Nord-Makedonia

Republikken Nord-Makedonia
Република Северна Македонија Republika e Maqedonisë së Veriut
Flagg Riksvåpen
Innbyggernavn		Makedoner/makedonier, makedonsk
Grunnlagt		1991
Oppkalt etter		nord, Makedonia
Hovedstad		Skopje
Tidssone		UTC+1
Areal  – Totalt  – Vann		Rangert som nr. 149 25 713 kvadratkilometer 1,9 %
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 142 1 836 713[1] (2021)
Bef.tetthet		71,43 innb./kvadratkilometer
HDI		0,770 (2021)
Styreform		Demokratisk republikk
President		Gordana Siljanovska-Davkova
Statsminister		Hristijan Mickoski
Offisielle språk		Makedonsk, albansk
Uavhengighet fra		Jugoslavia 8. september 1991
Valuta		Makedonsk denar (MKD)
Nasjonaldag		8.September
Nasjonalsang		«Denes nad Makedonija»
ISO 3166-kode		MK
Toppnivådomene		.mk
Landskode for telefon		+389
Landskode for mobilnett		294
Nord-Makedonia på Commons

Nord-Makedonia,^[a] offisielt Republikken Nord-Makedonia,^[b] er en innlandsstat på Balkan i Sørøst-Europa. Den grenser til Kosovo og Serbia i nord, Bulgaria i øst, Hellas i sør og Albania i vest. Hovedstaden er Skopje. Landet har makedonsk og albansk som offisielle språk.

Nord-Makedonia ble selvstendig under navnet Republikken Makedonia i 1991 etter å ha vært en del av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Fra selvstendigheten var landet i konflikt med Hellas om bruken av navnet, som også betegner en gresk region. I juni 2018 ble de to landene enige om en løsning, og den 12. februar 2019 erklærte den makedonske regjeringen at landets navn var endret fra FYROM (Former Yugoslav Republic of Macedonia) til Nord-Makedonia.^[2] Landet ble medlem av NATO 27. mars 2020.^[3]

Landets høyeste punkt er fjellet Korab, 2 764 moh., på grensen mot Albania. Laveste punkt er 50 moh. og finnes ved Vardar-elven nær stedet Gevgelija.

Nord-Makedonia er et av de fattigste landene i Europa.^{[4] [5] [6] [7]}

Nord-Makedonia ble selvstendig under navnet Republikken Makedonia i 1991 etter å ha vært en del av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Som følge av navnekonflikt med nabolandet Hellas var landet i noen internasjonale organisasjoner kjent som Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia, ofte forkortet FYROM på engelsk. Noe av bakgrunnen for navnekonflikten ligger i hvilken tidsepoke navnet «Makedonia» peker til: Nord-Makedonia har navnet sitt fra den romerske provinsen Makedonia som dagens landområder var en del av, mens den greske regionen Makedonia har navnet sitt fra Kongeriket Makedonia i Antikkens Hellas (se Oldtidens Makedonia) som lå lenger sør.

I juni 2018 ble Nord-Makedonia og Hellas enige om å legge konflikten bak seg med en avtale som innebar at landet endret navn. Landets regjering erklærte 12. februar 2019 at landets navn var endret fra Makedonia til Nord-Makedonia.^[2]

Nord-Makedonia er en fjellrik innlandsstat som avgrenses geografisk av den sentrale dalen som skapes av elva Vardar og fjellkjedene som omgir denne. Landet preges av fjellandskap med dype daler og bassenger. I nord danner Šar-fjellet grensen mot Kosovo i nordvest, mens Osogovo-fjellet danner grensen mot Bulgaria i nordøst. Mot sør danner tre store innsjøer, Ohridsjøen, Prespasjøen og Dojransjøen, grensen mot Albania og Hellas. Landets høyeste punkt er fjellet Korab, 2764 moh., på grensen mot Albania. Laveste punkt er 50 moh. og finnes ved Vardar-elven nær stedet Gevgelija. Klimaet preges av varme og tørre sommer og høst, med kalde og snørike vintre.

Vardar-dalen, som går tvers gjennom landet, har historisk vært en viktig ferdselsåre gjennom Balkan fra Thessaloniki ved Egeerhavet til Donau og de pannonske slettene i innlandet. Nord-Makedonia utgjør en del av det videre landskapet som var oldtidens Makedonia, der hoveddelen ligger i Hellas («Egeisk Makedonia») og en del i Bulgaria («Pirin-Makedonia»). Nord-Makedonia omfatter det som også kalles Vardar-Makedonia. Området har vært strategisk viktig på Balkan. I romersk tid gikk veien mellom Roma og Konstantinopel rett gjennom Makedonia.^[8]:128

Området er seismisk aktivt og rammes av jordskjelv. Det siste store skjelvet ødela Skopje i 1963, da flere enn 1000 menneskeliv gikk tapt.^[9]

Nord-Makedonia har forekomster av krom, bly, sink, mangan, nikkel, jernmalm, asbest og svovel. Landet er skogrikt da 39 % av landet er dekket av skog. I underkant av en firedel av landeområdet er dyrkbart.^{[trenger referanse]} I sørlige deler av landet er god dyrkingsjord og landbruk er en viktig næringsvei.^[9]

Nord-Makedonia er befolket av en rekke etniske grupper. Etniske makedonerne er i flertall, mens etniske albanerne (bosatt særlig i nordvest^[8]:27) er den største mindretallsgruppen. I folketellingen i 2002 erklærte 64,2 % seg som makedonere, mens 25,2 % erklærte seg som albanere. Nord-Makedonia har også flere mindre folkegrupper. Blant disse er tyrkere (3,9 %), roma (2,7 %, omkring 40 000 i 1991, tallene er usikre^[8]:25), serbere (1,8 %), bosniere (0,8 %) og valaker (0,5 %). I tillegg utgjør andre folkeslag til sammen 1 % av landets befolkning.^{[trenger referanse]}

Kulturen skiller Nord-Makedonia mer fra Bulgaria enn språket. Blant annet har folkemusikken et eget makedonsk preg.^[8]:131

Språksituasjonen i Nord-Makedonia er kompleks. I underkant av to tredeler av landets befolkning identifiserer seg som makedonere og taler makedonsk. Makedonsk er et sørslavisk språk som er beslektet med både serbisk og bulgarsk, og i Bulgaria regnes ofte makedonsk som en bulgarsk dialekt. Mellom de østmakedonske og vestbulgarske dialektene er det knapt noen språkgrense.^[8]:130 Disse er etterkommere etter slaviske stammer som kom til området på 500-700-tallet. Språket disse taler er nært beslektet med bulgarsk. Det skrives med det kyrilliske alfabetet og er landets primære offisielle språk.

Om lag en firedel av folket er albansktalende. Disse bor hovedsakelig nord og vest i landet og er særlig konsentrert rundt byene Tetovo og Gostivar. Som følge av Ohridavtalen og grunnlovsendringene i 2002 har albansk fått status som offisielt språk i Nord-Makedonia. Etter dette får ethvert språk som tales av minst 20 % av befolkningen offisiell status på nasjonalt nivå.

Loven om kommunalt selvstyre av 2002 bestemmer at makedonsk er offisielt språk i alle kommuner, men at kommuner der mer enn 20 % av befolkningen taler et annet språk, skal ha disse som offisielle språk for kommunens virksomhet. Etter denne regelen er albansk offisielt språk i 28 av landets 84 kommuner. Av disse har 16 albansk flertall.

Tre språk oppfyller kravet om at et språk som tales av mer enn en femdel av befolkningen skal være offisielt språk i en kommune: tyrkisk, serbisk og roma. Den tyrkisktalende befolkningen, som stammer fra flere århundrers osmansk styre, er på knapt 78 000 og finnes spredd i det sentrale og vestre av landet. Tyrkisk er offisielt språk i fire kommuner (Mavrovo og Rostusja, Plasnitsa, Tsentar Zjupa og Vranesjtitsa). Den serbisktalende befolkningen er på 36 000 mennesker og er spesielt konsentrert til Skopje og til landets tredje største by Kumanovo nord i landet. Serbisktalende utgjør likevel bare mer enn en femdel i en kommune, Tsjutsjer-Sandevo.

Roma-befolkningen i Nord-Makedonia er på i underkant av 54 000 mennesker. I kommunen Sjuto Orizari i utkanten av Skopje utgjør disse et flertall på 60,6 % av befolkningen.

Kommunen kan selv avgjøre om den skal gjøre et språk som tales av mindre enn 20 % av befolkningen til offisielt språk i egen kommune. Andre språk, som ikke utgjør mer enn en femdel av befolkningen i noen kommune, er arumensk og bosnisk. Arumensk er en dialekt av rumensk som tales særlig rundt byen Krusjevo. Arumenerne i Nord-Makedonia teller 9 700 mennesker. Bosnisk tales av 17 000.

Religionsgrensene følger stort sett språkgrensene i Nord-Makedonia, da slik at makedonerne og andre slavisktalende grupper er ortodokse kristne, mens hoveddelen av albanerne, tyrkerne og roma-befolkningen er muslimer. Til sammen utgjør de ortodokse i underkant av to tredeler av befolkningen, mens muslimene utgjør den øvrige tredelen.

De ortodokse er organisert i den Den makedonske ortodokse kirke. Denne erklærte seg selvstendig i 1968, etter at den brøt ut av Den serbisk-ortodokse kirke. Kirken står under ledelse av erkebiskopen av Ohrid og Makedonia.

De makedonske områdene kom fra midten av 1300-tallet og videre utover 1400-tallet under osmansk styre. Mot slutten av 1800-tallet vokste det fram bevegelser som hadde til formål å etablere en egen stat i hele regionen Makedonia. Ved århundreskiftet var nesten halve befolkningen i Sofia av makedonsk opphav og medvirket til å destabilisere politikken i Bulgaria.^[10]:239 Det sto strid om det slaviske språket som ble talt i området skulle regnes som bulgarsk eller som et eget språk, og både bulgarske og serbiske interesser talte for å regne slavisktalende innbyggere til sine respektive språkgrupper. Den mest kjente makedonske bevegelsen fra denne tiden er Den indre makedonske revolusjonære organisasjon (IMRO), en revolusjonær organisasjon som var dominert av slavisktalende medlemmer. I 1903 sto IMRO bak Ilinden-opprøret (eller St. Eliasdag-opprøret) og i byen Kruševo ble det utropt en makedonsk republikk. Opprøret ble slått ned og området forble under osmansk styre inntil Makedonia ble delt etter Balkankrigene. Det anses likevel som en milepæl i utviklingen av det som skulle bli Republikken Nord-Makedonia.

Etter Balkankrigen 1912–1913 ble den historiske regionen Makedonias landområder delt mellom Hellas, Bulgaria, Serbia og Albania. Den serbiskkontrollerte delen, som fikk navnet Sør-Serbia, gikk i 1918 inn i det nydannede kongeriket Jugoslavia. Under den andre verdenskrig ble området delt mellom Bulgaria og italienskokkupert Albania. Landområdet som i dag utgjør Republikken Nord-Makedonia, fikk i hovedsak sine grenser fastsatt etter den annen verdenskrig da Den føderale folkerepublikken Jugoslavia anerkjente slavisktalende makedonere som en egen nasjon og etablerte en delstat med navnet Folkerepublikken Makedonia. Anerkjennelsen av makedonerne som nasjon og opprettelsen av Makedonia som en politisk enhet var politisk viktig for å sikre integrasjon av Makedonia i Jugoslavia og for å motvirke Bulgarias interesser i området, men fikk også avgjørende betydning for makedonsk nasjonsbygging. Delstaten skiftet i 1963 navn til Den sosialistiske republikken Makedonia. Benevnelsen «sosialistisk» ble sløyfet da Makedonia i 1991 gikk ut av Jugoslavia etter en fredelig selvstendighetsprosess. Som selvstendighetsdag regnes 8. september, etter dagen i 1991 da det ble holdt folkeavstemning om selvstendighet.

Delrepublikken Makedonia var sammen med provinsen Kosovo de fattigste områdene av Jugoslavia særlig sammenlignet med det velstående Slovenia. Dette skapte misnøye internt i Jugoslavia der de fattige områdene mente det ble gjort for lite for å jevne ut forskjellene, mens de rikere områdene i nord mente det gikk for store ressurser til støtte.^[10]:245

Republikken Makedonia meldte seg ut av Jugoslavia høsten 1991 noen måneder etter Slovenia og Kroatia. I Makedonia var det i utgangspunktet ønske om å bevare Jugoslavia i en eller annen form blant annet fordi områdets kompliserte historie og etniske forhold kunne ha fordel av å tilhøre en større stat. Bulgaria var det første landet som anerkjente Makedonia og det makedonske språket anses der som bulgarsk. Bulgaria ønsket med anerkjennelsen å hindre at Makedonia ble delt mellom Serbia og Hellas slik det gikk rykter om.^[10]:239 Republikken Makedonia kom ut av Jugoslavias oppløsning på en fredelig måte, uten å være innblandet i jugoslaviakrigene som involverte de andre utbryterrepublikkene Slovenia, Kroatia og ikke minst Bosnia-Hercegovina. Sanksjonene mot Jugoslavia og flyktningstrømmene var en belastning på Makedonias økonomi. Makedonias BNP var på det laveste i 1995. I 1998 var landets BNP på 71 % av nivået i 1989. Til sammenligning hadde Serbia og Montenegros BNP falt til 50 % av nivået i 1989, mens Slovenias BNP i 1998 var tilbake på samme nivå som 1989.^[10]

Landet var den siste av republikkene som erklærte selvstendighet tidlig på 1990-tallet og som etterlot et Rest-Jugoslavia bestående av Serbia og Montenegro. Det var frykt for at krig ville bryte ut i den skjøre republikken Makedonia etter løsrivelsen.^[10]:240 Republikken Makedonias regjering anmodet i slutten av 1992 FN om FN-styrker for å overvåke grensen mot Serbia og Albania. Denne styrken ble etablert av de nordiske landene og var operativ i løpet av første kvartal 1993. Styrken var en del av UNPROFOR.

Omkring 20 % av befolkningen er etniske albanere og myndighetene fryktet etter uavhengigheten at det skulle bli diskusjon om grensejustering mot Albania og Kosovo. Under Kosovokrigen våren 1999 økte flyktningstrømmen sterkt og makedonske myndigheter forsøkte å holde antallet flyktninger nede av frykt for at den etniske balansen i landet skulle bli forskjøvet betydelig. Etniske albanere i Nord-Makedonia har hatt en større befolkningsvekst enn befolkningen for øvrig. Etniske albanere har minoritetsretter og det oppsto gnissninger da et albansk universitet ble opprettet i Tetovo i 1995 mot myndighetenes ønske. Albanske partier har deltatt i regjeringskoalisjoner. Krav om likestilling mellom albansk og makedonsk språk har blitt avvist av etniske albanere.^[10]:241-242

I etterkant av uavhengigheten opplevde landet indre uro og etniske stridigheter mellom slavisktalende makedonere og landets albansktalende minoritet, som særlig er konsentrert i områdene nord og vest i landet. Konflikten ble forsterket av at 360 000 albanske flyktninger tok tilhold i landet i forbindelse med Kosovokrigen. Selv om disse raskt forlot Republikken Makedonia, kom det i januar 2001 til væpnet konflikt mellom Republikken Makedonias militære styrker og den albanske nasjonale opprørsgruppen UCK. Konflikten endte i mars 2001 med at NATO gikk inn med en styrke for å overvåke våpenhvilen. Forhandlinger mellom partene fulgte og 13. august 2001 inngikk Republikken Makedonias regjering og representanter for den albanske folkegruppen, ved partiene Albanernes Demokratiske Allianse og Partiet for Demokratisk Velstand, Ohridavtalen om fredelig løsning på konflikten. Avtalen innebærer kulturell og politisk anerkjennelse av den albanske folkegruppen og overføring av større fullmakter til lokalforvaltningen i albanskdominerte områder, samtidig som den albanske siden overga alle krav om løsrivelse og i stedet aksepterte Republikken Makedonias territorielle integritet og landets politiske institusjoner.

Republikken Makedonias selvstendighetsprosess var preget av diplomatisk strid, ikke bare med Rest-Jugoslavia, men særlig med nabolandet Hellas over landets navn. Den makedonske navnekonflikten gjorde at landet i internasjonale sammenhenger og i internasjonale organisasjoner ble kalt Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia (engelsk forkortelse: FYROM). Dette hadde sin bakgrunn i at Republikken Makedonia utgjorde kun rundt 38 % av arealet til det historiske området oldtidens Makedonia. Landets navn ble derfor omstridt, fordi spesielt i Hellas, fant det misvisende. Hellas forsøkte å hindre EU-landenes anerkjennelse av den nye staten om den fikk navnet Makedonia. Hellas mente også at flagget med Vergina-stjernen og 16 stråler var hentet fra antikkens Makedonia. I 1994 stengte Hellas havnen i Thessaloniki for trafikk til og fra Makedonia. Etter internasjonal megling åpnet Hellas havnen i 1995. Makedonia endret symbolet i flagget til en sol og tok i grunnloven inn en bestemmelse om at landet ikke har territorielle krav overfor nabolandene. Navnet «Makedonia» brukes også som navn på et område som ikke følger landegrensene: Republikken Makedonia, den greske provinsen Makedonia (med Thessaloniki) og Pirin-Makedonia i det vestlige Bulgaria. De språklige grensene mellom serbisk, makedonsk og bulgarsk er gradvise og uklare. I forbindelse med Balkan-krigene, oppløsningen av det ottomanske riket og første verdenskrig ble grensene endret flere ganger. Området som utgjør Nord-Makedonia har ikke en gammel statsdannelse å vise til. I mellomkrigstiden ble området også omtalt som Sør-Serbia. Under andre verdenskrig var et kortvarig bulgarsk styre i Nord-Makedonia med tysk støtte. Den makedonsk-ortodokse kirke ble utskilt fra den serbisk-ortodokse kirken i 1967.^[10]:237-240 Mange grekere oppfattet også denne bruken av navnet Makedonia som krenkende, og hevdet at Makedonia er et historisk gresk, ikke slavisk område, og at mesteparten av Makedonia ligger i Hellas. Fra gresk side ble derfor landet omtalt som «Skopje», etter hovedstaden. Nord-Makedonia har også ligget i strid med Hellas om andre spørsmål knyttet til denne problematikken.

I november 2004 gikk USA bort fra sin tidligere nøytralitet i navnedisputten og anerkjente landets konstitusjonelle navn, «Republikken Makedonia». En rekke andre land anerkjente også Republikken Makedonia under dens konstitusjonelle navn.

I juni 2018 ble det meldt at statsministrene i Makedonia og Hellas hadde blitt enige om å bilegge navnestriden, og at Makedonia ville endre navn til Nord-Makedonia.^[11] Målet var å fjerne hindringene for makedonsk medlemskap i NATO og EU. Navneendringen krevde grunnlovsendring vedtatt av det makedonske parlamentet. Avtalen ble møtt med kritikk i begge land, men ble undertegnet av de to landenes utenriksministre i grenselandsbyen Préspes den 17. juni 2018.^[12] Den 20. juni 2018 godkjente nasjonalforsamlingen i Makedonia avtalen med Hellas om at landet skal hete Nord-Makedonia.^[13] Nasjonalforsamlingen i Republikken Makedonia vedtok 11. januar 2019 å ratifisere endringen til Nord-Makedonia.^[14] Den greske nasjonalforsamlingen godkjente 25. januar 2019 avtalen med nabolandet.^[15] Etter en prosess for iverksettelse av avtalen som også innebar at landet ble medlem av NATO, erklærte regjeringen at landet fra 12. februar 2019 endret navn til Nord-Makedonia.^[2] 27. mars 2020 ble landet medlem av NATO.^[16][3]

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Nord-Makedonia er et parlamentarisk demokrati styrt etter forfatningen som ble vedtatt 17. november 1991. Etter vedtakelsen i 1991 har forfatningen har gjennomgått endringer tre ganger, først i 1992, dernest i 2001 og sist i 2005.

Grunnlovsendringene av 6. januar 1992 gjør det klart at Nord-Makedonia ikke har territorielle krav mot nabolandene, og at landet ikke vil blande seg inn i andre lands indre anliggender. Endringene kom som følge av internasjonal, særlig gresk, press, og var en forutsetning for landets internasjonale anerkjennelse.

Den andre, og mer omfattende, grunnlovsendringen ble vedtatt av nasjonalforsamlingen 16. november 2001 og var en følge av avtalen de største makedonske og albanske partiene inngikk for å gjøre slutt på den væpnede konflikten mellom den albanske minoriteten og makedonske myndigheter. Grunnloven fikk et nytt preambel der det vektlegges at Nord-Makedonia er en stat for alle dens innbyggere. Albansk ble anerkjent som offisielt språk på nasjonalt nivå, og ethvert språk som tales av mer enn en femdel av befolkningen i en kommune blir offisielt innenfor offentlig virksomhet i kommunen. Det ble nedfelt spesielle parlamentariske prosedyrer som krever dobbelt flertall i saker som særlig angår minoritetene (språk, kultur, utdanning, symboler), det vil si at slike saker for å bli vedtatt også trenger et flertall av stemmene fra minoritetsrepresentantene i parlamentet. Nasjonalforsamlingen ble tilført en ny Komiteen for interetniske valgt av og blant forsamlingens medlemmer. Denne har lik representasjon av makedonere og albanere, samt en representant for tyrkere, vlacher, roma, serbere og bosniere. Videre ble det gjort endringer for å sikre minoritetsrepresentasjon i offentlig forvaltning. Endringene medførte også vidtrekkende overføring av myndighet fra sentralregjeringen til kommunene.

Grunnlovsendringene vedtatt av nasjonalforsamlingen 7. desember 2005 gjaldt landets rettssystem og hadde som mål å styrke rettsapparatets uavhengighet og effektivisere dets arbeid. Etter disse endringene er ikke lenger dommere og statsadvokater utnevnt av nasjonalforsamlingen men av to uavhengige råd.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Etter forfatningen er landet republikk, med en president som statsoverhode, men der den utøvende makten ligger til en regjering utgått av nasjonalforsamlingen. Presidenten velges for en periode av fem år i direkte valg. En og samme person kan bare velges for to perioder. Bare statsborgere som er over 40 år og som har bodd i landet i minst ti av de siste femten år er valgbare til presidentembetet. Presidenten har mest symbolske oppgaver, men er øverstkommanderende for republikkens væpnede styrker og leder for Statens sikkerhetsråd. Formelt er det presidenten som gir mandat for regjeringsdannelse etter valg, men er forpliktet til å gi dette mandatet til det eller de partier som har flertall i nasjonalforsamlingen.

Landets første president etter selvstendigheten var Kiro Gligorov. Han ble første gang valgt i 1991 og vant sin andre periode i 1994. Gligorov satt som president til 15. desember 1999 da Boris Trajkovski tok over. Trajkovski var republikkens president fra inntil han døde i en flyulykke ved Mostar i Bosnia 26. februar 2004. Siden Makedonia ikke har visepresident, kom forfatningens artikkel 82 til anvendelse ved president Trajkovskis død slik at presidenten i nasjonalforsamlingen, Ljubtso Jordanovski, fungerte i presidentembetet inntil ny president ble valgt og innsatt. Branko Tsrvenkovski ble valgt til president i andre valgomgang i april 2004. Tsrvenkovski var i flere perioder statsminister og representerte ved valget Makedonias Sosialdemokratiske Union. Han ble innsatt som president 12. mai 2004. Ny president fra 2009 var Gjorge Ivanov, fra 2019 Stevo Pendarovski.

Se også: Liste over Nord-Makedonias statsoverhoder

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Nasjonalforsamlingen, Sobranie på makedonsk, er en ettkammerforsamling som er republikkens lovgivende og bevilgende myndighet. Regjeringen utgår fra og står til ansvar overfor nasjonalforsamlingen. Nasjonalforsamlingen består av 120 medlemmer valgt etter listevalg og proporsjonal representasjon uten sperregrense. Landet er inndelt i seks valgkretser, hver med 20 mandater. Valgperioden er fire år. Siden selvstendigheten har Nord-Makedonia hatt tre ulike valgsystemer. Fra 1991 av gjaldt flertallsvalg i enmannskretser. I 1998 ble et blandet valgsystem av flertallsvalg og proporsjonal representasjon innført. En valgordning basert på ren proporsjonal representasjon ble innført i mai 2002.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Den dominerende politiske skillelinjen i Nord-Makedonia går mellom landets største etniske grupper, makedonere og albanere, og partiene tar utgangspunkt i en av disse. Det ledende nasjonale makedonske partiet er Den Indre Makedonske Revolusjonære Organisasjon-Det Demokratiske Parti for Makedonsk Nasjonal Enhet (VMRO-DPMNE). Partiet framstiller seg som et kristeligdemokratisk parti. Det største partiet på venstresiden er Makedonias Sosialdemokratiske Allianse (SDSM), arvtakeren etter Makedonias Kommunistliga, det statsbærende partiet i tiden landet tilhørte Jugoslavia. SDSM inntar en forsonende holdning til landets øvrige etniske grupper. På albansk side er Demokratisk Union for Integrasjon det ledende partiet, i konkurranse med Albanernes Demokratiske Parti. Det finnes en rekke andre partier, blant annet flere som representerer landets etniske minoriteter. Disse stiller gjerne til valg i allianse med ett av de dominerende partiene. Ved valget i 2008 ble antallet partier representert i nasjonalforsamlingen redusert til fem, en nedgang fra åtte etter valget i 2006. Dette reduserer tendensene til fragmentering som har preget makedonsk politikk. De to første valgene, i 1991 og 1994, brakte 13 og 12 partier inn i nasjonalforsamlingen, mens henholdsvis 8 og 7 partier vant representasjon ved valgene i 1998 og 2002.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Nasjonalforsamlingen velges i allmenne valg for fire år av gangen. Nasjonalforsamlingen kan oppløse seg selv. Regjeringen har rett til å be om tillitsvotum. Nasjonalforsamlingen kan også stemme over tillit til regjeringen dersom minst 20 av representantene ber om det. Om det framkommer mistillit til regjeringen, avholdes det nyvalg innen 60 dager etter at nasjonalforsamlingen ble oppløst.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Ved valget 5. juli 2006 ble sentrums-høyre koalisjonen VMRO-DPMNE størst med 32,5 % av stemmene og 45 mandater. Partiet vant 38 mandater, mens koalisjonspartnerne Makedonias Sosialistparti fikk tre representanter, Makedonias Liberale Parti to representanter, mens Demokratisk Union og Unionen av Roma i Makedonia fikk en representant hver. Koalisjonen Sammen for Makedonia, bestående av partiene Makedonias Sosialdemokratiske Allianse (SDSM), Det liberaldemokratiske parti, Tyrkernes demokratiske parti, Det Forente Parti for Roma i Makedonia og Serbernes Demokratiske Parti, fikk 23,3 % og 32 av plassene i nasjonalforsamlingen. SDSM ble det største av koalisjonspartnerne med 23 representanter, mens de liberale fikk 5. Partiene for tyrkerne fikk to representanter valgt inn, mens koalisjonspartnerne for roma og serberne fikk ett mandat hver. Koalisjonen ledet av Demokratisk Union for Integrasjon, som samarbeidet med Partiet for Demokratisk Velstand og Bosniernes Liga, fikk 12,1 % av stemmene og 17 representanter innvalgt. De to albanske partiene ble her valgt inn med 14 og 3 representanter, mens bosniernes parti ble uten representasjon. Albanernes Demokratiske Parti stilte alene, fikk 7,5 % av stemmene og vant med et 11 mandater. Partiet Nytt Sosialdemokratisk Parti, som ble stiftet i november 2005 av utbrytere fra SDSM, fikk 6 % og 7 mandater. VMRO Folkepartiet fikk 6,1 % og 6 representanter, mens partiene Demokratisk Rekonstruksjon av Makedonia og Partiet for Europeisk Framtid fikk en representant hver med henholdsvis 1,9 % og 1,2 % av stemmene.

Valget i 2006 ledet til en koalisjonsregjering av partiene VMRO-DPMNE, Makedonias Sosialistparti, Albanernes Demokratiske Parti, Makedonias Liberale Parti, Nytt Sosialdemokratisk Parti og Partiet for Tyrkernes Bevegelse i Makedonia.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Valget til nasjonalforsamlingen i 2006 var for perioden 2006–2010. På bakgrunn av at Nord-Makedonia ikke ble invitert til å bli medlem av NATO under organisasjonens toppmøte i București, foreslo partiet Demokratisk Union for Integrasjon å skrive ut nyvalg. Forslaget ble støttet av regjeringskoalisjonen bestående av VMRO-DPMNE og Albanernes Demokratiske Parti. Forslaget var omstridt og opposisjonen, med Makedonias Sosialdemokratiske Allianse og Det liberaldemokratiske parti, boikottet avstemningen. Forslaget fikk likevel flertall og nasjonalforsamlingen vedtok 12. april 2008 å oppløse seg selv. Dette var første gang siden selvstendigheten at det ble utskrevet nyvalg. Valget ble avholdt 1. juni 2008. Det var preget av uro og voldsepisoder, særlig mellom de rivaliserende albanske partiene, noe som medførte at det ble nødvendig med omvalg ved 193 av 2 976 stemmelokaler. Valgdeltakelsen var imidlertid lav, 57 %.

To brede valgallianser, ledet av de to viktigste partiene, ble dannet foran valget. VMRO-DPMNE sto i spissen for alliansen «For et bedre Makedonia», som også omfattet atten mindre partier. Makedonias Sosialdemokratiske Allianse (SDSM) ledet an i «Sol – koalisjonen for Europa» og fikk følge av åtte andre partier. VMRO-DPMNE og «For et bedre Makedonia» ble valgets vinner med 48,8 % av stemmene og 63 av 120 mandater. SDSM og «Sol – koalisjonen for Europa» vant 23,6 % av stemmene og 27 mandater i nasjonalforsamlingen. De to albanske partiene Demokratisk Union for Integrasjon og Albanernes Demokratiske Parti fikk henholdsvis 12,8 % og 8,3 % av stemmene. Partiene fikk 18 og 11 representanter i nasjonalforsamlingen. Partiet for europeisk framtid fikk 1,5 % av stemmene og ett mandat. Ingen av de øvrige tretten partiene som stilte til valg oppnådde representasjon.

Valget sikret nytt og større regjeringsflertall for VMRO-DPMNE og statsminister Nikola Gruevski, som likevel av hensyn til ønske om stabilitet og forsoning mellom folkegruppene søkte støtte fra det største av de albanske partiene, denne gang Demokratisk Union for Integrasjon. Landets regjering ble i juli 2008 en koalisjon bestående av VMRO-DPMNE, DUI og det lille Partiet for europeisk framtid.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Nord-Makedonia er delt inn i 84 kommuner (makedonsk: opsjtini (pl.), opsjtina (sing.)). Hovedstaden Skopje er organisert som en samling av ti kommuner, men utgjør samtidig i seg selv en egen kommunaladministrativ enhet.

Kommunestrukturen ble revidert i 2005, da antallet kommuner ble redusert fra de 123 kommunene som var etablert i 1996. Før 1996 var landet inndelt i 34 distrikter, kommuner eller fylker. Nord-Makedonias åtte regioner har kun statistiske funksjoner.

Nord-Makedonias forsvarsstyrker er organisert i hæren, med 9760 mannskaper, og flyvåpenet med 1130 mannskaper. En mindre maritim styrke, som opererer på innsjøene som også utgjør deler av landets grense, sorterer under hæren og er oppsatt med patruljebåter. Totalt har landet 10890 mannskaper under våpen, i tillegg kommer en reservestyrke på 21000. Den paramilitære politistyrken teller 7600, av disse er rundt 5000 væpnet. Landet har tidligere hatt verneplikt med en tjenestetid på seks måneder, men ordningen ble avskaffet i 2006. Makedonia skal fra da av ha et forsvar bestående av vervet personell.

Nord-Makedonia aspirerte i flere år til medlemskap i NATO og var medlem av det NATO-tilknyttede Euro-atlantiske partnerskap. I mars 2020 ble landet fullverdig NATO-medlem.^[17]

Nord-Makedonias forsvar har gitt styrkebidrag til internasjonale operasjoner, inkludert ISAF i Afghanistan og de multinasjonale styrkene i Operation Enduring Freedom i Irak. I 2007 var disse bidragene på henholdsvis 120 mann i ISAF og 33 til Operation Enduring Freedom.

Nord-Makedonia er medlem av de fleste internasjonale organisasjoner. Landet ble opptatt som medlem av FN 8. april 1993 under navnet «The former Yugoslav Republic of Macedonia» og sorterer deretter under bokstaven T i FN-systemet, der landet er medlem av de fleste særorganisasjonene. Landet fikk medlemskap i OSSE 12. oktober og medlemskap i Europarådet fulgte 9. november samme år, i begge tilfeller under same navn som i FN. Makedonia er videre med i organisasjonen av fransktalende land, La Francophonie. Fra 4. april 2003 har landet vært medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO).

Nord-Makedonia har som mål å bli medlem av EU. Navnestriden med Hellas var til hinder for dette, men avtalen om løsning av striden endret situasjonen. Prosessen for medlemskap i NATO ble satt i gang tidlig i 2019.^[18] I 2004 søkte Republikken Makedonia om medlemskap i EU. Landet fikk status som kandidat 17. desember 2005.^[19]

Nord-Makedonias ambassade i Stockholm er sideakkreditert til Norge. I Norge har landet generalkonsulat i Molde, representert ved generalkonsul Knut Ødegård. Norge hadde fram til 2012 ambassade i Skopje.^[20] Norges ambassade i Beograd overtok da ansvaret for Makedonia.

Den dømmende myndighet består av Forfatningsdomstolen og et domstolshierarki bestående av tre instanser med Høyesterett på toppen. Etter grunnlovsendringen av 2005 utpekes dommere nå av et uavhengig dommerråd og ikke lenger av nasjonalforsamlingen. Endringene innførte også egne domstoler for mindre saker.

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP	6,22 mrd US$		2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken)	3,96 %		2005, UNDP Database
BNP (vekst) (Eurostat)	5,0 %		2007, Eurostat (europa.eu)
Konsumpriser	- 0,4 %		2004, UNDP Database
Arbeidsløshet	37,0 %		2004, UN Statistics (unstats.un.org)
Handelsbalanse	-1,09 mrd US$		2005, UNDP Database
Betalingsbalanse	-0,08 mrd US$		2005, UNDP Database
Utviklingshjelp	0,22 mrd US$		2005, UNDP Database
BNP per innb	2.778 US$		2005, UNDP Database

Til sammen finnes det tolv flyplasser i Nord-Makedonia, de fleste av disse mindre. Det er to internasjonale lufthavner, den ene ved hovedstaden, Skopje internasjonale lufthavn, den andre ved byen Ohrid, med navnet «Ohrid St. Paul Apostelen». Skopje har direkteforbindelser til 17 europeiske byer; Oslo, København, Amsterdam, Berlin, Düsseldorf, Hamburg, Paris, Praha, Zürich, Milano, Wien, Ljubljana, Budapest, Roma, Zagreb, Split og Istanbul.^[når?] Ohrid har direkteforbindelser til Amsterdam, Düsseldorf, Ljubljana, Tel Aviv, Wien og Zürich.^[når?]

Det nasjonale flyselskapet MAT-Macedonian Air Transport ble etablert i januar 1994 og frakter passasjerer så vel som gods. Selskapet har base i Skopje og flyr til ni destinasjoner i Europa.

Jernbanenettet er forholdsvis dårlig utbygd. Det har en total lengde på 699 km der 233 km er elektrifisert. Hovedlinjen går hovedsakelig til Serbia og Hellas. Skopje som viktigste knutepunkt og internasjonal stasjon også som stoppested for trafikken mellom Serbia og Hellas. Det finnes planer for utbygging av jernbanenettet til nabolandene Albania og Bulgaria.

Jernbanen drives av det statlige selskapet Makedonski Zjeleznitsi.

Nord-Makedonia har et vegnett på 8684 km, der 5540 km har fast dekke. Hovedferdselsåren er motorvegen E75, som går fra den serbiske grensen i nord og sørøstover via Skopje til grensen mot Hellas. I og rundt hovedstaden Skopje finnes det også et motorvegnettet. Vegnettet har vært under opprustning siden selvstendigheten.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Retten til utdannelse er garantert i grunnloven, som også sikrer at grunnopplæring er obligatorisk og gratis. Retten til utdannelse på eget språk er sikret for alle landets nasjonaliteter gjennom grunnlovens artikkel 48 og er videre styrket gjennom grunnlovsendringene av 2001.

Nord-Makedonia har tre offentlige universiteter. Det eldste og største av disse er St. Kyrill og St. Method-universitetet i Skopje, grunnlagt i 1949. Universitetet har over 36 000 studenter fordelt på 23 fakulteter. St. Klement av Ohrid-universitetet i Bitola ble grunnlagt i 1979 og har 15 000 studenter fordelt på åtte fakulteter. Universitetene i Skopje og Bitola er begge statlige og har makedonsk som hovedspråk. Landets tredje universitet er Statsuniversitetet i Tetovo. Dette var opprinnelig et privat albanskspråklig universitet, grunnlagt i 1994. Inntil 2004 manglet det anerkjennelse fra makedonske myndigheter, men ble gjort til statsuniversitet som del av prosessen for å integrere landets albanske minoritet. Statsuniversitetet i Tetovo har fem fakulteter.

I oktober 2001 åpnet det private Sørøsteuropeiske universitetet i Tetovo, grunnlagt etter initiativ fra OSSEs Høykommissær for nasjonale minoriteter og finansiert av internasjonale donasjoner. Videre finnes det et privat University American College Skopje i hovedstaden. Dette gir utdanninger på engelsk.

Nord-Makedonia deltar fra 2003 i Bologna-prosessen.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Det utgis omkring 10 dagsaviser i Nord-Makedonia. Selv etter privatisering har den største avisutgiverne forblitt i statlig eie. De største av dagsavisene utgis i Skopje og skrives på makedonsk. Den statssubsidierte «Nova Makedonija» ble grunnlagt i 1944 og har et opplag på omkring 25000. «Vetsjer», som også er statsstøttet, ble grunnlagt i 1963 og har et opplag på i overkant av 29000. De viktigste private dagsavisene er «Utrinski Vesnik», «Dnevnik» og «Vreme». Den albanskspråklige avisen «Flaka e vëllazërimit», opprinnelig grunnlagt 1945 og relansert i 1994, utkommer i Skopje og har et opplag på 4000.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Makedonska Radio-Televizija (MRT) er den eldste kringkastingsorganisasjonen i Nord-Makedonia. MRT ble grunnlagt i Skopje i 1944 og er tidligere kjent under navnene Radio Skopje og Radiotelevizija Skopje. Radioprogrammene startet i 1944, mens fjernsynssendinger kom til i 1964. Sitt nåværende navn fikk MRT i 1993 da organisasjonen gikk ut av den jugoslaviske kringkastingsunionen. MRT er en statlig kringkaster som er lisensfinansiert. Den kringkaster tre kanaler og en satellittkanal i fjernsyn og tre radiokanaler. MRT kringkaster på makedonsk og albansk, men har også programmer på språkene til landets nasjonale minoriteter, det vil si tyrkisk, serbisk, roma, vlach og bosnisk. Til utlandet kringkastes det på bulgarsk, gresk og serbisk. Det finnes tre større private fjernsynsstasjoner i Makedonia, A1 Television, Kanal 5 og Sitel TV. Til de riksdekkende private radiostasjonene hører Antenna 5 Radio, Kanal 77 og Radio Ros. Det finnes i tillegg mange mindre radio- og fjernsynskanaler, samt flere som opererer uten lisens.

Macedonian Information Agency (MIA) er et statlig nyhetsbyrå med hovedkvarter i Skopje. Det har konkurranse fra det private nyhetsbyrået Makfax, etablert i 1993.

Landets største byer er (innbyggertall fra folketellingen av 2002):

• Skopje 506 926
• Kumanovo 105 484
• Bitola 95 385
• Tetovo 86 580
• Gostivar 81 042
• Prilep 76 768

Andre viktige byer er Ohrid, Veles, Sjtip, Kotsjani og Strumitsa. 58 % av befolkningen bor i byer.

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Byen Ohrid og Ohridsjøen
• Urbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i Europa

UNESCO satte i 1979 Ohridsjøen på sin Verdensarvliste som naturarv og året etter ble dette utvidet til å gjelde Ohrid-regionens kulturelle arv. Noen av de eldste bosettinger i Europa finnes ved innsjøen. Byen Ohrid ble grunnlagt på 600-tallet og rommer St. Pantaleon-klosteret, det eldste slaviske kloster. Den viktigste samlingen av bysantinske ikoner, for det meste fra 1000- til 1300-tallet, finnes i byen.

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2013 – Holy Forty Martyrs i Štip
• 2014 – Kopachkata, sosial dans fra Dramche, Pijanec

• Jugoslavias historie
• Makedonia
• Makedonsk språk
• Oldtidens Makedonia
• Makedonia, dagens greske provins

• Svein Mønnesland: «Før Jugoslavia og etter», 2006
• Loring M. Danforth: «The Macedonian conflict: Ethnic nationalism in a transnational world», 1995
• Lyubomir Ivanov et al. Bulgarian Policies on the Republic of Macedonia. Sofia: Manfred Wörner Foundation, 2008. ISBN 978-954-92032-2-6

• (sq) Offisielt nettsted
• (en) North Macedonia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Северна Македонија – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Statistikk og andre data om Nord-Makedonia i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• Constitution of the Republic of Macedonia fra Nasjonalforsamlingen
• Census of Population, Households and Dwellings in The Republic of Macedonia, 2002 fra State Statistical Office
• «PM claims win in Macedonian poll» BBC News
• Early Parliamentary Elections 2008^{[død lenke]} fra State Election Commission, 30. juli 2008