Keramikk

Keramikk er produkter fremstilt ved å brenne uorganiske, ikke-metalliske materialer som tørket leire over åpen ild, i en grop eller i en ovn. Naturlig leire kan tilsettes andre mineraler fra jorden eller kjemisk behandlet pulver, se keramiske materialer. Keramikken er krystallinsk og har komponenter som er forbindelser mellom metalliske og ikke-metalliske elementer som aluminium og oksygen, silisium og nitrogen, og silisium og karbon.^[1]

Ordet keramikk har flere overlappende betydninger, avhengig av om det benyttes innen materialvitenskap, kunst eller arkeologi.^[2] Innenfor materialvitenskap er betegnelsen generell og kan omfatte alle keramiske materialer, keramisk vitenskap eller ingeniørvitenskap, samt keramisk industri. Den andre betydningen handler om keramikk som gjenstander laget av leire (eng. pottery), enten som kunstverk eller som bruksgjenstander, produsert i fortid eller nåtid. Her settes det et skille, for oftest blir konstruksjons- eller industrielle keramikkprodukter holdt utenfor denne delen.^[3]

Viktig å merke seg er at på engelsk har ordene ceramics og pottery ulik betydning. Ceramics brukes blant annet som en generell betegnelse, mens pottery vanligvis brukes for å beskrive keramiske produkter laget av leire. På norsk finnes intet synonym for ordet pottery, og termen keramikk omfatter da både keramikk generelt, og keramikk av leire.

Ordet keramikk kommer fra det greske ordet keramos, som oftest oversettes med «brente ting». Kerameikos er navnet på en bydel i Athen, som i antikken var hovedsete for keramikkproduksjonen i byen.

Det har så langt ikke vært mulig å fastlå et definitivt tidspunkt for når mennesker begynte å forme og brenne leire. Men de tidligste daterte funn er fra øvre paleolitikum i Sentral- og Vest-Europa. Fra Dolní Vĕstonice i Tsjekkia er det funnet Venus-figurer både i brent og ubrent leire som dateres til ca. 30 000 f.Kr. Noe av leiren var blandet med knust mammutbein.^[4]

Det er ikke noe som tyder på at keramikkproduksjon utviklet seg på ett sted; den må ha oppstått og utviklet seg i ulike geografiske områder. Forklaringen kan ligge i en kombinasjon av påvirkningsfaktorer innenfor eksperimentering og opparbeiding av erfaring og kunnskap. Dette fordi noen av de tidligste funn av keramikk er oppbevaringsgjenstander som etterligner oppbevaringsgjenstander produsert av andre materialer, eller er dekorert med mønster som etterligner andre materialer, for eksempel stråmønster fra en vevd kurv på keramikk. Det er trolig mange sammenfallende årsaker til at keramikk oppsto, som konsekvens av eksperimentering og opparbeidelse av kunnskap og praktisk erfaring. I før-keramisk neolitikum er det funnet lagringskar som er brent på stedet, og det er ikke usannsynlig at dette kan være en forløper til senere bærbare kar.^[5][1]

Oftest settes utvikling og økt keramikkproduksjon i forbindelse med neolitikum, og da særlig med overgangen fra jakt og fangst til bofasthet og jordbruk. Det oppstod da et økt behov for oppbevaring av tørrvarer, som for eksempel korn. Viktig å merke seg er at det er umulig å gi et klart svar på hvor og når og hvem. Fremveksten og utviklingen av keramikk skjedde over flere tusen år, på mange ulike måter, og til forskjellige tider i forskjellige områder.^[5][1]

Keramikk ble også tidlig brukt i arkitektur. I Nærøsten er det bevis for denne bruken fra ca. 7500 f.Kr. Leiren ble da blandet med kornavfall eller strå og formet til teglstein til husbygging, eller brukt som murpuss og mørtel.^[6]

I dag benyttes mange andre materialtyper til å lage oppbevaringsgjenstander, og plast er vel den absolutt mest vanlige typen. Men gjenstander av keramikk brukes også i dag, for eksempel tegl- og murstein, fliser, avløpsrør, glass og glasur, ildfast murstein og fliser, smeltedigler, til isolasjon, tennplugger og enkelte typer eldre sikringer, halv- og superledere og som slipemiddel.^[7][1]

Keramikk benyttes for eksempel ved oljeutslipp til innhengning av oljen slik at den kan ledes bort fra skip, havner eller oljeplattformer for destruksjon. Keramikk benyttes også av NASA som varmebeskyttelse både for romfarere og for romfergenes aluminiumsramme, som må tåle varme på opptil 1 600 °C når fergen returnerer til jordens atmosfære.^[1]

De tidligste kjente funn av norsk keramikk (av leire) er fra yngre steinalder. Det er gjort noen funn av skår som kan være fra eldre steinalder, men dette har ikke blitt bekreftet. Det er gjort funn av keramikk både på boplasser og i graver, og noe sjeldnere i depoter. Keramikktypene vi kjenner til fra steinalderen i Norge, er kam-, traktbeger-, klokkebeger-, og Kjelmøy-keramikk. Det var ikke uvanlig at leiren ble blandet, «magret», med knust stein eller organisk materiale. Leiren kunne blandes med varmelederen asbest, og asbestkeramikk er kjent fra norsk bronsealder.^[8]

Det ble også produsert keramikk i Norge både i bronsealder og jernalder. I 1974 oppdaget arkeologen Perry Rolfsen spor etter pottemakervirksomhet i industriell skala under dyrket mark på Augland i Torridal i Kristiansand kommune, på et sted der det tidligere fantes et gravfelt med ti gravhauger. Utgravninger brakte for dagen spor etter åtte langhus, 14 keramikkovner og 141 groper; blant annet kokegroper og stolpehull. Det ble funnet 4 bassenger med råleire, med synlige fordypninger fra stokker når leiren ble stampet. Leiren var nok tenkt både til keramikk og til leirklining av husvegger av flettverk. Minst 55.000 potteskår er funnet, og det runde huset fra eldre jernalder er unikt i Norge, likeså det delvis nedgravde huset med mange oppbygde ildsteder som trolig ble brukt som tørkehus for produktene.^[9]

Det ble funnet titusenvis av potteskår i sandjorden. De 4 leirebassengene var oldtidens måte å slemme leire på. Keramikerne Margrethe og Jens von der Lippe undersøkte produktene og prøvde å lage tilsvarende keramikk med moderne metoder. Paret tok for seg «spannformede kar»; disse er bare kjent fra Norge. Leiren i disse karene er leiren svært mager, så de ikke sprakk om glovarme steiner ble sluppet i dem. Analyser viste at de var lagd av leire tilsatt store mengder kleberstein, asbest, kloritt og talk. Merker etter årringer tydet på at karene ble formet over en stokk, og dette viste seg svært vanskelig å få til, for enten falt massen av stokken, eller klistret seg fast. Lippe eksperimenterte med å smøre inn stokken i talk og fett for å få massen til først å sitte godt, deretter slippe uten å ramle fra hverandre. Til sist lyktes det, og et kar kom i ovnen. Men da det var ferdig brent, var det rødt. Oldtidens kar var grå, så Lippe hadde ikke funnet riktig metode.^[10]

En annen spesiell norsk type leirkar er «bulevaser» med tynne vegger og teknisk høy kvalitet. I merovingertiden stopper produksjonen av blant annet de spannformede karene. Det er få funn av keramikk fra vikingtiden, og da er gjenstandene som regel importert. Mye er funnet rundt handelsplasser som Kaupang, der keramikkfunnene dateres fra sent 700-tall til sent 800-tall e.Kr.^[11]

Dreieskiven kom først til Norden i middelalderen. Før den tid ble keramikken kanskje formet ved at pølser av leire ble lagt oppå hverandre og klemt sammen; på innsiden av noen gjenstander ses fingeravtrykk etter slik klemming.^[12] «Jydepottene» av mager glimmerleire og laget i Jylland til innpå 1900-tallet, var formet med hendene på en fjel kvinnene satt med over fanget.^[13]

Mot slutten av 500-tallet, i folkevandringstiden, ble keramikkproduksjonen nærmest nedlagt i Norge, utenom de spannformede karene. Fra merovingertiden er det svært få funn av leirkar, og av mye lavere kvalitet enn tidligere produksjon. Leirkarene ble trolig erstattet av skåler og kar av tre, jern eller kleberstein.^[14]

Keramiske produkter er vanligvis inndelt i fire hovedtyper:

• Strukturell: murstein, rør, gulv- og veggfliser
• Ildfast: varmebeskyttelse til ovn og gassbrenner, og til stål- og glass-smeltedigler
• Hvitevarer (eng. white ware): bord- og dekketøy, kokekar, veggfliser, andre leirebasert keramikktyper^[15]
• Teknologisk, også kjent som ingeniørkeramikk: avansert, spesial- og finkeramikk, som for eksempel keramisk skivebremse og fliser brukt til romfergeprogrammet

Teknisk keramikk kan også klassifiseres inn i tre unike materialkategorier:

• Oksid: aluminiumoksid, beryllium, ceriumoksid, zirkon
• Ikke-oksid: karbid, boride, nitrid, silisium
• komposittmateriale: partikkelforsterkning, fiberarmert, kombinasjoner av oksider og ikke-oksider 

Fordi hver av disse er krystallinsk kan det utvikles unike keramiske material egenskaper.

Denne typen keramikk, altså det som på engelsk kalles pottery, er keramikk laget med leire, og inkluderer typer som: fajanse, leirtøy, majolika, porselen, raku, steintøy, tegl, terrakotta og figurer/skulpturer, samt for eksempel blomsterpotter, vaser og krittpiper.

Det er mange ulike typer leire, og leirens egenskaper, i tillegg til hvilke tilleggsstoffer som blandes inn i leiren, er ofte knyttet til hvilke keramikkprodukter som skal fremstilles. For eksempel blandes kaolinitt i leire som brukes til å lage porselen. En annen årsak til å blande ut leiren med andre materialer er å øke holdbarhet og levetid, for eksempel for kokekar som må tåle gjentatt oppvarming og avkjøling, altså termisk sjokkmotstand.^[16] Tilleggstoffer til leire kan være: skjell, kalkstein, kvarts (eller andre mineraler), asbest, metaller, plantematerialer eller andre organiske eller uorganiske materialer.^[17][18] Historisk er det bare fantasien og mulighetene som har satt noen grenser for hva som kan blandes inn i leirematerialet.

Forming av keramikk kan gjøres for hånd, med dreieskive eller ved formpressing/støping.

Keramikk kan dekoreres på mange ulike måter, og det det er mulig å dekorere både før og etter brenning. De vanligste dekorasjonsformene er: maling, gravering og stempeltrykking, eller glasering.

Det er to hovedformer for glasering, og forskjellen ligger i glasurens komposisjon og brenningstemperatur: en slip (eng.) er gjerne en leire i flytende form som kan være tilsatt andre stoffer, men dette er ikke nødvendig. En slip kan også kalles engobe, men denne er mer vanlig for leir- og steintøy (høytemperaturbrenning) og utføres av et lag under selve glaseringen. Engobe kan også endre farge på gjenstanden og er som regel hvit (se også begitting). En slip blir som regel lagt på gjenstanden før brenning, men etter tørking. Glasering er et lag med glass som blir smeltet på gjenstanded under brenning. Et flussmiddel blir lagt til for å redusere smeltepunktet, og metalliske oksider kan bli tilsatt for å gi en spesiell farge.^[19]

Ofte inneholder keramikkglasur blyoksid, som er et giftig stoff. Men dersom blandingen er riktig og brenning skjer ved riktig temperatur, skal gjenstandene ikke avgi ulovlige mengder med bly. En bør være oppmerksom på at enkelte keramikkgjenstander kan gi fra seg helseskadelige mengder tungmetall dersom de kommer i kontakt med sure næringsmidler som juice, vin, te eller sitron. Miljødirektoratet viser da særlig til enkelte keramikkgjenstander fra middelhavsområdet. De oppfordrer til forsiktighet når gjenstanden har ukjent kvalitet.^[20]

Generelt er minimumstemperaturen for brenning av keramikk 500℃.^[1] De ulike typene har da også forskjellige brenningstemperaturer: fajanse, leirtøy, raku og terrakotta brennes ved temperaturer mellom ca. 900 og 1200℃; porselen og steintøy mellom ca. 900 og 1600℃. På grunn av den høye temperaturen ved brenning av for eksempel porselen blir leiren forsteinet og overflaten polert, selv uten glasur. Keramikk som er brent ved høy temperatur blir mer solid enn den som brennes ved lavere temperatur.

Det er flere grunner til at keramikk benyttes i forskningssammenheng, både i fortid og nåtid. Hovedgrunnen er at keramikk har en lang og utbredt historie og er blitt fremstilt og benyttet mange steder i verden over lengre perioder. Både innenfor arkeologi, historie, antropologi og kunst blir keramikk studert. Det finnes også et utall studie- og forskningstilnærminger. Innenfor arkeologi kan keramikk studereskunsthistorisk, estetisk og teknologihistorisk. Den kan sorteres i kategorier etter typologisk utvikling, proveniens (opprinnelsesstudie), kvantitative eller kvalitative studier, eller funksjonell analyse av materialet.^[21][22]

Innenfor arkeologi kan keramikk også benyttes til relativ eller absolutt datering.

Keramikk har mange anvendelsesområder, og det skilles særlig mellom keramikk med og uten leire. Foruten industriell produksjon av keramikk (type porselen, annet finservice), og teknologisk keramikk, finnes det mange små verksteder rundt om i Norge (og verden) hvor det produseres gjenstander av leirebasert keramikk. Produksjonen er ofte moderat, og prisene er noe høyere enn for industriprodukter, fordi varene er laget for hånd.

Det finnes også verksteder som tilbyr kurs for større eller mindre grupper, enten for hele prosessen fra utforming til ferdig produkt, eller bare for maling.

• Knivblad: keramiske kniver er laget av veldig hard og tøff keramikk, ofte zirkonium dioksid
• Skuddsikker vest: keramikkmaterialene aluminiumoksid og boron har vært brukt til å produsere skuddsikre vester som kan motstå høykaliber ammunisjon. Lignende materialer blir brukt til å lage plater som beskytter førerkabinen i militære fly. Materialets lave vekt gjør det ideelt til slike formål
• Høyteknologisk keramikk blir brukt til å produserere klokkekasser. Materialet er ettertraktet fordi det har lett vekt, høy motstand mot riper, lang holdbarhet og glatt overflate

• Dreieskive (keramikk)
• Figurin
• Greske vaser
• Keramiske materialer
• Kinesisk keramikk
• Krittpipe
• Pottemaker
• Terra sigillata
• Bryllupsdager

• Fredriksen, Per Ditlef (2006). "Moving closer to the fire heat transformations and bucket-shaped pots in burials". Norwegian Archaeological Review.  ISSN 0029-3652.  39(2), s. 126-137. doi: 10.1080/00293650601029893
• Kleppe, E.J. og S.E. Simonsen (1983) Bucket-shaped pots - a west-Norwegian ceramic form : experiments with production methods. AmS-skrifter, Stavanger. (39 s. ill.)
• Orton, Clive og Michael Hughes (2013). Pottery in Archaeology. 2nd edition. Serie: Cambridge Manuals in Archaeology. Cambridge University Press, Cambridge. (340 s. ill.)
• Rice, Prudence (1987). Pottery Analysis: a Sourcebook. University of Chicago Press, Chicago. (559 s. ill.)
• Schia, Erik, redaktør (1982). Keramikk fra forhistorie, middelalder og nyere tid: innlegg holdt på det norske arkeologimøtets symposium, Oslo 1981.  Det Norske arkeologmøtet Symposium 1981 Oslo. Riksa
• Sinopoli, Carla M (1991). Approaches to Archaeological Ceramics. Plenum Press, London & New York. (238 s. ill.)
• Sparkes, Brian (1991). Greek pottery : an Introduction. Manchester University Press, Manchester. (186 s. ill.)

• (en) Ceramics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Spesialister på vakre ting, om keramikere i romertiden, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Miljødirektoratet: Kjemikalier