Norges fjorder

Norges fjorder er fjordene langs kysten av Norges fastland og på Svalbard. Det er 1 732 navngitte fjorder i Norge^[1], og norskekysten er et av områdene i verden med flest fjorder. Fjordene er et karakteristisk trekk ved Norges geografi.^[2] Norges kyst er svært fragmentert. Den består av et stort antall øyer, holmer og skjær, og fjorder går dypt inn i landet. Flere steder er fjordene omgitt av høye fjellpartier helt ut mot havet. Noen fjorder og sund går på tvers av kysten andre går parallelt slik at den ytre delen av Norge er oppdelt i et stort antall øyer som under ett kalles skjærgården.^[3]

Fjordene i Norge er svært varierende der noen er lange og svært dype, ofte betydelig dypere enn kontinentalsokkelen utenfor. Den lange norske kystlinjen har flere av verdens lengste fjorder, bare Grønland har lengre fjorder enn Norge. Sognefjorden (204 km) og Hardangerfjorden (180 km) er de lengste norske fjordene. Sognefjorden er dypest med 1302 meter, noe som også er det dypeste punktet ved hovedlandet. Mange fjorder har en grunne terskel nær utløpet eller flere terskler. Bolstadfjorden er en dyp fjord med en terskel på bare 1 meter. Mofjorden var tidligere en innsjø som ble omdannet til en fjord med grunn terskel. Borgundfjorden er relativt dyp og uten markert terskel. Iddefjorden er relativt grunn og har flere terskler, den grunneste på 9 meter.^[4] Fjordene i Finnmark er mindre preget av vekslingen mellom terskler og dypere fjordbekkener, og skiller seg slik fra de fleste andre fjordene.^[5]

Den lange norske kystlinjen har flere av verdens lengste fjorder, bare Grønland har lengre fjorder enn Norge. Sognefjorden (204 km) og Hardangerfjorden (180 km) er de lengste norske fjordene. Flest fjorder er det i Nordland fylke, som har opp mot 300 fjorder, mens Finnmark har om lag 200.^{[trenger referanse]}

To av fjordene, Geirangerfjorden og Nærøyfjorden, står på UNESCOs verdensarvliste for naturområder. De utmerker seg ved at mange av fjordene er dramatiske med bratte fjellsider og fosser som stuper rett i fjordene. Samtidig skjærer de inn i landet og er omgitt av bebyggelse. Flere fjorder deler navn med det omkringliggende landområdet, for eksempel Hardangerfjord og Romsdalsfjord. Deler av fjorden kan ha ulike navn og kalles da delfjord. Fjorder forgrener seg gjerne også der de skjærer inn i landet. Slike grener kalles fjordarmer.

Avgrensing av hva som er fjorder og hva som ikke er det, er ikke entydig, heller ikke i norsk navnepraksis. Blant de stedene i Norge som har navneleddet -fjord finnes åpne havstykker (som Vestfjorden), passasjer mellom to øyer eller mellom en øy og fastlandet, fjordsjøer og andre innsjøer, «ekte fjorder» som er dannet gjennom dalformende prosesser, og bredere havområder som skjærer inn i landet, slik som Varangerfjorden og Boknafjorden.

Fjord kommer fra det norrøne fjǫrðr^[6] som kan bli trukket tilbake til det prehistoriske indoeuropeiske ordet *prtús, avledet av *por- eller *per, det vil si «gå», «passere» eller «å sette over på den andre siden».^[7]

I norrøn tid ble -sær brukt om fjorder eller deler av fjorder, ifølge Oluf Rygh spesielt om fjordmunning som Sognsær (Sognesjøen). Strindsær (Strindfjorden) er en utvidelse eller en del av en fjord. Naumsær kan tidligere ha vært brukt om Namsens brede, sakteflytende munning og har senere gått over til å betegne hele vassdraget. Rygh antok at de aller eldste fjordnavnene har vært usammensatte, det vil si uten «-fjord» eller «-anger». Bunnefjorden ble i vikingtiden kalt Skjáldr. ^[8] «Sogn» var opprinnelig navn på selve Sognefjorden og har gått over til navn på landskapet rundt fjorden. Oslofjorden er et gammelt navn for den stor fjorden innerst i Viken, et enda eldre navn er Fold eller Foldin. Langesundsfjorden ble i norrøn tid kalt Grenmarr, i betydningen sjøen utenfor grenenes land. «Marr» er et gammelt ord for sjø eller hav. Trondheimsfjorden ble i middelalderen bare kalt Fjǫrðrinn (Fjorden) og noe eldre navn er ikke kjent. Vefsnir var det gammelnorske navnet på Vefsnfjorden og var laget av elvenavnet Vefsna som er den største i området. Senere har Vefsn blitt navn på distriktet. Ofotfjorden ble i norrøn tid kalt Ófóti som senere gikk over til å være navn på distriktet Ofoten. Varangerfjorden ble i gammelnorsk tid (fra omkring år 800 eller tidligere) kalt Varanger eller Verangr, et navn som ble tatt inn i samisk språk.^[9]

Det norrøne usammensatte Hvínir (etter elven Hvíni, den moderne Kvina) ble erstattet av Hvínirfjǫrðr (Fedafjorden). En lignende utvikling har skjedd med elvenavn der det eldre elvenavnet Hunn har blitt til Hunnselva; og Mosseelven har avløst det eldre Mors, Moss eller Mossa. Det er svært vanlig at fjordnavnet har blitt overført til bygda eller landskapet omkring, og denne betydningsutvidelsen kan ha skjedd allerede i forhistorisk tid. I nyere tid har det vært vanlig at «-fjord» (ubestemt form) har blitt erstattet av «-fjorden» (bestemt form).^[10]

I norrønt, trolig fra før vikingtiden - det er ikke brukt på Island, ble «angr» brukt som fellesnavn på fjorder, viker og våger. Ordet har bare overlevd som ledd i sammensatte fjordnavn som Geiranger, Mauranger, Malangen og Kvænangen, og har i noen tilfeller blitt overført på tilliggende gårder, bygder eller landskap for eksempel Varanger. «Angr» kan være relatert til gammelnorsk «ǫngr» som betyr trang eller smal. Rygh skriver at «-angr» i Sør-Norge mest ble brukt om mindre fjorder og bukter, med unntak av Harðangr (Hardangerfjorden), og i Nord-Norge har det vært brukt om større fjorder. Rygh antok at «-angr» er eldre enn «-fjord» og at betydningen av «-angr» kan ha vært glemt allerede i vikingtiden og middelalderen.^[8][11][12] Omkring 80 fjorder i Norge har navn med «-anger» og halvparten av disse på Vestlandet.^[9]

Fjordene er ofte betydelig dypere enn kontinentalsokkelen og grunnhavet utenfor. Fjordene har ofte relativt flat bunn som er dekket av slam og leire. I lengderetningen har fjordene ofte stor variasjon i dybden ved at bunnen er oppdelt i bekkener. Noen fjorder går parallelt med kysten og krysser fjorder som går innover i landet slik at landets ytterste kant er delt opp i et stort antall øyer. Mellom grensen ved Svinesund og Stavanger er fjordene (unntatt Oslofjorden) små sammenlignet med lenger vest og nord, øyene er tilsvarende få og små. Kyst- og fjordlandskapet fra Stavanger og nordover har sin like bare på Grønland, i det sørlige Chile og den nordlige delen av Stillehavskysten i USA og Canada.^[2]

Mellom 50 og 180 km fra munningen av Sognefjorden er bunnen temmelig flat. Nesten alle sidefjorden danner hengende daler til hovedfjorden. For eksempel er Fjærlandsfjordens munning vel 400 meter dyp mens hovedfjorden er nær 1200 meter dyp like utenfor munning. Vadheimfjordens munning er 400 meter dyp. Ikjefjordens munning er bare 50 meter dyp like ved der hovedfjorden er på sitt dypeste.^[13] I store deler av fjorden er det «brådypt» ved at de bratte fjellsidene fortsetter like bratt under vann.^[14]

Fra Halden til Stavanger er fjordene (med unntak av Oslofjorden) små og det er færre og mindre øyer enn på Atlanterhavskysten. Nord for Stavanger er øyene og fjordene av store dimensjoner og har likhetstrekk med Skottlands vestkyst, Grønland, Canadas vestkyst og Chiles kyst. Området mellom Hardangerfjorden og Sognefjorden er svært oppdelt med tallrike øyer og smale fjorder. Osterøy er nesten helt omsluttet av fastlandet. Helgeland har en bred skjærgård som når langt ut i havet. Lofoten og Vesterålen danner en stor øygruppe med to av Norges største øyer Hinnøya og Langøya samt Andøya. De store øyene Senja, Kvaløya og Ringvassøy er skilt fra fastlandet med et langsgående fjordløp.^[15]

Oslofjorden er 30 km bred ved Færder og er ved Drøbak bare et smalt sund. Boknafjorden har flere øyer og er bred i ytre del med smale forgreninger inn i landet. Hardangerfjorden går nordøst fra de store øyene og har den store forgreningen Sørfjorden som går rett sør.^[16] Sognefjorden er en av verdens lengste og dypeste, og har mange forgreninger, for eksempel Aurlandsfjorden, som i seg selv er betydelige fjorder. Nordfjord går som Sognefjorden omtrent rette øst-vest, mens fjordene fra Stad til Nordland veksler mellom å gå omtrent øst-vest og nesten vinkelrett på hovedretningen.^[16]

Dype fjorder med relativt grunne terskler finnes blant annet på Vestlandet.^[17] Sognefjordens dypeste del er omtrent ved Åkrestrand og Vadheim. Den ytre delen av fjorden (ved Losna og Sula) har en markert terskel med dybder på 100 til 200 meter, der stiger fjordbunnen brått fra 1200 meters dyp til omkring 100 meter. På tvers av fjorden er det bunnen til dels helt flat med mindre enn 1 meter variasjon i dybde på 2 km tverrsnitt. Bunnen er dekket av fint materiale (leir) som ved Vangsnes er opp til 300 meter tykt.^[18][19][20]

Bolstadfjorden er 160 meter på det dypeste. Bolstadfjorden er forbundet med Osterfjorden/Veafjorden over en terskel bare 1,5 meter under overflaten gjennom sund å mindre enn 100 meter bredde og med en svært sterk tidevannsstrøm. Fjorden mottar ferskvann fra Vossos nedbørsfelt på 1500 km², ferskvann/brakkvann på overflaten hindrer sirkulasjon av det tyngre saltvannet under slik at fjordbunnen har lag av organiske sedimenter og saltvannet er oksygenfattig.^[21]

Mens Sognefjorden blir jevnt dypere fra terskelen mot Nordsjøen og fra de innerste fjordarmene, består Hardangerfjorden i lengderetningen av flere basseng skilt av terskler. Det varierende dyp med flere terskler skyldes trolig varierende bergarter. Den dypeste delen av Hardangerfjord er Samlafjorden mellom Jonaneset (Jondal) og Ålvik med en markert terskel ved Vikingneset i Kvam herad. Ved Huglo og innløpet til Langenuen er det en terskel på omkring 150 meters dyp. Halsnøyfjorden danner et basseng til en terskel ved Otterøy litt innenfor Mosterhamn (Bømlafjordtunnelen går gjennom dette relativt grunne partiet), Bømlafjorden utenfor går ned til mer enn 400 meters dyp. Granvinsfjorden har en bunn omkring 200 meters dybde og bunnen faller ved munningen bratt ned til hovedfjordens bunn slik at Granvinsfjorden danner en hengende dal under vann.^[22][23]

Saltstraumen dannes der tidevannet passerer over en grunn terskel (om lag 30 meter) i et smalt sund mellom Saltfjorden og Skjerstadfjorden.^[24] Navnet Sognefjorden henger sammen med ordet «sug» som trolig viser til suget eller de vanskelig strømforholdene som skapes når vannet strømmer gjennom fjordmunningen og over terskelen.^[25][26] Den indre del av Drammensfjorden er skilt fra den ytre av en morene ved Svelvik. Tidevannet og overskytende ferskvann går gjennom den grunne Svelvikstrømmen (8 meter, mudret til 10 meter av hensyn til skipstrafikken) som er en av Norges sterkeste tidevannsstrømmer med opp til 5 knop.^{[27][28][29][30]}

Fjordenes hydrologi er preget av at de ofte er lang i forhold til bredden, ofte dypere enn havet utenfor med en terskel som hindrer vannutskifting, og med god tilførsel av ferskvann fra elver innerst i fjorden. For eksempel har Sognefjorden et langt hovedbasseng på mer enn 1000 meters dyp, mens terskelen ved munningen er på 100 til 200 meter. Ferskvann fra elvene har normalt markert effekt på vannet i overflaten, under de øverste meter med brakkvann er saltholdinnholdet som i havet utenfor. Regulerte vassdrag har mindre svingninger i vannføringen med mer avløp om vinteren og mindre under snøsmeltingen våren. Kystene er generelt rikere på liv enn fjordene, blant annet avtar mengden dyreplankton innover i de lange fjordene. Ferskvann fører med seg næring i form av matjord og mineraler samt avrenning fra landbruk og kloakk. Fjordene, særlig i Nord-Norge, kan være viktige oppvekstområder for sild, torsk og hyse.^[23][31]

Ferskvannstilførselen er størst ved snøsmeltingen i mai-juni og om høsten. En stor del av nedbørsfeltene ligger i fjellet der nedbøren blir lagret som snø til våren. Om vinteren har derfor mange fjorder normalt saltinnhold helt til overflaten, mens det om våren og forsommeren er en kraftig tilførsel av ferskvann. I områder med mye nedbør om høsten vil også dette komme som ferskvann til fjorden. I områder med vesentlig tilførsel av smeltevann fra isbreer vil saltholdigheten i overflaten være lav også på ettersommeren. I indre del av Hardangerfjorden varierer saltinnholdet i overflaten mellom 3 % i januar-februar og 1 % i juni-august i takt med vannføringen i Eio, Kinso, Opo og Tysso. ^[32]

Drammenselva tilfører store mengder ferskvann til Drammensfjorden og innenfor Svelvik er fjorden markert mindre saltholdig enn havet generelt.^{[27][28][29][30]} Ved flom i Drammenselva dominerer ferskvann fjorden innenfor Svelvik.^[33]

Den 160 meter dype Bolstadfjorden har en terskel på bare 1,5 meter og ferskvann/brakkvann på overflaten hindrer de tyngre saltvannet å sirkulere slik at det blir oksygenfattig.^[34] Målinger i Bolstadfjorden i april og august viste at under 50 meters dybde var vannet nesten oksygenfritt. I april var brakkvannslaget omtrent 5 meter tykt, mens det i august var 20 meter tykt.^[35]

Normalt blir fjordene tilført lite ferskvann i vinterhalvåret. Avkjøling av overflaten kombinert med vind gjør at fjordvannet blir gjennomblandet (ned til 100 meter eller mer) om vinteren. Dette vannet inneholder ferskvann fra sommeren og er lettere enn det mer salte vannet på kysten. Kraftig fralandsvind (vanlig i fjordstrøkene om vinteren) skaper strøm på overflaten ut fjorden slik at tyngre vann fra kysten trekkes inn over fjordterskelen og ned i fjordens dyp.^[36]

I sommerhalvåret er det normalt stor tilførsel av elvevann innerst i fjordene. Dette ferskvannet blander seg med saltvann til et brakkvannslag som hever overflatenivået slik at det oppstår en strøm på overflaten ut fjorden. Denne overflatestrømmen blir gradvis saltere ved omrøring med litt dypere vannlag. Like under denne strømmen ut fjorden går en kompenserende strøm av saltere kystvann innover fjorden. På større dyp står under fjordterskelens nivå står det kalde vintervannet stille og er adskilt fra atmosfæren av brakkvannstrømmene øverst i vannsøylen. I en del fjorder er terskelen så grunn at vannet i dypet ikke skiftes ut hvert år og vannet blir oksygenfattig og ulevelig for en del fisk og dyr. I de mest ekstreme tilfellene der det alltid ligger en barriere av ferskvann på fjorden og det dessuten legger seg is skiftes vannet under overflaten aldri ut slik at fjorden blir oksygenfri og råtten. Drammensfjorden er et eksempel.^[36]

Fjordene er u-daler som ble dannet av isbreenes framrykk og tilbaketrekning i nedisingsperiodene under kvartærtida, som startet for ca. to millioner år siden og varte fram til ca. 6 500 f.Kr.. Havet fylte dalene av ulik bredde, dybde og lengde.

I forlengelse av fjordene finnes ofte fjordsjøer, innsjøer adskilt fra fjorden av bergterskler, isfrontdelta og morener i kombinasjon. Slik delta ble dannet da isfronten sto stille en lengre periode i forbindelse med avsmelting av iskappen. Isfrontdeltaer kan være like høye som havnivået var den gangen og kan danne høye moer i landskapet særlig der elven har skåret seg gjennom deltaet.^[37][38] Dette er tydelig blant i Eidfjord der elven Eio har skåret seg gjennom et løsmassene og etterlatt en høytliggende terrasse, derav navnet Hæreid, om lag 110 meter over omgivelsene.^[39]

Mofjorden i Hordaland er eksempel på en fjord som har blitt til i historisk tid. Ved en flom i 1743 grov elven mellom Movatnet og Romarheimsfjorden seg gjennom eidet slik at sjøvannet ved flo trengte inn i den tidligere innsjøen og skapte Mofjorden.^[40]

Salvatnet ligger bare 9 meter over havet og ble skilt fra havet omkring 1000 år f.Kr.. I den dypeste delen (under 400 meter) av innsjøen er 2,9 % salt (mot 3,5 % i gjennomsnittlig sjøvann) og dette saltvannet antas å ha blitt værende siden Salvatnet var en fjord med saltvann. I de dypeste lagene er innsjøen uten oksygen i vannet. Grensen mellom monimolimnion (dype oksygenfattig og salte lag) og miksolimnion er skarp.^[41][42]

Da nasjonalromantikken ble dominerende i norsk kunstliv, økte sansen for den ville, dramatiske naturen: fjordene, breene, fossene og høyfjellet.^[43] Samtidig økte også interessen for den norske bondens liv og levekår, gjerne i de mest isolerte, kulturbevarende strøk av landet. Fjordenes verdi som nasjonalsymbol var allerede «oppdaget» av romantikkens kunstnere og reisende fra England, Tyskland og Danmark.^[44]

De norske fjordene er sentrale for turisme i Norge.^[45] To av de norske fjordene, Geirangerfjorden og Nærøyfjorden, er kåret til verdensarvområder, fordi de representerer «arketypiske fjordlandskap» med «unik naturskjønnhet».^[46] I 2004 og 2009 kåret National Geographic Magazines ekspertpanel de norske fjordene til verdens beste reisemål.^[47]

Her ser eg fagre fjord og bygder
som mange gamle kjemper bar.

A.O. Vinje, «Frå Sundnes» ved Trondheimsfjorden, 1860

• 
  Dramatisk fjordlandskap, «Liensfiord» (kanskje Lifjord i Sognefjorden), av Francis Danby i 1841.
• 
  Utsikt over Lærdalsøyri av Themistokles von Eckenbrecher i 1901.
• 
  «Brudeferd i Hardanger» (1848) av Tidemand og Gude; nasjonalromantikkens norske bønder i norsk landskap.

• Liste over norske fjorder (alfabetisk)
• Liste over fjorder i Norge