Det har vært lansert flere tolkninger av stedsnavnet Alta. Oluf Rygh satte det i forbindelse med gammelnorsk alpt («svane»). Just Qvigstad mente første leddet var det finske ala-, som i alamaa («lavland»). Jens Petter Nielsen har pekt på det samiske alda («offerplass»).[7]
Helleristningene i Alta ble oppdaget i 1973 og står på UNESCOs Verdensarvliste. Dette feltet har Nord-Europas største antall helleristninger og hellemalerier laget av en jeger- og fiskerbefolkning. De eldste helleristningene er strandlinjedatert til å være ca. 7000 år gamle.[klargjør] Det første funnet var den såkalte Pippisteinen, som på 1950tallet ble funnet i Gjermundsby litt sør for Isnestoften. Byen er også kjent for steinalderfunnene nær fjellet Komsa, som har gitt navn til det som tidligere ble kalt Komsakulturen og som i dag kalles eldre steinalder i Finnmark.
Alta nevnes for første gang i skriftlige kilder i 1520, og er på det tidspunktet etter alt å dømme et distrikt bebodd av et par hundre sjøsamer som levde av jakt, fiske og husdyrhold. Området var felles skattland for Danmark-Norge, Sverige og Russland. Mot slutten av 1500-tallet var det stadige konflikter mellom Sverige og Danmark om retten til å beskatte laksefisket i Altaelva, og i 1611 anla danskekongen en festning på Årøya for å holde svenskene unna. Først ved freden i Knærød (1613) ble det slått fast at Alta og de andre fjordstrøkene nordpå tilhørte Danmark-Norge. På denne tiden hadde de første nordmennene begynt å bosette seg inne i Altafjorden, særlig på vestsiden av fjorden og på Årøya[7].
Alta hørte til Sørvær prestegjeld, men etter hvert som fiskeriene sviktet og folketallet på kysten sank, samtidig som Alta opplevde en viss vekst, flyttet tyngdepunktet i prestegjeldet seg innover. I 1694 ble Altafjordens første kirke bygget på Årøya, men ble i 1705 flyttet til tingstedet Talvik. Alta ble nå hovedsognet. I Talvik var også handelsanlegget Alten Handel etablert noen år tidligere. Rundt år 1700 begynte den kvenske innvandringen, som følge av krig og hungersnød i Finland, til Alta for alvor. Kvenene bragte med seg både korndyrking og forbedrede elvefiskemetoder, og slo seg hovedsakelig ned ved Altaelva fra Elvebakken og opp til Øvre Alta. I 1738 flyttet amtmannen fra Vardø til Alta, og bygget Altagård som residens. Stedet var amtmannssete frem til 1815. Handelsmonopolet ble opphevet i Finmarkens amt i 1789, og det ble ganske snart opprettet handelssteder i Bossekop, Djupvik i Leirbotn, Rivarbukt, Sopnes og Komagfjord. I løpet av 1700-tallet hadde folketallet i Alta økt fra 350 til nærmere 2000.[8] I 1801 var 54 % samer, 29 % nordmenn og 18 % kvener[7].
I 1826 startet det engelske selskapet Alten Copper Mines opp gruvedrift i Kåfjord. Mange gruvearbeidere kom til Kåfjord fra Finland, Sverige og gruvemiljøer i Sør-Norge som Røros og Folldal. Under gruvetiden var Kåfjord en periode det mest folkerike stedet i Finnmark. Gruvesamfunnet var en smeltedigel av forskjellige kulturer; her var det blant annet hotell, vertshus, skole, teater, store arbeiderbrakker og direktørbolig. Kåfjord kirke (1837), som ikke ble brent under krigen, bærer tydelig preg av sin engelske arkitektur fra gruvetiden. Fra 1837 var det også gruvedrift i Raipas, men i 1878 ble drifta nedlagt begge steder. Det svenskeide Altens Kobbergruber gjenopptok virksomheten i årene 1896 før de i 1908 også ga opp gruvedriften.
Flere av gruvearbeiderne reiste videre til USA, men andre begynte allerede fra 1830-tallet å kombinere gruvearbeidet med gårdsdrift. På denne måten ble de store dalførene i indre Alta – Mathisdalen, Storelvdalen, Eiby og Tverrelvdalen dyrket opp. En annen næring som vokste frem etter at det var slutt i Kåfjord var skiferen.
Utover på 1800-tallet ble pomorhandelen viktig for de ytre fjordstrøkene i Alta. Norsk fisk ble byttet mot russisk korn og forsynte kystbefolkningen i store deler av Nord-Norge. Denne handelen ble stadig viktigere frem til det var brått slutt etter den russiske revolusjon i 1917.
Markedsplassen i Bossekop fotografert i 1931.
I 1857 ble prestegjeldet delt i Alta og Talvik, og i 1862 skjedde det samme med kommunen. Kåfjord hadde da vært eget kapellsogn siden 1837.
Den katolskeNordpolmisjonen hadde sitt hovedkvarter på Altagård 1856-65, og det var katolsk menighet i Alta frem til 1902. Større fremgang hadde den læstadianske vekkelsen, særlig fra 1865 og utover, og spesielt blant kvenene på Elvebakken.[9]
I perioden 1845 til 1850 var Alta sted for en del av et stort vitenskapelig oppmålingsprosjekt, som kom inn på UNESCOs verdensarvliste under navnet Struves meridianbue i 2005. Verdensarvpunktet på Lille Raipas representerer basismålingen som ble gjort i Alta sommeren 1850. Alta er den eneste norske kommunen som er vert for to objekter på UNESCOs Verdensarvliste.
Alta og fjorden Kåfjord er også kjent for forsøket på å senke det tyske slagskipet «Tirpitz», som lå i fjorden i 18 måneder. Skipet fikk så store skader at det måtte forlate fjorden. Skipet ble slept til Tromsø hvor det etter hvert ble senket av de allierte styrkene.
Alta ble brent ned av tyskerne høsten 1944 og den eneste bygningen i den nåværende byen Alta som ikke ble brent var Alta kirke. Kirkene i Kåfjord, Talvik, Sopnes og Kviby ble spart. Befolkningen ble evakuert sørover og ble tatt i mot av vertsfamilier i ulike deler av landet. Etter frigjøringen av Norge vendte befolkningen tilbake, noen allerede våren 1945. De som kom tilbake bodde sommeren 1945 i telt og gammer, hvor de bygde opp husene igjen på de gamle tomtene sine. Mange hus ble bygd av planker som de fant på Alta flyplass. Flyplassen var blitt bygd av tyskerne under krigen. Flystripa var blitt bygd av planker ca. 148 mm x 48 mm og 4 meter lange, men disse plankene var gjennomboret med hull for å drenere bort vann fra flystripa. Det ble spikket plugger og satt i hullene og hus ble tømret opp. Det var ulovlig å hente planker, men mer og mer forsvant fra flystripa. Man kan ennå i dag se enkelte gamle stuer som er bygd opp av disse karakteristiske gjennomborrede plankene som er tettet med treplugger.
Alta ble kjent for Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, hvor omlag 800 demonstranter lenket seg fast i Stilla. Demonstrantene var miljøvernere fra hele Norge, men også fra andre land som for eksempel Danmark. Lokalbefolkningen i Alta var splittet, hvor enkelte var for utbygging og andre i mot. Enkelte mente utbygging ville tilføre Alta viktige arbeidsplasser. Mens andre som bodde langs Altaelva og var nært knyttet til elva var i mot utbygging. De fleste sportsfiskere var i mot utbygging da de fryktet konsekvensene for Altalaksen. Til tross for dette ble Altademningen bygd i Alta- Kautokeinovassdraget. Altaelva er kjent for å være en av Europas flotteste lakseelver, også etter utbyggingen.
Etter at det ble klart at Troms og Finnmark skulle oppløses som ett storfylke fra 1. januar 2024, ønsket politikerne i Alta å gjennomføre en folkeavstemning for å avgjøre om kommunen skulle tilhøre Troms fylke.[10] I mai 2022 valgte de samme politikerne å likevel ikke gjennomføre planen.[trenger referanse]
Alta kommune omfatter grovt sett landet rundt Altafjorden. Denne fjorden har mange sidefjorder og bukter, men relativt få øyer. Fjorden avgrenses imidlertid av de to store øyene Stjernøya og Seiland, som begge bare delvis ligger innen kommunens grenser. Mellom Stjernøya og fastlandet finner vi Stjernsundet, mellom Seiland og fastlandet Vargsundet, og mellom de to øyene Rognsundet. Disse tre sundene forbinder Altafjorden med havet. Mot vest skyter den lange og smale Langfjorden inn. Lenger inn i selve Altafjorden finner vi først Isnestoften så Talvik, og lengst inne i sørvest Kåfjorden. På østsiden av fjorden ligger flere mindre fjorder. De viktigste er, regnet fra nord, Lille og Store Lerresfjord, Komagfjord, Korsfjord, Skillefjord, Leirbotn og helt i sørøst, Rafsbotn.
Årøya er eneste øy av betydning inne i fjorden, og ligger mellom Skillefjord og Leirbotn, atskilt fra fastlandet av Årøysundet.Mellom Kåfjorden og Rafsbotn lengst inne i fjorden stikker landet litt ut, og her renner Altaelva ut i fjorden. Altaelva danner Altadalen og Storelvdalen, og den betydelige sideelva Eibyelva danner Eibydalen. Litt lenger øst finner vi Tverrelva, som danner Tverrelvdalen, og Transfarelva som danner Transfarelvdalen. Vest for Altadalen renner Mattiselva gjennom Mattisdalen og munner ut i Kåfjorden. Lenger ute i fjorden på vestsiden er Vassbotndalen innenfor Talvik verd å nevne. Midt i dalen ligger Storvatnet. I bunnen av Langfjorden finner vi Bognelvdalen med Bognelva, som skyter rett sørover. For øvrig munner det ut ei lita elv i bunnen av hver av de små fjordene på østsiden av Altafjorden.
De høyeste fjellene i Alta ligger på vestsida av fjorden. Aller høyest er Haldde ved Kåfjord (1149 moh.). Fjelltopper over 900 meter finnes det mange av, til og med på Seiland (1079 moh.) og Stjernøya (914 moh.). Fjellene på østsida er ikke så høye, sjelden 700 moh., og mot sørøst flater landet av inn mot Finnmarksvidda. Her ligger innsjøen Iešjávri 390 moh., som er delt mellom Alta, Kautokeino og Karasjok kommuner.
Sautso - også kalt Alta canyon, med den kjente lakseelva, Altaelva, i bunnen.
Det aller meste av Altas 3 849 km² er fjell og vidder, 223 km² (5,7%) er skog og 20 km² (0,5%) er jordbruksareal.
Klimaet i Alta er noe imellom kyst- og innlandsklima. Om vinteren blir det en sjelden gang under −25 °C, og om sommeren sjelden over 25 °C. Somrene kan være uvanlig varme for steder så langt nord, og noen dager i månedsskiftet juli-august er det gjennomsnittlig varmere i Alta enn i Trondheim. Sammenliknet med andre steder lenger sør er det særlig våren som er kald og kommer sent. Middeltemperatur for januar er −8,7 °C, for juli 13,4 °C, og for hele året 1,3 °C på Alta lufthavn. Det faller 400 mm nedbør i et normalt år, altså litt over halvparten så mye som i Oslo.[11]
Tradisjonelt har dette vært et samfunn med småbrukere og skiferdrivere. Mange har livnært seg av en kombinasjon av småbruk med melkekyr og sauer, hvor mennene jobbet hjemme på gården om sommeren og i skiferfjellet om vinteren. Selfangst på Ishavet har også vært en viktig næring i Alta, og flere kjente ishavskippere kommer fra Alta, deriblant Karl Wirkola og Nils Thomassen.
Altasamfunnet preges i dag av mange selvstendig næringsdrivende og store entreprenørselskaper innen bygg og anlegg. Horisontene utvides stadig, og Equinors gassterminal på Melkøya har også tilført næringslivet arbeidsoppgaver.
Store kjøpesentre i sentrum av Alta har også ført til at byen er blitt et handelssenter i Vest-Finnmark.
I skiferfjellet blir skifer (altaskifer) brutt ut i store flak, og klipt til takstein. Store deler av den eldre bebyggelsen i Alta har skifer som taktekke. Alta er omgitt av store forekomster av denne bergarten, som er verdenskjent for sin hardhet, og som nå brytes ut på industialisert vis og eksporteres til hele verden.
På Stjernøya ute i Altafjorden produseres nefelinsyenitt, en bergart som brukes i glassproduksjon.
Bilde av nordlys tatt ved Lillevannet i Kvenvik utenfor Alta by.
Alta har arrangert Finnmarksløpet hvert år siden 1981, og har fått internasjonal oppmerksomhet på grunn av det. Mange turister kommer også for å se på helleristningene ved museet i Hjemmeluft og for å bo på ishotellet i Sorrisniva.
Alta ligger nord for polarsirkelen, og preges også av mørketid og midnattssol.
Folketallet har steget jevnt de siste hundre årene, fra 4 995 i 1910 til 18 680 i 2010, en årlig vekstrate for hele perioden på 1,3 %, uten store sprang eller lange stagnasjoner. Folketallet pr. 3. kvartal 2022 er 21 158.[12] Denne utviklingen skjuler imidlertid en dramatisk sentralisering. I tidligere Talvik kommune bor det nå under 1 200 mennesker, ned fra 3 266 ved sammenslåingen i 1964.
Kommunesenteret er Finnmarks største tettsted med 15 931 innbyggere i 2023[13]. Det ligger innerst i Altafjorden og nederst i Altadalen, og var opprinnelig grendene Bossekop og Elvebakken, som ligger omtrent 6 km fra hverandre. Dagens Alta domineres mer og mer av det nyere Alta Sentrum som ligger mellom disse, selv om de to eldre sentrene fremdeles er viktige. I 2015 ble innbygger nr. 20 000 født i Alta[14].
Foruten Alta regnes Rafsbotn med 456 innbyggere, Tverrelvdalen med 457 innbyggere og Amtmannsnes med 436 innbyggere som tettsteder. De to førstnevnte ligger omtrent 15 km fra kommunesenteret.
Ved stortingsvalget i 2021 ble det stilt en helsepolitisk liste, Pasientfokus, med Irene Ojala som førstekandidat. Stortingslista utgikk fra Postkortaksjonen i 2017, som gikk over til å bli Postkortkvinner og etter hvert Pasientfokus. Hovedkravene var fullverdig fødeavdeling og geriatrisk tilbud til de eldre i Alta, slik at de skulle slippe reiseveien til lokalsykehuset i Hammerfest. Ved stortingsvalget fikk Pasientfokus 40,5 prosent av stemmene i Alta kommune og 28,6 prosent i Kautokeino, og Ojala ble valgt inn på Stortinget.[15]
Alta er det største utdanningssenteret i Finnmark. Siden 1973 har byen hatt høgskolestudier først gjennom Alta lærerhøgskole og Finnmark distriktshøgskole (fra 1981) og Høgskolen i Finnmark (fra 1994 - en fusjonert høgskole av de to foregående sammen med Finnmark sykepleierhøgskole i Hammerfest). Høgskolen i Finnmark har bestått av rundt 2000 studenter og ca 260 ansatte og har levert mellom 60 og 70 forskjellige studier innen pedagogsike fag (lærer og førskolelærer og pedagogikk for videregående), økonomifag, reiselivsfag, sosialfag (barnevern og sosionom), naturfag, idrettsfag, helsefag(sykepleie, Hammerfest), musikk og drama, media og film m.m. Fra og med 1. august 2013 er høgskolen slått sammen med Universitetet i Tromsø til UiT - Norges arktiske universitet. Alta er således å regne i rekken av universitetsbyer i Norge og er vertskommune for det nyeetablerte Finnmarksfakultetet i tillegg til de øvrige utdanningstilbudene UiT -Norges arktiske universitet har i byen.
Norut Alta
I Alta finner man også et eget datterselskap av forskningsselskapet Norut. Norut Alta har 18 ansatte. Inkludert i forskerstaben er fem forskere med doktorgrad, tre doktorgradsstipendiater og en professor II.
Instituttet ble etablert i sin nåværende form i 2003 ved en sammenslåing av Norsk institutt for by- og regionforskning avdeling Nord-Norge og Norut Finnmark (tidligere Finnmarksforskning).
Tidligere holdt Alta Bataljon til i Alta. Etter at forsvaret la ned sin drift ved Altagård, flyttet Heimevernets avdeling HV-17 Alta inn i lokalene. De ble her til 2005 da de ble flyttet til Porsanger.
Altagård ble opprinnelig bygget som amtmannsbolig i 1740 og senere brukt som sykehus. Fra 1856 ble det tatt i bruk som katolsk kirke, og forsvaret overtok bygget i ca. 1900.
Idag eies bygget av Alta kommune, og er tatt i bruk som kontor.
Alta har gode kommunikasjoner. Alta Havn KF med havneanløp beliggende i sentral-Alta, og er i tillegg et veiknutepunkt, idet E6 passerer Alta på veien fra Narvik til Kirkenes, og europavei 45 fører sørover til Kautokeino og grensen mot Finland. Det går også hurtigbåt mellom Alta og Hammerfest. Tidligere anløp også Hurtigruten til Alta.
Alta lufthavn trafikkeres av SAS (Oslo, Tromsø), Norwegian (Oslo, Tromsø) og Widerøe (Tromsø, Vadsø, Kirkenes, Båtsfjord og Hammerfest). Alta havn er Finnmarks største stykkgodshavn, og cruisebåt-trafikken er økende. Det går også daglige buss-avganger mellom Alta og Tromsø, og videre ned til Narvik og Bodø.
Kobberverket i Kåfjord.Nordlysobservatoriet på Haldde. Observatoriet på Haldde(912 moh.) var i drift 1899–1900 og 1912–1926. Kristian Birkeland lanserte sine teorier om Nordlyset og fikk gjennomført byggingen av observatoriet på Haldde, samenes hellige fjell. Det ble drevet nordlysforskning og værobservasjoner her. I tillegg til observatoriebygningen ble det oppført en hovedbygning med 4 leiligheter og kontor, og på det meste bodde det 3 barnefamilier på Haldde.
Kopperverket i Kåfjord. Kopperverket var Nord-Europas første storindustri, og var i drift fra 1826 til 1878 (den engelske driftsperioden) og fra 1896 til 1909 (den svenske driftsperioden).
Kåfjord Kirke. Kirka i engelsk landsbystil ble oppført i 1837, og var en av de få bygg i Finnmark som ble spart da tyskerne brente Finnmark under andre verdenskrig.
Helleristningene i Alta. Disse helleristningene er opptil 7000 år gamle, og er Nord-Europas største samling av helleristninger laget av jeger-fangstfolk.
Tirpitz Museum. Dette museet ble åpnet i 2005, og har utstillinger og historie i forbindelse med andre verdenskrig.
Sautso. Altadalen er kjent for sin flotte natur og er Europas nordligste canyon. Altaelva er også kjent som en meget fin lakseelv. Elva har Alta-demningen oppført øverst i Sautso.
Struves meridianbue. Lille Raipas er et av 4 punkt innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i Norge. De andre ligger i Hammerfest og Kautokeino. Finnmarksløpet starter og ender i Alta.
Ishotellet. Hver vinter, rundt midten av januar, åpner Sorrisniva (tidligere Alta Friluftspark) Norges største ishotell, som ligger ved bredden av Altaelva.
Finnmarksløpet. Finnmarksløpet er verdens nordligste og Europas lengste trekkhundløp. Løpet arrangeres i 2010 for 30. gang. Finnmarksløpet er egentlig to løp. Ett løp som er 500 km og som kjøres med inntil 8 hunder og ett løp på 1000 kilometer med maks 14 hunder foran sleden.
offroadfinnmark er et én-etappes sykkelritt på ca. 700 km med prolog fra havnivå opp til Halddetoppen 904 meter over havet. Rittet har til sammen mellom 10 og 12 000 klatremeter.
Boazo Sami Siida. Besøkende vil få oppleve reindriftssamisk kultur og historie og ulike reindriftssamiske bruksgjenstander utstilt i Boazo Sámi Siida.
Borealis vinterfestival. Arrangeres første helga i mars.
Aronnesrocken – Finnmarks største gratis rockefestival
Norge
