Mosjøen

Mosjøen Mussere
Land		Norge
Fylke		Nordland
Kommune		Vefsn
Innbyggernavn		Mosjøværing
Postnummer		8651–8665 Mosjøen
Areal		6,53 km²
Befolkning		9 902[a] (2023)
Bef.tetthet		1 516,4 innb./km²
Mosjøen 65°50′00″N 13°12′00″Ø
Mosjøen på Commons a^ SSB om tettsteders befolkning og areal

Mosjøen (sørsamisk: Mussere) er en by og et tidligere ladested i Vefsn kommune i Nordland. Byen er den eldste på Helgeland, og i fylket er det kun Bodø, som i 1816 ble kjøpstad, som er eldre. Mosjøen mottok i 1875 losse- og ladestedsrettigheter fra kong Oscar II, og i 1876 ble byen egen kommune. Mosjøen bykommune besto frem til 1961 og var fra 1962 igjen del av Vefsn kommune. Siden 1998 har byen moderne bystatus. Mosjøen har 9 902 innbyggere pr. 1. januar 2023.

Sammen med Mo i Rana og Narvik er Mosjøen en av industribyene i Nordland. Mosjøen Aluminiumsverk, som er blant de største i Europa, er tradisjonelt den fremste hjørnesteinsbedriften. Byen har dessuten et næringsliv som omfatter handel, håndverk, finans, transport og turisme.

Mosjøen er et kommunikasjonssentrum på Helgeland. Fra Mosjøen er det 71 kilometer til Sandnessjøen i vest, 87 kilometer til Mo i Rana i nord og 160 kilometer til Brønnøysund i sør. Veiavstanden til Bodø er 318 kilometer og 393 kilometer til Trondheim. Europavei 6 går gjennom byen. Fra byen er det daglige avganger med buss fra Mosjøen rutebilstasjon, med tog fra Mosjøen stasjon på Nordlandsbanen og med fly fra Mosjøen lufthavn sør for byen. Det går ferge til bygder langs Vefsnfjorden. Havnen er en av de største i Nord-Norge.

Som skoleby har Mosjøen både lokale og regionale funksjoner. Mosjøen videregående skole tar inn elever fra byen og omliggende distriktskommuner. I byen ligger Vefsn folkehøgskole og Folkeuniversitetet. Flere større arrangementer for barn og ungdommer avholdes i Mosjøen, blant andre Toppen Internasjonale Sommermusikkskole og Kippermocupen.

I byen ligger landskjente Sjøgata med trehus og -brygger fra 1800-tallet. Blant andre severdigheter er Dolstad kirke, Byparken, Helgelandstrappa, bystranda og aluminiumsverket.

Storgården Mo, og herunder Mosjøen, var i hovedsak eid av St. Olavs Stol, det vil si erkestolen i Nidaros.^[1] Gården nevnes i erkebiskop Aslak Bolts (r. 1428–50) jordebok, der det fremgår at en mann med navn Jon Einarsson hadde betalt åtte spann til erkestolen^[2] da Trond (r. 1371–81) var erkebiskop.

Ved Reformasjonen i 1536 ble kirkens eiendommer krongods og underlagt kongen i København. Dermed også Mo-gården. Slik forble det frem til 1666, da kong Frederik III overdro all offentlig eiendom i Nord-Norge til Joachim Irgens.^[3]. Dette var den største samlede eiendomstransaksjonen og -privatiseringen i Norden noensinne, og med på kjøpet var Mo-gården, som deretter var del av Irgensgodset. Etter Irgens' død i 1675 ble storgodset stykket opp i flere små. Mo-gården gikk over til Angellgodset, som tilhørte rådmann Lorentz Mortensen Angell i Trondheim. Gården ble i 1690 overtatt av fogd og senere lagmann Peter Lorentzen Angell, som selv hadde opphold der.

Utover 1800-tallet ble Mo-gården stykket opp og solgt, særlig på strandstedet og senere ladestedet Mosjøen, der grunnen ble delt opp i hundrevis av gater og tomter. Kirken (Opplysningsvesenets fond) er fortsatt en stor jordeier i byen. Blant annet eier de grunnen som aluminiumsverket står på.^[4]

Storgården Mo er kjent siden etter svartedauden. Fra sent på 1500-tallet til 1820-årene var det Mo-ætta, etterkommere av Ingebrigt skipper på Mo, som styrte og stelte der. De var jordeiende bønder (i en fjerding der 95 prosent var leilendinger), og de drev også handel, jektefart og sagbruk.

Mosjøen var opprinnelig navnet på noen husmannsplasser som lå under Mo. I begynnelsen hadde dette strandstedet bare et lite antall husstander, samt naust og kirkeboder som tilhørte bønder i soknet. Med sin beliggenhet på en flat landtunge innerst i Vefsnfjorden, som dessuten er isfri, var stedet velegnet for å sjøsette båter, noe som særlig synte seg i forbindelse med den årlige utfarten til Lofotfisket, da hundrevis var samlet der. Andre forhold som gjorde Mosjøen sentralt var kirkestedet Dolstad og uttaket av tømmer fra skogene i Vefsn, og vår og høst kom øyværinger innover fjorden med fisk for å bytte til seg blant annet båter, tømmer og kornvarer.

Det vites at Mosjøen var bebygd allerede omkring 1600.^[5] Den tidligste kjente innbyggeren var Svein strandsitter, som sammen med kone og to døtre bodde der i 1660.^[5][6] I den andre halvdelen av 1600-tallet og på begynnelsen av 1700-tallet bodde det mange jemter på Mosjøen.^[7] På denne tiden opplevde Stor-Vefsn, det vil si dagens Vefsn, Grane og Hattfjelldal, nemlig stor tilflytting av folk fra Jemtland, særlig etter at dette landskapet i 1645 ble avstått til Sverige.

Mosjøen hadde på midten av 1700-tallet flere handelsknaper (nordnorske frihandlere), blant andre Sjur Bentsson fra Mo-ætta. Foruten handel hadde knapene ofte jekt, som de seilte til Bergen med. Stedet fikk sin første handelsmann (handelsmann med kongelig bevilling) med knapesønnen Erik Jørgen Sjursson fra Mo-ætta, som fra 1794 drev handel og gjestgiveri sør på strandstedet. Dessuten hadde stedet tolv år tidligere, i 1782, fått en handelsborger (handelsmann med borgerskap i Trondheim) med Peder Christian Bech fra det nærliggende borgerleiet Kulstadsjøen,^[8] som begynte med handel nord på strandstedet.

På 1800-tallet vokste Mosjøen til å bli et lite bysamfunn.^[5] De fleste som bodde der, var husfolk. De som ikke hadde et jordstykke å dyrke, måtte ofte gå i dagleie eller begynne som håndverkere.^[5] Slik ble det til at stedet fikk smeder, skomakere og andre yrkesutøvere.^[5] Stedet vokste sakte og jevnt til å få en småbyliknende bebyggelse med det nødvendigste av handel og håndverk. Frem til midten av 1800-tallet hadde stedet befestet sin stilling som distriktssentrum.

Mosjøens utvikling fikk en brå oppgang i 1866, da Engelskbruket ble grunnlagt av tilflyttede engelskmenn som hadde kjøpt Vefsngodset, det vil si det meste av skogen i Stor-Vefsn. Etter noen år oppsto også Nes Trælastbrug, som hadde lokale eiere. Engelskbrukets tømmer- og sagbruksvirksomhet skapte det som betegnes som Klondyke-tilstander. Både folk fra Stor-Vefsn og søringer kom i flokk til strandstedet. Det var stort behov for arbeidskraft, og lønningene var etter datidens forhold meget gode.^[5]

Innbyggertallet og bebyggelsen vokste. Sagbrukstiden var hovedårsaken til at Mosjøen, etter et knapt tiår, den 1. januar 1875 fikk losse- og ladestedsrettigheter. Den 1. januar 1876 ble Mosjøen utskilt fra Vefsn som egen bykommune. Dermed ble Mosjøen den første byen på Helgeland og etter Bodø. Med ladestedsrettigheter kunne Mosjøen blant annet eksportere varer direkte til utlandet.

I de første tiårene som ladested gikk Mosjøen gjennom store forandringer. Fra å være et strandsted med handelsmenn og håndverkere ble byen omformet til en moderne handels- og embetsby, til slutt også garnisonby. En rekke kommunale og statlige embeter ble lagt dit, blant andre fogd, magistrat, kommunekasserer og distriktslege.^[9]

Fra denne tiden begynte også utviklingen av det bymessige næringslivet som Mosjøen i dag har. Byen fikk nye og fargerike innslag i form av bok- og papirforretninger, moteforretninger og spisesteder.^[9] På slutten av 1800-tallet hadde byen fått et vel av nye yrkesutøvere, blant andre apotekere, bladutgivere, fotografer, hattepyntersker og motehandlersker.^[9]

Samtidig som byen hadde vokst i velstand og størrelse hadde sagbrukstiden skyggesider. Skogene i Stor-Vefsn bar tydelig preg av rovhugst og ødeleggelser av miljøet. Tømmeruttaket gjorde også at flere bønder valgte å oppgi eller lot seg friste til å selge sitt gårdsbruk og flyttet nedover til Mosjøen.^[5] Sagbrukstiden endte omkring 1899. Da lå Vefsn utarmet, men Mosjøen hadde vokst seg rikt på høykonjunkturen.^[5]

På slutten av 1800-tallet og i de første tiårene på 1900-tallet sto utbygging av kommunal infrastruktur på dagsordenen. Blant annet ble det bygget elektrisitetsverk^[10] og vannforsyning.^[5] På det sosialpolitiske området var Mosjøen en nattvekterkommune. Enhver måtte klare seg selv, og kun noen eldre og syke fikk understøttelse fra kommunen.^[11]

Kommunikasjon var et like viktig spørsmål. Mosjøen var opprinnelig et avsideliggende sted på Helgeland. Båt var det eneste motortransportmiddelet som kunne nå byen. Nordlandsveien sto ferdig i 1924.^[12] Da fikk Mosjøen veiforbindelse med ladestedet Steinkjer i Nord-Trøndelag og videre sørover til Trondheim og Oslo. Deretter fulgte Nordlandsbanen i 1940. I 1940-årene fikk byen også ny havn på Nervollan. Byens gamle havn ved Sjøgata var grunn og derfor vanskelig å anløpe etter hvert som dampskip erstattet seilskip, og frem til nyhavnen stod ferdig hadde dampskip måttet legge til på Halsøya nord for byen.

Telefon- og telegrafstasjonen i Mosjøen var et av de viktigste kommunikasjonsleddene mellom Nord- og Sør-Norge, og statsjonen hadde direkte forbindelse med Trondheim. Stasjonen hadde på det meste ca. 58 underordnede stasjoner.

Mosjøen postkontor hadde på det meste ca. tjue poståpnerier under seg.

Etter kamper sør for byen ble Mosjøen den 11. mai 1940 inntatt av tyske tropper,^[13] litt over en måned etter invasjonen den 9. april.

Tyskerne var opptatt av å sikre personell- og godstransporten for krigføring videre nordover. På kort tid ble søndersprengte broer i og utenfor byen satt i stand. Mosjøen stasjon, som Nordlandsbanen hadde nådd frem til lenge før tyskernes ankomst, ble den 5. juli åpnet av tyskerne med generaloberst von Falkenhorst til stede.

Som den største og viktigste byen på Helgeland ble Mosjøen tyskernes hovedkvarter. De bygget flere anlegg, blant annet en større militærleir på Olderskog, som da lå sør for byen. Mosjøen hadde en sentral rolle under evakueringen av Finnmark og Nord-Troms i 1944. De evakuerende kom med skip til byen, hvor noen ble fraktet videre og andre fikk opphold. Mosjøen var evakueringskontor, samt koordinerende samlested for den frivillige nødhjelpen.^[14]

Mosjøen var en av de få byene i Nord-Norge som ikke ble utsatt for luftangrep.

Rett etter krigen kom den andre store bølgen av industrietablering. Nord-Norges Salgslag ble åpnet i 1946, og i 1953 startet Mosjøen Veveri og dagens Midt-Norsk Betong sine produksjoner. I 1950-årene var det klart at Elkem ønsket å bygge aluminiumsverk i Mosjøen. I sin industrifokuserte samtid var det planlagte verket noe som opptok hele landet og ikke minst riksavisene. Politisk var saken oppe på regjeringsnivå. Anleggsarbeidet begynte i 1956, og bare da var 1 100 mann sysselsatt.^[15] Da produksjonen gikk i gang hadde nesten like mange mennesker arbeid ved verket. Mosjøen Aluminiumsverk stod ferdig i 1958. Verket var den største industrietableringen noensinne i byen, samt en av de største i Norge.

Etter 2000 har Mosjøen mistet svært mye industri. Nord-Norges Salgslag ble flyttet ut av byen, og Mosjøen Veveri og Nes Trelastbruk ble avviklet. På den andre siden ble Mosjøen Anode opprettet i 2007. Denne fabrikken ble etablert for å produsere karbonanoder til aluminiumsindustrien i Norge og på Island.

Mosjøen fikk den 1. januar 1875 losse- og ladestedsrettigheter.^[16] Allerede i 1868 henvendte Vefsn-ordfører Anders Persson Alsgaard seg til kongen,^[16] som da var Karl IV. Behandlingen av Lov om Losse- og Ladestedsrettigheder for Strandstedet Mosjøen i Nordlands Amt begynte tidlig i 1870-årene.^[17] Den 11. april 1874 ble loven undertegnet av Oscar II etter å ha blitt vedtatt av Lagtinget.^[16]

Frem til kommunalreformen i 1960-årene var Mosjøen en av vel tjue ladestedskommuner i Norge. Med en grunnlovsforandring i 1952 forsvant det siste juridiske skillet mellom kjøp- og ladestedene på den ene siden og landherredene på den andre, og dermed gikk ordet ladested gradvis ut av praktisk bruk.^[18] Først i 1990-årene opphørte Mosjøen å være ladested, da loven fra 1874 ble opphevet.

Mosjøen gikk den 1. januar 1876 ut fra Vefsn som egen bykommune.^[16] Grunnen til at kommunestatusen kom ett år etter ladestedsrettighetene var at det først måtte avholdes valg.^[5] Mosjøen var da den første byen på Helgeland, og enestillingen som by kom den til å beholde i nesten et halvt hundreår inntil Brønnøysund og Mo i Rana i 1923 ble ladesteder. Mosjøens tid som bykommune endte den 31. desember 1961.^[19]

Den 1. januar 1962 gikk byen tilbake til Vefsn kommune, som også kommunene Drevja og Elsfjord senere ble innlemmet i. Ved kongelig resolusjon av den 24. mai 1961 ble det fastsatt at «Mosjøen bykommune og Vefsn, Drevja og Elsfjord herredskommuner» skulle sammensluttes.^[20] Likevel beholdt Mosjøen noe av sitt særlige lovverk som by, nemlig håndverksloven av 1913, lærlingeloven av 1950, ildsfarlighetsloven av 1871 og brannloven av 1954.^[21]

Siden 1998 har Mosjøen bystatus. Vedtaket fant sted den 10. mars i Vefsn kommunestyre.^[22]

Som bykommune hadde Mosjøen borgerlig styre. I begynnelsen var byens ordførere partiuavhengige, men som handels- og embetsmenn hadde de likevel borgerlig samfunnsbakgrunn. Fra 1920-årene begynte Arbeiderpartiet gradvis å få innpass, men først i 1937-valget fikk de flertall.^[23]

Gjennom tiden har byen hatt en rekke aviser. Byens første avis var Helgelands Tidende (1875–1936), et nyhets- og advertissementsblad som utviklet seg til å bli en Høyre-vennlig avis.^[24] Som motsvar oppstod Nordlands Folkeblad (1880–1955), som var en Venstre-vennlig avis.^[24] Andre aviser på denne tiden var Fjeldblomsten (kun i 1897)^[25] og Ansgar (1905).^[25] Langt senere kom Vefsna Arbeiderblad (1929), som i 1931 fikk navnet Helgeland Arbeiderblad, og i 2014 ble omdøpt til Helgelendingen. Andre aviser var Flodbølgen (kun i 1931) og Helgelandsposten (1930–1934).^[24] Under okkupasjonen gav tyskerne ut Helgeland Folkeblad (1942–1945).^[24] Som reaksjon mot Helgeland Arbeiderblads dominans kom Vefsn Tidende (kun i 1963), som var Høyre-vennlig. Det seneste tilskuddet var gratisavisen Avisa Mosjøen (2004–2006).^[26]

Sørsamer utgjør en del av Mosjøens historie. Årlig kom norske og svenske sørsamer nedover til strandstedet. De var kjent for sitt håndverk, duodji, og sine attraktive naturprodukter, som de omsatte på markedet. De kom også til Dolstad kirke for å døpe barn og inngå ekteskap. I tillegg til det sørsamiske navnet Mussere, har byen også et nordsamisk navn; Mussir.

En sameskole ble rundt 1720 opprettet i Mosjøen.^[5] Etter noen år ble skolen flyttet oppover til Hattfjelldal, for samene var mer tallrike der og i fjellområdene ved svenskegrensen.

Mosjøens innbyggertall 1660: ca. 4[5] 1701: ca. 14[27] 1801: 63[28] 1855: 169[28] 1865: 379[28] 1875: 744[28] 1900: 1 463[9] 1930: 1 967[29] 1946: 2 705[28] 1951: 3 347[30] 1960: 4 740[30] 1970: 9 325[31] 1980: 9 253[32] 2000: 9 624 2011: 9 631

Mosjøen har i nyere tid ikke opplevd betydelig tilflytting. I eldre dager vokste innbyggertallet jevnt. Mosjøens stilling gjorde byen aktuell som fylkeshovedstad i Helgeland fylke, som ble foreslått og drøftet i 1930-årene. Noen begivenheter som har ført til tilflytting er industrietableringene i 1860- og 1870-årene, bygrunnleggelsen i 1875, Nordlandsbanen i 1940 og industrietableringene i 1940- og 1950-årene. Også generell urbanisering og sentralisering av administrative funksjoner spiller inn.

Innbyggerne i Mosjøen har forskjellig geografisk opphav. Mens mange mosjøværinger nedstammer fra bondefolk, samer eller begge deler i Stor-Vefsn, har byen alltid hatt vesentlig tilflytting av folk utenfra. På 1600-tallet og 1700-tallet kom mange mennesker flyttende fra Jemtland.^[7] I senere tider er flere mosjøværinger etterkommere av folk som en gang kom til byen fra andre steder på Helgeland, samt fra Trøndelag, Bergen, Hertugdømmene og videre.

Allerede før Mosjøen ble by hadde byen sosioøkonomiske variasjoner og klasseskiller. På den ene siden sto velstående handels- og embetsmenn, hvorav en stor del var trøndere. På den andre siden sto en bred gruppe av husmenn, arbeidere og håndverkere. Dette borgerskapet var ledende gjennom 1800-tallet og store deler av 1900-tallet, og de samarbeidet og inngikk ofte ekteskap med hverandre.

Det heter seg, halvt på skjemt og halvt alvorlig, at Mosjøen ble bygd av trøndere. Mange trøndere kom i den siste halvdelen av 1800-tallet nordover for å ta del i byveksten. Foruten de som slo seg opp som handelsmenn eller inntok embeter, kom også utøvere av teknisk avanserte profesjoner, blant andre byens første fotograf. Trøndere utgjorde dermed en betydelig del av byens borgerskap og øverste samfunnslag. Av byens handelsmenn i 1900 var de aller fleste fra Trøndelagsfylkene med Møre og Romsdal, og av samtlige var kun én født i Vefsn.^[33]

Da Mosjøen Aluminiumsverk ble åpnet i 1958 inntok verksdirektøren stillingen som en av byens viktigste menn.^[34]

Frem til 1980-årene var de fleste i Mosjøen arbeidstakere som tjente lite. Slik var forskjellene betraktelige mellom vanlige arbeidstakere og ledende personer og familier i byens næringsliv. Også dagens forskjeller går i stor grad på økonomi.

Mosjøen utgjør tre av Vefsn kommunes valgkretser: Mosjøen (krets 1), Olderskog (krets 2) og Halsøya (krets 4). Ifølge resultatet av 2011-valget stemmer nærmere en av to velgere på Arbeiderpartiet (46 prosent), og deretter følger Fremskrittspartiet (14,5 prosent) på andreplass og Høyre (13 prosent) på tredjeplass.

Stemmer pr. parti i kommunevalget 2011

Krets	R	SV	Ap	Sp	KrF	V	H	FrP	Til sammen
Mosjøen	131 (8 %)	50 (3 %)	760 (47,5 %)	87 (5,5 %)	39 (2,5 %)	98 (6 %)	223 (14 %)	218 (13,5 %)	1606 (52 %)
Olderskog	73 (9 %)	20 (2,5 %)	359 (44,5 %)	44 (5,5 %)	22 (2,5 %)	58 (7 %)	103 (12,5 %)	132 (16,5 %)	811 (26 %)
Halsøya	71 (10,5 %)	23 (3,5 %)	306 (45 %)	45 (6,5 %)	28 (4 %)	28 (4 %)	82 (12 %)	97 (14,5 %)	680 (22 %)
Til sammen	275 (9 %)	93 (3 %)	1425 (46 %)	176 (5,5 %)	89 (3 %)	184 (6 %)	408 (13 %)	447 (14,5 %)	3097 (100 %)

Stemmer pr. parti i stortingsvalgene 2009 og 2013^[35]

År	R	SV	Ap	Sp	KrF	V	H	FrP
2009	167 (2,2 %)	492 (6,5 %)	3461 (45,9 %)	644 (8,5 %)	215 (2,9 %)	145 (1,9 %)	677 (9,0 %)	1689 (22,4 %)
2013	257 (3,4 %)	260 (3,5 %)	2965 (39,7 %)	579 (7,7 %)	206 (2,8 %)	243 (3,3 %)	1290 (17,3 %)	1429 (19,1 %)

Mange kristne trosretninger er til stede i Mosjøen. Fremst er Den norske kirke, som etterfølges av blant andre Adventkirken, Frelsesarmeen (Mosjøen Korps), Normisjon, Misjonsforbundet, Pinsevennene og Den hellige Ånds kirke som tilhører den katolske kirke.

Av livssynsforeninger finnes Human-Etisk Forbund.

Den Norske Frimurerorden er representert med logene St. Johanneslogen St. Michael til den gyldne Stjerne og Kapittelogen Helgeland Stewardsloge, samt Helgeland kapittel broderforening. Begge er underlagt Trondhjems Provincialloge. Likeledes finnes Odd Fellow-losjen Øyfjell og rebekkalosjen Kilden.

Sørsamer og finner har lang tilstedeværelse i Mosjøen og utenfor.

Mange av dagens mosjøværinger levde opprinnelig i Vefsn, som tidligere også omfattet Grane og Hattfjelldal. Forsiktige anslag foreslår at hver 28. vefsning, og således litt færre mosjøværinger, har samisk opphav i en eller annen form.^[36] Det gjelder særlig de som har aner i skogene og fjellstrøkene på Helgeland.

Vefsn kommune har sin administrasjon i Mosjøen. En rekke fylkeskommunale og statlige etater har kontor i byen, blant annet Fylkesmannen i Nordland, Arbeidstilsynet, Mattilsynet, Statskog,^[37] Statens naturoppsyn, Statens vegvesen og Tolletaten.

Politimesteren på Helgeland hadde sete i Mosjøen fra 1910 frem til 2016. Alstahaug tingrett i Sandnessjøen og Hålogaland lagmannsrett i Tromsø gjennomfører rettsforhandlinger i byen. I byen sitter også Helgeland jordskifterett. Mosjøen fengsel ligger på Nyrud.

Mosjøen er et kommunikasjonssentrum og et geografisk midtpunkt på Helgeland. Europavei 6 (tidligere Riksvei 50) går gjennom byen. Fra Mosjøen er det 71 kilometer til Sandnessjøen i vest, 87 kilometer til Mo i Rana i nord og 160 kilometer til Brønnøysund i sør. Det er 271 kilometer til Steinkjer og 389 kilometer til Trondheim sørover og 325 kilometer til Bodø nordover. Byen ligger omtrent midt mellom Oslo og Tromsø, da avstanden er henholdsvis 881 og 754 kilometer. For den som på kortest mulig tid skal kjøre til Finnmark er det vanligst å kjøre gjennom Sverige og Finland via Hattfjelldal sørøst for byen.

Bybussen har fire linjer: Mosjøen–Kulstadlia (nord), Mosjøen–Olderskog (sør), Mosjøen–Skjervengan (øst) og Mosjøen–Åsbyen (nordøst). Fra Mosjøen rutebilstasjon er det bussforbindelse med nabobyene Brønnøysund, Sandnessjøen og Mo i Rana, samt med distriktskommuner.

Mosjøen stasjon, åpnet i 1940, har daglige avganger på Nordlandsbanen sørover til Trondheim og nordover til Bodø.

Mosjøen lufthavn, Kjærstad, åpnet i 1987, ligger fem kilometer sør for byen. Denne kortbaneflyplassen betjenes daglig av Widerøe.

Fra Mosjøen havn er det fergeforbindelse med flere bygder langs Vefsnfjorden. Havnen er også anløpssted for gods- og frakteskip. Den har både offentlige og privateide kaier. Havnen er Nord-Norges største containerhavn, i tonnasje nesten dobbelt så stor som Bodøs,^[38] og derfra sendes skip til Island, kontinentale Europa og Sør-Amerika. Mosjøen Aluminiumsverk har egen havn. På Baustein finnes også småbåthavn med gjestebrygge. En flytebrygge for korttidsanløp ligger ved Sjøgata. Fru Haugans Hotel har egen brygge for sine gjester.

Mosjøen har pr. 2012 ti private og fire kommunale barnehager spredt over hele byen.^[39]

Mosjøen har tre barneskoler: Mosjøen skole, som ligger på Byflata, Kulstad skole nord i byen og Olderskog skole sør i byen. Byen har også en ungdomsskole, Kippermoen ungdomsskole.

Mosjøen videregående skole omfatter tre avdelinger som tilbyr henholdsvis allmennfag og musikk, yrkesfag og landbruksfag. Disse avdelingene var opprinnelig egne skoler, nemlig Mosjøen videregående skole (Gymnaset) på Byflata og Vefsn videregående skole (Yrkesskolen) på Kippermoen, samt Vefsn landbruksskole i Marka, omtrent en mil øst for byen.

Frilynte Vefsn folkehøgskole ligger på Halsøytoppen. Folkeuniversitetet har avdeling i Mosjøen, som omfatter større deler av Helgeland. Byen har en kommunal musikkskole.

Mosjøens byområder har oppstått som følge av mange års vekst og utvidelser i byen. Mosjøen har ingen bydeler i storbyforstand.

Den første byutvidelsen skjedde i 1939. Da ble Vollan innlemmet. Senere fulgte blant andre Halsøya i nord og Olderskog i sør. Opprinnelig var det bare Byflata som var Mosjøen by.

Byflata er selve hjertet av Mosjøen og svarer grovt sett til området som utgjorde Mosjøen bykommune i 1876. Byflata ligger på en flat landtunge mellom elvene Vefsna og Skjerva. De to elvene utgjør også Byflatas grenser i vest, nord og øst. Mathias Bruuns gate regnes tradisjonelt som grensen i sør.

Som tidligere by som har vokst uavbrutt siden 1800-tallet og som dessuten unngikk å bli bombet i 1940, har Byflata et bredt arkitektonisk spekter i sin bebyggelse. Ytterst på vestsiden av flaten finnes landskjente Sjøgata, som har Nord-Norges lengste sammenhengende bebyggelse av trehus og brygger fra 1800-tallet. Sentrum har en rekke bygg fra tiårene etter krigen, men også eldre hus. Videre østover er det hovedsakelig boligområder, hvor bebyggelsen varierer når det gjelder alder, størrelse og arkitektonisk stilart. Nordøst på flaten finnes Mosjøens villastrøk med byhus fra sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Flere av disse er rikt utsmykket med detaljer. Sørøst på flaten består bebyggelsen av blokker og rekkehus som opprinnelig ble bygget for å huse arbeidstakere. Byflata har dermed synlige spor etter fordums samfunnsforskjeller i byen.

Nord i byen ligger Halsøya. Dette området var tidligere en forstad til Mosjøen. Som følge av utvidet og tettere bebyggelse etter 1980-årene er Halsøya i dag en sammenhengende del av byen. Området har nesten bare dagligvareforretninger og forskjellige tjeneste- og håndverksbedrifter, herunder møbelforretning, ovnsforretning, frisør, kro, apotek og dyrlege. Halsøya betjener boligområdene Kulstadlia og Breimoen, samt folk som bor utenfor byen.

Halsøya var i sin tid et livlig handelssted, og der lå dessuten borgerleiet Kulstadsjøen,^[8] som ble drevet fra 1600-tallet og frem til etter 1900. Halsøya ligger ved storgårdene Kulstad og Hals og dessuten ikke langt fra den tidligere lensmannsgården Rynes. Før den store boligutbyggingen i 1970- og 1980-årene var det regnet som finere å bo på Halsøya, hvor godseier Brodtkorb, verftseier Skandfer, direktører, funksjonærer, handelsmenn og flere storbønder hadde sine hjem. Slik sto Halsøya i motsetningsforhold til blant annet Olderskog i sør, som etter krigen ble befolket av arbeidstakere.

Halsøya har sitt navn fra halvøya med det samme navnet. Denne halvøya har litt boligbebyggelse, og på dens topp, som heter Halsøytoppen (Toppen), ligger Vefsn folkehøgskole.

Ved Halsøya ligger boligområdene Kulstadlia (Lia) og Breimoen, hvor utbyggingen av boliger skjøt fart i 1970- og 1980-årene. Særegent ved Kulstadlia er det at nesten alle veier har navn etter fugler, herunder Falkvegen, Hubrovegen, Måsevegen, Svanevegen og Tjeldstia.

Bybussen har linje til Halsøya og Kulstadlia.

Mo ligger sør for Byflata, og der finnes Helgelandssykehuset, avdeling Mosjøen og Elveparken.

Nyrud ligger sørøst for Byflata hvor det finnes nesten bare tyngre næringer og lettindustri.

Kippermoen ligger sørøst for Mo og Nyrud. Området er for det meste et boligområde, og der ligger Kippermoen ungdomsskole, Mosjøen videregående skole, avdeling Kippermoen og Kippermoen Idrettspark med Mosjøhallen.

Trudvang/Helvete ligger mellom Kippermoen og Olderskog.

Sør i byen ligger Olderskog, som også kjennes som Gildevangen. Området var under den andre verdenskrig tilholdssted for en større tysk militærbase (hvorav områdets tilnavn Lille Berlin). Området ble deretter satt av til boligformål. Arbeidet med å reise boliger begynte, og det ble fart utbyggingen i forbindelse med anleggelsen av Mosjøen Aluminiumsverk i 1956. Arbeidstakere strømmet da til byen for å få ansettelse ved verket, og Olderskog, hvor det var blitt oppført rimelige og til dels dårlige boliger og rekkehus, ble raskt et arbeiderområde sør for Mosjøen.

Bybussen har linje til Olderskog.

Skjervengan, som ligger på østsiden av elven Skjerva, er for det meste et boligområde. Også Skjervengan var opprinnelig et arbeiderstrøk. Bebyggelsen omfatter mange mindre hus og rekkehus, samt noen blokker. Vefsn Sanatorium ligger i området, og dette bygget huser i dag Helgelandssykehusets psykiatriske avdeling.

Bybussen har linje til Skjervengan.

Nord for Byflata, atskilt av elven Skjerva, ligger Vollan på østsiden og Nervollan på vestsiden av Nordlandsbanen.

På Vollan ligger Mosjøen stasjon, og derfra tar det omkring ti minutter å gå inn til sentrum. I området ligger også Dolstad kirke og Dolstad prestegård, samt kro, hoteller og en håndfull næringsvirksomheter. Utenom det er Vollan et boligområde.

Store deler av bebyggelsen på Nervollan ble i 1950-årene jevnet med jorden og flere gater forsvant for å gi plass til Mosjøen Aluminiumsverk.^[34] Verket dekker betydelige deler av området. Utenom det er Nervollan et boligområde. Mellom Nervollan og Baustein ligger Mosjøen havn.

På Baustein er det næringstomter, samt småbåthavn med gjestebrygge.

I motsetning til resten av byen ligger Øya på vestsiden av elven Vefsna. Som følge av politisk regulering har området nesten bare tyngre næringer og lettindustri. Området er tilknyttet resten av byen med to broer, som er Gamle Øybrua (i dag stengt for biltrafikk) og Nye Øybrua.

I åssiden ovenfor Vollan ligger Åsbyen, som noen ganger bare kalles Åsen. Dette boligområdet ble utbygget med hus for direktører og funksjonærer ved Mosjøen Aluminiumsverk. Senere flyttet også arbeidstakere dit. Videre nordover og over en åskam kommer man over til Hals eller Halsåsen, som fra 1960-årene ble utbygget som boligområde. På Hals ser man ned mot Halsøya og utover Vefsnfjorden.

Bybussen har linje til Åsbyen og Hals.

De siste årene har det blitt populært å bo litt utenfor byen. Det gjelder først og fremst de bynære boligområdene Andås (en kilometer) og Søfting–Skaland (fem kilometer).

Mosjøens største bedrifter gjennom tidene (inflasjonsjustert omsetning fra 50 millioner) Alcoa Norway Helgelandskraft (ca. 1,4 mrd.)[40] Helgeland Sparebank (ca. 457 mill.)[40] Nes Trelastbruk Næstby Trevare (ca. 131 mill.)[40] Kolbjørn Nilsskog (ca. 105 mill.)[40] Hans Bjarne Holmen (ca. 92 mill.)[40] Mosjøen Veveri (ca. 76 mill.)[40] Helgeland Industrier (ca. 75 mill.)[40] Reidar Flokkmanns Eftf. (ca. 71 mill.)[40] Geir Svedal (ca. 69 mill.)[40] Fritidssentret (ca. 68 mill.)[40] Entrepretor (ca. 62 mill.)[40] Mosjøen Apotek (ca. 60 mill.)[40] Lind & Greva (ca. 59 mill.)[41] Martinsen & Daleng (ca. 57 mill.)[41] Mosjøen Industriterminal (ca. 57 mill.)[40] Grytåga Settefisk (ca. 56 mill.)[40] Helgeland Arbeiderblad (ca. 53 mill.)[40] Beløpene viser til høyest oppnådde årsomsetning. Alcoa Norway har forretningsadresse i Oslo. Etter fusjon med Sparebanken Rana har Helgeland Sparebank forretningsadresse i Mo i Rana.

Næringslivet i Mosjøen har et bredt utvalg av handel, kunst- og industrihåndverk, tjenester, fritidstilbud, finans, transport og turisme.^[42] Byen har det eldste bymessige næringslivet i landsdelen. Som handelsby tiltrekker Mosjøen seg forbrukere fra store deler av Helgeland, særlig ved Tiendebytte og juletider.

Mosjøen-regionen, det vil si Mosjøen, Vefsn, Grane og Hattfjelldal, er en av de mest lønnsomme regionene i Norge.^[43] Av Næringslivets Hovedorganisasjon rangeres regionen som den sjette mest lønnsomme i landet, rett bak oljebyen Stavanger, og i nærings-NM står regionen på 18.-plass av landets 83 regioner, noe som gjør Mosjøen til den ledende på Helgeland. Til sammenligning ligger Rana på 53.-plass.

Byen er kjent for å ha et større antall familier som i generasjoner har eid og drevet næringsforetak, såkalte familiebedrifter. Disse står bak vanlige kjøpmannsforretninger så vel som hoteller, industribedrifter og liknende. Flere har holdt på i over hundre år. Kanskje eldst er Fru Haugans Hotel, som er Nord-Norges eldste hotell og som har røtter tilbake til 1794.

Mosjøens bedrifter har ingen betydelig omsetning sammenlignet med næringslivet i større byer. De fleste omsetter fra én til tjue millioner kroner. Det er uvanlig at en bedrift omsetter for mer enn femti millioner kroner årlig, og disse har ofte regional utstrekning. I omsetning er Helgelandskraft overlegen med ca. 1,3 milliarder kroner. Alcoa Norway, som omsetter for ca. 5,7 milliarder kroner, har ikke forretningsadresse i Mosjøen, men en betydelig del av konsernets omsetning stammer fra aluminiums- og anodeproduksjonen i byen.

Regionalavisen Helgeland Arbeiderblad har sitt hovedkontor i Mosjøen. Avisen var tidligere et organ for Arbeiderpartiet og eies av A-pressen. En kjent og omtalt mosjøbedrift er Widerøe Internet.

Næringslivet, og særlig større bedrifter og industri, står for en stor andel av gavene til veldedighet, kultur og idrett i byen. Et kjent tilfelle er oppføringen av Mosjøhallen, som var avhengig av næringslivets støtte og som fikk pengebidrag på flere millioner kroner hovedsakelig fra et femtitalls større bedrifter.^[44] Storselskaper og industri gir mest, og ofte er de generalsponsorer for idrettslag. Likeledes har lokale prosjekter fått både små og store beløp fra Alcoa Foundation fordi byen har aluminiumsverket, blant annet 400.000 kroner til anleggelse av Marsøra-promenaden.^[45]

Mosjøen Næringsforening, grunnlagt i 1882, er en interesseorganisasjon for over 150 medlemsbedrifter innenfor en rekke næringsgrener. Flere næringer, blant andre bilbransjen, har egne organisasjoner på lokalt og regionalt nivå.

Tidligere hadde Mosjøen ølmonopol i tillegg til vanlig vinmonopol. Det vil si at øl ble omsatt i egne forretninger som hadde slik tillatelse. Disse var kjent som ølutsalg eller ølagenturer. Etter vedtak i 2012^[46] opphørte monopolet å eksistere den 1. januar 2013.

En rekke banker finnes i Mosjøen, og fremst er Helgeland Sparebank. Andre banker er DNB (tidligere Nordlandsbanken) og Sparebank1.

Tungindustrien i Mosjøen består i hovedsak av Mosjøen Aluminiumsverk og den tilhørende anodefabrikken Mosjøen Anode. Byen har også betongrørfabrikken Midt-Norsk Betong. Aluminiumsverket er vært avgjørende for Mosjøens utvikling etter den andre verdenskrig. Byen er fremdeles meget avhengig av verket, som direkte og indirekte sysselsetter flere hundre mennesker og som årlig overfører millioner til andre deler av samfunnet gjennom bestillinger, oppdrag, skatter og så videre. I tillegg har byen noe lettindustri.

Helgelandskraft har sitt hovedkontor i Mosjøen. ISS har base for industrielt vedlikehold i byen.

Mosjøsangen Hvor havet mot Helgelandskysten slår, mot hundrede øyer og skjær, den brede Vefsnfjord innover går og stadig det lengre bær’ inntil den møter og tar i favn – av Øyfjellets rygg i ly – elven som bærer det samme navn: Der ligger vår lille by. Du kan ikke øyne den langsveis fra, den har ingen tårne og spir. Den ligger som fedrene en gang den la, men større den årlig blir og brer seg med sine enkle hjem fra elven ved Øyfjellets vegg mot Dolstadåsens skogkledte brem av bjerketrær, rogn og hegg. Og mektige fjell står omkring den vakt. Med solgull om snedekt tind står Brurskankens kegle i kongelig prakt og lokker de sportsglade sinn. Og foran den – bred og hjemlig trygg, der strekker seg Reinfjellets rad, mens Tovens solide, blånende rygg mot nordvinden luner vår stad. Hvor Skjerva seg svinger langs åsens brem og haster til fjorden ned står Dolstad kirke blant bjerker frem. Dit vandret i søndagsfred fedrene gjennem tohundred’ år. Der døptes vi selv en gang, og blant våre kjæreste minner står dens malmfulle klokkeklang. Og Øyfjellet blir oss bestandig kjært. Det hilste oss hver en gang vi ute på langferd hadde vært, med bekkenes velkomstsang. Må alltid under dets høye rand vårt Mosjøen ligge i fred! Og signe Vårherre hver kvinne og mann som der fikk sitt virkested!

Mosjøen har sitt navn fra storgården Mo. Navnets betydning er «sjøen som ligger under Mo». Navnet er hankjønn. Det heter vanligvis på Mosjøen når det vises til det historiske strandstedet før 1875 og i Mosjøen om dagens by. Eldre stavemåter er Mosøen (1800-tallet) og Moesøen (1700-tallet). Nyere uttale er /'mo:sjøn/.

Mosjøens navn på sørsamisk er Mussere hvor u uttales kontinentalt, det vil si som norsk o.

Mosjøens byvåpen er på sort bakgrunn en sølvfarget hane. Denne tegnes vanligvis med rødt nebb, skjegg, kam og klør. Hanen står for årvåkenhet og kamplyst. Dette våpenet har gitt navn til blant annet Haneprisen og Hanedagene, og øverst i Øyfjellet, som ruver over byen, er en større hanefigur malt på bergveggen.

Med 24 av 26 stemmer vedtok Mosjøens bystyre å anta hanevåpenet, og ved kongelig resolusjon av den 25. mars 1960 ble det godkjent.^[47] Da Mosjøen bykommune og senere kommunene Drevja og Elsfjord ble slått sammen med Vefsn overtok den nye storkommunen hanevåpenet i uforandret form. Det ble som sådant godkjent ved kronprinsregent Haralds resolusjon av den 13. september 1974.^[47] Våpenet var komponert av bildehugger Arthur Gustavsson.^[47]

Mosjøens bysang er Mosjøsangen, som ble skrevet av Agathe Wibe og opprinnelig tonesatt av Johan Bech-Remnes.

Mosjøen Kino er en populær kulturinstitusjon. Den kommunale kinoen var opprinnelig eid og drevet av private. Forløperen til den permanente kinoen kom sent på 1800-tallet med omreisende lysbildefremvisere.^[9] En var tyskeren Paul Kräusslich.^[9]

Forfatteren Andreas Haukland (1873–1933) var fra byen. Det samme var Ragnhild Knagenhjelm (1916–1975), barnebokforfatter og vertinne i NRKs barnetime.

Musikklivet i Mosjøen blir i hovedsak drevet av privat engasjement. På grunn av byens musikkliv ble Vefsn kommune i 2013 kåret til en av de beste musikkommunene i Norge.^[48]

Helgeland Sinfonietta og distriktsmusikerne i Vefsn-ensemblet, samt ansatte ved Musikklinja ved Mosjøen videregående skole, er viktige pådrivere innenfor musikklivet. Hver sommer arrangeres Toppen Internasjonale Sommermusikkskole av Vefsn Unge Strykere, som er et ledende sommersymfonikurs for unge musikere fra hele landet.

Byen har fostret flere landskjente musikere. Mosjøens første popstjerne var Lise Botts, som hadde sin storhetstid i 1960-årene. Komponisten David Monrad Johansen (1888–1974) var født og oppvokst i byen.

Tremor er en svartmetallgruppe i byen.

Byen har en kunstforening, Mosjøen Kunstforening. Foreningen regnes som konservativ.^[49]

Frivillige står bak Galleria Kunstfestival, som er et utstillingstilbud med lav terskel og hvor både profesjonelle og amatørkunstnere viser frem sine arbeider i Sjøgata. Under Galleria arrangeres også filmfestivalen Filmeria.

Malerbrødrene Thorolf Holmboe (1866–1935) og Othar Holmboe (1868–1928) var tilknyttet byen. Maleren Nils Hyld Krantz (1886–1956) var født og oppvokst der.

I Elveparken finnes kunstverket Tre Éldar, del av Skulpturlandskap Nordland. I Byparken finnes en 22. juli-minnestein etter en byjente som mistet livet på Utøya.

Mosjøen er den første byen i Nord-Norge som får snublesteiner.^[50] Disse skal hedre minnet etter skinnhandler Moses Schapiro, arbeider Abraham Feidelmann og kjøpmann Isak Shotland, tre mosjøborgere som ble arrestert og deportert i 1942.

Mosjøen er særlig kjent for den gamle og maleriske trehusbebyggelsen i Sjøgata. Dette er den lengste sammenhengende bebyggelsen av eldre trehus og -brygger i Nord-Norge. Arkitektonisk strekker byens bebyggelse seg ubrutt fra 1800-tallet og frem til i dag. En vesentlig grunn er at Mosjøen var en av få nordlandsbyer som ikke ble bombet under den andre verdenskrig. Dermed unngikk bebyggelse fra 1800-tallet og 1900-tallet å gå tapt.

Byparken ble anlagt i årene 1900–1905. Forandringer fulgte i 1925 og 1948. I årene etter 2000 er parken blitt restaurert slik at den viser elementer fra stilarten til hver av disse fire tidsepokene, og i 2010 ble den kåret til Årets grønne park.

Statusen som bykommune i 1876 og den forventede veksten i innbyggertall og bebyggelse gjorde det nødvendig med en reguleringsplan. Kontoret for private Opmaalinger i det Nordenfjeldske ble satt til å utarbeide denne. Reguleringsplanen fastsatte et gatenett som kan beskrives som et nett av rettvinklede ruter eller en kvadratur. Dette kom til å skape de velordnede gatene som byen er kjent for. Reguleringsplanen ble både i 1920-årene og senere forandret for å imøtekomme byens fortsatte vekst, men hadde likevel rukket å legge sterke føringer som har sørget for at bykjernen også i dag fremstår som velordnet.

I februar hvert år arrangeres musikkfestivalen Sjøgata Live. Den arrangeres på serveringsstedene i vakre Sjøgata. Lokale musikere og band får vist seg frem for folket og her dukker stadig nye navn opp.

I mars arrangerer kinoen "Filmfråtsing", Nord-Norges største filmfest for barn og ungdom.

I april hvert år arrangeres Bysprinten. Norske og utenlandske profesjonelle langrennsutøvere deltar i skiløpet, som går gjennom bygatene.^[51] I tillegg er det barneskirenn og ungdomssprint for alle.

I juni hvert år arrangeres Hanedagene, som med torghandel, langåpne forretninger, en rekke musikk- og kulturarrangementer og andre festligheter tiltrekker seg nærmere 10 000 besøkende.^[52] Samtidig deltar rundt 5 000 på Kippermocupen.

I juli hvert år arrangeres Galleria Kunstfestival, hvor både amatører og profesjonelle stiller ut og selger kunst og håndverk.^[53] Dette skjer parallelt med Utflytterstevnet. Omtrent samtidig avholdes Toppen Internasjonale Sommermusikkskole, og filmfestivalen Filmeria. Festivaluka avsluttes med Byfesten der hele gata stenges og folket vandrer mellom serveringstedene og får med seg mange forskjellige band.

I september hvert år arrangeres Tiendebytte, som er et gammelt handelsmarked. Tiendebytte er en stor begivenhet både i byen og for folk som bor utenbys, og mange besøker byen mens markedet pågår. Tiendebytte byr på handel, kultur og tivoli. Sirkus Møller foregår i et stort sirkustelt hvor en kan oppleve nasjonale og internasjonale storheter innen musikk. Ofte arrangeres det andre arrangementer i tilslutning til Tiendebytte.

I samspill mellom kultur og næringsliv arrangeres hvert år Lydiadagen, som er et lokalt forankret samarbeidsarrangement med blant annet kjente foredragsholdere. Arrangementet har fått sitt navn etter forretningskvinnen og den kjente byprofilen Lydia Olsrud.

Mosjøen har tre idrettslag – Mosjøen IL, Halsøy IL nord i byen og Olderskog IL sør i byen – og en rekke foreninger, som blant annet omfatter boksing, golf, hundekjøring, håndball, kampidretter, klatring, petanque, ski, skyting, slalåm, sykling, tennis og volleyball.

Mosjøen IL spiller i 3. divisjon i herrefotball. Idrettslaget arrangerer årlig Kippermocupen for aldersbestemte lag. Rundt 5 000 spillere og trenere deltar.

I byen finnes en rekke parker og grønne områder, samt Kippermoen Idrettspark, som foruten Mosjøhallen rommer fotballbaner med både naturlig og kunstig gress, tennisbaner, løpebane og videre.

Byen har to offentlige parker, Elveparken og Byparken, og to promenader, Elvepromenaden langs Vefsna og Skjerva-promenaden. Ved bygrensen i vest begynner promenaden til Marsøra. Av private rekreasjonsområder nevnes Hotellhagen.

Byen har en rekke bynære friluftstilbud. Ved sørgrensen begynner det vidstrakte friluftsområdet Mosåsen. Ved østgrensen ligger Dolstadåsen med utsiktsposten Panorama, hvor man kan skue ut over store deler av byen. For erfarne folk er det mulig å gå opp Trongskardet og videre til Øyfjellet, som ligger vest for byen.

I tillegg finnes det tilbud et stykke utenfor byen, blant andre Helgeland Alpinsenter. Vefsn, Grane og Hattfjelldal, som er større enn Østfold og Vestfold fylker til sammen,^[54] har en rekke muligheter knyttet til fjell, skog og vann, herunder snøscooter, ski, tur, jakt og fiske. Vefsnfjorden åpner for båtliv.

Mosjøens areal er i dag 6,40 km². Opprinnelig var arealet 0,83 km²^[55] og etter byutvidelsen i 1939 noe større.

Mosjøens byflate og de vestlige, sørlige, østlige og nordøstlige byområdene ligger i enden av Vefsndalføret. Elvene Vefsna og Skjerva løper gjennom byen, som ligger i bunnen av Vefsnfjorden. Fjorden er isfri. I øst reiser Øyfjellet seg rakt 818 meter over havet. Fjellet skjermer byen mot havvinder, men samtidig skaper det bratte fallet fare for sneskred, som flere ganger har rammet byen – med påfølgende tap av menneskeliv og ødeleggelse av bygg og båter.^[56] I sør ligger byen åpen for det skogrike dalføret i Vefsn. I øst ligger skogkledte Dolstadåsen og Andåsen. Denne åsen er kjent for sin rike flora og gråorskogen. Se Andås naturreservat.

Mosjøen var tidligere kjent som Norges flateste by og byen med to solnedganger,^[5] det sistnevnte fordi solen på ettermiddagen forsvinner bak Øyfjellet i vest for om kvelden å dukke opp igjen over Vefsnfjorden før den til slutt går ned bak Toven i nord. Med henvisning til byens geografiske plassering markedsføres Mosjøen i dag som byen midt i Norge.

Som innlandsby har Mosjøen kaldere vintre enn kyststrøk på Helgeland.^[57] Sommeren har mild temperatur. Sensommeren og høsten preges av nedbør.

Klimadata for Mosjøen Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År Normal maks. temp. °C -5 -4 0 5 10 13 18 17 12 7 -3 -6 5,3 Døgnmiddeltemp. °C -5.7 -4.5 -1.6 2.4 7.6 11.6 13.4 12.8 8.6 4.6 -1.4 -4.2 3,63 Normal min. temp. °C -9 -10 -8 0 4 7 12 10 5 2 -7 -10 −0,3 Nedbør (mm) 186 135 150 99 79 80 100 116 191 230 181 198  Diagram Alle verdier gjelder for perioden 1961−90.  • Kilde: Meteorologisk institutt: eKlima     186   -5 -9     135   -4 -10     150   0 -8     99   5 0     79   10 4     80   13 7     100   18 12     116   17 10     191   12 5     230   7 2     181   -3 -7     198   -6 -10

By	Land	Begynnelse	Begrunnelse	Ref.
Lycksele i Lycksele kommune	Sverige	1965[58]	Mosjøen og Lycksele har gamle handelsforbindelser. Dessuten var Lycksele det første stedet i Lappland som fikk stadsprivilegier, slik Mosjøen var først på Helgeland.	[59]
Gornji Milanovac bykommune	Serbia	28. september 1975	Under den andre verdenskrig ble minst 425 serbere drept i Osen fangeleir i Vefsn.	[59]
Volkhov bykommune	Russland	16. juni 1992	I byen ligger Russlands første aluminiumsverk, Kirov-verket, grunnlagt i 1932.	[59]

• Christian Møinichen Havig (1825–1912), stortingsrepresentant (V) og ordfører
• Andreas Bech Jürgensen (1840–1895), handelsmann, Mosjøens første ordfører
• Thorolf Holmboe (1866–1935), kunstmaler og illustratør
• Andreas Haukland (1879–1933), forfatter
• Carl Gustav Fleischer (1883–1942), generalmajor
• David Monrad Johansen (1885–1974). komponist
• Kjell Eliassen (f. 1929), ambassadør, utenriksråd
• Anette Sagen (f. 1985), skihopper

• Kjente personer med tilknytning til Mosjøen
• Kjente vefsninger
• Personer fra Vefsn kommune

• Offisielt nettsted
• (en) Mosjøen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Mosjøen - Store norske leksikon
• Mosjøen - turistinformasjon - visithelgeland.com