Tsjekkia

Tsjekkia, offisielt Den tsjekkiske republikk, er et land i Sentral-Europa. Tsjekkia er en innlandsstat og grenser i vest mot Tyskland, i sør mot Østerrike, i øst mot Slovakia og i nord mot Polen. Tsjekkia omfatter de historiske landskapene Böhmen (Čechy), Mähren (Morava) og deler av Schlesien (Slezsko). Landets hovedstad og største by er Praha. Andre større byer er Brno, Ostrava, Zlín, Plzeň, Pardubice, Hradec Králové, České Budějovice, Liberec, Olomouc og Ústí nad Labem.

På 800-tallet oppsto kongedømmet Böhmen under Přemyslid-dynastiet, der Praha på 1300-tallet ble et politisk og kulturelt sentrum i Det tysk-romerske riket. Kongedømmet hadde sin gullalder i det 14. århundre under kong Karel IV, men på grunn av flere epidemier (så som svartedauden), hungersnød samt husittkrigene på 1400-tallet og tredveårskrigen på 1600-tallet begynte kongedømmet langsomt å bryte sammen. De tsjekkiske landskapene kom under habsburgerne fra 1526 og ble senere en del av keiserdømmet Østerrike og Østerrike-Ungarn.

Den selvstendige republikken Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 som følge av Østerrike-Ungarns oppløsning etter første verdenskrig. Som det eneste velfungerende demokratiet i Sentral-Europa i mellomkrigstiden var landet preget av økonomisk fremgang og politisk stabilitet, men også av interne stridigheter mellom de etniske grupperingene. Etter Münchenavtalen i 1938 ble Tsjekkoslovakia okkupert av Tyskland i 1939. I 1945 ble landet befridd av den amerikanske armé og den sovjetiske Røde armé, og ved valget i 1946 fikk kommunistene 38 prosent av stemmene, og ble derved det største parlamentariske partiet. Etter statskuppet i 1948 ble Tsjekkoslovakia et kommunistisk «østblokkland» under sovjetisk kontroll. Etter forsøk på å reformere det kommunistiske diktaturregimet våren 1968 invaderte militære styrker fra Warszawapakten landet høsten samme år. Som følge av fløyelsrevolusjonen i 1989 brøt det tsjekkoslovakiske kommunistpartiets diktatur sammen og ble erstattet med en demokratisk valgt regjering. Den 1. januar 1993 ble landet delt på fredelig vis til republikkene Tsjekkia og Slovakia.

Siden har Tsjekkia blitt et parlamentarisk representativt demokrati bestående av fjorten regioner som er medlem av EU. Landet er medlem i NATO, FN, OECD, WTO og flere andre internasjonale organisasjoner.

Tsjekkia har gjennomført økonomiske reformer som rask privatisering og flat skatt. Den årlige BNP-veksten ligger rundt 6 %. Landet var det første tidligere medlemmet av Comecon til å oppnå status som et utviklet land (2006) ifølge Verdensbanken.^[3] Tsjekkia rangerer også best på HDI-indeksen sammenlignet med de andre tidligere Comecon-landene.^[4]

Navnet stammer fra den mytiske lederen for en slavisk stamme, Čech, som ifølge legenden førte tsjekkerne til Böhmen for å slå seg ned i området rundt fjellet Říp.

Den tsjekkiske formen av den norske kortformen Tsjekkia er Česko, men siden denne formen er lite populær, brukes ofte den offisielle betegnelsen Česká republika, «Den tsjekkiske republikk» (uttale ^info).

Tsjekkia ligger midt i Sentral-Europa og grenser til Østerrike i sør, Tyskland i vest og nordvest, Polen i nordøst og Slovakia i sørøst. Landet har et variert landskap og er hovedsakelig delt inn i de to områdene Böhmen og Mähren. Böhmen i vest er et område som blir drenert av elven Labe (Elbe) og dennes sideelver, som Vltava og Ohře. Böhmen er omringet av lave fjell, som for eksempel Sudetene. Krkonoše er en del av Sudetene, og her finnes det høyeste punktet i landet, Sněžka, på 1 603 meter. Mähren, den østlige delen, er også forholdsvis åslendt og blir hovedsakelig drenert av elven Morava, men elven Odra (Oder) har også sitt utspring her. Vannet fra Tsjekkia renner ut i tre forskjellige hav: Nordsjøen (Elbe), Østersjøen (Oder) og Svartehavet (Morava via Donau).

Böhmen og Mähren er skilt av lave åser (Det böhmisk-mähriske høylandet) som danner vannskillet mellom Elbens og Donaus nedbørsfelt. Tsjekkia er omgitt av Sudetene i nord, Erzgebirge (Krušné hory) i nordvest og Böhmerwald (Šumava) i sørvest. Slovakia og Tsjekkia er adskilt av deler av Vest-Karpatene. Disse fjellene eller åsene er naturlige grenser, men har mange pass og elvefar som skaper forbindelse til nabolandene. Elben renner mot nordvest gjennom en trang kløft i Elbsandsteinsgebirge til Sachsen. Elven Morava renner sørover gjennom Mähren og munner ut i Donau nær Bratislava. De beste jordbruksområdene ligger nord i Böhmen og i Moravabekkenet. Tsjekkia har viktige mineralforekomster og bergverk har siden middelalderen vært en viktig næringsvei med forekomster av blant annet sølv, gull, kobber, tinn, jernmalm, grafitt og bly samt viktige forekomster av steinkull (særlig ved Ostrava og Plzen) og brunkull. Kutná Horas store sølvforekomster ble utnyttet fra middelalderen og inngikk i mynten grot som ble akseptert over hele Europa (verket ble stengt i 1726).^[5][6]:316

Den tsjekkiske landsbygda er et oppstykket landskap av lave fjell, skoger, åkrer og elver.^[5]

Per 2001 bestod hoveddelen av befolkningen i Tsjekkia av tsjekkere (94,24 %). Nasjonale minoriteter bestod av slovaker (1,89 %), polakker (0,51 %), tyskere (0,38 %), ukrainere (0,22 %), vietnamesere (0,17 %), ungarere (0,14 %), russere (0,12 %) og grekere (0,03 %).

Den jødiske befolkningen på 118 000 mennesker per 1930 ble tilnærmet utslettet av nazistene under Holocaust.^[7] Per 2005 var det 4 000 jøder igjen i Tsjekkia.^[8] Antallet romani utgjør rundt 250 000 personer (rundt 1,25 %).^[9][10]

Fødselsraten er lav med 1,50 barn per kvinne. Innvandring økte befolkningen med nesten 1 % i 2007. Omtrent 77 000 av utenlandsk opprinnelse slår seg ned i Tsjekkia hvert år.

Arkeologiske utgravninger viser at det var menneskelige bosetninger i områdene i dagens Tsjekkia allerede i neolittisk tid. I løpet av det 3. århundre f.Kr. innvandret boiere til det tsjekkiske landskapet og bosatte seg i Böhmen, etterfulgt av de germanske markomanner- og kvaderstammene i det 1. århundre f.Kr.

Slavere (tsjekkiske stammer i Böhmen og vestslavere (moravere) i Mähren) innvandret til det tsjekkiske landskapet omkring år 400. På 800-tallet dannet disse folkegruppene Det mähriske riket som dekket det senere Tsjekkoslovakia, Ungarn og deler av Polen. Magyarer erobret rundt år 900 det slovakiske området og Slovakia forble en del av Ungarn til 1918.^[5] Ifølge historikeren Dušan Třeštík kom de første slavere gjennom Den mähriske porten, et dalområdet i Mähren i Tsjekkia, og i år 530 dro de videre inn i østlige Böhmen og langs elvene Elben og Vltava videre inn i midtre Böhmen. Det kom antagelig andre bølger av slaviske innvandrende fra sør i løpet av første halvdel av 600-tallet.

Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.

Begrepet sudettyskere ble brukt om tyskere som inntil slutten av andre verdenskrig bodde i Böhmen og Mähren, også langt utenfor det egentlige Sudetenland.^[11] Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fra det Přemyslidiske dynasti omkring år 1200.^[12] De hadde innvandret til området på 1400-tallet, og hadde dannet egne samfunnsstrukturer. De etnisk tyske beholdt blant annet tysk språk og unnlot å bruke eller lære seg tsjekkisk. Ved folketellingene, også under østerriksk styre, ble etnisitet avgjort ved morsmål eller dagligspråk (tysk: Umgangssprache).^[13][11]

Det tsjekkiske området var et selvstendig land til det ble fullt underlagt Habsburgmonarkiet etter Slaget på Det hvite berg. Etter oppløsningen av det tysk-romerske riket i 1806 ble området en del av Det østerrikske keiserrike.^[5]

De tysktalende var utover i middelalderen relativt mer velstående enn de mer tallrike tsjekkerne. På 1400-tallet spisset det seg til da Jan Hus forsøkte å reformere kirken i Böhmen. Hus protesterte blant annet mot kirkens salg av avlatsbrev og annet som Hus mente var verdslig korrupsjon. Han ble en helt i vanlige tsjekkeres øyne, mens tyskerne anså ham som en trussel. Hus ble i 1414 innkalt til Konsilet i Konstanz hvor han straks ble anklaget for kjetteri og deretter brent på bål. Henrettelsen skapte opprør i Böhmen og gjorde hans tilhengere, husittene, mer uforsonlige. Sigismund av Det tysk-romerske rike samlet en pavelig hær mot husittene som vant slag i 1420 og i 1422. Husittene ble styrket og invaderte Ungarn og tyske stater. Husittene begynte etterhvert å slåss innbyrdes og møttes i slaget ved Lipany (utenfor Český Brod) i 1434 der «taborittene» (folkehæren) ble utslettet. Georg av Podiebrad ble senere konge som den eneste husitt og den siste fra Böhmen.^[5]

De protestantiske adelsmenn i Böhmen ville ikke godta Ferdinand av Habsburg ved valget av konge i 1618. Protestene ledet til den andre defenestrasjonen da katolske embetsmenn ble kastet ut av vinduene i slottet i Praha. Embetsmennene landet mykt slik at de overlevde og kunne rapportere om opplevelsen i Wien. Defenestrasjonen regnes som innledningen til Tredveårskrigen. Den protestantiske bøhmiske hæren ble drevet på flukt i slaget på Det hvite berg i 1620. Habsburgerne var uforsonlige og ville utslette den bøhmiske protestantismen for godt og 26 protestantiske ledere ble torturert og henrettet foran rådhuset i Praha. Habsburgerne beslagla gods tilhørende den protestantiske adelen. Livegne og eiendomsløse ble konvertert med tvang til katolisismen og omkring 300 000 flyktet fra Böhmen for godt. Böhmen og Mähren ble etter dette «kronland» og var ikke lenger selvstendige stater (noe som varte til utgangen av første verdenskrig). Jesuittiske sensorer brente tsjekkiskspråklige bøker og tsjekkisk ble ikke lenger brukt som administrasjonsspråk.^[5]:50

Böhmen ble på 1800-tallet det viktigste industriområdet i habsburgernes rike. Særlig jern og stål, landbruksmaskiner, jernbanevogner, kjemikalier, våpen, glass og porselen var viktige industrigrener i Böhmen og Mähren.^[5]:53 I Østerrike-Ungarn var ⅔ av industrien i riket konsentrert i Böhmen og Mähren i tilknytning til rike forekomster av blant annet kull, sink og nikkel.^[5]:107

I 1848 var det et kortvarig opprør av arbeidere og studenter i Praha. Alfred I, Fyrste av Windisch-Graetz, den lokale østerrikske kommandanten, bombarderte byen som overga seg etter seks dager. Tsjekkisk språk ble forbudt i skoler og aviser. Komponistene Bedřich Smetana og Antonín Dvořák og deres musikk var viktige i den nasjonale bevegelsen. Da habsburgerne ble svekket i siste del av 1800-tallet krevde tsjekkerne større autonomi og fikk noen innrømmelser fra Wien, blant annet ble tsjekkisk språk gjeninnført i skolen og tillatt brukt i forvaltningen. Etter uro ble universitetet i Praha delt i et tysk og et tsjekkisk fakultet. Språkspørsmålet skapte stadige gnisninger mellom tsjekkisktalende og tysktalende (som utgjorde 30 % av befolkningen i Bøhmen).^[5]:54

Tsjekkiske soldater deltok i den svake østerrikske hæren under første verdenskrig. Jaroslav Hašek beskrev den håpløse situasjonen humoristisk i Den tapre soldat Švejk og hans eventyr i verdenskrigen. Da den tsjekkiske uavhengighetsbevegelsen ble støttet av de allierte dannet tsjekkiske krigsfanger en frivillig hær. Omkring 130 000 tsjekkiske og slovakiske soldater deltok på italiensk, fransk og russisk side. Under fredskonferansen etter sentralmaktenes sammenbrudd (Tyskland, Østerrike-Ungarn, Bulgaria og Det osmanske riket) ble landegrensene i Europa vidtrekkende endret og flere nye selvstendige stater ble opprettet, blant annet Tsjekkoslovakia og Polen. Østerrike og Ungarn ble adskilt og avga territorier til den nye republikken Tsjekkoslovakia.^{[14][5]:54-57}

Republikken Tsjekkoslovakia ble proklamert i 1918. Bakgrunn var første verdenskrig og oppløsningen av det habsburgske dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Under Fredskonferansen i Paris (1919) arbeidet Edvard Beneš for å få stormaktenes tilslutning til et stort territorium for den nye republikken.^[15] Sudettyskerne ville ha en autonom, tysk region, lagt inn under Østerrike. Republikkens territorium som inkluderte Sudetenland ble fastsatt ved Saint Germain-traktaten (1919).^[6][12]

Tsjekkoslovakia ble til på territorier avstått fra Østerrike (de historiske østerrikske landskapene Böhmen på 55000 km² og Mähren på 22 000 km², foruten en liten del av Schlesien på 4 400 km²) og fra Ungarn (området som utgjør dagens Slovakia, samt Rutenia som i dag er en del av Ukraina).^[6] Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Böhmen og Mähren.^[16] Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skillet mellom folkegruppene.^[17] Tsjekkoslovakias befolkning besto av 46 % etniske tsjekkere, 28 tysktalende, 13 % slovakiske, 8 % magyarer og 3 % rutenere. Tsjekkoslovakia ble dannet av 25 % befolkningen på 20 % av Østerrike-Ungarns areal, men ⅔ av industrien i det gamle riket havnet innenfor Tsjekkoslovakia. Industrien i Böhmen og Mähren var vesentlig for den økonomiske utviklingen i Tsjekkoslovakia. Tomáš Baťas skofabrikk ekspanderte internasjonalt og ble verdens ledende skoprodusent og sysselsatte på det meste 6 % av landets arbeidere. I fabrikkene i Mähren innførte Baťa mekanisert produksjon etter amerikansk mønster.^{[5]:57, 107} Den slovakiske delen hadde i 1000 år vært en del av Ungarn og var et relativt lite utviklet jordbruksland, mens den tsjekkiske delen hadde en sterk økonomi basert særlig på en velutviklet og eksportrettet industri. Mens Praha var et livlig kultursentrum, var Bratislava en stille provinsby.^[5]:104-107

I 1918 var det flere tysktalende enn etniske slovaker i Tsjekkoslovaka; en del av de tysktalende var dessuten jøder. Det var over 100 000 jøder i landet i mellomkrigstiden. Noen jøder regnet seg som etniske tyskere, mens mange regnet seg som etniske tsjekkere. For eksempel regnet Hermann Kafka, Franz Kafkas far, seg som tsjekker etter å ha vokst opp i overveiende tsjekkisk landsby.^[18]

Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for sudettyskerne som gjorde seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet var i 1929 det ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP) forbudt av myndighetene.^[11]

I 1930-årene ble Tsjekkoslovakia rammet av dårlige konjunkturer, og dette gikk særlig ut over de tyske områdene. Endringen medførte større oppslutning om det høyreradikale partiet, som nå het Det sudettyske partiet (SdP).Tsjekkoslovakias president Edvard Beneš forsøkte sammen med det sosialdemokratiske tyske partiet å bremse for høyrekreftene. I 1935 fikk SdP som var ledet av Konrad Henlein, bare to representanter færre enn Det tsjekkoslovakiske agrarpartiet. Heinlein gikk inn for full løsrivelse fra Tsjekkoslovakia.^[11]

Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi, og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til Folkeforbundet. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia, både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren og fordi områdene var økonomisk og militært viktige.^[19]

Tsjekkoslovakia ble dannet av områder som tidligere lå under Østerrike og Ungarn, og disse områdene hadde ulikt lovverk. Frem til rundt 1950 ble lovverket kodifisert og samordnet for å skape rettsenhet.^[6]:317

Münchenavtalen ble 30. september 1938 inngått mellom Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia. Avtalen medførte at Sudetenland med omkring 40 % av Böhmens og Mährens areal ble overtatt av Tyskland. Området som ble overført til Tyskland hadde 2,8 millioner tysktalende og 700 000 tsjekkisktalende innbyggere. Omkring 440 000 tysktalende befant seg i områdene som fortsatt ble kontrollert av Tsjekkoslovakias regjering.^[12]

Beneš gikk av som president 5. oktober 1938 etter tysk press og gikk i eksil i London. I mars 1939 ga president Emil Hácha etter for tysk press og den slovakiske delen av republikken ble skilt fra Böhmen og Mähren, som Tyskland straks okkuperte og opprettet Riksprotektoratet Böhmen-Mähren.^[20][21][22] Mange etniske tsjekkere ble fordrevet fra det annekterte Sudetenland.^[17] Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen.^[12]

I 1939 tok Hitler kontroll over resten av Böhmen og Mähren utenom Sudetenland, og opprettet et «riksprotektorat» for området. Sudettyskernes ledere ønsket okkupasjonen velkommen og mange etniske tyskere medvirket til okkupasjonsmaktens brutale styre.^[23][24][25] Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS). Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend.^[12] Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske Karl Hermann Frank.^[16] Befolkningen bygget opp et intenst hat mot alt og alle som var tysk.^[26][27]

Den tyske diplomaten Konstantin von Neurath var «riksprotektor» fra 15. mars 1939. Den tsjekkiske våpenindustri var viktig for tysk krigføring.^[28] I 1941 ble SS-offiseren Reinhard Heydrich stedfortreder for Neurath.^[11][29] Tsjekkoslovakia sto til sammen for 10 % av industriproduksjonen under tysk kontroll.^[15] Heydrich styrte landet med jernhånd og det ble innført unntakstilstand, der 4 000 til 5 000 mennesker ble arrestert og 400 henrettet under Heydrichs styre.^[25] Omkring 90 % av jødene og 50 % av romanifolket ble deportert til utryddelsesleirer av okkupasjonsmakten.^[26] I 1939 bodde 118 000 jøder i landet; av disse ble 78 154 ble drept av okkupasjonsmakten.^[25] Tsjekkoslovakia opplevde mindre materielle tap enn andre østeuropeiske land i løpet av krigen.^[30] Hitlers ide om å fordrive tsjekkere fra Böhmen-Mähren ble ikke iverksatt.^[31]

Heydrich døde etter attentat 27. mai 1942, noe som medførte omfattende represalier. Blant annet ble landsbyen Lidices 192 voksne menn henrettet, kvinner og barn ble deportert og landsbyen ble revet.^[25] Gjengjeldelsesaksjonen mot Lidice ble godt kjent i vesten.^[15]

President Edvard Beneš befant seg under det meste av krigen i eksil i London. Beneš fortsatte sin ledelse med grunnlag i vide fullmakter frem til 28. oktober 1945 da den midlertidige nasjonalforsamlingen overtok lovgivningsmyndigheten.^[32] Tsjekkoslovakia ble i 1945 gjenopprettet innenfor grensene fra før Münchenavtalen (med unntak av Karpato-Ruthenia som ble overført til Sovjetunionen/Ukraina).^[33][34] På slutten av krigen kontrollerte Sovjetunionen i realiteten store deler av Tsjekkoslovakia med unntak av den vestligste delen av Böhmen som ble befridd av USA.^[24]

Etter Slaget om Berlin var Böhmen og Mähren fortsatt kontrollert av store tyske styrker. De første dagene i mai 1945 rykket flere millioner soldater fra den røde armé sørover fra Berlin og Dresden mot Praha og nordvestover gjennom Mähren mot Praha (Brno ble befridd 26. april). Planen var å omringe Praha og hindre gjenværende tyske soldater i å overgi seg til amerikanske styrker i vest.^[35] Kampen om Praha og det sentrale Böhmen var de siste store krigshandlingene i Europa og pågikk 5.–11. mai, til dels etter at Tyskland hadde kapitulert 8. mai. Slaget ble utkjempet samtidig med et større folkelig opprør i Praha fra 5. mai.^[36]

Tre millioner tysktalende tsjekkoslovaker, bosatt i Sudetenland og tyske språkøyer ellers i landet, ble tvunget ut av Tsjekkoslovakia, og ble deportert til Tyskland og Østerrike etter krigen. Etter at fordrivelsen av etnisk tyske ble avsluttet i 1948 var ambisjonen å «homogenisere» befolkningen, inkludert de gjenværende tysktalende, til en felles kultur med minst mulig spor av det tyske.^[33][17][37] Over hele landet ble spor av tysk fortid fjernet så mye som mulig, inkludert navn på gater, byer og steder.^[27] Områdene tømt for etnisk tyske ble befolket av personer fra andre deler av Böhmen og Mähren og fra områder lenger øst.^[38] Flere hundre tidligere sudettyske landsbyer i grenseområdet ble jevnet med jorden etter at kommunistene kom til makten i 1948.^[39] I 1950 var andelen tsjekkere og slovaker i Sudetenland 94 %, mot 68 % før krigen. Hovedstaden Praha ble endret fra å en etnisk svært blandet by av tsjekkere, etnisk tyske og jøder før krigen, til å bli en nesten ren tsjekkisk by.^[27]

Fordrivelsen har vært et politisk tema i Forbundsrepublikken Tyskland siden. Fordrivelsen var lenge et vesentlig problem i relasjonen mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia, og de juridiske forholdene måtte avklares før Tsjekkia gikk inn i EU.

Etter andre verdenskrig ble Tsjekkoslovakia gjenopprettet innenfor grensene før Münchenavtalen, men måtte avstå Ruthenia til Sovjetunionen.^[5]:58 Etter krigen nærmet Tsjekkoslovakia seg Sovjetunionen utenrikspolitisk som følge av Frankrikes og Storbritannias unnfallenhet overfor Tyskland under Sudetenkrisen.^{[trenger referanse]} Ved parlamentsvalget våren 1946 fikk kommunistene 38 prosent av stemmene, og sammen med demokratene tok de halvparten av mandatene. Kommunistenes leder, Klement Gottwald, ble statsminister.

I februar 1948 tok kommunistpartiet over makten i landet gjennom et statskupp støttet av Sovjetunionen, som gjorde landet om til et kommunistdiktatur. Utenriksminister Jan Masaryk ble funnet under et vindu i mars 1948, offisielt selvmord, men trolig drap (den tredje defenestrasjonen). Edvard Beneš ble presset til å trekke seg som president i juni 1948.^[5]:58 Gjennom en ny forfatning den 9. juni 1948 ble Tsjekkoslovakia utropt til «folkedemokrati» med to likeverdige nasjoner, tsjekkere og slovaker. Slovakia fikk et eget lovgivende nasjonalråd.^[6]:317 Det kommunistiske partiet fikk «en ledende rolle», hvilket betydde at demokratiske valg ble avskaffet og økonomien ble sentralstyrt.^[6]:317 Gottwald styrte landet med jernhånd, hvor han internerte omkring 130 000 mennesker og drepte over 300 gjennom henrettelser eller i fengsler og leire.^{[trenger referanse]} Rudolf Slánský og ti andre fremtredende partifunksjonærer ble henrettet etter oppdiktede anklager.^[5]:58

Etter Gottwalds død i 1953 fortsatte det kommunistiske diktaturet. Som i de andre østeuropeiske land på den tiden hadde partiet kontroll over det offentlige liv: Partiet hadde regjeringsmakten, styrte økonomien, styrte utdanningssektoren og massemediene, sensurerte litteraturen, og fordelte jobber og privilegier. De viktigste stillingene ble tildelt personer som hadde gjort seg fortjente gjennom lojalitet til partiets linje.^[5]

På begynnelsen av 1960-årene hadde Tsjekkoslovakias økonomi stagnert og den industrielle veksten var en av Europas laveste.^{[trenger referanse]} I kommunistpartiet vokste det frem kritikk mot den økonomiske sentralstyringen. Førstesekretær Antonín Novotný og hans tilhengere ble utfordret høsten 1967 av den slovakiske partisekretæren Alexander Dubček. Dubček, som hadde vokst opp i Sovjetunionen, utmanøvrerte Novotný og ble ny førstesekretær den 5. januar 1968. Ludvík Svoboda (som hadde blitt drevet ut tidlig i 1950-årene) erstattet Antonín Novotný som president.^[5]

I løpet av våren 1968 begynte Dubček å reformere det kommunistiske diktaturregimet i den såkalte Prahavåren, pressesensuren ble avskaffet og det ble mulig å kritisere forholdene i nabolandene. Dubček snakket om «sosialisme med et menneskelig ansikt». Det ble forsamlings- og talefrihet, bedriftene skulle i større grad få styre seg selv, og grunnloven skulle etter planen revideres. Natten mellom 20. og 21. august 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av styrker fra Polen, Ungarn, Bulgaria og Sovjetunionen.^[5] Dubček ble arrestert og de utenlandske troppene ble møtt av passiv motstand. Dubček ble tvunget til å gå av den 17. april 1969 og ble erstattet av Gustáv Husák. En stor del av de som hadde støttet Praha-våren mistet partimedlemskapet og mistet sine stillinger, flere tusen lærere, advokater, journalister og andre mistet jobbene sine og måtte nøye seg med ufaglært, manuelt arbeid som fyrbøtere eller vaskehjelper. I oktober 1969 ble grunnloven endret slik at Tsjekkoslovakia ble en to-nasjonal forbundsstat der tsjekkere og slovaker skulle dele makten likeverdig med hvert sitt nasjonalråd og en felles nasjonalforsamling. Nasjonalforsamlingens lavere kammer (folkets hus) var sammensatt av ⅔ tsjekkere og ⅓ slovaker, mens det høyere kammeret (nasjonenes hus) hadde like mange representanter av hver. Et investeringsprogram ble iverksatt for å bringe Slovakia opp på samme økonomiske nivå som de tsjekkiske områdene. De tsjekkiske områdene sto i 1980-årene fortsatt for 80 % av industriproduksjonen i Tsjekkoslovakia.^[5]:106-107 På begynnelsen av 1970-årene ble hele samfunnet rensket for reformister. All form for opposisjon og motstand ble slått ned. Gjennom en forbedret økonomisk utvikling håpet man at motstanden skulle forsvinne, industriarbeidere fikk økt lønn, men oljekrisen i 1973 gjorde at de økonomiske problemene var åpenbare.

I 1977 ble Charta 77 grunnlagt og Václav Havel, Jan Patočka og Jiří Hájek ble valgt til talsmenn. Charta 77 strebet etter et samfunn hvor sivile lover og menneskerettigheter ble respektert. Det hemmelige politiet overvåket medlemmene, og Havel ble arrestert noen dager senere. Myndighetene trakasserte medlemmene, og mellom 1977 og 1980 ble 61 av Charta 77s medlemmer dømt til fengsel.

På slutten av 1980-årene begynte generalsekretær for det sovjetiske kommunistpartiet Mikhail Gorbatsjov å vise interesse for reformer da det snart ble klart at den gamle politikken var over. Inspirert av dette og av Solidaritet i Polen begynte demonstrasjoner mot kommuniststyret i 1988, som fortsatte med økt styrke i 1989. Den såkalte fløyelsrevolusjonen begynte den 16. november med en fredelig studentdemonstrasjon i Bratislava. Dagen etter ble en annen fredelig studentdemonstrasjon i Praha slått hardt ned av politiet. Demonstrasjonene økte i antall og omfang sammen med en totimers generalstreik den 27. november. Den 20. november var antallet demonstranter steget til anslagsvis 500 000. Dette presset, sammen med presset fra andre kommunistiske styrers fall rundt omkring i Europa, førte til at det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet avskaffet artikkel 4 i forfatningen den 29. november, og kommunistpartiets maktmonopol ble fjernet. I desember ble en samlingsregjering med representanter fra opposisjonen og allmenne valg ble utlyst. Den 29. desember 1989 ble Václav Havel valgt til president.

De første frie valgene i Tsjekkoslovakia siden 1946 foregikk i juni 1990 uten problemer og med mer enn 95 % valgdeltagelse. Ved 1992 ble Slovakias krav om større selvstyre blokkert i regjeringen. Føderalister som Havel var ikke i stand til å stoppe utviklingen mot et brudd mellom de to nasjonene Tsjekkia og Slovakia, og i juli gikk han av. I løpet av den siste halvdelen av 1992 ble det oppnådd enighet om at de to nasjonene skulle gå hver sin vei i slutten av året.

Medlemmene i Tsjekkoslovakias parlament var delt langs nasjonale skillelinjer og var knapt i stand til å samarbeide nok til å godkjenne loven som delte de to nasjonene. Den 1. januar 1993 ble de to republikkene Tsjekkia og Slovakia opprettet samtidig. Forholdet mellom de to nasjonene, til tross for en del strid om deling av regjeringseiendom og styringen av grensen, har vært fredelig. Begge statene ble anerkjent av USA og de europeiske statene.

Tsjekkia har utført økonomiske reformer som rask privatisering og flat skatt, og Tsjekkias økonomi er blitt en av de mest robuste i Sentral-Europa. I 1991 ble Tsjekkoslovakia medlem av Visegrádgruppen (Visegrádská skupina), og fortsatte deres medlemskap etter Tsjekkoslovakias oppløsning til Tsjekkia og Slovakia.

Den 12. mars 1999 ble Tsjekkia fullt medlem av NATO.

Landet avviklet obligatorisk førstegangstjeneste i 2004. Det er frivillig førstegangstjeneste for menn og kvinner mellom 18 og 28 år.^[40]

I en folkeavstemning i 2003 stemte tsjekkerne så for medlemskap i EU, som Tsjekkia ble et fullverdig medlem av 1. mai 2004.

Beneš-dekretene og fordrivelsen av etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia etter andre verdenskrig var et vanskelig tema i relasjonen mellom Tyskland og Tsjekkia.^[24] I 1997 undertegnet den tyske og den tsjekkiske regjeringen en erklæring, der det blant annet het at «The Czech side regrets that, by the forcible expulsion and forced resettlement of Sudeten Germans from the former Czechoslovakia after the war as well as by the expropriation and deprivation of citizenship, much suffering and injustice was inflicted upon innocent people, also in view of the fact that guilt was attributed collectively.»^[41] I erklæringen beklaget ikke Tsjekkia selve fordrivelsene, bare den lidelsen det medførte og de overgrepene som skjedde. Tsjekkia mener landet har avsluttet saken med denne erklæringen.^[24] I erklæringen sto det også: "The German side is conscious of the fact that the National Socialist policy of violence towards the Czech people helped to prepare the ground for post-war flight, forcible expulsion and forced resettlement."^[42] I forbindelse med EUs østutvidelse forlangte blant annet regjeringene i Ungarn, Østerrike og Bayern at opphevelsen av dekretene måtte være en forutsetning for å ta opp Tsjekkia og Slovakia som medlemmer.^[43][44] På slutten av 1990-årene var det anstrengte diplomatiske forhold mellom Tsjekkia og Østerrike på bakgrunn av fordrivelsene og dekretene. Etter at Østerrike ble medlem av EU kunne landet blokkere Tsjekkias inntreden, men unnlot bruke misnøye med Tsjekkias håndtering av saken som grunn til blokkere medlemskap. Tyskland ønsket ikke å blokkere Tsjekkias medlemskap på dette grunnlaget.^[24]

Før Tsjekkias inntreden i EU i 2004 ble det stilt spørsmål om dekretene var til hinder for medlemskap. Ethvert medlem kunne legge ned veto mot Tsjekkias inntreden. Det var særlig ni av dekretene som i den forbindelse ble fremhevet som mulige hindre. Det dreide seg om dekret nr. 5, 12, 28 og 108 som gjaldt konfiskasjon av eiendom, nr 33 som gjaldt statsborgerskap og 16, 138, 71 og 115 som gjaldt strafferett og prosedyre.^[45] De tre juristene Jochen A. Frowein, Ulf Bernitz og Lord Kingsland utredet i 2002 saken på oppdrag fra EU-parlamentet. De var ikke enige på alle punkt, men avga en felles uttalelse.^[45]

I 1945 behandlet Tsjekkoslovakia borgere av Liechtenstein som tyske borgere og beslagla deres eiendom. Fyrsten anså beslagene av hans eiendommer i Tsjekkoslovakia som ulovlige og har opprettholdt kravet overfor Tsjekkia. Tsjekkia aksepterte krav fra Sveits (som også var nøytralt), men avvist krav fra Liechtenstein.^[46] I forbindelse med forhandling om utvidelse av EØS-avtalen uttrykte Liechtenstein en anerkjennelse av Tsjekkia og Slovakia, mens disse to ikke entydig hadde anerkjent Liechtenstein som uavhengig stat.^[47] Liechtenstein unnlot som et av få land å anerkjenne Tsjekkia da republikken ble opprettet i 1993. Tsjekkia uttrykte anerkjennelse av Liechtenstein i 2003. I 1992-1993 uttrykte Slovakia og Liechtenstein intensjoner om gjensidig anerkjennelse.^[48]

I 2009 fikk Liechtenstein diplomatiske forbindelser med Slovakia og Tsjekkia for første gang siden 1939.^[46][49] Liechtenstein nektet i oktober 2003 å åpne for å utvide EØS til også å omfatte Tsjekkia og Slovakia på grunn av den historiske konflikten. Etter å ha blokkert utvidelsen av EØS i tre uker signerte likevel Liechtenstein i november 2003.^[50] Etter andre verdenskrig ble eiendommer tilhørende den tysktalende minoritet i Tsjekkoslovakia beslaglagt. Blant de berørte var medlemmer av Liechtensteins fyrstefamilie og andre liechtensteinere. Tsjekkoslovakia anerkjente ikke Liechtenstein som stat i 1945 og betraktet fyrstefamiliens eiendommer som privat eiendom tilhørende tyskere. Etter dette hadde ikke Liechtenstein og Tsjekkoslovakia diplomatiske forbindelser. Liechtenstein ønsket å bruke EØS-utvidelse til å presse de to andre til å endre tidspunktet for historisk anerkjenning.^[51][52] Liechtenstein hadde i 2003 ikke diplomatiske forbindelser med Tsjekkia og Slovakia.^[53]

Tsjekkias president er statsoverhode, men har liten formell makt. Presidenten velges ved direktevalg siden 2013. Før 2013 ble statoverhode valgt av nasjonalforsamlingen.^[54] Presidenten foreslår høyesterettsdommere, kan utskrive nyvalg under gitte betingelser, og har utsettende veto.

Statsministeren utpekes av presidenten, men velger selv sin regjering. Statsministeren har langt mer makt enn presidenten, både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk.

Parlamentet (Parlament České republiky) har to kamre. Deputertkammeret, Poslanecká sněmovna, velges for fireårsperioder og har 200 medlemmer. Senatet har 81 medlemmer, der senatorene sitter i seks år. En tredjedel av Senatet byttes ut annethvert år, og senatorene velges i enkeltmannskretser.

Tsjekkias høyesterett velges av presidenten med Senatets godkjennelse. Høyesterett har 15 medlemmer, som sitter i ti år.

Siden 1. januar 2000 har Den tsjekkiske republikk bestått av 14 regioner (i henhold til Tsjekkias lov 129/2000 o krajích (om regioner), som erstattet den gamle paragraf 1/1993 i Tsjekkias konstitusjon o Vyšších územně správních celcích (om høyere geo-administrative enheter)). Den tsjekkiske republikk består av tretten kraj (vanligvis oversatt med region) og en hovedstad (hlavní město; som har status som kraj). De gamle 73 distrikter (okresy, entall okres) eksisterer fortsatt og har ulike deler av statsadministrasjonen, slik som det juridiske systemet.

De viktigste jordbruksområdene er elvedalene og flatbygdene i Mähren. Det blir særlig dyrket hvete, poteter, sukkerroer, frukt og humle. Jordbruket var tvangskollektivisert etter 1948, men er siden 1989 privatisert. Det er melkeproduksjon og meierier i vest, svineavl i øst. Nest etter DDR var Tsjekkoslovakia den mest industrialiserte stat i Østblokken. Industrien er eksportrettet: stål, verkstedprodukter (Škoda-verkene), sko, tekstiler, glass, trevarer m.m. Den tsjekkiske delen stod for nesten 75 % av Tsjekkoslovakias BNP og 80 % av dens eksport.

Industrien i Böhmen og Mähren var også før kommunisttiden utviklet og høyt spesialisert og eksportrettet. Forekomster av kull, jern og andre metaller la fra rundt 1870 grunnlaget for omfattende industriutvikling. Før andre verdenskrig var det tsjekkiske området blant de 10 mest industrialiserte i verden, og ble senere hengende etter de vestlige landene. Tekstil og konfeksjon (ull, lin og bomull), næringsmidler særlig øl og sukker. Glass- og keramikkindustrien har lange tradisjoner og er internasjonalt anerkjent.^[6]:316 Kullforekomstene i Böhmen og Schlesien dannet grunnlag for Tsjekkias store jern- og maskinindustri med tyngdepunkt i Praha, Plzeň (særlig Škoda-verkene, i sin tid en av Europas største industribedrifter), Ostrava og Brno. Større industribedrifter ble nasjonalisert etter andre verdenskrig. Den slovakiske delen av Tsjekkoslovakia ble industrialisert i et storstilt program iverksatt av kommunistregimet etter andre verdenskrig.^[5][6]:317

Frihavnen Moldauhafen i Hamburg er Tsjekkias eneste havn ved et hav.

Elben og Moldau har skipstrafikk med stor varetransport.^[6]:317

• Pressefrihedsindeks: Rangert som nummer 19 av 167 land.

Den husittiske kirken la stor vekt på kirkesang og -musikk noe som medvirket til utvikling av musikklivet i landet fra middelalderen av. Hoffet i Praha under Rudolf II knyttet til seg ledende musikere som Gallus og Hassler. En tsjekkisk musikkskole ble etablert i Praha på 1600-tallet. Landets mest kjente komponister på 1700-tallet var František Xaver Dušek (1731-1799) og Jan Antonín Koželuh, Dušek var en venn av Mozart. Don Giovanni av Mozart ble uroppført i Praha. Jan Stefan forsøkte på 1800-tallet å skape et nasjonalt lyrisk drama.František Škroup (1801-1862) skrev nasjonalsangen Kde domov můj sammen med Josef Kajetán Tyl. På slutten av 1800-tallet vokste det frem en egen nasjonal musikk i landet blant annet med Bedřich Smetana som grunnla tsjekkisk opera med inspirasjon fra landets folkemusikk. Antonín Dvořák er kjent for sine slaviske danser, symfonier og kammermusikk. Leoš Janáček er en særpreget komponist av en senere generasjon.^[6]:329

Kristendommen ble først utbredt av de såkalte slavernes apostler brødrene Kyrill og Methodios på 800-tallet (fra Bysants og knyttet til Den ortodokse kirke). Den greske liturgien ble snart erstattet av den latinske. Latin ble brukt i middelalderen i kirken, i skolen og i offentlig virke. Tsjekkisk språk ble fra rundt år 1300 tatt i bruk i kirkene blant i salmesang. Enkelte verdslige verk ble skrevet på eller oversatt til tsjekkisk i middelalderen. Universitetet i Praha ble etablert i 1348 under Karl IV som støttet rettsvitenskap og historiefaget. Tomáš Štítný ze Štítného var den fremste prosaskribent før Jan Hus og medvirket til den tsjekkiske reformasjonen i en tidlig fase. Hus' religiøse reform hadde vidtrekkende betydning og Hus hadde stor påvirkning på det tsjekkiske språket ved å gjøre dialekten i Praha til skriftspråk og innføring av diakritiske tegn. Brødremenigheten sto på 1500-tallet i spissen for det tsjekkiske kulturlivet med boktrykking, skoleverk og historieskriving. Under ledelse av biskop Jan Blahoslav ble Bibelen oversatt til tsjekkisk i form av Bible kralická (1588).^[6]:320

Trettiårskrigen gikk hardt utover Böhmen. Etter Slaget på Det hvite berg (1620) ble tsjekkisk kulturliv lenge undertrykket av det katolske keiseren. Jan Amos Komensky (kjent som Comenius) gikk i landflyktighet der han hadde fikk stor betydning som filosof og pedagog. Comenius skrev på både latin og tsjekkisk. Ved midten av 1700-tallet, da «den tsjekkiske renessansen» begynte, var tsjekkisk språk nesten forsvunnet i byene og blant adelen. Språkforskerne Josef Dobrovský og Josef Jungmann (1773-1847) var sentrale nasjonale oppvåkningen.^[6]:320-322

Kutná Hora og 40 andre byer beskyttes av myndighetene som kulturarv. Landet har rundt 3000 borger og slott som staten har tatt ansvaret for. Sentrum av Praha har særlig stor konsentrasjon historiske minnesmerker. Praha er i stor grad resultat av byggearbeider igangsatt av Karl IV av Det tysk-romerske rike som også var bøhmisk konge. Karl IV ønsket å gjøre Praha til den fineste hovedstad i Europa og for sysselsette befolkningen. Han etablerte også Karlsuniversitetet. Böhmens sterke økonomi i middelalderen trakk til seg tyske kjøpmenn og Praha ble en like mye tysktalende som tsjekkisk by.^[5]

Antonín Dvořák og Bedřich Smetana fra Böhmen, samt Leoš Janáček fra Mähren regnes Tsjekkias viktigste komponister. De virket i den nasjonalistiske perioden og brukte musikken til å skildre folk og natur i hjemlandet. Janáček samlet folkesanger fra Mähren og brukte disse som grunnlag for egen musikk.^[5]:63

Tsjekkisk er et vestslavisk språk og nært beslektet og innbyrdes forståelig med slovakisk. I Mähren danner tsjekkisk og slovakisk et dialektkontinuum uten skarp grense. Tsjekkisk har et rikt utviklet kasussystem og verb med tempus (tid) og aspekt. Betoningen i uttale ligger alltid på første stavelse. Tsjekkisk skiller seg fra slovakisk ved progressiv omlyd der u etter bløt konsonant har blitt til i, feks tsjekkisk lid og slovakisk lud. Tsjekkisk skrives med latinske bokstaver med diakritiske tegn (innført av Jan Hus) for lyder det latinske alfabetet mangler tegn for. Den særegne lyden ř (som i Dvořák) er en mellomting mellom norsk r og sj.^[5][6]:319

Øl er den mest populære alkoholholdige drikken, mens vin er mest populært i Sør-Mähren.^[5]

Som en del av overvåkning av miljøgifters påvirkning på befolkningsens helse i Tsjekkia, ble nivået av PCB, PCDD og PCDF undersøkt i menneskelig fettvev (n=61) på bakgrunn av høy eksponering i fortiden ^[57]. Alderen var signifikant korrelert med konsentrasjonene av giftstoffene.

*signifikans p<0.05.

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Kroměříž slott
• Gamlebyen i Český Krumlov
• Gamlebyen i Praha
• Gamlebyen i Telč
• Holašovice
• Hellige Treenighetsøylen i Olomouc
• Gamlebyen i Kutná Hora
• Lednice–Valtice kulturlandskap
• Litomyšl slott
• Pilegrimskirken til Jan av Nepomuk i Žďár nad Sázavou
• Villa Tugendhat i Brno
• Det jødiske kvarter og St. Procopius' Basilikaen i Třebíč
• Europas store kurbadsteder – grenseoverskridende oppføring som omfatter Karlovy Vary, Františkovy Lázně og Mariánské Lázně i Tsjekkia sammen med Spa i Belgia, Vichy i Frankrike, Montecatini Terme i Italia, Bath i Storbritannia, Bad Ems, Baden-Baden og Bad Kissingen i Tyskland og Baden bei Wien i Østerrike – 2021

• Urbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i Europa
• Erzgebirge/Krušnohoří gruveregion
• Avl og trening av seremonielle vognhester på Kladruby nad Labem

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2005 – Slovácko verbunk - dans for gutter og menn.
• 2010 – Fastelavnsprosesjoner i Hlinecko området
• 2016 – Falkoneri
• 2018 – Blaudruck/Modrotisk/Kékfestés/Modrotlač, farging/trykking med indigofarge
• 2020 – Håndlaget juletrepynt av blåste glassperler

• Douglas, R.M. (2012). Orderly and Humane: The Expulsion of the Germans after the Second World War. (på engelsk). New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 978-0300198201. 

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Czech Republic – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Česko – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Statistikk og andre data om Tsjekkia i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• Pictures from Czech
• Czech Republic Pictures
• Czech Republic Map Arkivert 21. desember 2004 hos Wayback Machine.
• interaktivt Tsjekkia kart
• norsk-tsjekkisk ordbok
• Unesco - Tsjekkias historie