Amerikanske urfolk

Amerikas urfolk bodde i Nord- og Sør-Amerika før den europeiske oppdagelsen og koloniseringen av Amerika fra 1492. Deres etterkommere bor fremdeles i verdensdelen.

I henhold til den rådende modellen for innvandring til Amerika, skjedde folkevandring av mennesker fra Asia, i særdeleshet fra Nord-Asia og over Beringlandbrua, en landbro som knyttet de to kontinentene Amerika og Asia sammen over det som i dag er Beringstredet.^[1][2] Forskning antyder at den tidligste vandringen over Beringlandbrua skjedde for minst 13 500 år siden, skjønt motstridende forskning indikerer at mennesker faktisk innvandret langt tidligere, kanskje for 40 000 år siden. Disse tidlige ur-indianerne spredde seg over både Nord- og Sør-Amerika, adskilte et mangfold av kulturelt forskjellige folk, stammer og nasjoner. I henhold til muntlige fortellinger til mange urfolk i Amerika, har de alltid levd der siden sin skapelse, beskrevet i omfattende rekke av skapelsesmyter.^[3][4]

Oppkomsten av betegnelsen «indianer» skyldes en misforståelse hos oppdageren Christofer Columbus, som i sin søken etter en sjøvei til Asia mente at han hadde kommet til «Vest-India».^[5][6][7] Amerika ble således kjent som Vestindia eller De vestindiske øyer, et navn som fortsatt benyttes for å vise til øyene i Karibia. Det førte til at det opprinnelige folket der ble omtalt som indianere, en betegnelse som ikke er akseptert av urbefolkningen, men som har blitt rådende etter anvendelse i over to århundrer. Samtidig omfatter ikke begrepet indianer urbefolkningen helt i nord av Amerika, inuitter og andre beslektede folk kollektivt omtalt som eskimoer. De første europeere i Nord-Amerika, norrøne bosettere på Grønland og Vinland på 1000-tallet, kalte urbefolkningen de møtte skrælinger, en historisk betegnelse som ikke lenger er i bruk.^[8]

Urbefolkningen i Amerika var opprinnelig jegere og samlere, og noen er det fortsatt, særlig i Amazonasregnskogen. Noen utviklet bofaste jordbrukskulturer, som utviklet seg til høvdingdømmer og andre avanserte statsdannelser, i noen tilfeller med monumental arkitektur og urbane, velorganiserte storbyer.

Mange deler av Nord- og Sør-Amerika er fortsatt bosatt av de opprinnelige amerikanere; en del land har betydelige befolkninger, særlig Belize, Bolivia, Colombia, Ecuador, Grønland, Guatemala, Mexico og Peru. På Grønland innvandret de dog først etter at de norrøne beboerne forsvant. Minst ett tusen forskjellige opprinnelige språk snakkes i Amerika, og noen av disse snakkes av flere millioner. Mange har også opprettholdt aspekter av sin opprinnelige praksis i ulik grad, inkludert religion og sosial organisering. Som med mange kulturer har også urbefolkningenes kulturer utviklet seg over tid og tatt til seg moderne behov. Noen urfolk lever fortsatt i relativ isolasjon fra det moderne samfunn, og noen få er helt uten kontakt.

Betegnelsen urfolk er nokså ny.^[når?] For urfolk over hele verden benyttet man tidligere ord som innfødt, urinnvånere og lignende. For urfolket i Nord-Amerika er det mest vanlige begrepet på norsk indianer, avledet av den engelske betegnelsen Indian, som betyr inder. Columbus mente at han var kommet til India, og kalte dermed folket han møtte for indianere. Denne forestillingen avspeiles også i betegnelsen Vestindia.

På språk som engelsk og spansk er indian og indio, som betyr det samme, nå forsøkt erstattet av mer korrekte og bredere indigenous og indígena. Dette gjelder ikke bare om urfolk i Amerika, men ordene brukes også om urfolk fra resten av verden. Den norske tilsvarende betegnelsen er urfolk, som for eksempel brukes av og om samene. Bruken av norske ordet indianer står imidlertid sterkere i Norge ettersom det norske ordet ikke er identisk med betegnelsen for mennesker fra India i motsetning til på engelsk og spansk. Dette har Norge til felles med de fleste andre europeiske land.

Et problem i bruken av betegnelsen «urfolk i Amerika», er at ordet indianere vanligvis defineres som alle urfolk i Nord-Amerika (unntatt inuitter og aleuter) og Sør-Amerika. Betegnelsen «urfolk i Nord-Amerika og Sør-Amerika» må nødvendigvis omfatte inuitter og aleuter også, siden de også eksisterte ved den europeiske «oppdagelsen» av Nord-Amerika.^{[trenger referanse]} Mens betegnelsen indigenous people er vanlig i USA, bruker kanadiere uttrykket people of the first nations, det vil si «folk fra de opprinnelige stammene», i sin omtale av indianere og inuitter.

Store norske leksikon fjernet i 2017 betegnelsen «indianer» fra sine artikler. Begrunnelsen var at betegnelsen ble innført av europeiske kolonister og har rasistisk undertone. Ifølge religionshistoriker Lars Kirkhusmo Pharo reflekterer betegnelsen også kunnskapsløshet om urbefolkningen i Amerika. Pharo uttalte at «amerikansk urfolk» (native Americans) heller ikke er tilfredsstillende fordi det legger til grunn en felles identitet som ikke finnes, det dreier seg om en rekke forskjellige kulturer og historier. Det engelske indian og det spanske indio blir stadig mindre brukt. Språkviter Rolf Theil mener «indianer» ikke har samme negative klang på norsk som på engelsk.^[9]

Detaljene til den paleo-indianske innvandring til og gjennom Amerika, inkludert datoer og reiseruter, er fortsatt emne for pågående forskning og akademisk diskusjon.^[11][12] I henhold til arkeologiske og genetiske bevis, ble Nord- og Sør-Amerika de siste kontinentene som ble befolket av menneskeheten.^[11] I løpet av Wisconsin-istiden, 50 000-17 000 år siden, ble havnivået så lavt at det gjorde det mulig for mennesker å bevege seg over Beringlandbrua som knyttet Sibir i nordøstlige Asia til Alaska i nordvestlige Nord-Amerika.^[13][14] Alaska var isfri grunnet lite snøfall, noe som gjorde det mulig for en liten befolkning å eksistere. Innlandsisen dekket det meste av Nord-Amerika under kvartærtiden og forhindret nomadisk bosetning og begrenset dem til Beringlandbrua for tusenvis av år.^[15][16][17] Genetiske undersøkelser av urbefolkningen antyder at de første bosetterne i Amerika delte en enkelt liten befolkning som de nedstammet fra, en som utviklet seg i isolasjon, begrenset til Beringlandbrua.^[18]

Denne isolasjonen i og ved Beringlandbrua kan ha vart mellom 10 000 og 20 000 år.^[19][20][21] Rundt 16 500 år siden begynte isbreene å smelte og gjorde det etter hvert mulig for denne befolkningen å bevege seg sørover og østover inn i Canada og bortenfor.^[12][22][23] Disse folkene er antatt å ha blitt fulgt av flokker av pleistocentidens nå utdødde megafauna (store dyr som eksempelvis mammut) langs de isfrie korridorene som åpnet seg.^[17] Andre reiseruter som kan ha ført til innvandring, enten til fots eller ved primitive båter, ville ha gått langs Stillehavets nordvestlige kyst til Sør-Amerika.^[24] Bevis på det siste ville ha vært dekket av økning av havnivået til mer enn 120 meter siden siste istid.^[25]

Tidsrekkevidden på 40 000–16 500 er vanskelig å begrense nøyaktig og er åpen for akademisk diskusjon.^[11][12] Hva som er fastlagt er følgende:

• En opprinnelse i Sentral-Asia.
• Utstrakt innvandring og bosetning i Nord- og Sør-Amerika ved slutten av siste istid, en gang mellom 16 000–13 000 år før nåtiden.

Cloviskulturen, den tidligste bestemt daterte forhistoriske paleo-indianske kulturen i Amerika, oppsto en gang rundt 11 500 RCBP (karbondaterte år før nåtiden)^[26] tilsvarende med mellom 13 500 til 13 000 kalenderår siden. I 2014 ble autosomal DNA av et barn som er 12 500+ år gammel sekvensert; barnet ble funnet i Montana funnet i nærheten av flere levninger som tilknyttet cloviskulturen.^[27] Disse dataene indikerte at dette individet var fra en befolkning som direkte var forfedre til dagens urbefolkning i Nord- og Sør-Amerika. Implikasjonen her er at det var en tidlig divergens mellom befolkningene mellom nordlige og sentrale og sørlige Amerika. Hypotesen som hevdet at det var innvandringer senere enn cloviskulturen har blitt utelukket.^[27]

Tilsvarende har skjelettet til en tenåringspike (døpt til «Naia» etter en vannymfe fra gresk mytologi) funnet i 2007 i et oversvømmet grottesystem i Sistema Sac Actun øst på Yucatánhalvøya i Mexico. Hennes DNA har blitt undersøkt og ved å være 13 000 år gammel er hun betraktet som det eldste genetisk intakte skjelettet som er funnet på den vestlige hemisfære. Hennes DNA indikerer at hun var fra en avstamning som var avledet fra Asia og er i overensstemmelse med DNA i dagens urbefolkning.^[28]

Redskaper framstilt av stein, særskilt skrapere og pil- og spydspisser, er de fremste arkeologiske bevis på menneskelig aktivitet i Nord- og Sør-Amerika. Litisk analyse, steinaldermenneskenes teknikk på å slå flak av steinredskaper for å spisse og bearbeide dem, er den teknikken som benyttes av arkeologer for å klassifisere kulturepoker i den forhistoriske tiden (se Steinverktøy).^[29]

• Se hovedartikkel, Førkolumbisk

Førkolumbisk tid innebærer alle perioder i forhistorisk og historisk tid i Nord- og Sør-Amerika før den første kontakten, invasjonen og innvandringen fra Europa og siden Afrika gjorde seg gjeldende med sin innflytelse. Det er en tid som strekker seg fra den opprinnelige bosetning i senpaleolittisk tid og fram til den europeiske kolonisering under tidlig moderne tid.

Reelt sett var det den norrøne Leiv Eiriksson den første europeer som oppdaget og gikk i land i Amerika rundt år 1000, da i et område som han kalte Vinland og som siden ble hetende Newfoundland. Hans ekspedisjoner resulterte i flere bosetninger, men ingen som ble langvarige, og fikk således ingen betydning for den eksisterende befolkningen på kontinentet.^[30] Mens man teknisk sett viser til tiden før Christofer Columbus' sjøreiser i tiden 1492 til 1504, i praksis innebærer begrepet vanligvis historien til de amerikanske urfolkenes kulturer fram til europeerne enten erobret eller betydelig påvirket dem, selv om dette skjedde tiår eller selv århundrer etter Columbus' første landgang.^[31] " Førkolumbisk" er benyttet særlig ofte i kontekst med de store stedegne sivilisasjonene i Amerika, særlig de i Mesoamerika (olmekere, toltekere, teotihuacánere, zapotekere, mixtekere, aztekere, mayaene) og de i Andesfjellene (inkaene, mochere, muiskaere, kañariere).

Mange førkolumbiske sivilisasjoner etablerte vesenstrekk og kjennetegn som omfattet faste eller urbane bosetninger (storbyer), jordbruk, sivile og monumental arkitektur og komplekse sosiale hierarkier.^[32] En del av disse sivilisasjoner hadde lange forsvunnet før den første betydelige europeiske ankomsten på slutten av 1400- og begynnelsen av 1500-tallet, og er kjent kun gjennom muntlige fortellinger og via arkeologiske undersøkelser. Andre var samtidige med denne perioden og er også kjent fra historiske vitnemål på tiden. Noen få, som mayaene, olmekere, mixtekere og nahuafolket, hadde sine egne skriftlige nedtegnelser. Imidlertid var de europeiske kolonistene, særlig de spanske conquistadorene, på denne tiden opptatt med å fjerne og ødelegge alle spor av ikke-kristne trosforestillinger, og kristne bål brant opp mange førkolumbiske skriftlige nedtegnelser. Kun noen få dokumenter forble skjulte og overlevde, og etterlot seg samtidig historie med glimt fra en oldtidskultur og kunnskap.

I henhold til både den opprinnelige amerikanske og europeiske redegjørelser og dokumenter, hadde de amerikanske sivilisasjonene på den tiden europeerne kom, oppnådd mange og store prestasjoner.^[33] Eksempelvis bygde aztekere en av de største byene i verden, Tenochtitlan, oldtidsbyen på det samme sted hvor dagens Mexico by nå ligger, og hadde en beregnet befolkning på rundt 200 000. Amerikanske sivilisasjoner hadde også imponerende prestasjoner innenfor astronomi og matematikk. Domestiseringen av mais eller korn krevde tusenvis av år med selektiv foredling.

Både inuittene, urbefolkningen i Alaska og det nordlige Canada, og amerikanske indianere har opphavsmyter som forteller et mangfold av fortellinger om opphavet til de respektive folkene. En del har «alltid vært der», eller ble skapt av guder eller dyr, en del innvandret fra et særskilt kompasspunkt, og andre kom fra «over havet».^[34]

• Se hovedartikkel, Europeisk kolonisering av Amerika

Den europeiske koloniseringen av Nord- og Sør-Amerika endret for alltid livene og kulturene til de eksisterende folkene på kontinentene. Selv om den nøyaktige antallet i befolkningen før europeerne ankom er ukjent, har forskere beregnet at de innfødte befolkningene ble minsket med mellom 80 og 90 prosent innenfor det første århundret. Den største årsaken var sykdommer. Kontinentene ble herjet av epidemier av sykdommer som kopper, meslinger og kolera. Disse sykdommene ble fraktet over av europeere og spredte seg raskt i de nye områdene, selv der hvor hvite ennå ikke hadde ankommet. Urbefolkningen led under høy dødelighet grunnet at de ikke hadde immunforsvar mot for dem ukjente sykdommer. Tapene av liv førte til konflikter mellom kolonistene og de innfødte. Kolonistene bedrev også jevnlig massakrer på den innfødte befolkningen og gjorde dem til slaver.^[35][36] I henhold til Det amerikanske folketellingsbyrået (1894) førte indianerkrigene i USA på 1800-tallet til at rundt 19 000 hvite ble drept og rundt 30 000 indianere.^[37]

Den første gruppen av urbefolkningen som møtte Columbus var de rundt 250 000 fra tainofolket på Hispaniola, øst for Cuba. De representerte den dominerende kulturen i Antillene og Bahamas. I løpet av de neste tretti årene var rundt 70 prosent av tainoene utryddet.^[38] De hadde ingen immunitet mot sykdommene fra Europa, og utbrudd av meslinger og kopper herjet befolkningen.^[39] Samtidig ble de også straffet for å motsette seg tvangsarbeid, til tross for grep foretatt av encomienda, et formynderskapsystem under den spanske koloniseringen for å trygge arbeidskraften mot andre indianerstammer og samtidig indoktrinere urbefolkningen i den katolske tro.^[40] Den umenneskelige slavetilværelsen førte til den siste store tainoopprøret. Ved 1507 var de rundt 60 000 og ved 1548 var den opprinnelige befolkningen mindre enn 500 mennesker.^[41] På 1530-tallet kunne spanjolene rapportere tilbake til de spanske myndighetene at det ikke lenger fantes noen igjen av tainofolket.^[42][43]

Leyes de Burgos, «lovene i Burgos», 1512-1513, var den første forsøk på å kontrollere de spanske kolonistenes oppførsel i Amerika med lovgivning, særskilt i henhold til de innfødte. Lovene forbød mishandling av innfødte og støttet konvertering til katolisismen.^[44] I praksis ble det vanskelig for den spanske kronen å håndheve disse lovene i fjerne kolonier.

Det har blitt framsatt en rekke teorier for tilbakegangen i antall for den opphavelige befolkningen: epidemiske sykdommer, konflikter og krig med europeere, og innbyrdes krigføring mellom de ulike stammene. Forskningen antyder at hovedgrunnen var epidemiske sykdommer.^[45] Opptil 90 til 95 prosent ble drept av kopper alene, eller i kombinasjon med andre faktorer.^[46] Ved at inkaherskeren Huayna Capac ble drept, enten av kopper eller meslinger, havnet Inkariket i en indre strid og borgerkrig som utarmet befolkningen ytterligere. Kopper var den første epidemiske sykdommen, tyfus kom (antagelig) i 1545, influensa og kopper kom samtidig i 1558, kopper på nytt i 1589, difteri i 1614, meslinger i 1618 — de vedvarende sykdommene herjet den en gang så strålende sivilisasjonen. Kopper drepte også millioner i Mexico.^[47][48] Da den spanske conquistadoren Pánfilo de Narváez ankom Pánfilo de Narváez den 23. april 1520 hadde han med seg koppersmitten og sykdommen herjet Mexico det neste tiåret, drepte kanskje 150 000 i Tenochtitlan, selve det sentrale delen i Det aztekiske riket, og bidro i stor grad til den militære seieren til Hernán Cortés over aztekerne ved Tenochtitlan (dagens Mexico by) i 1521.^[49]

Utforskningen av Karibia førte til oppdagelsen av arawakfolket i de små øyene i Antillene. Deres kultur var ødelagt ved 1650, men inngifte førte til at genene deres fortsatte i den moderne befolkningen. I Amazonasregnskogen har urfolk forvitret i århundrer med kolonisering.^[50]

Kontakt med sykdommer fra Europa som kopper og meslinger drepte mellom 50 og 67 prosent av urbefolkningen i Nord-Amerika i løpet av de første hundre etter at europeerne ankom.^[51] Rundt 90 prosent av den innfødte befolkningen i nærheten av Massachusetts Bay-kolonien døde etter en epidemi av kopper i 1617–1619.^[52][53] I 1633 ble de innfødte i Plymouth smittet av kopper og som andre steder i Amerika raderte sykdommen ut hele befolkningen. Viruset nådde Ontariosjøen i 1636 og landområdene til irokeserindianerne ved 1679.^[54][55] I løpet av 1770-tallet hadde koppersmitten drept minst 30 prosent av indianerne ved den amerikanske vestkysten.^[56] Kopperepidemier kom og gikk i 1780–1782, og på nytt i 1837–1838, og førte til ødeleggelser og drastisk befolkningsreduksjon blant prærieindianerne.^[57][58] I 1832 etablerte det amerikanske myndighetene et vaksinasjonsprogram for indianerne (The Indian Vaccination Act of 1832).^[59][60]

Gitt det fragmentariske vesen av informasjonene er det vanskelig å beregne den førkolumbisk befolkningen, men urbefolkningenes antall før kontakt med europeere har blitt beregnet ved å ekstrapolering små data. Således kan det ha eksistert opptil 37 millioner mennesker 1496 på begge kontinenter, fordelt på blant annet rundt 6 millioner i aztekerriket, 8 millioner i mayastatene, 12 millioner i inkariket, og rundt 11 millioner i hva som i dag er Brasil. Den laveste beregningen gitt en dødelighet grunnet sykdom på 90 prosent ved slutten 1600-tallet, gir til sammen 9 millioner i 1650.^[61] I dag (2010) er det rundt 800 000 brasilianere som klassifiserer seg selv som tilhørende urbefolkningen.^[62] Tallet er nok noe høyere. I januar 2007 rapporterte Fundação Nacional do Índio (FUNAI), Den nasjonale indianerstiftelsen tilstedeværelsen av 67 ulike stammer som lever isolert og uten kontakt med den globale verden.^[63]

Selv om virus var det dødeligste våpen, var europeiske angrep ødeleggende i seg selv. Det spanske conquistadorene var profesjonelle krigere som benyttet avansert europeisk militær taktikk, skytevåpen, kanoner og kavaleri. Deres enheter var ofte spesialisert i ulike former for kamp som krevde omfattende trening. Spanjolene hadde hester og muldyr til å frakte seg, griser til leve av, og hunder som kjempet for dem. De innfødte krigerne var stort sett infanteri utstyrt med håndvåpen og rustninger som varierte geografisk, og en del grupper besto av unge menn uten erfaring med krigføring. De innfødte hadde stort mot, fordelen av etablerte bosetninger, og i begynnelsen et stort tallmessig overtak. Europeernes taktikk med å splitt og hersk, å spille de ulike stammene opp mot hverandre, bidro til den innfødtes nederlag. For å beseire inkasivilisasjonen støttet de den ene siden i en borgerkrig. De veltet aztekersivilisasjonen ved å alliere seg med innfødte som hadde vært undertrykket av mer mektige stammer og kongeriker. Den hæren som Hernán Cortés beleiret Tenochtitlan med besto av 200 000 menn, derav soldater, hjelpere og annen støtte, men rundt 1 prosent var faktisk spanjoler.^[64]

Spanjolene viste også en grusomhet og hensynsløshet i sin erobring og undertrykkelse av de stedegne sivilisasjoner. Francisco Pizarro, en fjern fetter av Hernán Cortés, ledet to ekspedisjoner mot Peru for å erobre inkariket i 1524 og 1526. Begge feilet grunnet inkaenes motstand, dårlig vær og mangel på provisjoner. En tredje ekspedisjon forlot Panama i 1530. Med en liten styrke greide Pizarro og hans menn å overfalle og ta til fange inkaherskeren Atahualpa den 16. november 1532. Spanjolene drepte deretter tusenvis av hans rådgivere, kommandanter og ubevæpnede betjening på den store plaza i Cajamarca mens den store inkahæren utenfor byen flyktet. Det markerte begynnelsen på erobringen av Inkariket. Spanjolene krevde løsepenger for inkaherskeren, og for oppfylle sin gulltørst, fylte inkaene et rom med gull og to rom med sølv i løpet av to måneder. Likevel valgte Pizarro kvitte seg med Atahualpa. Etter en liksomrettssak hvor han ble funnet skyldig i opprør mot den spanske kronen, for å praktisere avgudsdyrking, og for å ha drept sin bror, og dømt til å brennes til døde. Atahualpa ble redselslagen da inkaene trodde at sjelen ikke kunne gå til etterlivet om legemet ble brent. Han lot seg da døpe til katolikk og ble deretter henrettet ved garottering.^[65]

I løpet av tusenvis av år, domestiserte, avlet og kultiverte urbefolkningen i Amerika en stor rekke av plantearter. Disse artene utgjør i dag 50–60 prosent av alle avlinger i verden.^[66] I bestemte tilfeller utviklet urfolket fullstendig nye arter og stammer gjennom kunstig utvelgelse, noe som var tilfellet med domestisering og kultiveringen av mais fra en gressart i dalene i sørlige Mexico. Tallrike slike landsbruksprodukter har beholdt sine opprinnelige navn på andre språk.

Høylandene i Sør-Amerika var et senter for tidlig jordbruk. Genetisk undersøkelser av stort mangfold av oppdyrkelige og ville arter antyder at poteten har en enkelt opprinnelse i området av sørlige Peru,^[67] fra en art i Solanum tuberosum ssp. tuberosum. Over 99 prosent av alle moderne kultiverte poteter verden over er etterkommere av en underart stedegen til sørlige og sentrale Chile,^[68] Solanum tuberosum ssp. tuberosum, hvor den ble kultivert så lenge siden som 10 000 år siden.^[69][70] I henhold til George Raudzens, «Det er åpenbart at i førkolumbiske tider strevde en del grupper med å overleve og ofte led under matmangel og sult mens andre hadde en variert og vesentlig diet.»^[71] Den vedholdende tørken i tiden rundt 850 e.Kr. som sammenfalt med sammenbruddet til den klassiske mayasivilisasjonen, og «sulten i En Hare», det vil si år 1454 e.Kr.^[72] var en betydelig katastrofe i Mexico.^[73] «En Hare» er det første året av 52-årige aztekiske kalendersyklus.^[74]

Innfødte i Nord-Amerika begynte å praktisere jordbruk for omtrentlig 4 000 år siden, sent i den arkaiske perioden i de nordamerikanske kulturer. Teknologien hadde hatt framgang til det punkt hvor keramikk var blitt vanlig og skogrydding i liten skala var blitt mulig. Samtidig hadde arkaiske indianere begynt å kontrollere ild. Det ble utført bevisst nedbrenning av vegetasjonen, svedjebruk, men kanskje også for å begrense konsekvensene av naturlige branner. Med skogrydding var det lettere å reise og gjorde det mulig å dyrke urter og bærplanter som var viktige både som medisin, smakstilsetning og mat.^[75]

I de store elvedalen til elven Mississippi merket europeerne at urbefolkningen administrerte skogslunder med nøtte- og frukttrær ikke langt fra byene og landsbyene, og deres hageanlegg og oppdyrkede marker. Lengre unna ble bevisst brenning benyttet i skog- og prærieområder for menneskeskapt landskapsendring.^[76]

Mange av avlinger ble først domestisert av urbefolkningen i Amerika er i dag framstilt og benyttet globalt. Det fremste blant disse landbruksproduktene er mais. Andre viktige landbruksprodukter som er blitt vanlige og som har opphav i opprinnelige kulturen i Amerika er maniok (kassava), chiafrø, gresskar, pintobønner, hagebønner, limabønner, tomat, potet, avokado, peanøtter, kakao, vanilje, hagejordbær (først dyrket i Bretagne etter å ha blitt krysset fram av to planter fra Amerika på 1750-tallet)^[77] paprika (inkludert ulike varianter av pepperfrukter, jalapeño, chilipepper), solsikkefrø, gummi, brasiltre, chicle (benyttet for lage tyggegummi), tobakk, koka (som har gitt både Coca-Cola og kokain) og en del arter av bomull.

Hva som skilte matproduksjonen i Den nye verden og Den gamle verden var Amerikas mangel på trekkdyr (og ridedyr) som kunne domestiseres. Sør-Amerika hadde lama og alpakka som egnet seg, og manglet helt et dyr som hest, som først ble importert med europeerne. Da noen hester stakk fra de europeiske bosetningene, overtok urfolkene arten begjærlig før det hadde gått en generasjon på slutten av 1600-tallet. I begynnelsen av 1800-tallet var prærieindianerne berømte for sin dyktighet som ridende krigere og bisonjegere til hest. Sauen kom med spanjolene og omformet navajosamfunnet på lignende vis. De vevde ullteppene som navajoene i dag er kjent for er et resultat av dette kulturbidraget.^[78] Mesoamerika var en flaskehals som bremset spredningen av kulturplanter og domestiserte dyr mellom Nord- og Sør-Amerika. «Fem tusen år etter at lamaen var blitt domestisert i Andesfjellene, var olmekerne, mayaene, aztekerne og alle andre urfolkene i Mexico fremdeles uten pakkdyr og uten noen spiselige husdyr unntatt hunder.»^[79]

Omtrentlig historisk løpetid for sivilisasjonsutvikling

Følgende tabell fra Jared Diamond^[80] gir en sammenstilning av utviklingen for de ulike deler av Amerika (sammenlignet med England i Den gamle verden). Under punktet for dyrehold er hunden utelatt da den ble domestisert tidligere enn andre til matproduksjon i både Eurasia og Amerika. Høvdingdømmer er utledet fra arkeologiske funn fra gravfunn, arkitektur og bosetningsmønstre. Tabellen er svært forenklet fra komplekse mengder av historiske data. Et forbehold er tidsforløpet at det er akademisk diskusjon om hvor gammel matproduksjonen for Amrika, og er stadig under revurdering.^[80]

	Andesfjellene	Amazonas	Mesoamerika	Østlige Nord-Amerika	England
Planteforedling	senest 3000 f.Kr.	3000 f.Kr.	senest 3000 f.Kr.	2500 f.Kr.	3500 f.Kr.
Dyrehold	3500 f.Kr.	?	500 f.K.r	---	3500 f.Kr.
Keramikk	3100-1800 f.Kr.	6000 f.Kr.	1500 f.Kr.	2500 f.Kr.	3500 f.Kr.
Landsbyer	3100-1800 f.Kr.	6000 f.Kr.	1500 f.Kr.	500 f.Kr.	3000 f.Kr.
Høvdingdømmer	senest 1500 f.Kr.	1 e.Kr.	1500 f.Kr.	200 f.Kr.	2500 f.Kr.
Metallredskaper (kobber/bronse)	1000 f.Kr.	---	---	---	2000 f.Kr.
Stater	1 e.Kr.	---	300 f.Kr.	---	500 e.Kr.
Skriftspråk	---	---	600 f.Kr.	---	43. e.Kr.
Jernredskaper	---	---	---	---	650 f.Kr.

• Se hovedartikkel, Indiansk mytologi

Kulturell praksis i Nord- og Sør-Amerika synes å ha vært delt hovedsakelig innenfor geografiske soner hvor folk som ikke var direkte beslektet tilpasset seg lignende teknologier og sosiale organisasjoner. Et eksempel på et slikt sosiokulturelt område^[81] er Mesoamerika (den sørlige delen av Nord-Amerika). Her førte en tusenårig historie med sameksistens og delt utvikling blant folkene i regionen til en noenlunde felles kultur med et komplekst sosialt og landbruksmønster. Et annet eksempel er den nordamerikanske prærien hvor mange ulike stammer fram til utpå 1800-tallet delte de kulturelle trekkene til nomadiske jegere og samlere basert hovedsakelig på bisonjakt.

Utviklingen av skriving er blant de mange prestasjonene og innovasjonene av de førkolumbiske kulturene i Amerika. Uavhengig fra utviklingen av skrivesystemer i andre verdensdeler, frambrakte den mesoamerikanske regionen flere stedegne skrivesystemer på begynnelsen av 1000-tallet f.Kr. Hva som kan ha vært det eldste kjente eksempelet på en omfattende tekst er Cascajalblokken, en steintavle funnet i Mexico tilhørende olmekkulturen. Olmekskrift er en form for hieroglyfer som har blitt indirekte datert fra keramikkskår funnet i den samme kontekst på den tiden da denne sivilisasjonen begynte forfalle i San Lorenzo Tenochtitlán en gang rundt 900 f.Kr.^[82] Olmekerne satte antagelig mønster for senere kulturer, som mayaene, zapotekerne og aztekerne. Derfor blir de ofte omtalt som Mesoamerikas modersivilisasjon.

Mayaenes skriftsystemer (også kalt for hieroglyfer fra en overfladisk likhet med oldtidens egyptiske skriftsystem) var en kombinasjon av fonetiske symboler og logogrammer. Det er ofte klassifisert som et logografisk eller et logosyllabisk skrivesystem hvor hvert stavelsetegn spilte en betydelig rolle (likt i funksjon med japansk skrift). Det er et førkolumbiske skrivesystem kjent for å representere talespråket i sitt samfunn på fullstendig vis. Totalt sett hadde skriftsystemet mer enn tusen ulike ideogrammer (tegn), skjønt noen få er variasjoner av det samme tegnet eller meningen, og mange opptrer kun sjelden eller knyttet til særskilte lokaliteter. Ved en tid var det ikke mer enn rundt fem hundre tegn i bruk, rundt to hundre av disse (inkludert variasjoner) som hadde en fonetisk eller stavelsetolkning. De eldste inskripsjonene som er funnet er datert til 200-tallet f.Kr. ved det arkeologiske stedet San Bartolo i Guatemala.^[83] Mayaskriften fortsatte å være i bruk over hele Mesoamerika fram til kort tid før ankomsten av conquistadorene på 1500-tallet, og i isolerte områder helt fram til 1700-tallet, slik som Nojpetén, hovedstaden i det siste mayakongedømmet som ble erobret av conquistadorene.^[84]

Aztekiske kodekser ble skrevet med førkolumbiske billedspråk. Disse bøkene er blant de fremste skriftlige kildene til den aztekiske kulturen. Aztekiske kodekser skiller seg fra europeiske kodekser ved at de er i stor grad er illustrerte; de hadde ikke til hensikt å symbolisere talte eller skriftlige fortellinger.^[85] Aztekisk skrift er også et piktografisk og ideografisk skriftsystem som blei brukt i det sentrale Mexico for å skrive klassisk nahuatl. De aztekiske skrifttegna har ingen fast verdi, og tekstene må leses omtrent på samme måte som en rebus. De eneste standardiserte tegnene er for enkelte planter, dyr, kroppsdeler, naturfenomener og kulturelle objekter, samt navnene på de tjue første dagene i kalenderen.

Spanske munker på 1500-tallet lærte seg urbefolkningens skrivere i deres samfunn å skrive deres språk med latinske bokstaver, og det er et stor antall lokale dokumenter på nahuatl, zapotekansk, mixtekisk og mayiske språk fra kolonitiden, mange av disse dokumentene var av juridisk art. den rike litteraturen på mayaspråk skrevet med det latinske alfabetet etter den spanske koloniseringen danner et viktig grunnlag for dagens forståelse av Amerikas førkolumbiske historie sett fra urbefolkningens synsvinkel.^[86]

De nordamerikanske ojibwaindianerne benyttet wiigwaasabak til å skrive på, det vil si tekstsruller på barken av bjørk (et enkelt skrivemateriale også norrøne folk i Norden og Russland også benyttet for runer).^[87] Ojibwaene skrev i en form for skriftsystem bestående av et komplekse mønstre og former.^[88][89] Den kanadiske stammen micmac (eller mi'kmaq) benyttet et lignende form for skrivesystem fra og med 1600-tallet bestående av hieroglyfer, et fonetiske system av logogrammer. De kalte det komqwejwi'kasikl, det vil si «sugefisk-skriving», en referanse til de sporene som sugefisker etterlater seg på den gjørmete bunnen av elvene.^[90]

Urbefolkningen i Canada benyttet også et skrivesystem som kalles Abugida og som er bygd opp av tegn som står for en konsonant med en innebygd vokallyd. Språkgruppene algonkinsk, eskimoisk-aleutisk og athabaskisk var kjent med dette systemet. Det kalles på engelsk for Canadian Aboriginal syllabics.^[91]

Urfolkenes musikk i Nord-Amerika er bortimot fullstendig monofonisk (et instrument), men det er kjente unntak. Tradisjonell nordamerikansk musikk sentrer ofte rundt trommer. Skrangler, trepinner og rasper er også populære perkusjonsinstrumenter. Fløyter ble framstilt av sivrør, seder og andre tresorter. Stemmingen av disse fløytene er ikke presise og avhenger av lengden på virket og størrelsen på fløytespillerhånda. Apachefelen er instrument med en streng.

Musikken til urfolket i sentrale Mexico og Sentral-Amerika var ofte pentatonisk (femtoneskala). Før den spanske erobringen var musikken en viktig del av religiøse seremonier, og omfattet et stort mangfold av instrumenter som trommer, fløyter, sjøsneglskall og lignende. Ingen levninger av strengeinstrumenter har blitt funnet før arkeologene oppdaget en krukke i Guatemala, tilskrevet mayakulturen fra sen klassisk tid (600–900 e.Kr.) som avbildet et strengeinstrument som siden har blitt rekonstruert. Dette instrumentet er et av svært få som er kjent i Amerika før introduksjonen av europeiske musikkinstrumenter. Når det spilles gir det fra seg en lyd som er svært lik knurringen til en jaguar.^[93]

Urfolkenes billedkunst og kunsthåndverk utgjør en betydelig kategori innenfor verdenskunsten. Bidrag omfatter keramikk, maleri, smykker, vev, skulpturer, kurvfletting, utskjæring og perlebroderi.^[94] Ettersom det er altfor mange kunsthåndverkere som utgir seg for å være urfolk^[95] for å kunne profittere på interessen for primitiv og opphavelig kunst og kunsthåndverk i USA, har de amerikanske myndighetene vedtatt en lov for urfolks kunst, Indian Arts and Crafts Act of 1990, som krever at kunstnere må bevise at de er innrullert i en statlig eller en føderativ anerkjent stamme. For å støtte den eksisterende og levende kunstframstillingen til urfolk i USA, i Alaska og på Hawaii,^[96] har Ford-stiftelsen, kunstkjennere og amerikanske indianerstammer opprettet en fond for talenter og etablert en nasjonal stiftelse for kunst framstilt av urfolk, Native Arts and Cultures Foundation, i 2007.^[97][98]

Den følgende tabellen gir beregninger for hvert land i Nord- og Sør-Amerika av urbefolkningene og de med delvis slekt i den opphavelige befolkningen, hver uttrykt som en prosentandel av den samlede befolkningen. Den totale prosentandelen for hver av disse kategoriene er også gitt.

Merk: disse kategoriene er definert inkonsekvent og målt forskjellig fra land til land. En del tall er basert på resultatene av generelle befolkningsundersøkelser mens andre er basert på selvidentifisert eller observert beregning.

Urbefolkningene i Amerika
som beregnet prosentandel av landet samlede befolkningstall

Land	Urbefolkning	Ref.	Delvis tilhørende urfolket	Ref.	Kombinert totalsum	Ref.
Nord-Amerika
Grønland	89 %	[99]	%	[99]	89 %	[99]
Canada	1,8 %	[100]	3,6 %	[100]	5,4 %	[100]
Mexico	12,8 %	[101]	75 %	[102]	87,8 %	[102]
United States	0,9 %	[103]	0,7 %	[103]	1,7 %	[103]
Sentral-Amerika
Belize	16,7 %	[104]	33,8 %	[104]	50,5 %	[104]
Costa Rica	1 %	[105]	15 %	[105]	16 %	[105]
El Salvador	1 %	[106]	90 %	[106]	91 %	[106]
Guatemala	40,8 %	[107]	%		%
Honduras	7 %	[108]	90 %	[108]	97 %	[108]
Nicaragua	5 %	[109]	69 %	[109]	74 %	[109]
Panama	6 %	[110]	84 %	[110]	90 %	[110]
Karibia
Antigua og Barbuda	%		%		%
Barbados	%		%		%
Bahamas	%		%		%
Cuba	0,1 %		0,2 %		0,3 %
Dominica	2,9 %	[111]	%		%
Den dominikanske republikk	%		%		%
Grenada	~0 %	[112]	~0 %	[112]	~0 %	[112]
Haiti	~0 %	[113]	~0 %	[113]	~0 %	[113]
Jamaica	%		%		%
Puerto Rico	0,4 %	[114]	84 %	[115]	84 %
Saint Kitts og Nevis	%		%		%
Saint Lucia	%		%		%
Saint Vincent og Grenadinene	2 %	[116]	%		%
Trinidad og Tobago	0,8 %		88 %		80 %
Sør-Amerika
Argentina	1,0 %	[117]	56 %	[118]	57 %	[119]
Bolivia	55 %	[120]	30 %	[120]	85 %	[120]
Brasil	0,4 %	[121]	%		%
Chile	4,6 %	[122]	%		%
Colombia	1 %	[123]	58 %	[123]	59 %	[123]
Ecuador	25 %	[124]	65 %	[124]	90 %	[124]
Fransk Guyana	%		%		%
Guyana	9,1 %	[125]	%		%
Paraguay	1,7 %	[126]	95 %	[127]	96,7 %
Peru	45 %	[128]	37 %	[128]	82 %	[128]
Surinam	2 %	[129]	%		%
Uruguay	0 %	[130]	2,4 %	[131]	2,4 %	[131]
Venezuela	2,7 %	[132]	68 %		70,7 %

Urbefolkningen i Canada består av First Nations («opprinnelige stammer»),^[133] inuitter,^[134] og métiser (som sporer sin avstamning fra både urbefolkningen og europeere).^[135] Betegnelser som indianer og eskimo har gått ut av bruk og oppfattet som nedsettende. Eskimo ble gitt av ikke-inuitter og ble sagt betydde spiser-rått-kjøtt.^[136] Hundrevis av de opprinnelige stammer utviklet handel, åndelige og sosiale hierarkier. Métiskulturen av blandet etnisk opphav.^[137] Det var vanligvis en mor som var urinnvåner, og en tid var det et skarpt skille mellom fransk métis født av fransktalende fedre, og anglo-métis av engelske eller skotske fedre, men i dag har de to kulturer utviklet seg til en métistradisjon.^[138][139] Inuittene hadde mer begrenset samhandling med europeiske bosettere i den første peridoen.^[140] Ulike lover og avtaler har blitt opprettet og inngått mellom de europeiske innvandrerne og de opprinnelige stammene over hele Canada. Urfolkets rett til selvstyre gir muligheter for å håndtere aspekter av historie, kultur, politikk, helseomsorg og økonomi innenfor urfolkets samfunn.

Selv om det ikke var uten konflikter, var de tidlige samhandlingene mellom europeere/kanadiere på den ene siden og de opprinnelige stammene og inuittene på den andre siden relativ fredelig sammenlignet med erfaringene til urfolkene i USA.^[141] Kombinert med en sen økonomisk utvikling i mange regioner,^[142] denne relative fredelig historien har gjort det mulig for den kanadiske utbefolkningen å ha ganske sterk innflytelse på den tidlige nasjonale kulturen samtidig som de bevarte sin egen identitet.^[143] Fra slutten av 1700-tallet har europeiske kanadiere oppmuntret urfolket å bli assimilert inn i sin egen kultur, kalt «kanadisk kultur».^[144] Disse forsøkene nådde et toppunkt på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet med tvungen integrering.^[145] National Aboriginal Day, «Nasjonal dag for urfolket», anerkjenner kulturene og bidragene til urfolkene i Canada.^[146] Det er i dag (per 2006) over 600 anerkjente myndigheter eller styregrupper for de opprinnelige stammer og som utgjør 1 172 790 mennesker tilhørende urfolket over hele Canada med særskilt kulturer, språk, kunst og musikk.^{[147][148][149]}

Urfolk i USA, inkludert deres etterkommere, er vanligvis kalt for amerindianere, «amerikanske indianere», eller ganske enkelt indianere i innlands i USA, men er offisielt kalt Native Americans, «innfødte amerikanere» av USCB (det amerikanske folketellingsbyrået). I Alaska er innfødte, inkludert athabaskere, aleuter, alutiiqere, yup'ikfolket, haidafolket, inuitter, inupiater, tlingiter, yupiker, kollektivt omtalt «alaskainnfødte».^[150] På Hawaii er innfødte polynesiske folk, som omfatter folket på Marshalløyene, samoanere, tahitere og folket på Tonga, kollektivt omtalt som innfødte hawaiianere, noe som tidvis inkluderer løselig alle de innfødte amerikanere på de amerikanske øyene i Stillehavet.^[151]

Innfødte amerikanere utgjør rundt 2 prosent av den totale befolkningen. I folketellingen i 2010 ble 2,9 millioner mennesker identifisert som innfødte amerikanere, innfødte hawaiianere og alaskainnfødte, og 5,2 millioner identifisert som amerikanske innfødte amerikanere, enten alene eller i kombinasjon med en eller flere etnisiteter eller andre folkeslag.^[152] I 1990 var det rundt 1,8 millioner mennesker som selv identifiserte seg i folketellingen som amerikanske indianere.^[153]

De enkelte indianerstammene har etablert egne kriterier for medlemskap, hvilket ofte er basert på loven (som går tilbake til 1705) om blodkvantum (viser til beskrivelsen av graden av arv for den enkelte innenfor en særskilt etnisk gruppe, eksempelvis 1/4 tilhørende omahastammen),^[154][155] nedstamming i rette linje, eller residens (hvor man bor). Et mindretall av innfødte amerikanere lever i landenheter som kalles for indianerreservater. En del sørvestlige indianerstammer, slike som kumeyaayfolket, cocopahfolket, pascua-yaqui-folket og apachene befinner seg begge sider av den amerikanske-meksikanske grensen. Irokesere har lovlig rett til fritt å krysse grensen mellom USA og Canada. Blant de stammene som lever på begge sider av denne grensen er athabaskere, tlingitere, svartfotindianere, nakotaindianere, creeindianere, anishinaabere, wyandoter (huroner), lenaper, micmac (mi'kmaq), penobscotere og haudenosaunee.

• Se hovedartikkel, Urfolk i Mexico

Det store området som i dag er Mexico var lokaliseringen til tallrike innfødte sivilisasjoner før ankomsten til spanske conquistadorer: Olmekere, som hadde sin blomstringstid mellom 1200 og 400 f.Kr. ved kystregionene av Mexicogolfen; zapotekere og mixtekere, som holdt i fjellregionene i Oaxaca og Tehuantepeceidet; mayakulturen på Yucatánhalvøya (og i naboområder i samtidens Sentral-Amerika); purépechafolket i dagens Michoacán og omliggende områder; og aztekere som fra sin sentrale hovedstad Tenochtitlan dominerte mye av den sentrale og sørlige delen av landet (og ikke-aztekiske innbyggerne i disse områdene) da spanjolen Hernán Cortés første gang gikk i land ved Veracruz.

I kontrast til hva som ellers er den vanlige regelen for resten av Nord-Amerika, er historien til kolonien Ny-Spania en historie om blanding av folkegruppene (mestizaje). Mestizoer er betegnelsen i Mexico for folk som ikke identifiserer seg selv med den opprinnelige befolkningen, og raskt kom til å utgjøre flertallet av koloniens befolkning; men rundt 6 prosent av Mexicos befolkning er identifisert som talere av et av de opprinnelige språkene. Comisión Nacional para el Desarrollo de los Pueblos Indígenas (CDI), «Nasjonalkommisjonen for urbefolkningens utviklingen», har identifisert 62 innfødte grupper i Mexico, hver av dem sitt eget unike språk.^[156]

I delstatene Chiapas og Oaxaca og det indre av Yucatánhalvøya er flertallet av befolkning tilhørende urfolket. Store innfødte minoriteter, inkludert aztekere eller nahuaere, purépechaere, mazahuaere, otomíere og mixtekere er også boende i de sentrale regionene av Mexico. I det nordlige Mexico er den innfødte befolkningen en liten minoritet.

Den meksikanske Loven om urfolkets språklige rettigheter gir alle innfødte språk, uansett hvor mange som snakker det, samme gyldighet som spansk i alle territorier hvor de blir snakket, og urfolk er berettiget til å kreve offentlige tjenester og dokumenter på sitt eget språk.^[157] Sammen med spansk, har loven gitt dem, mer enn 60 språk, statusen som «nasjonalspråk». Loven omfatter alle opprinnelige språk på de kontinentene i Amerika, uansett opprinnelse. Som sådan har CDI anerkjent språk til kiikaapoafolket som innvandret fra USA,^[158] og anerkjenner også språket til urfolk som har flyktet fra Guatemala.^[159] Den meksikanske regjeringen har fremmet og etablert tospråklige grunn- og videregående utdannelse i en del rurale, innfødte samfunn. Likevel er det kun rundt 67 prosent av dem (eller 5,4 prosent av landets totale befolkning) som snakker et opphavelig språk og kun en sjettedel av disse ikke snakker spansk (1,2 prosent av landets befolkning).^[160]

Urfolk i Mexico har rett til fri selvbestemmelse under andre artikkel i landets lovgivning. I henhold til disse er urfolk gitt: retten til å beslutte indre former for sosial, økonomisk, politisk og kulturell organisasjon; retten til å benytte egne normative systemer for regulering så lenge som menneskerettigheter og likestilling mellom kjønnene er respektert; retten til å bevare og berike egne språk og kulturer; retten til å velge representanter for kommuneråd i de områder hvor urfolk er; blant andre rettigheter.^[161]

I 2010 var det 324 528 mennesker i Belize.^[162] De fleste mayafolkene ble utryddet av sykdom og spanjolenes krigføring, og de tre mayagruppene som i dag bor der er yukatansk mayaer (som kom fra Mexico på 1840-tallet for å unnslippe Kastekrigen); mopanfolket (innfødte urfolk i Belize, men mange ble tvunget ut på 1700- og 1800-tallet av britene og til Guatemala); og q'eqchi'folket (også skrevet kekchi), som opprinnelig flyktet til Belize fra Guatemala. I dag er det i Belize rundt 6000 yukatansk mayaer, rundt 10 557 mopanere,^[163] og 11 143 av q'eqchi'folket. Alle disse gruppene finnes også i nabolandene. Det finnes også andre minoritetsgrupper i Belize, som er et av de mest etisk flerkulturelle landet i verden.

Rundt 60 prosent av befolkningen i Guatemala er av hvit europeisk opprinnelse (spansk, tysk, italiensk, nederlandsk og andre), lokalt kalt for criollo, og dessuten mestiser, lokalt for ladino, det vil si blandet herkomst fra urbefolkningen og spanjoler. Den øvrige befolkningen, rundt 40 prosent nedstammer fra urbefolkningen og består av en rekke stammer, hvorav mayaene er den største av disse.^[164][165] En av de minste gruppene er xinkafolket, som nær ble utryddet, og de er ikke i slekt med mayaene og har et særegent språk som betraktes som et isolerte språk, uten beviselige slektskap med andre.^[166] Det er 16 214 i Guatemala som identifiserer seg som xinkaer.^[167]

Som første- og andrespråk er spansk snakket av 93 prosent av befolkningen. Selv om rundt 40 prosent av befolkningen snakker et opphavelig språk (i tillegg til spansk), har disse språkene, mer enn tjue, ingen offisiell status. I henhold til Guatemalas egen folketelling er det 5 854 251 mennesker totalt sett (2011), og av disse utgjør urbefolkningen 14 636 487.^[168]

En minoritet innenfor Colombias stor befolkning av mestizo og afrokolobianere er landets urbefolkning som består av rundt 85 særskilte kulturer og mer enn 1 378 884 mennesker,^[169][170] hvilket ikke er mer enn 3,4 prosent av helheten.^[171] Et mangfold av kollektive rettigheter for urfolk er anerkjent i Colombias lovverk av 1991.

En av innflytelsene er kulturen til muiscafolket, en undergruppe av den større etniske chibchaspråklige gruppen, kjent for sin bruk av gull, som førte til legenden om El Dorado. På tiden av den spanske erobringen var chibchaene den største innfødte sivilisasjonen som geografisk befant seg mellom Inkariket og de aztekiske rikene.

Urbefolkningen kalles for pueblos indígenas og rundt 80 prosent av dem lever i regionene La Guajira, Cauca og Nariño. Amazonasregionen i Colombia er sparsommelig befolket, men mer enn 70 forskjellige opprinnelige stammer har tilholdssted her.^[171]

Urfolket i Brasil, som kalles povos indígenas eller nativos brasileiros, teller rundt 700 000, eller kun 0,4 prosent av landets befolkning,^[172] men millioner av brasilianere har nedstammer fra urbefolkningen.^[173] Urfolk finnes over hele det enorme området som utgjør Brasil, men de aller fleste bor i indianerreservater i den nordlige og vestlige delene av landet. På tiden da europeerne oppdaget landet var de innfødte hovedsakelig delvis nomadiske fiskere, jegere og samlere, og noen drev vekseljordbruk. Det er antatt flere millioner i 2000 ulike stammer som eksisterte på 1500-tallet døde kanskje opptil 90 prosent ut på grunn av europeisk bosetning og europeiske sykdommer. Mange ble assimilert inn i den generelle brasilianske befolkningen. I dag er det rundt 200 stammer, og rundt 150 forskjellige opprinnelige språk snakkes, fem av dem har mer enn 10 000 som praktiserer det, i henhold til folketelling i 2010, utført av Brasils institutt for geografi og statistikk (IBGE). I den samme undersøkelsen var det 817 000 som selv klassifiserte seg tilhørende urbefolkningen.^[174][175]

Den 18. januar 2007 rapporterte Fundação Nacional do Índio (FUNAI) at instituttet hadde bekreftet tilstedeværelsen av 67 forskjellige isolerte folk i Brasil, opp 40 siden 2005. Med dette tillegget fikk Brasil flere ukontaktede stammer enn øya Ny-Guinea som tidligere hadde flest.^[176][177] Å ta kontakt med isolerte stammer er risikabelt. I 2007 rapporterte avisen Washington Post: «Som det har blitt vist tidligere da ukontaktede stammer ble introdusert til andre befolkninger og mikrober de bærer, sykdommer så enkle som vanlig forkjølelse kan være dødelig. På 1970-tallet døde 185 medlemmer i panarástammen i løpet av to år etter at de bli oppdaget av slike sykdommer som forkjølelse og brennkopper, kun 69 overlevde.»^[178]

Argentina har en befolkning på rundt 40 millioner innbyggere. I 2005 utgjorde urbefolkningen i Argentina rundt 600 329 mennesker, 1,6 prosent av helheten (et tall som antagelig er for lavt, i henold til IWGIA).^[179] Denne beregningen omfatter 457 363 som selv identifiserte seg som tilhørende en opprinnelig etnisk gruppe, og 142 363 som identifiserte seg som første generasjon etterkommer av urfolk.^[180]

Det er 35 folkgrupper eller stammer,^[180] og de ti mest tallmessige er mapuchefolket (113 680 mennesker), qullafolket (70 505), tobafolket (69 452), guaranifolket (68 454), wichífolket (40 036), diaguita-calchaquí (31 753), mocovífolket (15 837), huarpefolket (14 633), comechingónere (10 863) og tehuelchefolket (10 590). Mindre, men viktige folk er quechuafolket (6 739), charrúafolket (4 511), pilagáere (4 465), chanére (4 376) og chorotere (2 613). Selk'namere (eller onawoere) som levde på Ildlandet lengst sør i Argentina, rundt 10 000 i 1848, er nå bortimot utdødd i sin opphavelige form. I 1945 var det 25 og i 1974 døde den siste fullblods, men finnes etterkommere som delvis nedstammer fra folket.^[181] Språkene til stammene selk'nam, diaguita og tehuelch er i praksis utdødde.

Provinsen Jujuy i nordvestlige Argentina er hvor de fleste bor, rundt 15 prosent, og provinsen Patagonia i sør har rundt 12 prosent.^[182] Fra å være flertallet i landet, har urbefolkningen blitt et forsvinnende mindretall. En årsak er den store innvandringen til Argentina i tiden 1850-1955, kun overgått av USA, og med mer enn land som Canada, Brasil og Australia.^[183]

I Bolivia er det 62 prosent av hele befolkningen på 10 461 053 som selv beskrev seg som tilhørende et urfolk,^[184] men rundt 66,4 prosent ble registrert som tilhørende urfolk i folketellingen i 2001.^[185]

Den største etniske opphavelige gruppene er quechuafolket (rundt 2,3 millioner), aymarafolket (1,4 millioner),^[186] chiquitanofolket (108 943),^[187] guaranifolket (126 000) og mojeñofolket (69 000). Rundt 124 000 tilhører mindre stammer.^[188] Lovgivningen i Bolivia, vedtatt i 2009, anerkjenner 36 kulturer, hver av dem med sitt eget språk, som del av flernasjonal stat.

Et stort antall de boliviansk bøndene i høylandet har beholdt sitt opprinnelige språk, kultur, skikker og kommunale organisering gjennom hele den spanske erobringen og i perioden etter uavhengigheten. De mobiliserte for å stå imot ulike forsøk på oppløsning av de kommunale eiendomsforholdene og krevde juridisk anerkjennelse av sitt høvdingstyre for videre kommunal organisering. Opprør skjedde hyppig fram til 1953.^[189] Det politiske partiet Movimiento Nacionalista Revolucionario (Nasjonale revolusjonære bevegelse), som styrte Bolivia fra 1952, bekjempet urfolkets rett til anerkjennelse og klassifiserte dem som campesinos, bønder. En ny selverkjennelse vokste fram på 1970-tallet^[190] og urfolk på lavlandet på 1990-tallet albuet seg plass i den nasjonale politikken med marsjen for territorier og verdighet. Marsjen presset regjeringen til signere ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter og påbegynne den vedvarende prosessen om å anerkjenne urfolks områder.

Det har blitt produsert en del radio- og fjernsynsprogrammer på innenfor quechua- og aymaraspråk. Konstitusjonsreformen av 1997 anerkjente Bolivia som et flerspråklig, flerkulturelt samfunn og innførte endringer i utdannelsesystemet. I 2005, for første gang i landets historie, ble en fra urfolket og aymarastammen, Evo Morales, valgt til landets president.

Morales begynte å arbeide med sin politikk om selvstyre for urfolk som han startet i de østlige lavlandsområdene i august 2009, og således gjorde Bolivia det første landet i Sør-Amerika som bekreftet urfolks rett til å styre seg selv.^[191]

I Peru utgjør urbefolkningen rundt 45 prosent av helheten på 29 248 943 innbyggere (2011).^[192] Comisión de la Verdad y Reconciliación («Kommisjonen for sannhet og forsoning») har derimot beregnet antallet urfolk til å utgjøre 31 prosent.^[128][193]

I førkolumbisk tid utgjorde de som levde i Andes en komplekst hierarkisk sivilisasjon med mange byer og store templer og monumenter gjort med framragende steinhogging. Med den spanske invasjonen døde det store flertallet av spansk krigføring og av europeiske sykdommer. Mange av de som overlevde ble assimilert inn i den store blandingsbefolkningen hvor de tapte sin opprinnelige kultur og språk. I de fjerne områdene av Amazonasregnskogen fortsetter urfolkene å slåss mot statsstøttet økonomisk vanskjøtsel, kulturell diskriminering og gjennomgående vold.^[194]

Opphavelige peruanske tradisjoner og skikker har likevel formet måten som peruanerne i dag lever og oppfatter seg selv på. De mange arkeologiske utgravningene og ruinbyene utgjør noen av landets mest verdifulle kulturminner, slik som Macchu Picchu.

Den første med opphav i urbefolkningen som demokratisk ble valgt til president i Latin-Amerika var Benito Juarez, en meksikaner fra den etniske gruppen zapotekere, i 1858.^[195] Evo Morales, som tilhører aymarafolket, ble valgt til president i Bolivia i 2005 som den første fra landets urbefolkning. Han er blitt rost for å en forkjemper av urfolks rettigheter, antiimperialistisk og miljøforkjemper.^[196][197]

Representanter fra urbefolkningen og rurale organisasjoner fra de fremste søramerikanske landene, inkludert Bolivia, Ecuador, Colombia, Chile og Brasil, startet et forum for å støtte Morales' lovlige endringsprosess.^[198]

I Colombia har ulike urfolksgrupper protestert mot at deres rettigheter er blitt nektet. Det ble organisert en marsj i Cali i oktober 2008 for å kreve at regjeringen lever opp til løftene om å beskytte urfolklandene, forsvare urfolk mot vold, og revurdere pakten om frihandel med USA.^[199]

I de siste tiårene har det vært framvekst av politiske bevegelser for urfolks rettigheter i Amerika, særlige i Sør-Amerika. Disse er grupper som har organisert seg for oppnå ulike former for selvbestemmelse, anerkjennelse, og bevarelse av sin kultur. Organisasjoner som Coordinadora de las Organizaciones Indígenas de la Cuenca Amazónica (COICA), «Koordinator for urfolks organisasjoner i Amazonasbekkenet», og Indianerrådet for Sør-Amerika (CISA), er eksempler på bevegelser som strekker seg utover nasjonale grenser for å kjempe for rettighetene til urbefolkningen i Amazonas uansett hvor de er. Tilsvarende bevegelser for urfolkets rettigheter finnes også i Canada og USA med bevegelser som International Indian Treaty Council (IITC), Internasjonale indianeravtalens råd, og tiltredelsen av urfolk i Unrepresented Nations and Peoples Organization (UNPO), «Ikkerepresenterte nasjoner og folks organisasjon».

Det har også blitt en anerkjennelse urfolksbevegelser på internasjonalt nivå. Forente nasjoner har godkjent Erklæring om urfolks rettigheter,^[200] til tross for dissens fra flere land i Amerika.

Her ble det blant annet slått fast at FN:

• bekrefter at urfolk er like mye verd som alle andre folk, samtidig som den anerkjenner alle folks rett til å være forskjellig, til å se på seg selv som forskjellig og til å bli respektert som det,
• også bekrefter at alle folk bidrar til det mangfold og den rikdom som finnes i de ulike sivilisasjonene og kulturene, som er menneskehetens felles arv,
• er bekymret over at urfolk opp gjennom historien har lidd urett som følge av at de blant annet har vært kolonisert og fratatt sine landområder, territorier og ressurser, og dermed blitt forhindret til å utøve sine rettigheter, særlig retten til utvikling i samsvar med sine egne behov og interesser,
• oppfordrer statene til gjennom konsultasjoner og samarbeid med vedkommende urfolk å oppfylle og effektivt gjennomføre alle sine forpliktelser i den grad de får anvendelse på urfolk etter internasjonale instrumenter, særlig forpliktelsene knyttet til menneskerettigheter.^[201]

Det amerikanske kontinentet var det siste som ble kolonisert av homo sapiens etter at mennesket forlot Afrika for 50 000 år siden. Mot slutten av siste istid, for om lag 15 000 år siden, tok indianernes forfedre seg fra Asia over Alaska og spredte seg utover hele det nordlige og sørlige Amerika.

Den genetiske historien til urfolket i Amerika fokuserer hovedsakelig på menneskelig Y-kromosom DNA haplogrupper og menneskelig mitokondrielt DNA haplogrupper. «Y-DNA» er et kjønnskromosom som kun arves langs farssiden, fra far til sønn, mens «mtDNA» arves kun langs morssiden, fra mor til avkom av begge kjønn. Ingen rekombinerer, og således endres Y-DNA og mtDNA kun ved tilfeldig mutasjon ved hver generasjon uten blanding mellom foreldrenes genetiske materiale.^[202] Autosomale markører av «atDNA» er også benyttet, men skiller seg fra mtDNA eller Y-DNA ved at de overlapper betydelig.^[203] AtDNA er generelt benyttet for å måle gjennomsnittlig kontinent-av-arv i den genetiske blandingen eller tilsetningen i hele den menneskelige genom og beslektede, isolerte befolkninger («genetiske flaskehalser»).^[203]

Genetisk undersøkelser av mitokondrielt DNA (mtDNA) av den amerikanske urbefolkningen og en del folk fra Sibir og Sentral-Asia har avslørt at den genetiske gruppen av tyrkisktalende folk i Sibir, som altajere, khakassere, sjorere og sojotere, som lever mellom Altajfjellene og Bajkalsjøen langs Sajanfjellene, er de som genetisk sett er nærmest urbefolkningen i Nord- og Sør-Amerika.^[204] Dette er delt av annen forskning som argumenterer at «forfedrene til amerikanske indianere var de første til skille ad fra den store asiatiske befolkningen i mellompaleolittisk tid.»^[205][206]

Det genetiske mønsteret indikerer at urfolket i Nord- og Sør-Amerika gikk i gjennom to særskilte genetiske episoder; først med første befolkningsinnvandringen, og deretter med den europeiske koloniseringen av Amerika.^[18][207] Den førstnevnte er den bestemmende faktor for antallet genavstamning, zygositisk mutasjoner og grunnlegge de haplotyper som er tilstedeværende i dagens urfolk i befolkningene i Amerika.

Menneskelig bosetning av Den nye verden skjedde i flere etapper fra kysten av Beringhavet, med en innledning fra rundt 15 000- til 20 000-årlig opphold på Beringlandbrua for en lite grunnleggende befolkning.^{[18][208][209]}

Den mikrosatellittiske mangfold og grupperinger av Y-arven særskilt til Sør-Afrika indikerer at noen urfolk i Amerikas befolkning har blitt isolert siden den innledende bosetningen av regionen.^[210] De na-dené-språklige, inuitter og andre innfødte i Alaska framviser haplogruppe Q (Y-DNA)-mutasjoner (Q-M242), og de er særskilte fra andre urfolk i Amerika med forskjellige mtDNA- og atDNA-mutasjoner.^{[211][212][213]} Dette antyder at den tidligste innvandringen i de nordligste delene av Nord-Amerika og Grønland kom fra en senere migrasjonsbefolkninger.^[214][215]

Vitenskapelige bevis knytter de amerikanske urfolkene til befolkningen i Asia, særlig folk i østlige Sibir. Urfolk i Amerika har blitt knyttet til nordasiatiske befolkninger ved spredning av blodtyper og i den genetiske sammensetningen som er reflektert av molekylær data som DNA.^[216]

Ganske få individer innvandret til Amerika etter istiden; ikke mer enn om lag hundre genetisk distinkte individer. På tross av dette utviklet ulike folkegrupper seg i svært forskjellige retninger gjennom historien, kulturelt som genetisk. Den genetiske differensiering mellom ulike grupper av urfolk i Mellom-Amerika er svært stor og har antagelig sin årsak i relativt små samfunn og liten kontakt mellom de ulike befolkningsgruppene. Da europeerne kom til Amerika ble denne kulturelle og genetiske diversiteten ble kraftig redusert.^[217] De smittsomme sykdommene fra Europa medførte høy dødelighet for urbefolkningen. Ved analyser av urbefolkningens etterkommere er det mulig å tidsfeste når den genetiske diversiteten var på sitt høyeste. Det var for om lag fem tusen år siden. Tidsrommet for katastrofen, da den genetiske variasjonen brått ble redusert, skjedde for omtrent fem hundre år og ved europeernes inntrenging.^[217]

En undersøkelse fra 2013 publisert i Nature rapporterte at DNA funnet i levningene av en ung gutt som er 24 000 år gammel fra det arkeologiske stedet tilhørende Mal'ta-Buret'-kulturen ved den russiske elven Angara antyder at opp til en tredjedel av urfolket i Amerika kan ha forfedre som kan bli sporet tilbake til vestlige eurasiere og som kan ha «hatt en mer nordøstlig spredningen for 24 000 år siden enn vanligvis antatt.»^[218] Undersøkelsen beregnet at «14 til 38 prosent av slekten til innfødte amerikanere kan ha hatt sin opprinnelse fra denne oldtidsbefolkningen,» skrev forfatterne,^[218] og «våre funn er betydningsfull på to nivåer. Først, det viser at sibirere i øvre paleolittisk tid kom fra en kosmopolitisk befolkning av tidlig moderne mennesker som spredde seg ut av Afrika til Europa og til sentrale og sørlige Asia. For det andre, paleoindianske skjeletter som Buhl-kvinnen^[219] med fenotypiske trekk atypisk for dagens urfolk, kan bli forklart som en direkte historisk forbindelse til øvre paleolittiske Sibir.»^[218]

En reiserute gjennom Beringlandbrua er vurdert som langt mer sannsynlig enn den spekulative solutréhypotesen^[220] som hevder at europeere var blant de første som befolket Amerika.^[221] Et sammendrag i American Journal of Physical Anthropology 2012 hevder at «likhetene i alder og geografisk spredning av C4c og tidligere analysert X2a-slekt gir støtte til scenarioet om en tosidig opprinnelse for paleoindianere. Ved å ta hensyn til at C4c har dype røtter i den asiatiske andelen av mtDNA-fylogeni og er uten tvil av asiatisk opprinnelse, er funnene at C4c og X2a er karakteristisk av parallelle genetiske historier, avviser endelig den kontroversielle hypotesen om en atlantisk rute over isen inn i Nord-Amerika.»^[222]

I februar 2010 rapporterte forskere at de hadde utført den første genomsekvenseringen av et prehistorisk menneske. Ved bruk av hårfragmenter som var 4000 år gamle hadde Nasjonalmuseet i Danmark, Beijing Genomics Institute, og flere samarbeidende vitenskapelige institusjoner, analysert nesten 80 % av genomet til en mann som var paleo-eskimo. Mannen ble funnet på Grønland og antas å være fra den forhistoriske saqqaqkulturen. Basert på dette genomet mente forskerne at det hadde vært en distinkt, separat migrasjon av folk fra Sibir til Nord-Amerika for ca. 5500 år siden. De mente dette hadde skjedd uavhengig av tidligere migrasjonen til Amerika (se avsnittet over), og uavhengig den senere migrasjonen til inuittene (thulekulturen).^[223] Etterkommerne av denne andre bølgen nådde Grønland for ca. 4500 år siden, de siste etterkommerne deres igjen var dorsetkulturen.

• Etnografisk klassifikasjon av urfolk i Amerika
• Den columbianske utveksling

• Cappel, Constance (2007): The Smallpox Genocide of the Odawa Tribe at L'Arbre Croche, 1763: The History of a Native American People. Lewiston, N.Y.: Edwin Mellen Press. ISBN 978-0-7734-5220-6. OCLC 175217515.
• Cappel, Constance, red. (2006): Odawa Language and Legends: Andrew J. Blackbird and Raymond Kiogima. Xlibris. ISBN 1-59926-920-1.
• Churchill, Ward (1997): A Little Matter of Genocide: Holocaust and Denial in the Americas, 1492 to the Present. San Francisco: City Lights Books. ISBN 978-0-87286-323-1. OCLC 35029491.
• Dean, Bartholomew (2002): «State Power and Indigenous Peoples in Peruvian Amazonia: A Lost Decade, 1990–2000» i: Maybury-Lewis, David: The Politics of Ethnicity: Indigenous Peoples in Latin American States. David Rockefeller Center series on Latin American studies, Harvard University 9. Cambridge, Mass.: Harvard University/David Rockefeller Center for Latin American Studies. pp. 199–238. ISBN 0-674-00964-9. OCLC 427474742.
• Dean, Bartholomew; Levi, Jerome M. (2003): At the Risk of Being Heard: Identity, Indigenous Rights, and Postcolonial States. Ann Arbor: University of Michigan Press. ISBN 978-0-472-09736-4. OCLC 50841012.
• Dean, Bartholomew (Januar 2006): «Salt of the Mountain: Campa Asháninka History and Resistance in the Peruvian Jungle» (omtale) i: The Americas 62 (3), s. 464–466. doi:10.1353/tam.2006.0013. ISSN 0003-1615.
• Kane, Katie (1999): «Nits Make Lice: Drogheda, Sand Creek, and the Poetics of Colonial Extermination» i: Cultural Critique (University of Minnesota Press) 42 (42), s. 81–103. doi:10.2307/1354592. ISSN 0882-4371. JSTOR 1354592.
• Krech, Shepard III (1999): The Ecological Indian: Myth and History. New York: W. W. Norton & Company. ISBN 978-0-393-04755-4. OCLC 318358852.
• Ravna, Øyvind, Fra Little Bighorn til Standing Rock. En moderne indianerhistorie, Orkana Akademisk, 2016 ISBN 978-82-8104-335-0
• Varese, Stefano; Ribeiro, Darcy (2004) [2002]: Salt of the Mountain: Campa Ashaninka History and Resistance in the Peruvian Jungle. overs. Susan Giersbach Rascón. Norman: University of Oklahoma Press. ISBN 0-8061-3512-3. OCLC 76909908.

• (en) Indigenous peoples of the Americas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Indigenous peoples of the Americas – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Regnskogfondet: Finnes det ukontaktede indianere?, Regnskog.no
• «The Peopling of the American Continents», Early California History
• «Indigenous Peoples in Brazil», Instituto Socioambiental (ISA)
• «America's Stone Age explorers», PBS Nova (TV-serie)
• «A history of Native people of Canada», The Canadian Museum of Civilization