Di 3

Di 3
Di 3a.626 på Bodø stasjon i 1991.
Informasjon
Materielltype		Dieselelektrisk linjelokomotiv
Type		Di 3a, Di 3b
Akselrekkefølge		a: Co'Co', b: (A1A)(A1A)
Sporvidde		1435 mm
Produsent		Nydqvist & Holm AB
Byggeår		1954–1969
Antall bygget		35
Nummerering		a: 602–633, b: 641–643
Tekniske spesifikasjoner
Lengde (o.b.)		Di3a18 600, Di3b 18 900 mm
Høyde		4290 mm
Egenvekt		102 tonn
Hjuldiameter		1002 mm
Boggiavstand		14 300 mm
Drivkraftoverføring		Dieselelektrisk
Hovedmotor		EMD 16-567C/E
Topphastighet		a: 105, b: 143 km/t
Ytelse		1775 hk 1305 kW
Di 3 på Commons

Di 3 er en dieselelektrisk lokomotivtype som ble brukt av NSB mellom 1954 og 2000. Lokomotivene av denne typen var de vanligste på baner som ikke var elektrifisert og gikk mot slutten av driftstiden på Nordlandsbanen, Rørosbanen, Meråkerbanen, Solørbanen og Raumabanen. Tidligere var de også brukt på Bergensbanen, Dovrebanen og Valdresbanen. Lokene av type Di 3 ble tatt ut av drift i NSB i desember 2000, men en del lok ble eksportert til utlandet samt videreført til andre selskap, som Ofotbanen AS. Di 3 har søsken i en del andre land. Danmark, Ungarn, Luxembourg og Belgia har hatt lignende lok. Disse lokomotivene har oppnådd nærmest en kultstatus, og årlig kom jernbaneentusiaster fra mange land, bl.a. Tyskland for å oppleve Di 3 i Norge ^{[trenger referanse]}.

I 1952 vedtok man at 50 % av jernbanenettet i Norge skulle elektrifiseres, slik at 80 % av trafikken kunne bli kjørt med elektriske lokomotiver. For de resterende 20 % av driften samt for å finne et alternativ til damplokomotivene mens elektrifiseringsplanen ble fullført, anskaffet man i 1954 et dieselelektrisk prøvelokomotiv bygget av Nydqvist & Holm AB i Trollhättan på lisens fra General Motors. Dette prøvelokokomotivet fikk typebenevnelsen type 64 nr. 2246 og ble prøvekjørt hyppig på Nordlandsbanen. Erfaringene fra prøveperioden var gode, og lokomotivet ble ansett som driftssikkert.

NSB bestilte fem nye lokomotiver, og disse (603–607) ble levert i 1957. Prøveloket ble også innkjøpt og fikk nummer 602.

Senere i 1957 bestilte NSB ytterligere åtte lokomotiver (608–615). De ble satt i drift ved Dovrebanen, Nordlandsbanen samt Gjøvik– og Bergensbanen. I 1958 ble ytterligere seks Di 3 bestilt og ble satt inn på sørlige Dovrebanen, hvor en del svake broer i Gudbrandsdalen hadde blitt forsterket for å tåle vekten av toget, som nå kunne gå helt syd til Hamar. Samme året ble Di 3 satt inn i nattogene på Raumabanen, hvor de og damplokomotiver gikk om hverandre til 1965.

Di 3 622–623 og 641–643 var opprinnelig bestilt av de finske statsbanene, VR, men de ble avbestilt mens de var i produksjon. Disse ble tilbudt NSB, som takket ja. Tre av disse lokomotivene var allerede ferdigstilt, men utført på en annen måte en de andre Di 3-lokomotivene. Disse tre hadde fire av seks drivende aksler, men med større topphastighet samt lavere trekkraft, og fikk typebenevnelsen Di 3b. Lokomotivene ble satt inn i tjeneste og tatt i bruk av NSB i 1960. Begge disse versjonene fikk litrabetegnelsen Di 3, med numrene 602–633 og 641–643, hvor de tre siste var av b–typen.

Lokomotivene 605, 608, 614-633 og 641-643 fikk montert aggregat for elektrisk togvarmespenning til personvogner. De øvrige ble benyttet i godstog.

De danske statsbanene (DSB) kjøpte 59 eksemplarer av en tilsvarende loktype, kalt MY; senere også 45 av en noe lettere variant, MX. Statsbanene i Belgia, Ungarn og Luxembourg kjøpte lignende lok.

Ved årsskiftet 1961 var 17 av totalt 25 Di 3-lok fordelt til Trondheim distrikt, mens to lokomotiver var i Hamar distrikt og seks i Bergen distrikt. På dette tidspunktet var Di 3 såvidt tatt i bruk på Rørosbanen, som ennå hadde flere svake broer. I februar 1961 ble strekningen Oslo-Hønefoss elektrifisert, noe som igjen gjorde at alle hurtigtog på Bergensbanen kunne kjøres med enten diesel eller elektrisk drevne lokomotiver. Samtidig som dette skjedde ble Nordlandsbanen i februar 1962 forlenget til Bodø, og strekningen Hønefoss-Ål ble ferdig elektrifisert (1. desember 1962). Rørosbanen ble etterhvert kraftig utbedret ved å forsterke broer osv., og Di 3-lok gikk fra mai 1964 fast på banen. Samme år ble også hele Bergensbanen ferdig elektrifisert, noe som frigjorde fem av seks Di 3-lok til andre baner. Ett lokomotiv (3.610) ble fortsatt disponert av Bergen distrikt og stasjonert på Finse stasjon for snørydding og som beredskapslokomotiv i vintersesongen. I 1965 ble lokomotivene 624-629 levert til NSB, og dermed var det slutt med dampdrevne hurtigtog på Rørosbanen.

I 1967 var elektrifiseringen sydfra kommet til Otta stasjon, og året etter til Dombås stasjon. Dette gjorde at Di 3-lok kunne frigjøres til andre banestrekninger, og Valdresbanen var samtidig blitt forsterket til å tåle Di 3-lok. I 1969 ble de siste fire lokomotivene levert (630-633), noe som førte til at de siste damplokomotivene kunne tas ut av ordinær drift. I 1970 ble hele Dovrebanen ferdig elektrifisert, og bruksområdene for Di 3 ble konsentrert til Nordlandsbanen, Meråkerbanen, Rørosbanen, Raumabanen, Solørbanen og Valdresbanen, og slik fortsatte det omtrent så lenge NSB hadde disse lokene i bruk.

Di 3-lokomotivene rådet alene som NSBs linjelok på ikke-elektrifiserte baner helt til 1981 da de fikk konkurranse av de betydelig kraftigere Di 4-lokene, som ble satt inn på Nordlandsbanen. På 1990-tallet begynte NSB å se på avløsere til de snart 40 år gamle Di 3-lokomotivene. Avløserne ble to nye loktyper, nemlig 12 lokomotiver av typen Di 6 og 20 lokomotiver av typen Di 8, hvor Di 6-lok skulle settes inn i tunge tog mens Di 8 skulle dra lettere tog.

Di 6-innkjøpet ble en stor fadese, men Di 8-lokomotivene var brukbare nok slik at de overtok godstogene etter Di 3. De gjenværende persontogene som ble trukket av Di 3 ble erstattet av motorvogner av typen NSB type 92 og NSB type 93. Dette gjorde at siste tur for NSB med Di 3 gikk på Rørosbanens hovedtog den 26. desember 2000, trukket av Di 3 nr. 623 og 629. Etter dette ble Di 3-lok brukt sporadisk på Nordlandsbanen fram til 7. januar 2001 sammen med Di 4-lok på deler av strekningen. Etter denne datoen var det ikke lenger tillatt å bruke Di 3 i tjeneste for NSB. Lokomotivene var dermed utfaset etter å ha preget NSBs ikke-elektrifiserte baner siden slutten av 1950-tallet.

NSB begynte å utrangere Di 3-lok allerede på 1990-tallet, men til forskjell fra de danske, havnet de ikke direkte hos svenske togselskaper. Mange av lokomotivene ble hugget opp, mens åtte ble solgt til Italia og Kosovo. Fem lokomotiver ble i 2001 kjøpt opp av Ofotbanen AS og ble hovedsakelig brukt til tømmertransport. Disse fikk der en mørkegrønn farge med gule og hvite detaljer.

Noen få lokomotiver er forøvrig bevart av Norsk jernbanemuseum og er dels i driftsklar stand. Dette er bl.a. 602, 616 og 642.^[1]

• MY (lokomotiv)

• Tom Vidar Pedersen: Norske loktyper – Di 3: På Sporet nr.22 1977. Norsk Jernbaneklubb, Oslo.
• Thor Bjerke: 25 etterkrigsår i Hamar distrikt: På Sporet nr. 29 1981, Norsk Jernbaneklubb, Oslo.
• Thor Bjerke: Grønne og røde Nohab'er: På Sporet nr. 35 1982, Norsk Jernbaneklubb, Oslo.
• Sören Svensson: NOHABer – ute og hjemme: På Sporet nr.55 1988. Norsk Jernbaneklubb, Oslo.
• Ståle Næss: Di 3 – Billedboken om en loklegende. BSN Forlag, Oslo 1999, ISBN 82-91448-29-9

• (en) NSB Di 3 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Di 3 Arkivert 6. februar 2018 hos Wayback Machine. – NJK Materielldatabasen
• Di 3 – Jernbane.net
• Vegard Aunan: Komplett liste over Di 3 pr. 2003
• Svein Sando: Di 3 - NSBs arbeidshest på dieselstrekninger gjennom 45 år
• Järnväg.net Svensk jernbanerelatert side.