Norges demografi

Norges demografi er den statistiske beskrivelsen og analysen av befolkningen bosatt i landet Norge, og dens aldersmessige, kulturelle og sosiale utvikling som gruppe. Demografien i Norge studeres særlig av Statistisk sentralbyrå, men også som implisitt forskningsfelt ved forskningsmiljøer innen samfunnsøkonomi, by- og regionutvikling, arbeidsmarked, handel og samferdsel. Demografien og den demografiske utviklingen i Norge er viktig input til svært mye planlegging av infrastruktur, dimensjonering av utdanning, helsevesen, aldersomsorg og en rekke andre offentlige og private tjenester.

Folketallet 1. januar 2019 var ifølge Statistisk sentralbyrå 5 328 212 personer.^[2] Det var 584 233 utenlandske borgere bosatt i landet 1. januar 2019.^[2]

I 1665 hadde Norge 440 000 innbyggere, i 1822 passerte folketallet én million. De neste millionene ble passert i 1890, 1942, 1975 og fem millioner i 2012.

Det er anslått av SSB at Norge vil nå seks millioner i år 2030.^[3]

Tabellen nedenfor og figurene til høyre viser utviklingen i folketallet i Norge over tid. Nedgangen fra 1300 til 1500 skyldes hovedsakelig svartedauden som kom til Norge i 1349, og senere pestepidemier frem til 1645. Fra 1500-tallet av økte befolkningen igjen, og i 1660 var det over dobbelt så mange mennesker i Norge som det var bare 150 år tidligere.^[4] Tallene for befolkningen i tiden mellom 1000 og 1500 er basert på meget løse beregninger og antagelser. Det første manntallet ble tatt i 1664, mens den første folketellingen ble avholdt i 1769.

1000: 100–200 000
1300: 300–450 000
1500: 140–200 000
1665: 440 000^[5]
1701: 504 000
1769: 724 000
1801: 883 487
1822: 1 000 000
1823: 1 013 000
1855: 1 490 047
1860: 1 596 000
1870: 1 758 000
1880: 1 923 283
1889: 2 000 000
1890: 2 004 102

Antall tusen innbyggere i Norge ved inngangen til hvert århundre.

1900: 2 240 032
1910: 2 390 402
1920: 2 649 775
1930: 2 815 164
1940: 2 953 028
1942: 3 009 000
1946: 3 123 338
1950: 3 250 000
1960: 3 568 000
1970: 3 863 000
1975: 4 007 000
1980: 4 079 000
1990: 4 233 000
2002: 4 525 000^[6]
2005: 4 631 800
2010: 4 858 200
2012: 5 000 000 (19. mars 2012)^[7]
2019: 5 328 212 (1. januar 2019)^[2]

I 2014 var det 59 100 fødsler^[8] og 40 400 døde.^[9] Noe som ga et fødselsoverskudd på 18 700. Fødselsoverskuddet var i 2014 lavere enn de første tre tiåra etter krigen, og større enn på 1980-tallet.

Historisk oversikt

År	Levendefødte	Dødsfall	Fødselsoverskudd
1900	66 230	35 350	30 880
1915	58 980	33 430	25 550
1925	54 070	30 480	23 590
1935	41 320	29 750	11 570
1946	70 730	29 220	42 510
1960	61 880	32 540	29 340
1970	64 550	38 720	25 830
1975	56 350	40 060	16 290
1980	51 040	41 340	9700
1985	51 130	44 370	6760
1990	60 940	46 020	14 920
1995	60 290	45 190	15 100
2000	59 230	44 000	15 230
2005	56 760	41 230	15 530
2010	61 440	41 500	19 940
2019	54 495	40 684	13 811
2020	52 979	40 611	12 368
2022	51 480	45 774	5706

Tallene i tabellen er hentet fra Statistisk sentralbyrå.^[10]

Det ble registrert 75 800 flyttinger til Norge i 2013 og 35 700 flyttinger fra landet. Nettoinnvandringen endte dermed på 40 100, noe som ble betegnet som høyt.^[11] Innvandrerne fra Polen utgjorde den største gruppen med 10 500. På de neste to plassene kom Litauen og Sverige med henholdsvis 5 573 og 5 271. Fra Afrika kom det flest innvandrere fra Somalia og Eritrea, med henholdsvis 2 765 og 2 729. Fra Asia kom det flest fra Filippinene med 2 815.^[11]

Det var størst prosentvis nettoinnflytting fra land i den tredje verden, mens den var minst fra vestlige land som Sverige og Tyskland.^[11]

Av 8 855 de som innvandret var norske statsborgere som hadde bodd i utlandet, mens 10 680 norske statsborgere utvandret.^[11] Utvandringen fra Norge var i perioden 1971-2010 på rundt 0,4 % av befolkningen. Utvandringen målt i prosent har økt fra vel 0,3 % i 1971 til rundt 0,5 % etter år 2000. I 1989 og år 2000 var det utvandringstopper med 0,6 %. Knapt halvparten av de som utvandret på 1970-tallet var innvandrere, denne andelen økte til 60-70 % etter år 2000.^[12]

I år 1900 bodde knapt 5000 norske statsborgere i Sverige i tillegg til 8000 som var født i Norge. I 1950 var det knapt 15000 norske borgere bosatt i Sverige. I 1990 var tallet 38000 og sammen med over 52000 født i Norge utgjorde disse omtrent 1 % av befolkningen i Sverige.^[13]

År	Innflytting	Utflytting	Overskudd/underskudd
1951	6046	10 172	-4 126
1960	13 536	18 681	-5 145
1970	17 383	18 352	-969
1975	19 209	14 287	4 922
1980	18 776	14 705	4 071
1985	21 858	15 630	6 228
1990	25 494	23 784	1 710
1995	25 678	19 312	6 366
2000	36 542	26 854	9 688
2005	40 148	21 709	18 436
2010	73 852	31 506	42 346

Tallene i tabellen er hentet fra Statistisk sentralbyrås Statistisk årbok for 2013. Tabell 48.^[14]

Utvandringen til Amerika på 1800-tallet satte sitt preg på befolkningsutviklingen i Norge frem mot vår tid. Utvandringen foregikk i perioden 1825-1920; den begynte på landsbygda og fortsatte fra byene. De store utvandringsbølgene startet i 1860-årene. Omtrent 800 000 nordmenn utvandret til Amerika. Noen distrikter og bygder ble særlig rammet av utvandringen, spesielt de indre fjordbygdene på Vestlandet, som Luster og Lærdal, og øvre fjellbygder på Østlandet, som Valdres, Hallingdal og Gudbrandsdalen. Deretter spredte utvandringen seg til store deler av landet, og etterhvert var det like stor utvandring fra byene som fra bygdene. Stor befolkningsøkning og relativ overbefolkning, spesielt i bygdene, bidro til økt utvandring, sammen med økonomiske kriser, særlig fra 1870-årene. Motivet for masseutvandringen var svært sammensatt: Fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning og næringsmessige reguleringer i Norge, foruten eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland i Amerika.

Gudbrandsdalen var et distriktene med størst utvandring. Oppland hadde størst utvandring blant fylkene i Norge og innenfor Oppland hadde Gudbrandsdalen særlig stor utvandring. Fra 1800 var det en sterk folkevekst i Gudbrandsdalen, nær en dobling til 1865 med tendens til overbefolkning. På slutten av 1800-tallet var det omfattende utvandring fra distriktet med rundt 33.000 personer i årene 1866-1900, slik at folketallet falt med 15 til 20 % tross høy fødselstall. Noen kommuner nådde folketallet fra 1865 først etter andre verdenskrig. I 1970 lå bygdene i Lesja, Lom og Skjåk fortsatt under folketallet i 1865. Mange marginale gårder og boplasser ble nedlagt samtidig med fallet i folketallet.^{[15][16][17][18]} I årene 1900-1910 utvandret 1,6 % årlig fra Nord-Gudbrandsdalen (bare Lister fogderi var høyere med over 2 %), med Lom, Skjåk og Nord-Fron nær 2 % årlig. Fra 1866 til 1915 hadde Oppland en utvandring på 1,3 % årlig, noe som til sammen utgjorde 73.000 personer.^[19]

USA hadde også en annen viktig betydning. Fra omkring 1860 ble amerikansk korn importert i store mengder til Norge. Korndyrkingen ble tilsvarende redusert, og det foregikk omlegging mot større satsing på husdyr i jordbruket. Meieridrift kom i gang omtrent samtidig, og det foregikk en veldig omlegging fra fra sjølberging til handelsjordbruk.

Det var stor innenlandsk flytteaktivitet i befolkningen i 2013. Antall innenlandske flyttinger over kommunegrensene økte til 235 000. Dette var det høyeste antallet noen gang, og 4 500 flere enn i 2012. Innenfor kommunene var det 432 100 flyttinger, 5 700 færre enn i 2012 og det nest høyeste noen gang.^[11]

Flyttingene i 2013 bidro til en ytterligere sentralisering av bosettingen, og per 1. januar 2014 bodde 68 prosent av befolkningen i de 150 mest sentrale kommunene.^[11]

Østfold og Akershus skilte seg ut med et samlet innenlandsk flytteoverskudd på 5 000 i forhold til resten av landet. Dette er fylkene der en i tillegg til egne arbeidsplasser har kort pendleravstand til Oslo. Åtte av fylkene hadde innenlandsk flytteoverskudd, og de andre 11 fylkene hadde innenlandsk nettoutflytting, det flyttet flere ut til de andre delene av landet enn det flyttet folk inn fra resten av landet.^[11]

Flyttetapet var størst i Oslo og Nordland, med 1 300 flere utflyttinger enn innflyttinger i hvert av fylkene. Mange av dem som flyttet fra Oslo, flyttet til Akershus, mens de som flyttet ut av Nordland, oftest flyttet adskillig lengre. I prosent av folketallet var flyttetapet størst i Sogn og Fjordane, deretter fulgte de tre nordligste fylkene.^[11]

Norge er at av de tynnest befolkede landene i Europe etter Island. De nordlige delene av Norge, Sverige og Finland er de tynnest befolkede regionene i EU/EØS med ned mot 2 innbyggere/km².^[20][21][22]

Norge er tettest befolket i og rundt Oslo og rundt Oslofjorden samt på Nord-Jæren (med Stavanger), i Bergen og rundt Trondheimsfjorden.^[23] Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Kristiansand regnes som landsdelssentre på grunn av sin relative størrelse og sentrale funksjoner overfor omlandet.^[24]:160 I 2018 bodde 82 % av innbyggerne i tettsteder, og 58 % bodde i tettsteder med minst 10 000 innbyggere. I Oslo fylke bodde 99 % av innbyggerne i et tettsted, i Hedmark fylke 58 %. Av landets kommuner var det i 2018 28 som ikke hadde noe tettsted etter SSBs definisjon. Tettstedet Oslo hadde i 2018 1 million innbyggere, noe som tilsvarer nær 19 % av landets befolkning.^[25]

Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Ved reformasjonen var folketallet under 200 000 og først i 1650 var folketallet på samme nivå som før svartedauden.^[26][27] Da kristendommen ble innført etter år 1000 var folketallet omkring 200 000. Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader.^[28] Ved år 1300 var folketallet et sted mellom 300 000 og 560 000 avhengig av beregningsmetode. Vanlige metoder tar utgangspunkt i detaljerte opplysninger om gårder i hver bygd og sammenholde dette med situasjonen i 1660 da det finnes gode manntall. Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. Kåre Lunden konkluderer med at folketallet ved år 1300 var nærmere 500 000, av disse bodde 15000 i byer. Lunden tror at folketallet i 1660 fortsatt var litt lavere enn toppen før svartedauden og peker på at gårdsbosetningen i 1660 ikke nådde samme utbredelse som i høymiddelalderen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6000 og 3000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning og i Finnmark var det knapt norsktalende innbyggere. I høymiddelalderen var det gunstigere klima for korndyrking i nord. Basert på antall gårdsbruk økte folketallet 162 % fra 1000 til 1300, i Nord- og Vest-Europa for øvrig var veksten 200 % i samme periode.^{[29]:262–268}

Det har vært vanskelig å anslå folketallet i de norske middelalderbyene, men det er regnet som sikkert at byene vokst raskt i middelalderen. Oscar Albert Johnsen anslo bybefolkningen før svartedauden til 20 000 hvorav 7000 i Bergen, 3000 i Nidaros, 2000 i Oslo og 1500 i Tunsberg. Basert på arkeologiske undersøkelser anslår Lunden at det i Oslo var omkring 1500 innbyggere fordelt på 250 husstander i år 1300. Bergen ble tettere bebygd og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.^{[30]:319–325} Knut Helle antyder 20 000 bybefolkning på det meste i høymiddelalderen, hvorav nesten halvparten i Bergen.^[31]

Den viktigste endringen på 1800-tallet var sterk vekst i folketallet i Oslo (Christiania) med omland: Oslo/Akershus' (fylkesgrensene i 1970) andel av befolkningen økte fra 7,5 % i 1801 til 17,4 % i 1930. Fra 1801 gikk Finnmarks andel av befolkningen fra 0,9 % til 2 % i 1970. Hordaland med Bergens andel gikk svakt opp i perioden. Møre og Romsdals og Sør-Trøndelags andel var uendret. Sogn og Fjordanes andel gikk tilbake fra 6 % til 2,6 %. Agder gikk tilbake fra over 8 % til 5 %. Oppland gikk tilbake fra 7,5 % til 4,4 %. Nye tettsteder vokste frem i forbindelse med industrialiseringen på slutten av 1800-tallet og med kraftutbyggingen rundt århundreskiftet. Samtidig med vandringer innad i Norge foregikk den store utvandringen til Nord-Amerika. Utbyggingen av jernbane og rutegående dampskip i alle kyststrøk forenklet flytting innenlands. Før 1930 var det relativt lite utflytting fra Nord-Norge.^[32]

Den 1. januar 2011 var det for første gang registrert så vidt flere menn enn kvinner i Norge siden de eldste befolkningstallene fordelt på kjønn ble gjort i 1769. Av folkemengden i hele landet var 25,3 prosent under 20 år, 61,7 prosent var i aldersgruppen 20-66 år, og 12,9 prosent var over 66 år.

I 2015 var gjennomsnittlig levealder for kvinner ca 84 år og for menn ca 80 år. Levealderen i Norge har økt jevnt siden 1846. På 1950-tallet stoppet framgangen nesten opp, før levealderen så begynte å øke igjen rundt 1970.^[33] Samme undersøkelse viste at levealderen var høyest på Vestlandet og lavest i Finnmark, Østfold og Hedmark.^[34]

Norges ti største byer etter kommunens og tettstedets folketall:

Rangert	Navn	Folketall kommune[35]	Folketall tettsted[36]	Areal kommune km²	Areal tettsted km²
1	Oslo	717 710	1 082 575	427.01	276,25
2	Bergen	291 940	269 548	445.19	91,18
3	Trondheim	214 565	196 948	500.39	59,29
4	Stavanger	149 048	234 757	256.21	80,2
5	Bærum	130 921	Oslo	189.24	Oslo
6	Kristiansand	116 986	66 576	613.74	25,12
7	Drammen	104 487	122 955	309.18	52,69
8	Asker	98 815	Oslo	364.72	Oslo
9	Lillestrøm	94 201	Oslo	422.71	Oslo
10	Fredrikstad	85 230	120 332	290.31	60,39

Norges demografi er preget av at Norge er et relativt lite land hvor flesteparten av befolkningen er etniske nordmenn. Det har alltid bodd flere ulike grupper av samer over hele Den skandinaviske halvøy, på norsk side tradisjonelt sørover til Femunden i Engerdal. I tillegg har det tilkommet fem offisielle nasjonale minoritetene i Norge: romanifolket (tatere), roma (sigøynere), jøder, kvener og skogfinner. Innvandrerbefolkningen i Norge utgjør i dag rundt 17 prosent av befolkningen,^[37] etter å ha økt betydelig siden slutten av 1900-tallet.^{[trenger referanse]} Etter 1970 har det også kommet innvandrere fra langt flere forskjellige og geografisk fjernere områder, som pakistanere, kurdere, iranere, irakere, tamiler, singalesere og somaliere.

Se også: Innvandrere i Norge

Det var 1. januar 2012 655 170 personer med innvandrerbakgrunn i Norge, det vil si personer født i utlandet og personer født i Norge av to foreldre født i utlandet.^[38]

Antall personer i de største innvandrergruppene i Norge pr. 1. januar 2014. Kilde SSB

Andelen av innvandrere i befolkningen er størst i Oslo-området, og om lag 24 prosent av hovedstadens innbyggere er innvandrere.

Statistisk sentralbyrå har estimert veksten i innvandrerbefolkning (definert som første- og andregenerasjons innvandrere) i perioden frem til 2060, og har kommet opp med tre alternativer. Det forutsettes i alle alternativer at netto innvandring pr. år vil holde seg flat i perioden frem mot 2060. Tallene viser at innvandrerbefolkningen vil vokse sterkt, fra 365 000 i dag til mellom 1 og 2 millioner i 2060, alt avhenging av hvilket av alternativene man bruker.^[39]

De største gruppene med utenlandske statsborgere bosatt i Norge i 2007 kom fra Sverige, Danmark og Polen.

Antall tusen utenlandske statsborgere i Norge i 2007.[40]

• Folketelling

• Espen Søbye, Folkemengdens bevegelse 1735-2014 : en tabellstudie, Oktober 2014 ISBN 978-82-495-1359-8
• Holmesland, Arthur (1971). Norge. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203059910. 
• Tothammer, Abraham G. (1961). Økonomisk geografi. Oslo. 

• Statistisk sentralbyrå: Befolkning