks ved å brenne noe som tilhørte henne, for da ville hun vise seg. Tanken var - som i voodoo - at hadde man noe av et menneske - det være seg hår, negler, blod, klesplagg - kunne man få makt over personen.^[7] Hekser kunne også avsløres på skjærtorsdag. I 1790 lød et norsk svarteboksråd: En skjærtorsdag morgen før soloppgang tas en bit av likkisten til en som ble gravlagt en skjærtorsdag. Ta med biten i kirken uten at noen vet det, med et lite hull i. Når presten skifter preken, se på kirkefolket gjennom hullet. De som er hekser, avsløres da av et horn som kommer til syne i pannen på dem.^[8]

En heks kunne angivelig «fjernmelke» ved å stikke en kniv i veggen hjemme hos seg selv. På Modum ble det fortalt at en heks hugget en kniv i veggen og sa navnet til kuen hun ville melke, og melket så på knivskaftet. En heks kunne også sende «trollkatten» sin for å hente melken. En slik trollkatt ble laget av ni filler, alle stjålet og av ulik farge, surret sammen til et nøste. Så skar heksen seg i venstre lillefinger og lot tre dråper dryppe på nøstet med ordene: «Nå har jeg gitt deg legeme og blod, fanden gi deg liv».^[9]

Et vanlig middel mot å være forgjort av en heks var å brenne krutt over personen. Det kjennes fra saken mot Klug-Anne (= kloke Anne) som ble brent i Stavanger i 1662. En gutt, Olle, og Roell snekkers sønn hadde i pinsen skutt med pil og bue og knust ett av Annes vinduer. Hun skjelte ut Olle og knakk buen hans.^[10] Deretter ble gutten sengeliggende og mistet talens bruk. På en tavle skrev han til sine bekymrede foreldre at han så en kvinne stå ved sengen hans i blått skjørt, svart forkle og med et hvitt klede over seg. Videre hadde en engel fortalt ham at det skulle brennes krutt over ham tre ganger, dvs. at noen hadde forhekset ham. Olles mor gjorde dette, og straks fikk han talens bruk tilbake og ropte: «Gudskjelov, nå gikk hun!» - altså kvinnen som bare han kunne se, og som han nå identifiserte som Klug-Anne. Anne skjelte siden ut gutten og moren hans da de beskyldte henne for å ha gjort ham syk.^[11] Olles mor, Margrethe Jonsdatter Gran, gift med stadskaptein Johan Trel, gikk da til fogeden og stevnet Klug-Anne. Gran var hovedanklager da Anne ble dømt til bålet; Klug-Annes mor hadde i sin tid lidd samme skjebne. Annes mann Siemen Kok var sjømann og omkom i en skipsulykke i 1630.^[12]

• (en) Witches – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Witch – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• Artikkelen Heks i Ordbog over det danske sprog'
• Artikkelen «Häxa» i Svenska Akademins ordbok^{[død lenke]}
• Om hekser og gudinner på nettsidene til Jan Bojer Vindheim.
• Lenkesamling om trolldom, hekser og hekseprosesser, ved Universitetet i Tromsø.
• Om hekseforfølgelsene i blant annet Finnmark
• Fantes det hekser på 1600-tallet?, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Heks, artikkel hos Store norske leksikon