Francisco Pizarro

Francisco Pizarro
Født		Francisco Pizarro y González 16. mars 1478[1][2] Trujillo (kronregionen Castilien)
Død		26. juni 1541[3] (63 år) Lima (New Castile Governorate, Det spanske imperiet)
Beskjeftigelse		Conquistador, oppdagelsesreisende
Embete		Visekonge i Peru
Partner(e)		Quispe Sisa Cuxirimay Ocllo Añas Colque
Far		Gonzalo Pizarro Rodríguez de Aguilar
Søsken		Gonzalo Pizarro Hernando Pizarro Juan Pizarro Martín de Alcantara
Barn		Francisca Pizarro Yupanqui
Nasjonalitet		kronregionen Castilien Spania
Gravlagt		Cathedral of Lima
Utmerkelser		Marki Santiago-ordenen
Signatur
Våpenskjold
Francisco Pizarro på Commons

Francisco Pizarro (født 16. mars 1478 i Trujillo i Spania, død 26. juni 1541 i Lima) var en spansk conquistador som erobret Inkariket og ble det nye Perus grunnlegger.

Han ble født i Trujillo i den spanske provinsen Extremadura som uekte sønn av infanterikapteinen Gonzalo Pizarro og Francisca González, en fattig kvinne fra enkle kår.^[4]

Pizarro fikk ingen utdannelse og lærte aldri å lese eller skrive, og han ble i ung alder sendt ut for å arbeide.^[4]

Pizarro deltok i en koloniseringsekspedisjon under ledelse av Alonso de Ojeda til den karibiske kysten av Sør-Amerika på en ekspedisjon som la ut fra Spania i 10. november 1509.^[4] Ekspedisjonens leder, Alonso de Ojeda, reiste tilbake til Santo Domingo med et skip for å skaffe nødvendige forsyninger for at kolonien skulle overleve. Pizarro ble utnevnt til koloniens leder i Ojedas fravær. Da kolonistene forgjeves hadde ventet på Ojeda og nye forsyninger i flere måneder,og kolonistenes antall var blitt betydelig redusert av sykdom og sult, bestemte Pizarro seg for å forlate kolonien med de gjenværende kolonistene. Målet var å seile tilbake til Santo Domingo. Men underveis langs kysten østover møtte de på en suppleringsflåte med forsyninger under ledelse av Enciso, Ojedas medspiller. Ojeda selv visste ingen noe om. Pizarro og hans menn fikk ordre om å følge med tilbake til Santa Marta, som ble rekolonisert under ledelse av Enciso. Santa Marta var imidlertid et like ubeboelig sted som før, og kolonien ble etter kort tid flyttet vestover til Darien i dagens Panama, og fikk navnet Santa Maria Antigua. Enciso var en upopulær leder, og kolonistene gjorde opprør i 1510 og avsatte ham under ledelse av Vasco Núñez de Balboa, som ble den nye lederen i kolonien. Balboa sørget for å få kontroll over indianerne i nabolaget og forsyne seg av de verdier av gull og sølv som han fikk tak i. Deres gulltørst var så stor at indianerne i håp om å bli kvitt dem fortalte dem om at det på andre siden av fjellene fantes et hav, og sørover ved dette havet var det et rike som var dekket av gull (El Dorado). Denne beretningen førte strakt til planlegging av en ekspedisjon for å finne dette havet, og i 1513 ble «Sydhavet» (Stillehavet) oppdaget av en ekspedisjon ledet av Balboa over Panamaeidet, og som Pizarro deltok på.^[5][6]

Enciso, den avsatte ekspedisjonslederen fra 1510, hadde vendt tilbake til Spania og rapportert om kolonistenes opprør. Kongen organiserte en ny ekspedisjon under ledelse av admiral Pedro Davila, som ble utnevnt som guvernør av Castilla de Oro, landområdet Santa Maria lå i, og ankom kolonien i 1514, kort tid etter Balboas berømte oppdagelsesferd. Kolonistene underkastet seg det nye styret uten protester, og Pizarro gikk raskt i tjeneste som offiser for den nye guvernøren. Da Davila til slutt arresterte og henrettet Balboa for oppvigleri i 1519, var det Pizarro som ledet troppen som sto for arrestasjonen. Samme år ble Panama by grunnlagt, og dit flyttet også Pizarro sammen med resten av kolonistene i Santa Maria, som ble nedlagt.^[4][7]

Drømmen om det rike landet i sør levde videre. Beretningen om dette landet ble bekreftet av en gruppe spanjoler som i 1522 hadde seilt sørover langs kysten og med egne øyne hadde sett noen av de rike byene. Da Pizarro samme år fikk nyheten om at hans slektning Hernán Cortés hadde erobret Aztekerriket i nord, fikk han blod på tann, og satte i gang ekspedisjoner med skip sørover langs kysten for å finne sjøveien til det forjettede rike.^[4]

I 1526 lyktes det Pizarro å nå byen Tumbes, der han med selvsyn kunne se rikdommene Inkariket kunne by på. Han skjønte han trengte større ressurser enn han rådde over for å erobre Inkariket, og vendte tilbake til Panama for å forberede neste trekk. I 1529 reiste han til Spania for egenhendig å be om de ressurser han trengte; og han fikk til slutt det han ba om og stattholderskap over Inkariket av kong Karl V.^[4][7][6]

I 1531 seilte Pizarro avsted med en velutrustet flåte tilbake til Tumbez. Her var situasjonen totalt forandret siden forrige besøk. Byen var brent ned, og han fikk vite at Inkariket var i borgerkrig. Han fikk også vite at den store Inka Atahualpa befant seg i Cajamarca, en by et godt stykke lenger sør. Pizarro la i 1532 i vei med sine 168 menn og 27 hester for å nå Cajamarca. De kunne følge velholdte veier anlagt av inkaene, og fjelljuvene kunne de krysse ved å bruke inkaenes solide hengebroer. Inka Atahualpa fikk høre om disse vågale fremmede menn, og gav beskjed om at de skulle ha fritt leide, da han selv ønsket å møte dem og få vite hva de ville.^[4]

I Cajamarca kom det i stand et møte mellom Pizarro og Atahualpa, og allerede under det første møtet lyktes det Pizarro å ta inkaen til fange og holde ham i sin varetekt, inspirert av Cortés' tilfangetagning av kong Moctezuma i Aztekerriket.^[4] Pizarro fikk Atahualpa til å fylle et stort rom i palasset med gullgjenstander for å kjøpe seg fri. Men da Atahualpa hadde oppfylt sin del av avtalen, fikk han likevel ikke friheten, men ble dømt til døden og garrottert. Deretter marsjerte Pizarro videre sørover, knuste all motstand og inntok hovedstaden Cuzco. Han ble tatt imot som en venn, ettersom Cuzco hadde vært i krig med Atahualpa. Likevel ble byen plyndret, og den nye inka Manco Inka Yupanqui ble holdt i «forvaring» på samme måte som Atahualpa.^[4]

Det lyktes Manco Inka å flykte fra sine «beskyttere», han organiserte en hær, og beleiret Cuzco i lengre tid. Etter harde kamper ble beleiringen brutt, men Manco Inka trakk seg opp i fjellene med sin hær og fortsatte motstandskampen. Pizarro forlot Cuzco og flyttet ned mot kysten, der han grunnla byen Ciudad de los Reyes (Kongenes by), som senere fikk navnet Lima.^[4][6]

Motstandshæren til Manco Inka syntes å skulle lykkes med å gjenerobre kontrollen over Inkariket, og en periode var det bare byene Lima og Cuzco som var på spanjolenes hender. Også byene var under sterkt press. Men ryktet om Inkarikets rikdommer hadde kommet mange flere conquistadorer for øret, og de kom strømmende i hundretall nordfra. De kom til Pizarro i Lima og tilbød sine tjenester, og i 1537 lyktes det dem å knuse Manco Capac og hans hær i et voldsomt slag utenfor Lima og drive dem opp i fjellene for godt. Inkariket var i Pizarros og hans venners hender.

Erobringen av inkariket var et prosjekt igangsatt som et samarbeid mellom Pizarro og Diego de Almagro, som under erobringen i alle sammenhenger hadde kommet til kort i forhold til Pizarro.^[4] Almagro krevde til slutt sin del av byttet i 1535, og Inkariket ble i realiteten delt i to, der Almagro hersket i Cuzco. Men dette kunne ikke vedvare, og i et slag utenfor Cuzco i 1538 gjorde Pizarro det av med sin rival. Men i 1541 slo dette tilbake. Mens han sov i sitt hus i Lima, trengte Almagros sønn og hans venner inn til ham, og et sverdhugg i halsen, og deretter en rekke hugg drepte ham.^[8] Pizarro ble stedt til hvile i Lima, hvor hans legeme fremdeles kan sees i en glasskiste.

• (en) Francisco Pizarro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Francisco Pizarro – galleri av bilder, video eller lyd på Commons