Saul

I henhold til Tanákh (Den hebraiske Bibelen) var Saul sønn av Kisj i familien til matrittene, og et medlem av Benjamins stamme, en av de tolv stammene i Israel. Det synes om han kom fra Gibea (antagelig en høyde utenfor Jerusalem).^[1]

Saul giftet seg med Ahinoam, datter av Ahimaas. De hadde fire sønner og to døtre. Sønnene het Jonatan, Jisjvi (Abinadab), Malkisjua og Isjbosjet. Døtrene het Merab og Mikal.^[2]

Saul hadde også en konkubine ved navn Rispa, datter av Ajja, som fødte ham to sønner, Armoni og Mefibosjet.^[3]

Saul tilbød Merab til David som hustru etter hans seier over kjempen Goliat, men David eller Merab synes ikke å ha vært interessert i dette arrangementet.^[4] Saul ga da sin andre datter Mikal i ekteskap til David,^[5] men da David siden ble Sauls rival til tronen ga Saul datteren Mikal videre i ekteskap til Paltiel, sønn av Lajisj fra Gallim.^[6]

Saul tok livet av seg i slaget ved Gilboafjellet^[7], og ble gravlagt i Jabesj i regionen til Benjamins stamme. Etter at Saul ble salvet til konge av Samuel gjorde han hva profeten hadde fortalt ham, men da han var ulydig mot Gud ba Gud Samuel om å salve en ny konge.

 

Tre av Sauls sønner, Jonatan, Abinadab og Malkisjua, døde sammen med ham på Gilboafjellet.^[8] Isjbosjet ble da konge av Israel i en alder av førti år.^[9] David krevde at hans tidligere hustru Mikal ble levert tilbake til ham og Isjbosjet bøyde seg for det.

Isjbosjet regjerte i to år før han ble drept av to av sine egne offiserer.^[10] Armoni og Mefibosjet, Sauls to sønner med sin konkubine, ble utlevert av David sammen med de fem sønnene til Merab,^[11] Sauls andre datter, til gibeonittene som drepte dem som hevn for en tidligere urett. Mikael var barnløs med David.^[12]

Den eneste mannlige etterkommer etter Saul som overlevde var Mefibosjet, sønn av Jonatan^[13] og som var fem år da hans far og bestefar døde i slag. Med tiden kom han inn under Davids beskyttelse.^[14] Mefibosjet, som var lam i føttene, fikk selv en sønn, Mika.^[15]

Samuel, som var israelittenes dommer, hadde sønner som var uærlige og lite trofaste i troen. Israelittenes ledere fryktet at det ville bli katastrofalt om Samuels sønner ble dommere etter ham og krevde at Samuel ga dem en konge. Gud advarte om at hvis han utpekte en konge over dem, ville de lide under kongens handlinger. Saul, en ung israelitt, ble beordret av sin far Kisj til å gå og lete etter forsvunne esler. Saul adlød og Samuel så ham komme mot seg. Gud avslørte til Samuel at Saul vil bli den ene som skal bli salvet som den «første» konge av Israel. Den amerikanske teologen Peter J. Leithart slår fast at «Saul, den første kongen, begynte som ideelt valg for å lede og dømme Israel... Saul gjetet farens dyr (det samme gjorde Josef og Moses, og det samme ville David komme til å gjøre), og han er pliktoppfyllende sønn... Saul var en vakker mann og et hode høyere enn andre israelitter, i henhold til Første Samuelsbok 9:2.»^[16]

I Samuelsbøkene i Det gamle testament blir Saul ikke referert til som konge (melech), men heller til som en «leder» eller «hærfører» (nagid).^[17] Imidlertid blir Saul gjort til «konge» (melech) ved Gilgal.^[18] Selv David, før han ble salvet som konge, ble referert til som en framtidig nagid, eller militær leder.^[19]

 

Folket benyttet generelt betegnelsen «konge» ettersom de ønsket å være lik andre nasjoner. Dette kan være en indikasjon på en forskjell mellom hva ulike fraksjoner av folket faktisk ønsket, og opplagt en motvilje mot bestemte ledere og motstand mot å bryte fra den gamle stammeorden. Saul endte uansett opp som konge (melech) i Gilgal.

Samuelbøkene oppgir tre hendelser i Sauls opphevelse til konge:

• I kapittel 9 i Første Samuelsbok ble Saul sent sammen med en tjener for se etter sin fars esler som hadde villfaret, og da han forlot hjemmet for Gibea kom de til sist til distriktet Suf hvor Saul foreslo at de oppga letingen. Sauls tjener sa at de er i nærheten av en by kalt Ramah (rundt 8 km nordvest for Jerusalem) hvor det er en gudemann (som israelittene tidligere kalte en «seer», men som de nå kaller profet) bor og som de kan spørre. Denne gudemannen (som senere ble identifisert som Samuel) har tidligere hatt en visjon hvor han skal vise gjestefrihet til Saul og senere salve ham i fortrolighet.^[20]
• I kapittel 10 i Første Samuelsbok kommer det fram at folket ønsket å være som andre nasjoner og etablere et sentralisert kongedømme. Samuel samlet da sammen folket ved Mispa i Benjamin, og viste fram sterke reservasjoner som han ikke gjorde forsøk på å skjule, men tillot utnevnelsen av en konge. Samuel benytter det som på gresk kalles klêromanteia (engelsk cleromancy), en form for himmelsk avgjørelse ved loddkasting, for bestemme hvem det var som Gud har bestemt skal være konge ved å redusere forsamlingen ned til mindre grupper inntil Saul er endelig identifisert. Saul, som lå skjult i trenet (reisegodset), er da offentlig bekreftet.^[21]
• Kapittel 11 i Første Samuelsbok fortelles det at ammonittene, ledet av Nakasj, beleiret byen Jabesj i Gilead som ble tvunget til å overgi seg. Vilkårene for overgivelse var å bli sendt i slaveri og få sitt høyre øye stukket ut som tegn på slaveriet. Byens innbyggere hadde sendt ut hjelp til andre stammer i Israel, og stammene vest for elven Jordan samlet under ledelse av Saul en hær. Saul ledet hæren til seier over ammonittene, og i takknemlighet og i anerkjennelse av hans militære dyktighet samlet folket seg i Gilead å utropte Saul som konge.^[22]

 

I henhold til Første Samuelsbok hadde Samuel fortalt Saul om å vente i syv dager etter de møtte; Samuel fortsatte å gi Saul ytterligere instruksjoner. Men da Samuel ikke kom etter syv dager^[23] og israelittene var rastløse begynte Saul å forbedrede seg til slag ved tilby brennoffer. Samuel kom akkurat da Saul var ferdig med sine ofringer og refset Saul for ikke å adlyde ham. Som et resultat av å ikke lyde Samuels, det vil si Guds, instruksjoner, tok Gud kongedømme fra Saul.^[24]

Etter slaget mot filisterne beskriver den bibelske teksten at Samuel ga ordre om at Saul skulle drepe alle amalekitterne. Saul drepte på ordre fra Gud alle småbarn, barn, kvinner, og menn, og den dårligste buskapen og etterlot kun kongen og den beste buskapen levende.

Da Samuel fant ut at Saul ikke hadde drept dem alle som han hadde krevd ble han meget sint og la seg ut i en lang og bitter lekse om hvordan Gud angret på at han hadde gjort Saul til konge ettersom Saul var ulydig. Da Samuel snudde seg grep Saul tak i klærne hans og kom til å rive en bit av. Samuel uttrykte da et profeti om at det samme ville skje med Sauls kongedømme. Samuel kommanderte at amalekitternes konge (som lik alle andre amalekittiske konger i Den hebraiske Bibelen het Agag) skulle ført fram for ham. Samuel drepte egenhendig kongen: «Så hogg Samuel Agag ned for Herrens åsyn i Gilgal.»^[25]

 

 

Det er på dette punkt at David, en sønn av Isai, fra Judas stamme, kommer inn i fortellingen. I henhold til denne:

• Samuel er i smug sendt av Gud til Isai. Mens han ofrer et brennoffer i grannelaget inkluderer Samuel Isai blant gjestene. Mens de spiser sammen ble Isais sønner ført fram den ene etter den andre til Isai sender bud for David, den yngste av dem, som passer sauene. Da han ble ført fram for Samuel ble han salvet ham foran alle sine brødre.^[26]
• Saul ble plaget av en ond ånd som Gud sendte ham (en del oversettelser beskrev eufemistisk at det var Gud selv, og ikke en ond ånd). Saul krevde trøstende musikk, og en tjener anbefalte Isais sønn David som var kjent som en dyktig harpespiller og soldat. Da Sauls ord nådde fram til Isai sendte han David som da hadde gjetet over sauene, og David ble deretter utnevnt til Sauls våpenbærer. David forble ved hoffet når det var behov for en harpespiller for berolige Sauls sinn.^[27]
• Filisterne kom tilbake med en ny hær for å angripe Israel, men etter å ha fylket seg på en fjellside på motsatt side av israelittenes hær, utfordrer de Israel med at deres kjempe skal slåss i en tvekamp mot israelittenes beste kjempe. Filisternes kjempe er fra Gat ved navn Goliat, og en av Sauls størrelse. David, den unge gjetergutten, som tilfeldigvis kom med mat til sine eldre brødre i israelittenes hær, da Goliats utfordring kommer. David, som er full av tillit til Guds makt om å beseire sine fiender, snakket med soldatene og hånte filisterne, men ble da refset av sine brødre. Davids tale ble overhørt og rapportert til Saul som krever at David innfinner seg for ham. Da han hørte Davids syn på at han kan vinne over Goliat tilbyr han gjetergutten sin egen rustning, men David avslår og tar kun med seg en slynge, velger med seg fem steiner. David beseirer Goliat med et skudd mellom øynene, og kjempen faller og David bruker hans eget sverd til å kappe hodet av ham.^[28]

 

I den bibelske teksten ble Saul sønn Jonatan nær venn av David og til sist ble David den andres svoger ved å gifte seg med Mikal. Jonatan anerkjenner David som den rettmessige kongen og Første Samuelsbok slår fast at «”han fikk ham så kjær som sitt eget liv.»^[29] Jonatan ga også David sin egen kappe, krigsklærne, sverdet, buen og beltet, et symbol på Davids posisjon som Sauls etterfølger.

Gud gjorde David suksessfull hvor enn Saul sendte ham. Derfor ga Saul David ansvaret for hæren og etter at David kom tilbake fra slag priste kvinnene ham med å synge og danse om at han var en større helt enn kongen selv. Det gjorde Saul sjalu og han fryktet at David var blitt en rival til tronen.

En annen dag mens David spilte på harpen ble Saul fylt av den onde ånden og kastet et spyd etter David, men bommer, ikke bare en gang men to ganger. Saul fikk fjernet David fra hoffet og utnevnte ham til hærfører, men David ble igjen mer heldig og suksessfull enn ønsket, noe som gjorde Saul ytterligere rasende. Som ytelse for å være hans kriger tilbød Saul David å gifte seg med kongens datter Merab, men David unnslår seg ved å hevde å være for underdanig. Merab ble da giftet bort til en annen mann mens Saul gjentar tilbudet ved å gi bort den neste datteren Mikal. Igjen unnslår David seg ved å hevde at han er for fattig, men Saul overtaler David ved å si at brudens pris er kun 100 filistiske forhuder i det håp om at David ville bli drept i forsøket på å oppnå dette. David bragte tilbake 200 forhuder og ble deretter gift med Mikal.

Fortellingen fortsetter mens Saul drev med sine konspirasjoner mot David, men Jonatan forhindret Saul til å gjennomføre dem og advarte David om da. Saul forsøkte å få David drept i løpet av natten, men Mikal hjalp ham å flykte og lurte forfølgerne ved å bruke en husguddom, et idol, til å late som om David fortsatt lå i sengen. David flyktet til Jonatan som ikke bodde sammen med sin far, og Jonatan sa seg enig om å dra tilbake til Saul og avsløre hans egentlige hensikt. Mens han spiste sammen med kongen lot Jonatan som om at David var blitt tilkalt av sine brødre, men Saul gjennomskuet dette og kritiserte Jonatan for å være en av Davids soldater, og det ble åpenbart at Saul ønsket David død. Den neste dagen møtte Jonatan sin svoger og fortalte ham om Sauls hensikt, og de to venner tar avskjed. David flykter inn i villmarken, og Saul giftet Mikel bort til en annen mann.

Saul ble senere informert av den sterkeste av sine gjetere, en edomitt ved navn, Doeg, at presten Akimelek hadde gitt hjelp til David. En håndlanger er søkt for å få Akimelek drept og andre prester i Nob, men ingen av Sauls håndlangere er villig til å gjøre dette. Doeg tilbyr seg og drepte 85 prester. Saul fikk drept hver mann, kvinne og barn som levde i Nob.

David hadde da allerede forlatt Nob og samlet rundt 400 misfornøyde menn, inkludert en gruppe fredløse. Med disse angrep David filisterne ved Ke’ila som var der for å plyndre. Saul innså at han kunne fange David og hans menn inne i byen og beleiret den. David fikk høre om dette, og etter å ha mottatt guddommelig råd (via efoden, en form for hellig klede som først var beskrevet i Andre Mosebok 28^[30]), fant da ut at beboerne ville forråde ham til Saul. Han besluttet da å flykte ut i ødemarken og til fjellet i Sif-ødemarken. Saul oppdaget det og forfulgte David ved to anledninger.

• En del av beboerne i Sif forrådte David skjulested til Saul, men David hørte om det og flyktet med sine menn til Maon-ødemarken, på Araba-sletten, sør for Jesjimon. Saul fulgte etter, men mens Saul reiste ved sluket, reiste David på den motsatte siden, og Saul ble tvunget til å bryte av forfølgelsen da filisterne invaderte. Dette stedet er etter sigende siden blitt kalt for Skillehammeren. David skjulte seg i hulene eller fjellborgene ved En-Gedi, og etter at Saul har bekjempet filisterne kommer han tilbake til En-Gedi for å angripe David. Saul kom til sist inn i hulen hvor David oppholdt seg, men klarer ikke å se ham i mørket. David skar av en flik av kappen hans uten at han merket det, men bryter ikke forbudet mot å drepe en salvet konge. David forlot hulen, avslørte seg for Saul og ga en tale som overtalte Saul til forsoning.
• Ved en annen anledning kom Saul tilbake til Sif med sine menn. Da David hørte dette snek han seg inn i Sauls leir om natten og slår spydet sitt ned i bakken i nærheten hvor Saul sov. David forhindret sine folk fra å drepe Saul ettersom det er forbud mot å drepe en salvet konge, og nøyer seg med å stjele Sauls spyd og vannkanne. Den neste dagen stilte David seg opp på toppen av et fall på motsatte side av Sauls leir, og ropte ut at han har vært hos kongen om natten, henviser til spydet og vannkannen som bevis. David ga deretter nok en tale om forsoning, og de sverger på at de ikke skal skade hverandre.

Frasen at Saul er blant profetene er nevnt av teksten på en slik måte at det antyder at det var ordtak i senere israelittisk litteratur og kultur. To redegjørelser for dens opprinnelse har blitt gitt:

• Første Samuelsbok 10:11: etter å ha blitt salvet av Samuel er Saul fortalt at tegnene han vil motta for å vite at han er blitt guddommelig utpekt. Det siste av disse tegnene er at Saul vil bli møtt av en ekstatisk gruppe av profeter som forlot et høyt sted og spiller musikk på lyre, tamburin, og fløyter. Tegnene skjer, om enn nevner ikke den bibelske teksten de første to, noe som antyder at en del av teksten har gått tapt, eller blitt redigert bort av en eller annen grunn. Saul slår seg sammen med de ekstatiske profetene, derav frasen.^[31]
• Første Samuelsbok 19:24: Saul sender menn for å forfølge David, men når de møter en gruppe ekstatiske profeter som spiller musikk på lyre, tamburin, og fløyter, blir de besatt av en profetisk tilstand og blir med i opptoget. Saul sender flere menn, men også disse blir med profetene. Til sist drar Saul også, men også han blir med profetene, derav frasen.^[32]

 

Til tross for edene om forlik og forsoning hevder den bibelske teksten at David følte seg usikker, og gikk derfor inn i en allianse med Israels fiender filistrene og ble deres vasall. Forsterket av dette forberedte filistrene et angrep på Israel og Saul ledet hæren for å møte dem ved fjellet Gilboa, men før slaget besluttet han i all hemmelighet å rådføre seg med heksen i En-Dor. Heksen som ikke visste hvem han var minnet ham om at kongen (det vil si Saul) hadde gjort hekseriet en fornærmelse eller lovbrudd, men etter å ha blitt forsikret at Saul ikke ville skade henne, fremmet heksen fram Samuels ånd eller spøkelse. Samuels ånd fortalte Saul at han ville tape både slaget og sitt liv.

Nedbrutt dro Saul tilbake for å møte hæren, og israelittene ble som lovet nedkjempet og beseiret. For å unnslippe vanæren av å bli tatt til fange ber Saul sin våpenbærer om å drepe ham, men denne avslår. Saul begår da selvmord ved å kaste seg på sverdet sitt. En amalekitt tar deretter æren for å ha drept Saul og forteller det til David. Rasende gir David ordre om at amalekitten skal bli henrettet for å ha drept en som Gud har salvet.^[33] Liket av Saul, sammen med de av hans sønner (Jonatan, Abinadab og Malkisjua), ble festet til murene av Beth-shan, og hans våpen hengt opp på byen Ashkelons tempel for guden Astarot. Innbyggerne av Jabesj i Gilead, hvor Saul hadde vunnet sin første seier, fikk berget likene og tok dem med tilbake til sin by hvor de brente kjøttet og gravla beina.^[34]

 

Fødselsfortellingen om profeten Samuel er beskrevet i Første Samuelsbok 1-28 hvor Samuels mor Hanna ber om en sønn fra Jahve, og dedikerer barnet til helligdommen i Sjilo. Avsnittet gjør omfatte ordspill med rotelementene til Sauls navn, og avslutter med frasen hu sa'ul le-Yahweh, «han er dedikert til Jahve». Hanna navngir den resulterende sønnen Samuel, i betydningen «Guds navn», og etymologien og de tallrike referansene til navnets rot synes å passe bedre på Saul isteden. De fleste forklaringene på uoverensstemmelsen er at fortellingen opprinnelig beskrev Sauls fødsel, og ble senere tilskrevet Samuel for å forbedre Davids posisjon i fortellingen på bekostning av den tidligere kongen Saul.^[35]

Eksistensen av ulike forklaringer for Sauls opphevelse til konge er resultatet av at den bibelske fortellingen er blitt satt sammen fra et antall av opprinnelige forskjellige kildetekster. Det kan bli støttet av tekstkritisk bevis: I den greske Septuagintas versjon av Første Samuelsbok 11:15 blir Saul offentlig salvet som konge av Samuel ved Gilgal istedenfor at menneskemengden utroper ham til konge, Saul blir salvet tre ganger, og utropt to ganger.^[36]

I redegjørelsen av slaget mot filisterne er antallet særdeles urealistisk ved å hevde at de eksempelvis hadde 30 000 stridsvogner. Septuagintas og Peshitta (den syriske standardversjonen av Bibelen) blir antallet redusert til 3 000. Også urealistisk er antydningen at Saul og hans sønn Jonatan var de eneste menn foruten filisterne som hadde våpen; denne antydningen^[37] er antagelig et senere tillegg til teksten. Særlig ettersom fortellingen flyter mer naturlig fra slutten av vers 18 og fram til begynnelsen av vers 23. Tanken at israelittene ble ledet av en mann ved navn Jonatan er ganske enkelt en etnologi – indikasjon på at hebreerne var en forgrening av israelitter (og atskilt fra andre) framfor at de ble ledet av sønnen til en israelittisk konge.

Både det tidligere avsnittet om Sauls utålmodighet^[38] og den senere fortellingen om krigen mot amalekittene^[39] er senere redaksjonelle endringer av teksten som tilhørte sammen. Begge er formet for å rettferdiggjøre Sauls senere skjebne og delingen av hans kongedømme da Saul hadde tilsynelatende blitt guddommelig valgt til konge, og samtidig portrettert oldtidens Israel som mer som et teokrati enn det ellers ville ha synes å ha vært, ved å få det til å se ut som om kongen tok ordre fra en profet.

Det faktum at David sparer Sauls liv ved to anledninger er resultatet av to tidligere fortellinger er blitt sammen – den såkalte republikanske kilde og den monarkiske kilde; den førstnevnte er ansvarlig for avsnittene som involverer Jonatan, den første forfølgelsen til Sif og den første forsoningen; den andre, monarkiske kilden er ansvarlig for passasjene som involverer Mikael, Nob, den andre forfølgelsen til Sif og den andre forsoningen. Mikael spiller i all vesentlighet den samme rolle i den monarkiske kilde som Jonatan gjør i den republikanske kilde – som Davids beskytter ved Sauls hoff.

Den monarkiske kilde nevner en «husgud», et idol, og det er av interesse ettersom det indikerer at slik religiøse gjenstander eksisterte og ikke ble sett på som upassende i den tidlige Jahve-religionen; arkeologi har bekreftet et stort antall slike idoler eksisterte i tidlige Israel, særlig kvinnelige statuer av Asjera, ledsager opprinnelig for guddommen El og siden for Jahve.

• Wellhausen, Julius: Der Text der Bücher Samuelis
• Budde: Die Bücher Richter und Samuel, 1890, ss. 167–276
• Driver, S. R.: Notes on the Hebrew Text of the Books of Samuel, 1890
• Cheyne, T. K.: Aids to the Devout Study of Criticism, 1892, pp. 1–126
• Smith, H. P.: Old Testament History, 1903, ch. vii.
• Cheyne, T. K., & Black, (red.): Encyclopedia Biblica
• Reiss, Moshe Samuel and Saul: A Negative Symbiosis