Norges klima

Norges klima er preget av Golfstrømmens påvirkning, høydeforskjeller, terreng og landets lange utstrekning nord–sør. Det er store klimaforskjeller innenfor Norge og det er store værforskjeller mellom årstidene.^[1]

Norges klima er preget av Golfstrømmens påvirkning,^[2] de store høydeforskjellene og landets lange utstrekning nord–sør. Hovedlandet har en ustrekning nord-sør på 13 breddegrader.^[1] Kysten fra Oslofjorden til og med Troms har et temperert klima, type C i Köppens klassifikasjon, med maritimt klima (regnklima med milde vintre) i sør og overgang til maritimt subarktisk i nord. Indre deler av Østlandet og Finnmark har preg av kontinentalt klima (type D) og arktisk klima (type E) finnes på Svalbard samt i høyfjellet på fastlandet.^[3][4]

Fordi havtemperaturene ligger 5–10 °C over andre områder på tilsvarende breddegrader, og fordi landet mottar temperert havluft med fremherskende sørvestlig vind, ligger lufttemperaturene godt over tilsvarende breddegrader.^[2] Norge ligger på samme breddegrad som Alaska, Grønland og Sibir, men fordi havtemperaturene ligger 5–10 ° over andre steder på tilsvarende breddegrader, og fordi landet mottar temperert havluft med vestavindene, ligger også lufttemperaturene godt over tilsvarende breddegrader.^[1]

Relativt til den nordlige beliggenheten er Norges kyst blant de områdene med høyeste vintertemperaturene i verden. Vestavind er den viktigste varmetransporten til Norges kyst og vinterstormene kan føre varmluft til indre strøk.^[5] Norge ligger i vestavindsbelte og luft fra Atlanterhavet strømmer stadig inn over land.^[1]

Havtemperaturen varierer ikke mer enn 4–5 ℃ mellom sommer og vinter, og derfor vil steder langs kysten ha milde vintre og relativt kjølige somre (kystklima). I innlandet er temperaturen mer direkte bestemt av solinnstrålingen; derfor har innlandsklimaet varme somre og kalde vintre. Månedsmiddeltemperaturen for januar spenner fra −17 ℃ på Finnmarksvidda til +3 ℃ i ytre kyststrøk på Sørlandet og Vestlandet. I juli varierer middeltemperaturen fra 17 ℃ omkring Oslofjorden til 0 ℃ på de høyeste toppene i Jotunheimen.

Ytre og midtre strøk mellom Stavanger og Stadlandet får mest nedbør med mer enn 2000 millimeter i flere områder. Ytre og midtre strøk av Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland fylker får også mye nedbør. Finnmarksvidda og Sør-Varanger samt Ottadalen-Dovre, Rondane og Folldal får minst nedbør med 200 til 400 millimeter årlig middelnedbør. Høyfjellsområder som Rondane med lite nedbør har ikke isbreer av betydning. Østlandet, indre Trøndelag og Troms samt enkelte indre strøk på Vestlandt får moderat nedbør 500 til 1000 millimeter årlig.^[6][7] Svalbard får svært lite nedbør og den tørre og rene luften er svært klar.^[5]

Store deler av Norge har et maritimt klima og vind fra havet påvirker også indre strøk av Østlandet og Finnmark der det er mest kontinentalt klima. Det er særlig fjellene som demper havets innflytelse innover land. Områder med maritimt klima har kjølige somre og relativt milde vintre, mens områder med mer kontinenalt klima har kalde vintre og relativt varme somre.^[1] Den nordlige beliggenheten gir store forskjeller i solstråling, særlig i mesteparten av Nord-Norge samt Svalbard med midnattsol og mørketid. Hovedlandet har en ustrekning nord-sør på 13 breddegrader.^[1]

Landet kan deles inn i agroklimatiske soner etter hvor egnede områdene er for dyrking av matkorn eller gress. De høyereliggende områdene samt mesteparten av Finnmark bare egnet til dyrking av gress med en innhøsting. Lavere områder rundt Trondheimsfjorden, lave områder på Sørvestlandet, Toten og sørlige Hedmark er egnet eller marginalt for forkorn. Østfold, Vestfold, Ringerike og og lave områder av Sørlandet er marginalt egnet eller godt egnet til matkorndyrking. Omkring 2 % av den dyrkede jorden er godt egnet til matkorn, 10 % er marginalt egnet til matkorn. Omtrent halvparten av den dyrkede jorden i Norge er egnet til korndyrking, resten er bare egnet til dyrking av gress og annet grovfor.^[4]

Andre inndelinger av klimaet i Norge baserer seg på vegetasjon særlig grenser for løv- og barskog eller på lengden på vekstsesongen.^[4]

Nesten hele Nord-Norge er knyttet til havet og har for det meste kystklima, med Finnmarksvidda som et viktig unntak.^[8]

Havtemperaturen varierer ikke mer enn 4–5 ℃ mellom sommer og vinter, og derfor vil steder langs kysten ha milde vintre og relativt kjølige somre (kystklima). I innlandet er temperaturen mer direkte bestemt av solinnstrålingen; derfor har innlandet relativt varme somre og kalde vintre. Månedsmiddeltemperaturen for januar spenner fra −17 ℃ på Finnmarksvidda til +3 ℃ i ytre kyststrøk på Sørlandet og Vestlandet. I juli varierer middeltemperaturen fra 17 ℃ omkring Oslofjorden til 0 ℃ på de høyeste toppene i Jotunheimen. Kystområdene fra Halden via Oslofjorden og Jæren til Boknafjorden samt indre fjordstrøk på Vestlandet (Ryfylke, Hardanger, indre Sogn) har flest såkalte sommerdager (antall dager med middeltemperatur over 10 ℃).^[9]

Svalbard har et arktisk klima og bare de høyeste fjellområdene på hovedlandet har like kalde somre som Svalbard. Middeltemperaturen i Vest-Spitsbergen er 6℃ i juli og de varmeste dagene kommer sjelden over18 ℃. De sørvestlige delene av Svalbard er påvirket av Golfstrømmen som har sin nordligste påvirkning der.^[10]

I et gjennomsnittlig år faller 1380 mm nedbør for landet som helhet. Det er store forskjeller i nedbørsmengde mellom deler av landet.^[11] Ytre og midtre strøk mellom Stavanger og Stadlandet får mest nedbør med mer enn 2000 millimeter i flere områder. Ytre og midtre strøk av Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland fylker får også mye nedbør. Finnmarksvidda og Sør-Varanger samt Ottadalen-Dovre, Rondane og Folldal får minst nedbør med 200 til 400 millimeter årlig middelnedbør; 300 mm er omtrent som Sahara eller tørre deler av Spania. På grunn av lite fordamping har nedbørsfattige områder nok fuktighet til å være fruktbare. I høyfjellsområder som Rondane med lite nedbør er det ikke isbreer av betydning. Store deler av Østlandet, indre Trøndelag og Troms samt enkelte indre strøk på Vestlandet får moderat nedbør 500 til 1000 millimeter årlig.^[12][13]

Enkelte deler av Helgelandskysten får rundt 3000 mm årlig som er mer enn i Bergen og like mye som de mest nedbørsrike områdene på Vestlandet. Noen av mest nebørsrike områdene i Norge finnes i tilknytning til isbreer. I indre del av Finnmark er det mest nedør om sommeren, mens det på kysten for eksempel i Lofoten er mest nedbør om høsten og tidlig vinter.^[14]

På Svalbard er det lite nedbør omtrent som de tørreste strøkene på fastlandet. Luften er svært ren dels fordi den er tørr og dels fordi det er lite støv og andre urenheter. Den rene og skarpe luften gjør det vanskelig å bedømme avstander.^[14]

Vestlandet er blant de mest nedbørsrike områdene i hele Europa, og et av de våteste områdene i verden utenfor tropene.^{[trenger referanse]} Vestland fylke har noen av de mest nedbørsrike områdene i Norge.^[15] Lavtrykkene kommer ofte rett inn mot Vestlandet og fører med seg mye mild og fuktig luft fra havet. Når man i tillegg har orografisk heving langs Langfjella i Sør-Norge, kan man få svært våte forhold. Våtest er det i et belte 50–60 km inn fra kysten.

Nedbørsmengden er i hovedtrekk mindre lengst nord i landet. De mest nedbørsrike områdene er i ytre og midtre strøk på Vestland og på Helgelandskysten (som enkelt stedet får like mye nedbør som i Bergen). De mest nedbørsrike områdene er nær isbreer samt i midtre strøk av Vestland fylke. Ved kysten av Vestland er årsnedbøren 1500 mm, mest er det omkring 50 km fra kysten med rundt 3000 mm, mens indre strøk på Vestlandet har rundt 1000 mm. Indre strøk av Finnmark får rundt 300 mm årlig, jorden holder seg fuktig på grunn av lite fordampning. Kyststrøkene får mest nedbør høst og vinter, og minst vår og sommer. Indre strøk på Østlandet og i Finnmark har mest nedbør om sommeren. I for eksempel Karasjok er det svært lite nedbør om vinteren.^[5][16]

Målestasjonen med høyeste årlige nedbørsnormal er Brekke i Sogn og Fjordane med 3575 mm. De vestlige fjellområdene mottar imidlertid vesentlig større mengder, og estimater tyder på at for eksempel Ålfotbreen har en normal årsnedbør like i underkant av 6000 mm.^[17] I 1990 falt det 5595 mm i Brekke.^[18]

Indre Matre i Kvinnherad har nedbørrekorden for et døgn med 229,6 mm. Denne ble nesten slått i november 2005 da det kom 223,0 mm på målestasjonen Opstveit like ved. Disse målestasjonene ligger midt i det nevnte nedbørsbeltet, og videre østover fra denne maksimalsonen minker nedbøren gradvis. Inne i fjordene kan det være relativt tørt i forhold på grunn av de fjell som danner nedbørskygge. Lærdal har for eksempel 491 mm i normal årsnedbør.^[15] Værstasjonen Øvre Ljøsne i Lærdal var i drift i 14 år og hadde i disse årene en årsnedbør på bare 388 mm.

Langfjella beskytter Østlandet fra de store nedbørmengdene i vest, og denne delen av landet har vesentlig mindre nedbør (hvis man ser bort i fra de indre fjordstrøkene på Vestlandet), vanligvis rundt 1000 mm i året. Dette betyr og at Østlandet har flere dager med sol og varmere vær. Indre strøk nord i Sør-Norge er de tørreste områdene på fastlandet. Skjåk har høye fjell både nord, vest og sør for seg, og fra øst kommer det vanligvis lite nedbør. Dette fører til en normal årsnedbør på bare 278 mm. Den laveste årsnedbøren som noen gang er registrert i Norge kom i dette området, det skjedde på Hjerkinn i Dovre i 1914 med 65 mm. I senere år har Saltdal i Nordland vært nærmest denne rekorden med 74 mm i 2005. Saltdal har en årsmiddel på 291 mm, Dividalen har 282 mm, mens Levajok (Finnmark) og Skibotn (Troms) begge er registrert med 300 mm.^[19]

Indre deler av Nordland og Troms, Finnmarksvidda og Øst-Finnmark får også lite nedbør, omtrent 400 mm i året. Disse områdene er både skjermet av fjellområder i vest og sør, samtidig som den kaldere luften i dette området ikke inneholder like mye fuktighet som lenger sør.

Kystområdene fra Lindesnes til Vardø har om lag 200 dager i året med målbar nedbør. Tallet på dager med minst 3 mm nedbør er 77 i Oslo (Blindern), 96 i Kristiansand (Kjevik), 158 i Bergen (Florida), 93 i Trondheim (Værnes) og 109 i Tromsø (Langnes).

Været i Norge er preget av de vandrende lavtrykka langs polarfronten, som befinner seg over Norge store deler av året. På grunn av landets nord-sørlige utstrekning har imidlertid sjelden både Nord- og Sør-Norge lavtrykk samtidig. Kontrasten mellom temperert luft sørfra og polarlufta i nord – og dermed lavtrykksaktiviteten – er størst senhøstes og utover vinteren. På kysten er derfor nedbøren høyest fra september til februar, mens innlandet – som har mer konvektiv nedbør – har juli eller august som mest nedbørrike måned.

Svalbard får generelt svært lite nedbør omtrent som de tørreste stedene på fastlandet.^[5] Longyearbyen har en årsmiddel på 190 mm og er det stedet i Norge som får minst nedbør.^[19]

Beliggenheten i vestavindsbeltet gjør at vi får mye vestlig og sørvestlig vind inn over landet. Når lavtrykksområder passerer, kan vindretningen avvike fra det generelle mønsteret. Forskjellen mellom land og hav genererer også en monsuneffekt over Norge, slik at det blir overveiende pålandsvind om sommeren og fralandsvind om vinteren. I tillegg oppstår lokal solgangsbris om sommeren. Vindstyrken kan ofte komme opp i storm styrke på kysten, særlig om høsten og vinteren, og orkaner kan gjøre stor skade på båter og bebyggelse.

Lofoten er det nordligste området i verden der alle månedene i året har en døgnmiddeltemperatur over 0 ℃. Havstrømmene i Nord-Atlanteren blir derimot svekket jo lenger nord man kommer, og på Finnmarksvidda finner man de laveste temperaturene i landet. Det kan også bli kaldt i nordlige fjell- og dalstrøk på Østlandet. Røros har for eksempel målt temperaturer på −50 ℃, og Vollen i Slidre har målt månedsmiddeltemperatur ned mot −25 ℃. Våren er den tiden på året da temperaturforskjellene mellom nord og sør er størst, og samtidig tiden da temperaturforskjellene mellom dag og natt er størst i hele landet.

De månedlige middeltemperaturene varierer fra −17,1 ℃ i januar i Karasjok til 17,3 ℃ i juli i Oslo (Studenterlunden). Den høyeste årlige middeltemperaturen (1991-2020) i landet er på 8,4 ℃ i Bergen,^[20][21] mens den laveste er −3,1 ℃ i Šihččajávri på Finnmarksvidda, en forskjell på 11,5 ℃. Omtrent samme temperaturforskjell som det er mellom Bergen og Athen i Hellas. I høyfjellet er det store områder der den årlige middeltemperaturen ligger under −4,0 ℃.

Den høyeste temperaturen som er målt i Norge er 35,6 ℃ i Nesbyen, og den laveste temperaturen er −51,4 ℃ i Karasjok. Den høyeste månedlige middeltemperaturen ble målt i Oslo i juli 1901 og var på hele 22,7 ℃, mens den laveste månedlige middeltemperaturen kom i Karasjok i februar 1966 med −27,1 ℃.

Klimadata for enkelte målestasjoner i Norge, basert på perioden 1961–90 (temperaturene er døgnmiddel).

Vekstsesong: Tallet på dager i året med døgnmiddeltemperatur på minst 5 °C
Sommer: Tallet på dager i året med døgnmiddeltemperatur på minst 10 °C.
Snø: Tallet på dager med minst 25 cm snødekke på bakken, basert på perioden 1971–2000.
Snødata fra nærliggende stasjoner: Skrova er brukt for Svolvær, Repvåg for Honningsvåg, Neiden for Kirkenes.
Tromsø: Snødata er fra målestasjonen utenfor Værvarslinga beliggende 100 moh., Langnes har noe mindre snø.
Honningsvåg er på sørsida av Magerøya, Nordkapplatået (307 moh.) er om lag 2–3 °C kaldere.

Som man kan se i tabellen har Norge store klimavariasjoner. Maritimt klima (i Köppens klimaklassifisering Cfb) langs store deler av kysten, som i Bergen; fuktig kontinentalklima (Dfb) på Østlandet, som i Oslo; subarktisk maritimt klima (Cfc) som i Svolvær, Subarktisk klima (Dfc) som i Kirkenes og arktisk tundra klima (ET) som langs nordøstkysten fra Nordkapp til Vardø. I tillegg har de fleste fjellområdene alpint klima.

Varmesum er et mål for hvor gunstige vekstvilkårene er på et sted og måles i døgngrader for året, jo høyere tall desto gunstigere vilkår for dyrking. Rundt Oslofjorden, på Ringerike, i nedre Telemark og på Sørlandskysten er denne på 1200 døgngrader. Lavlandet rundt Mjøsa og fjordstrøkene på Vestlandet ligger på 1000 til 1200. Lavlandet rundt Trondheimsfjorden og østlandsdalene under 300 m.o.h. ligger på 850 døgngrader. Basert på tall for perioden 1931-1960 har Oslo (Blindern) 1254 døgngrader, Kise ved Mjøsa 1000, Alvdal 660, Vinstra 930, Løken i Østre Slidre 700, Grimstad 1300, Ullensvang og Bergen 1100, Tingvoll 900, Ørland 800, Mo i Rana 750, Bodø 700, Alta og Karasjok 580, og Vardø 230.^[22]

Temperaturen både sommer og vinter avhenger for det meste avstanden fra kysten og mindre grad av nordlig bredde (isotermene går parallelt med kysten). Forskjellen mellom sommer og vinter øker på samme måte innover i landet. For eksempel Skomvær i Lofoten og Svinøy fyr har ingen måneder med middeltemperatur under 0 °C og forskjell på kaldeste og varmeste måned på omlag 10 °C, mens i Karasjok er forskjellen på varmeste og kaldeste måned er 28-30 °C. Havet demper generelt temperaturvariasjonen. Nord-Norge får de varmeste sommerdagene ved østlig eller sørøstlige vind som bringer varme fra kontinentet og gir føhnvind på lesiden samtidig med solpåvirkning. Øst-Finnmark kan få høye sommertemperaturer når varmluft strømmer fra Russland. Kysten av Sørlandet kan være kaldere om vinteren enn kysten av Nordland og Troms. Forskjellene mellom nord og sør i landet merkes særlig på lengden av årstidene. På Svalbard er mars den kaldeste måneden og enkelte dager om sommeren kan komme opp i 18 °C. Klimaet på Svalbard ligner på de høyeste, tørreste fjellene i Sør-Norge.^[5][23]

Temperaturene har vært høyere de siste årene. For årene 1991 til 2011, er middeltemperaturen for januar 1,4–3,0 °C høyere enn i tabellen over, mens julitemperaturene er 0,3 til 1,3 °C høyere. Månedsmiddeltemperaturene for januar, juli og hele året er da i Oslo (Blindern) –2,4 °C, 17,5 °C og 6,7 °C. For Bergen (Florida) 2,6 °C, 15,5 °C og 8,3 °C, og for Trondheim (Værnes) –1,0 °C, 15,1 °C og 6,0 °C. Tromsø får en månedsmiddeltemperatur i januar på –2,5 °C, mens julitemperaturen bare øker til 12,1 °C og årsmiddeltemperaturen til 3,5 °C. Vintrene har blitt en god del mildere, og snødekket har minket litt i lavlandet der temperaturene ofte har vært rundt frysepunktet (inkludert de fleste større byene).

Knapt 1 % av hovedlandets areal er dekket av isbreer eller varig snø, og isbreene får påfyll av snø i øverste del og minker i nederste del. Hovedlandets isbreer er temperte eller varme breer der temperaturen er nær 0 °C fra overflaten til bunnen. I Norge kan det falle snø i hele landet. I de ytre kyststrøkene er det vanlig at snøen blir liggende bare i kortere perioder. Fjellskråninger med mer enn 30° helling er utsatt for snøskred med tilstrekkelig snødybde.^[24]

I 2022 ble det meldt at isbreene er i ferd med å reduseres i antall, areal og volum.^[25]

På Norges hovedland finnes det platåbreer (for eksempel Jostedalsbreen og Svartisen), dalbreer (med forbindelse til platåbre eller uten som i Jotunheimen) og små botnbreer. Isbreer og varig snø dekker 1 % av hovedlandets areal.^[26][27] Etter istiden forsvant trolig alle isbreer fra Norge, bare de høyeste delene av Jostedalsbreen og Jotunheimen kan ha hatt små rester av isbreer. De store breene i Norge oppsto trolig omkring 500 f.Kr. da klimaet ble dårligere.^[28] Over 60 % av Svalbard er dekket av isbre.^[29][30]

Lavlandet i indre strøk av Norge har som regel snødekke et par måneder om vinteren. I Troms og Finnmark blir snøen liggende i lange perioder også i kyststrøkene, desember til mai er vanlig.^[5]

Nord for 66,5° kommer ikke solen over horisonten midt på vinteren, jo lengre nord desto lengre er perioden uten sol og med fullstendig mørketid. Tilsvarende er det midnattsol midt på sommeren. Bortsett fra Helgeland har hele Nord-Norge midnattsol. Reflektert lys i atmosfæren gjør at det langt sør for 66,5° er lyst hele døgnet midt på sommeren, solen må 18° under horisonten før det blir helt mørkt. For eksempel i Tromsø er det lyse netter fra slutten av mars og midnattsol fra 21. mai. Langt nord står solen aldri høyt på himmelen og varmtilførselen direkte fra solen er mindre enn i sør slik at luft- og havstrømmer er avgjørende for temperaturen.^[5] Land varmes raskere opp av solen og kjøles raskere ned enn havet noe som fører til større temperatursvingninger over land enn over og ved hav.^[23]

Golfstrømmen dominerer det meste av Norges kyst og er avgjørende for klimaet. Den fører tempererte vannmasser fra Mexicogolfen nordover noe som gir et mildt kystklima. Strømmene følger stort sett kysten nordover og helt østover mot Kola. Skagerak og ytre Oslofjord får tilførsel av strømmer fra Nordsjøen og Kattegat/Østersjøen. Vann fra Østersjøen har lavt saltinnhold og fordi det er lettere flyter dette vannet over Golfstrømmen og Atlanterhavsvannet selv om det ofte er kaldere. Polarstrømmen langs Grønlands østkyst sender kaldt vann sørover med en forgrening østover nord for Island. Det kalde polarvannet dominerer de store havdypene utenfor kontinentalsokkelen. Kyststrømmen har liten betydning for strømforholdene i fjordene og andre skjermede farvann der tidevannsstrømmene dominerer.^[31][32]

• Norske værrekorder
• Årlige temperaturekstremer i Norge

• Aune, Bjørn (1993). Klima =. Hønefoss: Norges geografiske oppmåling. ISBN 8290408242. 
• Gustav Bjørbæk: Norsk vær i 100 år. Utgitt av Teknologisk forlag, 1998.
• University of Oslo, Almanakk for Norge, Gyldendal fakta.
• Førland, E. Variasjoner i vekst og fyringsforhold i Nordisk Arktis. Regclim/Cicerone 6/2004.

• eKlima – met.nos klimadatabase
• Met.no Værrekorder
• Meteorologisk institutts Meteorologileksikon