Taino

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet.

Tainoene var en folkegruppe som levde på De store Antiller, det vil si Cuba, Hispaniola, Puerto Rico og Jamaica, samt på Bahamas-øyene. De var i nær slekt med arawakene, en folkegruppe som fortsatt lever langs Orinoco-elvas nedre løp i Sør-Amerika og langs kysten et stykke østover fra munningen av denne. Arkeologer har konkludert med at tainoene har utvandret fra dette området i århundrene like etter vår tidsregnings begynnelse, og med kanoer har de forflyttet seg gradvis lenger nordover langs øyene i øykjeden som omtales som De små Antiller. Rundt 1000-tallet har de etablert seg på Puerto Rico og Hispaniola, noe senere på Cuba og Bahamas. På øyene i De små Antiller har tainoene senere blitt underkuet av de etterfølgende karibene, som var et krigerfolk, mens tainoene var et mer fredelig folk. Mens karibene overtok kontrollen på De små Antiller, fortsatte tainoene sitt isolerte liv på De store Antiller. Før tainoene kom var øyene bebodd av et primitivt folkeslag som tainoene omtalte som guanahatabeyer. De ble gradvis drevet bort, og ved spanjolenes ankomst til øyene i 1492 levde guanahatabeyene fortsatt bare lengst vest på Cuba og på den sørvestlige halvøya på Hispaniola.

Cuba er tainoenes eget navn på den største øya. Øya som spanjolene døpte Hispaniola, som i dag deles av Haiti og Den dominikanske republikk, hadde flere navn blant tainoene; både Hayti, Bohio og Cibao, mens Puerto Rico hadde navnet Borinquen. Bahamas-øyene ble omtalt som Lucayos.

Tainoene var intet enhetlig folk. De levde i mange små høvdingdømmer, og arkeologiske funn viser at de kulturelt hadde utviklet seg forskjellig. Øya Hispaniola hadde tettest befolkning, og synes å ha kommet lengst i sin kulturelle utvikling. Øya var delt i 6 hovedhøvdingdømmer med mange underhøvdinger som vasaller. De hadde en avansert keramikkproduksjon med fine mønstre og fargeteknikker. Det er gjennom potteskår og andre etterlatte gjenstander arkeologer har klassifisert tainoene på Hispaniola som de mest avanserte. Også på de andre øyene har man funnet potteskår, men de er mindre forseggjorte, og samfunnene synes å ha vært mindre organisert enn på Hispaniola. Også Jamaica var relativt godt befolket, og hadde også en relativt utviklet kultur, mens Cuba var den tynnest befolkede øya, der høvdingdømmene var små og spredte. Tainoene på Bahamas hadde den minst utviklete kulturen, der man ikke har funnet noen pottemakerkunst, og hvor befolkningen bodde i små, frittstående landsbysamfunn.

Fader Pane, en munk som levde ett år i høvding Guarionex sin landsby, beskrev tainoenes liv før de ble "encomendert" som enkelt og fredelig, der de gikk på jakt, fisket og dyrket små hagebruk. De bodde i landsbyer med runde hytter (allmuen) eller firkantede hytter (høvdingen) laget av strå og kvister. Det var lave dører og enkelte små vinduer i hyttene. De klippet håret i "potteklipp", hadde bare et lendeklede som plagg, de gifte kvinnene markerte sin stand ved å bære korte rødfargede skjørt. Men selv om de var "gift", var tainoene promiskuøse, og seksuelt samvær var noe man delte med dem man lystet. Hvem som var far til barna var ikke noe spørsmål, alle delte på oppdragerrollen. Tainoene malte seg med en rødfarge for å beskytte kroppen mot varme, det var dette som forledet spanjolene til å kalle "indianerne" for "rødhuder". Høvdingen bar en flott krone av fjær ved festlige anledninger, og de hadde også en maske på en stav som de holdt foran ansiktet ved spesielle anledninger, og som markerte deres status. De kunne ha ringer av gull i nesene og ørene, noe som vekket spanjolenes gulltørst. Høvdingen ble fraktet rundt i en bærestol, og høybårne menn (menn med en posisjon og bakgrunn) hadde æren av å bære ham rundt i bærestolen.

Hagebruket var en jordhaug som de vannet og dyrket med rotfrukter som maniok, og tomater og ananas. De kalte jordhaugene sine for conucos. De gikk på jakt i skogen etter iguaner, agouti (en stor gnager), firfisler, slanger, skilpadder og små alligatorer. Det største dyret på menyen var manatéen, sjøkua som nå er utryddet her, men fortsatt finnes andre steder. De jaktet manatien fra sine kanoer. Maten grillet de på flettede griller satt over bålet, de kalte det "barbakua", derav ordet "barbeque". Papegøyer fra skogen temmet de og hadde som selskapsdyr, men også for å skaffe seg pyntefjør. De hadde også en liten, taus hund, som hjalp dem i jakta. Tainoene røykte sigarer gjennom nesa, og de drakk et svakt øl brygget av gjæret, veltygget tørket maniok. De jaktet og fisket med spyd, men de kjente ikke til pil og bue, som imidlertid karibene hadde. Karibene var et fryktet folk som raidet kystområdene av Puerto Rico og østsiden av Hispaniola og fanget folk; de var kjent som menneskeetere, derav ordet kannibal (karibal).

Tainoene hadde mange guder, blant annet værguden Huracan, (orkan) som slapp voldsomme stormer på øya med jevne mellomrom. Kunnskapen om Huracans stormer gjorde at ingen landsbyer ble lagt ved kysten, de lå alle godt beskyttet inne i skogen. Ved siden av alle gudene som fantes overalt i naturen, i himmelen, i trærne, steinene og i havet, tilbad de zemier, små dukkelignende figurer som alle familier hadde en eller flere eksemplarer av. Man er usikker på om zemiene ble tilbedt direkte eller om de var medier man fikk kontakt med gudene gjennom. Høvdingens zemi var den sterkeste, og landsbyens folk søkte til høvdingens hytte for å høre hans zemi snakke til dem. (Høvding Guarionex hadde sørget for et sinnrikt system med rør og medhjelpere som snakket inn i røret fra bak en vegg slik at det virket som om zemien snakket!) Høvdingen eller en "adelig" kunne også få kontakt med guder gjennom å inhalere røyk fra brente blader av "coba", et hallusinogen. Lengst oppe i Cibaofjellene var "De dødes dal", hvor de døde levde videre; de var levende døde. Mange dro på pilegrimsferd til dalen for å snakke med de døde, gjerne ved hjelp av sine zemier. Derav de nåværende forestillinger om zombier.

Samfunnet ble holdt sammen gjennom høvdingens og de "adeliges" innflytelse, tilbedelsen av høvdingens zemi, rituelle ringdanser som ble kalt areitos, og rituelle ballspill som ble kalt batey. Ballspillet er en mer "primitiv" variant av det mesoamerikanske ballspillet mayaene og aztekerne spilte, der man bare kunne bruke albuer, knær og hofter til å berøre ballen med. (Man funderer på om tainoene hadde en viss kontakt med mayakulturen på Yucatanhalvøya.) Både kvinner og menn deltok. I Puerto Rico er det funnet steinomkransede ballspill- og danseplasser, med egne steinbelagte sitteplasser for høvdingene. I landsbyene hadde de større "halvtak" (flettede tak satt opp på påler) hvor man kunne samle seg og slappe av i skyggen i sine "hamacas", hengekøyer. Slike tak brukes fortsatt i landsbyene i Den dominikanske republikk.

Selv om det var tainoene på Bahamas som var de første spanjolene møtte, da de gikk i land der 12. oktober 1492, er det tainoene på nettopp disse øyene man vet minst om. De fikk leve i fred for spanjolene fram til 1509, da nykommerne vendte tilbake for å hente slaver derfra for å frakte dem til Hispaniola, hvor den lokale arbeidskraft nærmest var utryddet. På de små øyene var det relativt enkelt å få tak i dem, og de ble også lokket med at de skulle komme til Paradis. På kort tid ble øyene tømt for befolkning, skipene ble fylt til randen, og tainoene ble fraktet som stykkgods til Hispaniola for å bli satt i arbeid. I 1513 var det ikke en taino igjen på Bahamas. Det ble sagt at man kunne følge ruten til slaveskipene fra Bahamas bare ved å følge alle likene som fløt i vannet, da skipene verken sørget for mat, drikke eller luft til "varene" sine, og man baserte seg på at det likevel overlevde såpass mange på ferden at man fikk en fortjeneste. På Hispaniola var heller ikke levetiden lang for de nyankomne Lucayo-tainoene, da livet der ikke ble det Paradis som de ble forespeilet. Innen 1520 var de aller fleste døde.

Heller ikke tainoene på Cuba holdt lenge. Også de ble latt i fred^[klargjør] etter den første kontakten da Columbus besøkte nordkysten i 1492. Men i 1511 bestemte spanjolene seg for å "erobre" Cuba, ettersom behovet for arbeidskraft på Hispaniola ble mer og mer prekært. Ryktet om spanjolenes brutale fremferd ble snart viden kjent, og mange landsbysamfunn valgte kollektivt selvmord framfor å møte de grusomme spanjolene. En liten gruppe tainoer flyktet opp i de østlige fjellene og ytte en viss motstand en kort stund, men disse bortgjemte samfunnene døde fort ut. Det finnes imidlertid fortsatt en liten gruppe etterkommere i fjellene i det østlige Cuba.

På nordkysten av Hispaniola etablerte Columbus den første spanske kolonien La Navidad 25. desember 1492. 39 menn ble etterlatt i kolonien mens Columbus vendte tilbake til Spania for å hente forsterkninger. Men da Columbus kom tilbake i november 1493 med 1200 nye kolonister, var kolonien brent ned og alle kolonistene drept. Columbus fikk vite at kolonistene hadde oppført seg dårlig, og at de lokale tainoene hadde kvittet seg med dem. Nye konfrontasjoner oppsto pga. spanjolenes framferd, og i 1495 ble 1600 tainoer tatt til fange i nedre del av Vega-dalen nord på øya. 550 ble sendt som slaver til Spania, 600 ble fordelt som slaver til kolonistene, mens 400 kvinner og barn ble sluppet fri. Mange av kvinnene var så panikkslagne at de løp fra barna sine og forsvant hals over hode. I 1496 forsøkte høvding Guarionex øverst i Vega-dalen å samle tainoene i området i motstandskamp mot de brutale spanjolene som herjet dalen. Etter spanjolenes egen beretning samlet han mange tusen krigere for å møte spanjolene. Bartolomeo Columbus, Christofer Columbus´ bror, som var kommandør i den nye kolonien, marsjerte mot ham med flere hundre mann med musketter, en ryttertropp og et kobbel blodhunder. Tainoene hadde ingen sjanse, og før de hadde fått anledning til noen som helst motstand, ble de slaktet ned; hugget ned med skarpe sverd, skutt, bitt ihjel av blodhundene eller trampet ned av hestene, dyr de aldri før hadde sett.

Høvding Guarionex måtte deretter underkaste seg spanjolenes herredømme, og måtte selv sørge for at et fort ble bygget for spanjolene på en høyde like ved landsbyen hans. Alle tainoer over 14 år ble nå pålagt å forsyne spanjolene med en viss mengde gull, de som ikke maktet å framvise den avtalte mengde ved innkrevingstidspunktet fikk avhogd en hånd.

Etter underkuelsen av Guarionex fortsatte spanjolene sin fremmarsj videre sørover på øya. Ny koloni ble etablert i 1497 der Santo Domingo ligger nå, og kolonien i nord ble forlatt. Siden gikk ferden videre vestover på øya, der høvding Behechio, som hersket over det fruktbare og folkerike Jaragua, inngikk vennskapsavtale med spanjolene mot en årlig tributt med matvarer og bomull. Jaragua fikk være i fred til 1504, da spanjolene vendte tilbake og inviterte alle regionens høvdinger til "vennskapelig" møte med øyas nye guvernør Ovando. Der ble de invitert til å overvære en ridderturnering. "Ridderturneringen" ble snudd til en massakre, der alle høvdingene og deres familier ble drept. Deretter ble alle tainoene tatt hånd om og satt i arbeid gjennom det såkalte "encomienda"-systemet, der tainoene ble fordelt som arbeidskraft til kolonistene, som etter fordelingsavtalen samtidig skulle sørge for å "kristne" tainoene. Dette systemet var blitt satt i virksomhet på andre deler av øya alt fra 1498, da Christofer Columbus kom tilbake fra Spania med nye fullmakter. Fra 1504 var hele øya organisert etter dette systemet, og fikk på kort tid stor innvirkning på taino-samfunnet, som brøt helt sammen. Tainoene døde i store mengder av overarbeid, manglende livslyst og underernæring, siden muligheten til å dyrke mat ved siden av arbeidet for spanjolene var begrenset, barn og gamle døde av manglende omsorg, og fødselstallene sank til tilnærmet 0. I 1509 var mangelen på arbeidskraft så stor at man som nevnt begynte å importere slaver fra Bahamas, men da heller ikke det hjalp, flyttet spanjolene fokus på Cuba, som ble invadert i 1511. Andre spanjoler flyttet over til Puerto Rico i 1513, der skjebnen til lokalbefolkningen ble den samme som på Hispaniola, de ble straks organisert i encomiendas og arbeidet seg til døde. Også Jamaica ble tømt for befolkning for å tilfredsstille spanjolenes behov for arbeidskraft på Hispaniola. I 1514 ble det holdt en ny omfordeling av de gjenværende tainoene på øya; da var det 22 000 igjen. I 1519 ble de resterende tainoene rammet av en epidemi som ble bragt til øya av de første svarte slavene som ble importert for å erstatte de svinnende tainoene som arbeidskraft. Da epidemien var over var det bare 2000 tainoer igjen. I 1542 visste man bare om 200 tainoer på øya, mens det rundt 1550 ikke var en "kristnet" taino igjen. I noen bortgjemte fjellområder oppdaget man noen bortgjemte landsbyer med tainoer i 1555, men også de forsvant, slik at tainoene var totalt forsvunnet fra Hispaniola på slutten av 1500-tallet. Det var de også på alle de andre øyene.

Spanjolene omtalte tainoene som fredelige, vennlige og gjestfrie. Spanjolene ble tatt godt imot, men vennligheten og gjestfriheten ble tatt for svakhet, og tainoene ble raskt underkuet av de nyankomne. Antallet tainoer på Hispaniola ved spanjolenes ankomst er ukjent, men øya var godt befolket, og gjetninger varierer fra 100 000 til 8 millioner. Den kanskje best underbygde gjetningen antyder 350 000 tainoer. Men allerede i 1514 var det bare 22 000 tainoer igjen, og på midten av 1500-tallet var det ingen igjen. Den samme skjebne møtte tainoene på de andre øyene, slik at det i dag ikke er noen tainoer igjen. Det man vet om tainoene er arkeologiske funn, samt en rapport fra en spansk munk ved navn Pane som levde i en taino-landsby i ett år med det formål å kristne innbygerne, ved siden av at han skulle samle opplysninger om dem.

Mange i Den dominikanske republikk påberoper seg stolt å ha tainoblod i årene, da det oppsto en viss meztisisering gjennom mer eller mindre frivillig omgang mellom spanske menn og tainokvinner som ble tatt som konkubiner. Minnet holdes også i hevd gjennom heroiseringen av Enriquillo, en tainohøvding som gjorde opprør og gjennomførte en vellykket motstandskamp fra opprørslandsbyer i Bahurucofjellene. Han og hans folk ble til slutt innvilget et liv i frihet i en fri landsby under spansk "beskyttelse", mot at han og hans menn hjalp til med å jage og fange rømte svarte slaver i de samme Bahurucofjellene. Hele hans landsby ble brent ned og alle tainoer i landsbyen ble massakrert i 1537 av «svarte rømlinger» (cimarrones), som så på Enriquillo og hans menn som sine farligste forfølgere. I Santo Domingo står det en statue av høvding Enriquillo utenfor hovedstadens Historisk Museum, det er skrevet flere bøker om ham, og alle skolebarn i Den dominikanske republikk lærer om ham. En innsjø på øya, Lago Enriquillo, er også oppkalt etter ham. En annen berømt tainohøvding er Hatuey, som kom seg unna massakren i Jaragua i1504 og flyktet med sin landsby til Cuba. Der ytte han motstand mot de invaderende spanjolene i 1511, men ble tatt til fange. Han fikk valget mellom å bli brent på bålet eller bli garrotert (kvelt med en løkke rundt halsen). Han fikk tilbud om å "bare" bli garrotert hvis han lot seg kristne før henrettelsen, da ville han også få anledning til å komme til de kristnes Paradis. Hatuey valgte bålet, da han slett ikke ville møte igjen de brutale spanjolene i deres "Paradis".