Sagbruk

Sagbruk er et anlegg hvor tømmerstokker blir saget opp til planker, bord og annen trelast.^[1] Moderne sagbruk bruker en motorisert sag for å kutte tømmerstokker på langs for å framstille lange planker, og på tvers til lengde avhengig av standard eller tilpassede størrelser (dimensjonert tømmer). Spesialsagbruk utfører skjæring og høvling av grovt tømmer til en rekke produkter, som eksempelvis laftetømmer, takåser, stavkledning og andre spesialprodukter.^[2] Det Bærbart eller portabelt sagbruket er bruk små nok til å enkelt flytte, enkelt å betjene og settes opp i marken, som i skogen hvor tømmeret felles. Stokken ligger flatt på en stålseng, og den motoriserte sagen kutter stokken horisontalt langs sengen ved at operatøren manuelt skyver sagen. Den mest grunnleggende typen sagbruk består av en motorsag og en tilpasset redskap med tilsvarende horisontal drift.

Før oppfinnelsen av sagbruket ble det laget planker på forskjellige manuelle måter, enten spaltet (delt) og høvlet, hugget, eller oftere håndsaget av to menn med en kransag, en over og en annen i en saggrop under. Den eldste kjente mekaniske sagbruket er Hierapolis sagbruk, en romersk vanndrevet sagbruk i den antikke greske byen Hierapolis i Antalia som dateres tilbake til 200-tallet e.Kr. Det var den eldste kjente sagbruket som kombinerte en sveiv med en veivstang eller koblingsstang for å danne en sveiv-glidemekanisme.^[3] Andre vanndrevne møller fulgte etter og på 1000-tallet var de utbredt i Spania og Nord-Afrika, Midtøsten og Sentral-Asia, og i de neste århundrene spredt over hele Europa. Hjulets sirkulære bevegelse ble omgjort til en fram- og tilbakegående bevegelse ved sagbladet. Vanligvis var det bare sagen som ble drevet, og stokkene måtte lastes og flyttes for hånd. En tidlig forbedring var utviklingen av en bevegelig vogn, også vanndrevet, for å bevege tømmerstokken jevnt gjennom sagbladet.

Innen den industrielle revolusjon på 1700-tallet var sirkelsag oppfunnet,^[4] og med utviklingen av dampkraft på 1800-tallet var en mye større grad av mekanisering mulig. Skrap og fliser av trelast fra bruket ga en kilde for drivstoff til fyring av kjelen. Ankomsten av jernbaner betydde at tømmerstokker kunne transporteres til sagbruket i stedet for bruk som ble bygget langs farbare vannveier som elver og kanaler. I 1900 ble det største sagbruket i verden drevet av Atlantic Coast Lumber Company i Georgetown Georgetown i den amerikanske delstaten Sør-Carolina^[5][6] ved å bruke tømmerstokker som fløt nedover elven Pee Dee River fra fjellkjeden Appalachene. På 1900-tallet fremmet introduksjonen av elektrisitet og høyteknologi denne prosessen, og nå er de fleste sagbruk massive og dyre anlegg der de fleste aspekter av arbeidet er datastyrt. I tillegg til saget tømmer, brukes alle biproduktene, herunder sagflis, bark, og trepellets, noe som skaper et mangfoldig tilbud av skogsprodukter.^[7]

Artikkelen inngår i serien om Skogbruk
Produkter
Skog • Tømmer • Sagbruk • Trelast • Treforedling • Papirmasse • Ved
Skog
Barskog • Gran • Furu • Bjørk • Gammelskog • Urskog • Bonitet • Hogstklasse
Skogsdrift
Hogst • Foryngelse • Bærekraftig skogbruk • Tømmerfløting • Skogsmaskin • Motorsag
Skogbruk i Norge
Norges skoger • Norges Skogeierforbund • Norskog • Det norske Skogselskap

Man kunne jo tenke seg det at håndsaga kom først. Eilert Sundt skriver om håndsagskjæring slik det foregikk midt på 1800-tallet. De hadde stokken som skulle skjæres på en stor bukk, en stilling også kalt sagmare. Saga ble ført opp og ned av to mann, en sto oppå stillingen, den andre sto under. På denne tiden var håndsagskjæring stadig konkurransedyktig virksomhet, bl.a. fordi de kunne utnytte en stokk med bue.^[8]

Var det en slik håndsag som ble utstyrt med vannhjul og veivaksel? De første sagbladene var for tunge og klumpete til å egne seg til håndsagskjæring, sier de som har studert sagteknologi i historisk perspektiv. De første vannsagene kom på slutten av 1400-tallet, trolig først på Sørlandet og i områdene rundt Oslofjorden.^[9]

I 1503 hører en for første gang omtale to sager ved Mossefossen i Østfold. I løpet av 1500-tallet ble de vanlige i Norge, og rundt 1600 var det rundt 180 vannsager på Vestlandet. I 1603 var det ti sagbruk i Sogn.^[10] På 1600-talllet var det bønder, embetsmenn og borgere som eide sagbrukene. Borgerne hadde riktignok enerett til å selge treverket, men sagbrukseierne kunne skjære så mye de ville. Trelastprisene stagnerte etter 1650, og mange borgere gikk inn for begrensning i salget. De påpekte også at Norge ble avskoget. I 1688 vedtok kong Christian 5. derfor at 550 av Sør-Norges rundt 1.200 sager skulle nedlegges, og de som fortsatte driften, fikk bare skjære to tredjedeler av tidligere mengde. Dette var til fordel for de store sagbrukseierne, og presset ut de mindre for godt, selv om det pågikk en del smugling og eksport i det skjulte.^[11]

Opprinnelig var et sagbruk bare en sag drevet av et vannhjul («oppgangssag»). Hjulets rundt-og-rundt-bevegelse ble gjort om til en fram-og-tilbake-bevegelse av sagen. Da var bare sagen vanndrevet, og tømmeret måtte lastes og flyttes for hånd, men nok en tidlig oppfinnelse var en liten vanndrevet kjerre som gjorde at tømmeret stadig beveget seg innover sagen.^[9][12]

Etter den amerikanske borgerkrig ble opprettelsen av sagbruk og hogst av gamle skoger en del av gjenoppbyggingen av de raserte sørstatene og stabilisering av økonomien deres. Tidlig på 1900-tallet vokste det frem tusenvis av sawmill towns til nytte for tømmerindustrien som også ga arbeid til mange.^[13]

Den neste forbedringen var bruken av runde sagblad, og rett etterpå gangsager. Gangsager hadde flere blader slik at tømmeret raskt ble redusert til fine planker som folk kunne bruke. Runde sagblader var ekstremt dyre, og ble fort ødelagt av varme eller skittent tømmer. Det skapte behov for en ny type teknikere, sagfilerne. Sagfilere var eksperter på å forme metall. Hovedjobben deres var å reparere og legge til tenner på sagblad. De kunne også hamre på sagblad uten å ødelegge dem, slik at et sagblad som var blitt ødelagt av varme, kunne hamres rett igjen. Mange moderne rundsager har tenner som det går an å bytte ut, men de trenger fortsatt hamring.

Introduksjonen av dampkraft gjorde dem uavhengig av vannkraft, og de ble mer mekaniske. Effektiviteten økte også, men man måtte betale mye mer for møllene. Det første dampsagbruk i Norge var Spillum Dampsag & Høvleri som ble bygd på Spillum ved Namsos først i 1850-årene.^[14]

Engelskbruket, som det ble hetende på folkemunne grunnet engelske eiere, på Halsøy i Vefsn kom i drift i 1867, og var også et dampsagbruk.^[15] Det ble fløtt nedover elva Vefsna. På slutten av 1800-tallet kom ble dampsagen på Halsøy overtatt av norske eiere.^[15]

På Spillum like sør for Namsos, og ikke langt unna stedet hvor landets første dampsagbruk lå, finner man i dag Spillum Dampsag & Høvleri, landets eneste bevarte dampsagbruk og en del av Norsk Sagbruksmuseum.^[16]

I det 21. århundre har elektrisitet og teknologi bygget videre på dette. De fleste sagbrukene er gigantiske og meget dyre fasiliteter hvor nesten alt utføres av datamaskiner. I dag kan et sagbruk skjære til mange hundre tusen bord per dag. Små bensindrevne sagbruk blir fortsatt brukt noen steder i dag, og jobber med et veldig spesialisert marked.

Landets og Skandinavias mest moderne sagbruk åpnet i oktober 2013 i Åmli i Aust-Agder. Firmaet Bergene Holm åpnet i oktober sitt helautomatiske sagbruk, der det nå er investert over 100 millioner. Firmaets avdeling Nidarå på Simonstad i Åmli består av sagbruk, høvleri, beiseanlegg, fingerskjøtingsanlegg, samt impregnering og en omfattende videreforedling av alle tømmerstokkens ressurser, også sagflis og bark.^[17]

• Nye næringer - trelast og bergverk, om norsk trelastindustri på 15- og 1600-tallet. Artikkel hos Norgeshistorie.no