Tsjekkisk litteratur

Tsjekkisk litteratur er litteraturen i de historiske landskapene Böhmen, Mähren og den tsjekkisk-talende del av Schlesien (idag en del av Tsjekkia, tidligere Tsjekkoslovakia). Dette betyr oftest litteratur skrevet av tsjekkere, på tsjekkisk, skjønt kirkeslavisk, latin og tysk også ble brukt, for det meste i de tidligste periodene. Moderne forfattere fra det tsjekkiske området, som skrev på andre språk (for eksempel tysk), regnes som regel for seg, og verkene deres eksisterte vanligvis parallelt med den tsjekkisk-språklige litteraturen, uten gjensidig påvirkning. Slik faller f. eks. Franz Kafka, som skrev på tysk (skjønt han forstod tsjekkisk), inn under den østerrikske litteraturen, selv om han levde i Tsjekkia.

Tsjekkisk litteratur inndeles i flere hovedperioder: middelalderen, den hussittiske perioden, re-katoliseringen og barokken, opplysningstiden og den tsjekkiske oppvåkningen på 1800-tallet, avant-garden i mellomkrigstiden, årene under kommunismen og Våren i Praha, og litteraturen i Tsjekkia etter kommunismens fall.

Litteraturen i de tsjekkiske områdene oppstod på 700-tallet e.Kr., i kongedømmet Stor-Mähren. Helgenene Kyrillos og Methodios, som ble sendt av den bysantinske keiser Mikhael III for å fullføre kristningen av kongedømmet, skapte det første skrevne slaviske språk, kirkeslavisk, som ble skrevet med det glagolittiske alfabetet. Deres oversettelser av latinsk liturgi til slavisk er den eldste overlevende litteratur i de tsjekkiske områdene.

Etter Stor-Mährens undergang på slutten av 800-tallet, vendte Böhmen seg politisk og kulturelt fra Bysants til Roma. Man vet lite om de to neste århundrenes litterære utvikling, for selv om det finnes fragmenter av verker fra denne tiden, er mange simpelthen sitater fra verker man kjenner fra andre steder. Ved slutten av årtusenet hadde latinen fortrengt kirkeslavisk som offisielt liturgi- og kulturspråk i Böhmen og Mähren, og de kulturelle kontaktene vendtes fra øst mot vest. Christians legende (Vita et passio sancti Venceslai et sanctae Ludmilae aviae eius), skrevet på latinske vers i annen halvdel av 900-tallet, en beskrivelse av helgenene Ludmilas og Wenceslas' liv, er det fremste bevarte verket fra denne perioden, men dets ekthet er omstridt.

I Böhmen under Přemysl-dynastiet på 1100- og begynnelsen av 1200-tallet, er alle bevarte verker skrevet på latin. Historiske krøniker og helgenbeskrivelser utgjør mesteparten av de bevarte verkene. De böhmiske helgenbeskrivelsene konsentrerer seg utelukkende om böhmiske helgener (Ludmila, Wenceslaus, Procopius, Kyrillos, Methodios og Adalbert), skjønt tallrike legender om böhmiske helgener også ble skrevet av utenlandske forfattere. Den viktigste krøniken fra denne perioden er Chronica Boemorum av Kosmas. Dette verket ble oppdatert og utvidet av flere forfattere i løpet av 1200- og 1300-tallet.

I løpet av første del av 1200-tallet utvidet Přemysl-dynastiets konger sin politiske og økonomiske innflytelse vestover, og kom i kontakt med kongedømmene i Vest-Europa. Kulturutvekslingen åpenbarte seg i litteraturen gjennom innførelsen av den tyske hoffpoesien, kalt «Minnesang», i annen halvdel av 1200-tallet. Etter mordet på Wenceslas III og de følgende urolighetene i 1306, vendte imidlertid den böhmiske adelen seg vekk fra den vestlige kulturen og så etter litteratur på morsmålet. Til tross for dette vedvarte tysk som et viktig litteraturspråk i Böhmen inntil 1800-tallet. Den nye litteraturen på tsjekkisk bestod i stor grad av to slags episk diktning: legenden og riddereposet, begge basert på apokryfiske fortellinger fra Bibelen, samt tidligere perioders helgenbeskrivelser. Den tsjekkiske prosaen ble også først utviklet i denne perioden: administrative og didaktiske tekster, som nødvendiggjorde utviklingen av et mer omfattende og spesialisert ordforråd; de første tsjekkisk-latinske ordbøkene stammer fra denne perioden. Omfattende krøniker, slik som Dalimils krønike Chronicon aulae regiae er de mest iøynefallende eksemplene, og det ble også skrevet kunstnerisk prosa (f. eks. Smil Flaška z Pardubic og Johannes von Saaz).

Den husittiske revolusjonen på 1400-tallet dannet et brudd i den tsjekkiske litteraturutvikling, og danner sin egen historie innenfor tsjekkisk litteratur. Denne litteraturens hensikt synes i hovedsak å ha vært å utbre og å argumentere for en religiøs lære. Dens form var for det meste prosaen. Jan Hus' teologiske verker dukket opp ved begynnelsen av 1400-tallet; han skrev først på latin, senere på tsjekkisk. Denne splittelsen vedvarte gjennom mye av den senere perioden: til diktning og intellektuell prosa bruktes for det meste latin, mens folkelig prosa ble skrevet på tsjekkisk eller tysk. Hus' skrifter konsentrerer seg om tekniske, teologiske spørsmål, men han utgav også noen av sine tsjekkiske prekener og formet ortografiske og grammatiske regler som skulle komme til å brukes til å danne grunnlaget for moderne tsjekkisk på 1600- og 1700-tallet. Bare fragmenter er tilbake av den radikale taborittenes litterære verker – disse var for det meste latinske forsvarsskrifter for taborittenes lære (Mikuláš Biskupec z Pelhřimova, Petr Chelčický). Generelt avvek de hussittiske skriftene fra den foregående perioden ved deres fokus på sosiale spørsmål – de henvendte seg til under- og den lavere middelklassen. Det ble også skrevet verker som forsvarte katolisismen og angrep hussittene, for eksempel verkene av Jan Rokycana. Den hussittiske perioden utviklet også de første tsjekkiske salmer til erstatning for latinske hymner og latinsk liturgi, f. eks. Jistebnický kancionál.

Etter valget av Georg av Poděbrady til den tsjekkiske tronen ved avslutningen av hussitterkrigene, slo en ny kulturell bølge inn over Böhmen. Humanismen så et ideal for litteraturen og kulturen i antikkens klassikere. Hovedtrekket i denne periodens litteratur er konkurransen mellom katolikkene, som skrev på latin (f. eks. Bohuslav Hasištejnský og Jan Dubravius) og protestantene, som skrev på tsjekkisk (f. eks. Viktorin Kornel z Všehrd og Václav Hájek). På samme tid gjorde Gutenbergs trykkpresse bøker og pamfletter mer tilgjengelige, hvilket kom til å endre litteraturens status i samfunnet.

De tsjekkiske protestantenes nederlag i slaget ved Bílá hora kom til å ha stor påvirkning på den tsjekkiske litteraturens utvikling. Den sterke re-katoliseringen og fortyskningen av Böhmen og de påfølgende konfiskasjonene og fordrivelsene så å si utryddet den protestantiske middelklassen og splittet litteraturen i to: den hjemlige katolske og den protestantiske emigrant-grenen. I motsetning til andre europeiske land på samme tid, var ikke den tsjekkiske adelen del av det litterære publikum, og denne splittelsen førte til stillstand i den tsjekkiske barokk-litteraturen, sett i forhold til andre land, spesielt i sjangrene som ble skrevet for de adelige hoffene. Den tsjekkiske barokk-litteraturens største personlighet er Comenius, som tilbragte sin ungdom i Böhmen, men senere ble tvunget i eksil. Han var pedagog, teolog, undervisningsreformator og filosof; verkene hans omfatter grammatikker, teoretiske avhandlinger om undervisning og teologiske arbeider. Ved hans død i 1670 forsvant så å si den protestantiske litteraturen på tsjekkisk. De katolske barokk-verkene er av to slags: religiøs diktning (f. eks. Adam Michna z Otradovic, Fridrich Bridel og Václav Jan Rosa) og religiøs prosa (homilier, helgenbeskrivelser, og historiske beretninger som av Bohuslav Balbín).

På slutten av 1700-tallet gjennomgikk de böhmiske områdene store forandringer – Habsburg-keiseren Josef II avskaffet føydalismen og støttet religiøs og ideologisk toleranse. Opplysningstidens klassisisme, som søkte å anvende den rasjonelle vitenskaps prinsipper til alle sider av dagliglivet, brøt frem. En nasjonal kultur og litteratur på ens eget nasjonalspråk begynte å anses som en nødvendighet for foreningen av en spirende nasjon. I litteraturen medførte dette en fornyet interesse for prosaromanen (f. eks. Matěj Václav Kramerius), for tsjekkisk historie og den tsjekkiske kulturens historiske utvikling (f. eks. Josef Dubrovský, som regulerte den tsjekkiske grammatikken, og Antonín Jaroslav Puchmayer, som systematisk forsøkte å utvikle en tsjekkisk dikterisk stil). Litteraturens publikum ble utvidet fra prester og menigheter til legfolk og allmennheten. Litteraturen begynte å anses som et middel til kunstnerisk fremstillelse. Böhmen og Mähren vedvarte imidlertid å være innenfor den østerrikske og tyske kultursfære. Den nye nasjonale litteraturen etterlignet derfor først populære tyske sjangre, og skulle først senere komme til å utvikle særegne uttrykk; dette gjaldt særlig dramaet, f. eks. Václav Kliment Klicpera.

Før-romantikken dannet en overgang mellom opplysningstidens klassisme og romantikken – før-romantikerne oppgav ikke helt vekten på diktformen hentet fra antikken, men tviholdt mindre på den strenge adskillelsen mellom sjangrene og vendte seg bort fra opplysende verker til mer lyriske og folkelige verker (f. eks. Jan Kollár og František Čelakovský). Det var i denne perioden den virkelig nasjonale litteraturen og kulturen oppstod, som en avvisning av Bernard Bolzanos visjon om en to-språklig og to-kulturell tsjekkisk-tysk stat. Perioden huskes i Tsjekkia også for Josef Jungmann, som oversatte mange av verdenslitteraturens klassikere, og brukte sitt liv til å etablere tsjekkisk litteratur som en seriøs, rik litteratur. František Palacký og Pavel Jozef Šafárik revurderte den tsjekkiske historien. Som ledd i arbeidet med å etablere en herkomst for tsjekkisk litteratur og kultur, søkte tidens tsjekkiske historikere etter bevis for middelalderens heroiske heltedikt. De trodde seg å ha funnet slike bevis i Rukopis královédvorský og Rukopis zelenohorský (hhv. Hradec Králové-manuskriptet og Zelená Hora-manuskriptet), men disse ble senere avslørt som forfalskninger.

Ved 1830-tallet var grunnlaget for en tsjekkisk litteratur lagt, og forfatterne fokuserte heretter mer på sine verkers kunstneriske verdi og mindre på å utvikle idéen om en tsjekkisk litteratur og kultur i det hele. I løpet av denne perioden ble det skrevet to slags litteratur: Biedermeier-litteratur, som søkte å opplyse leserne og oppfordret dem til lojalitet mot Østerrike-Ungarn (f. eks. Karel Jaromír Erben og Božena Němcová), og romantikken, som la vekt på individets frihet og fokuserte på subjektiviteten og det underbevisste (f. eks. Karel Hynek Mácha). Disse forfatternes verker ble i stor grad offentliggjort i avisene eller i det litterære magasinet «Květy», som ble utgitt av Josef Kajetán Tyl.

Året 1848 bragte frem en ny generasjon av tsjekkiske forfattere, som fulgte i Máchas fotsport og publiserte sine arbeider i det nye tidsskriftet Máj (mai) (f. eks. Vítězslav Hálek, Karolina Světlá og Jan Neruda. Disse forfatterne forkastet det snevre idealet om en rent nasjonal kultur og ønsket en kultur som ville etablerte tsjekkisk litteratur i den europeiske kulturen, og hentet inspirasjon fra fremskrittene i utlandet. Arbeidene deres kommenterte imidlertid også den begynnende industrialiseringen, og fokuserte i økende grad på det enkle liv i motsetning til det ubundne romantiske idealet.

Máj-generasjonen ble fulgt av nyromantikerne, som fortsatte i den romantiske tradisjonen, men også tok i bruk mer moderne stilarter: realisme, symbolisme og dekadense. Man skjelner mellom tre perioder: den første fulgte av skuffelsen på grunn av de manglende politiske og sosiale fremskritt i 1870-årene (f. eks. Václav Šolc); den andre var poesiens tilbakekomst, spesielt den episke diktningen (f. eks. Josef Václav Sládek); og den tredje fokuserte på prosaen (f. eks. Alois Jirásek).

Den neste generasjonen forfattere helte mot realisme og naturalisme. De foretrakk samtidige emner fremfor historiske, og forsøkte å nedtone forfatterens stemme til fordel for karakterenes tale. To temaer gikk igjen: utforskningen av den tsjekkiske landsbyen, og i virken grad den forble en oase av god moral (Jan Herben, Karel Václav Rais, Alois Mrštík); og Praha, spesielt de lavere klassenes liv (Ignát Herrman, Karel Matěj Čapek Chod).

Den siste forfattergenerasjonen på 1800-tallet innvarslet et klart brudd med fortiden og modernismens komme. Felles for disse forfatterne er deres tilslutning til en spesiell stilart, og deres ofte meget kritiske syn på de tidligere generasjonenes verker. Modernistene innvarslet også dyrkelsen av kunstneren, og denne perioden innebar etableringen av litteraturkritikken som et selvstendig yrke. Betydelige diktere var bl. a. Josef Svatopluk Machar, Antonín Sova, Otokar Březina, Karel Hlaváček, prosaforfattere (Vilém Mrštík, Růžena Svobodová, Josef Karel Šlejhar.

Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.