Kongsberg

Kongsberg
Land		Norge
Fylke		Buskerud
Status		kommune
Innbyggernavn		kongsbergenser, sandsværing, jondøl
Grunnlagt		1624
Adm. senter		Kongsberg
Areal  – Totalt  – Land  – Vann		793,09 km²[3] 754,41 km²[2] 38,68 km²[2]
Befolkning		28 793[4] (2023)
Bef.tetthet		38,17 innb./km²
Antall husholdninger		12 714
Kommunenr.		3303
Høyeste topp		Jonsknuten (903,9 moh.)[1]
Nettside		nettside
Politikk
Ordfører		Line Spiten (Høyre) (2023)
Kongsberg 59°39′54″N 9°38′47″Ø
Kongsberg på Commons

Kongsberg (opprinnelig Konningsberg) er en bykommune og historisk bergstad i Buskerud. Den ligger øverst i Lågendalen og nederst i Numedal. Den grenser i nord til Flesberg, i øst mot Øvre Eiker og Holmestrand, i sør mot Skien, Siljan og Larvik, og i vest mot Notodden og Midt-Telemark kommuner. Kongsberg har 27 013 innbyggere (pr. 1. januar 2016).^[5] Nabobyene er Rjukan, Notodden, Hokksund og Drammen.

Kongsberg ble etablert som industriby med utgangspunkt i sølvgruver som ble etablert i 1623; fra 1683 var Kongsberg en av to bergsteder i Norge (ved siden av Røros). Kongsberg ble innlemmet i Buskerud amt i 1760. Kongberg var Norges største bergverkssamfunn og landets eldste industriby, og var ved midten av 1700-tallet Norges nest største by. Tradisjonene fra Kongsberg Våpenfabrikk har gitt byen betydelige fagmiljøer innen produksjon av høyteknologivåpen, bildeler og utstyr til skipsfart, luftfart og olje- og gassindustrien. Kongsbergindustrien omsetter årlig for nær 40 milliarder NOK ^[6]. De største selskapene er Kongsberg Gruppen (Kongsberg Defence & Aerospace og Kongsberg Maritime), TechnipFMC og Kongsberg Automotive.

Numedalslågen deler byen i to. Vestsiden («Vestsia») er den eldste og mest opprinnelige delen av bergverksstaden, med den unike barokk-kirken som et landemerke ragende over den øvrige bebyggelse. Østsiden (Nymoen) har et mer moderne sentrumspreg med handlegater, skoler, hoteller og buss- og jernbanestasjon. Til tross for sin industri har Kongsberg store naturområder med skog og fjell. Mot sør ser man Skrimfjell, mot nord ligger Blefjell. Et alpinanlegg og velutbygget skiløypenett ligger rett ved bykjernen. Den historiske gruveåsen med Jonsknuten mot vest er et fredet kulturlandskap som med sin særegne natur og mange kulturminner fra bergverkstiden er et populært friluftsområde hele året.

I 1964 ble Kongsberg, Øvre Sandsvær, Ytre Sandsvær, Jondalen i Flesberg og Øvre Jondalen i Gransherad slått sammen til den nye Kongsberg kommune. Kommunen har et areal på 792,0 km², og 1. april 2010 var det 24 738 innbyggere. De fleste innbyggerne bor i tilknytning til bykjernen, eller i de omkringliggende områdene Heistadmoen, Skollenborg, Saggrenda, Hvittingfoss og Passebekk.

Kongsberg er Norges 6. største innlandsby, det vil si uten kystlinje. Den er som innlandsby kun forbigått av Sarpsborg, Skien, Lillehammer, Hamar og Gjøvik hva gjelder folketall. De største boligområdene i Kongsberg er Gamlegrendåsen, Madsebakken/Hindtåsen og Raumyr. Tettstedet Kongsberg har 23 529 innbyggere og et areal på 13,21 km² per 1. januar 2023^[7]. Byen er den nest mest folkerike i Buskerud, etter Drammen.

Se utdypende artikkel Liste over Kongsbergs gater

I vikingtiden lå stedet der byen Kongsberg senere ble grunnlagt helt i ytterkanten av Vestfold, et av fylkene som da utgjorde Viken (eller Vika). Fra middelalderen lå området i Akershus len, som fra 1600-tallet ble videreført som Akershus stiftamt frem til 1919. Kongsberg ble i 1760 innlemmet i Buskerud amt, et underamt til Akershus.

Kongsberg ble grunnlagt av kong Christian IV i 1624 etter at det var blitt funnet sølv der året før. Bergstaden Konningsberg og kongelig sølvverk ble anlagt året etter. Den offisielle historien vil ha det til at det var gjeterbarna Jacob Grosvold og Helga Værp som oppdaget sølvet en sommerdag i 1623. Senere forskning har funnet indikasjoner på at det også før dette var lokal kjennskap til eksistensen av edle metaller i traktene.^[8]

Til Kongsberg Sølvverk hentet Christian IV tyskere fra sølvgruvene i Sachsen og Harz.^[9] I tillegg kom det tyskere fra andre gruver i Norge. Tyskerne kom for å bistå med essensiell kunnskap om gruvedrift, og dette var spesielt viktig i oppstartfasen for bergstaden Kongsberg. Før 1623 var området der byen nå ligger utmark for gårder i storbygda Sandsvær.

Fire år etter grunnleggelsen av Sølvverket var de fleste av de 150 arbeiderne og funksjonærene ennå tyskere. Nordmenn fikk gradvis innpass i arbeidsstokken, og ble ansatt som arbeidsledere (stigere). I 1636 arbeidet 137 tyskere og 160 nordmenn ved verket, i 1648 150 tyskere og 240 nordmenn. Gruvene skiftet eiere de første årene, i andre halvdel av 1600-tallet drev for eksempel hertugdømmet Kurland i dagens Latvia gruver på Kongsberg og Eidsvoll. Det var under denne perioden Kongsberg fikk kallenavnet "Koenig" av de tyske arbeiderne.^{[trenger referanse]}

I 1683 ble Sølvverket statens eiendom for godt. Rask utbygging gjorde at antallet arbeidere mot slutten av 1600-tallet steg betraktelig. Andelen nordmenn i arbeidsstokken økte, men funksjonærstillingene fortsatte lenge å være tyskdominerte. Kongsberg ble nærmest et lite stykke Tyskland i Norge: Gruvene fikk tyske navn, gudstjenesten var først kun på tysk, senere både på tysk og på dansk. På Kongsberg rettet man seg dessuten etter den tyske bergrettsordningen. Juridisk innebar dette at byen ble styrt etter forordninger som delvis fristilte bergverkssamfunnet fra landets øvrige lovgivning. Tyskerne brakte med seg en egen bergmannsdrakt og en sosial ordning (Knappschaft) med bl.a. gratis legehjelp, pensjonsordninger, sykelønn for arbeiderne og lørdagsfri. Kongsbergs særegne løkkejordbruk var trolig også inspirert fra Tyskland. Det ga status å være ikke-norsk. Michael Heltzen, Sølvverkets første norske direktør (Oberberghauptmann) ledet verket i dets storhetstid. Han hadde opprinnelig et norsk navn, men da han som ung dro på dannelsesreise til tyske bergverk, forandret han sitt egentlige navn Mikkel Hellesen til Michael Heltzen. Inntektene fra Sølvverket gav verdifulle tilskudd til den slunkne danske statskassen. Det er blitt hevdet at Danmark-Norge i vesentlig grad finansierte de stadige krigene mot Sverige med sølv fra Kongsberg. Det edle metallet ble dessuten stadig viktigere i den dansk-norske statens valutaproduksjon. For å komme nærmere råvarekilden ble derfor Den Kongelige Mynt i 1686 flyttet fra Akershus til Kongsberg.

Under den store nordiske krig var byen i 1716 et hovedmål for Karl XIIs felttog som ble stanset ved Gjellebekk skanse på Lierskogen og ved Norderhov på Ringerike.

Kongsberg var med 8.086 innbyggere ved Folketellingen 1769 Norges nest største by etter Bergen, og arbeiderne utgjorde rundt 90 % av byens befolkning.^[10] I 1770 sysselsatte Sølvverket 4.200 mann. Kongsberg var i denne perioden et tydelig sosialt hierarki, der majoriteten bestod av arbeidere ved Sølvverket, organisert i et strengt rangsystem basert på ulike yrkestitler og ansvarsmengde tilknyttet gruvedriften. I tillegg omfattet bergverksamfunnet også den lokale bondestand, håndverkere og en mer eksklusiv krets med borgerskap og den dansk-norske statens embetsmenn. Formet etter Christian IVs ordre om kvartalform fikk bysentrumet sin konsentrasjon på vestsiden av Numedalslågen. Her lå arbeiderboliger, staselige patrisierhus, smelteverk og Den Kongelige Mynt. En latinskole ble opprettet i 1719, og i 1757 ble Bergseminaret etablert, Norges første høyere utdanningsinstitusjon.

Ned- og oppgangstider i Sølvverket gjorde at innbyggertallet svingte tilsvarende gjennom årene. 1750-årene og 1760-årene var de virkelig gode årene. Den vakre Kongsberg kirke, innviet 1761, vitner om den velstand og fremtidstro som preget byen i denne tiden. Dens størrelse, byggkvalitet og rike utsmykninger viser at den var beregnet på en kommende storby.

Imidlertid var kirkegården helt utilstrekkelig i forhold til byens innbyggertall. Den danskfødte legen Hans Rosted (1761–1816), som var virksom som bergmedicus (bergverkslege) på Kongsberg i tiårsperioden 1792-1802, skrev: «Der var sammenpakket så mange Liig, at de døde, som skulde jordes, undertiden næppe kom halvanden alen dybt i jorden.» Kirkens nabolag var derfor sterkt plaget av likstank på varme sommerdager.^[11]

Berglegen Rosted så en nød og elendighet blant arbeiderne som rystet ham, og som han beskrev i Forsøg til en medicinsk topographie over bergstaden Kongsberg, utgitt i København i 1814. Kongsbergs større og konkurransen med andre byer drev prisene på matvarer i været, selv om byens øvighet hadde satt makspriser som ikke måtte overskrides. Markeder og torgdager skulle sikre rimelige vareleveranser, men de fleste arbeiderne opparbeidet likevel gjeld hos leverandørene. Kostholdet var ensidig og dårlig. Mot slutten av 1700-tallet ble poteter og sild vanlig, men ennå var melmat og vassvelling det det ble spist mest av. Kjøtt var sjeldent, fisk enda sjeldnere. Om vinteren kom det iblant en slede med torsk fanget i fjorden. Berglegen nevner skjørbuk, diaré, forstoppelse og parasitter som de vanligste sykdommene ved siden av «brystsvakhet» og yrkesskader. Rosted skrev at bergverksarbeideren mer lignet «en vandrende skygge enn et menneske». Barna var bleke og gustne, med oppblåste mager.^[12]

1600-tallets selvforsyning var ikke lenger mulig. De små inngjerdede løkkene der bergmannsfamiliene hadde avlet litt korn og nok høy til en ku som skaffet frisk melk, var solgt eller pantsatt til leverandørene for å gjøre opp gjeld. Byens borgerskap satt på det meste av jorden og satte opp sommerhus på løkkene. Slik kunne de unnslippe den usunne byluften i sommervarmen. Røyk hang over byen når ertsen ble røstet. Røstingen skjedde i åpne ovner med malm og trekull lagt lagvis over veden nederst. Slik drev man svovelen ut av malmen. Den svovelholdige røyken herdet tømmeret og gjorde husene holdbare, men var plagsom for folk med luftveissykdommer. Arbeiderfamiliene trykket seg sammen i ettroms boliger der våte klær ble tørket foran ovnen, med utlufting kun gjennom døren. Dysenteri og tyfoidfeber tok livet av mange, siden arbeiderne alt var så svekket av underernæring og usunne boligforhold. Hans Rosted bebreidet kvinnene for urensligheten og vanstellet han så i hjemmene. Ettersom løkkejordbruket var borte, hadde de ikke annet å ta seg til enn matlaging, klesvask og barnepass, og Rosted opplevde å komme inn i en tømmerstue og se tre koner sitte rundt bordet, opptatt med et kortspill de knapt så opp fra. Ofte tok de med seg barna som tilskuere ved vielser og begravelser. Men guttebarna ble tidlig satt i arbeid. Nedre grense for sysselsetting i gruvene var 12 år; men en kunne se 8-9-åringer opptatt med «ertsskjeiding» (utskillelse av erts fra bergmasse) og i pukkverkene. Barnas lønn kom vel med i de fattige hjemmene, og en 12-åring tjente 1,75 riksdaler i måneden og steg årlig i lønn til han som 17-åring tjente 3,5 riksdaler. Tidlige ekteskap var dermed vanligere på Kongsberg enn i bygdene. Hans Rosted påpekte på de triste konsekvensene av unge mødre: Svakelige barn og store barneflokker. Kongsberg ble en lukket verden der arbeidet gikk i arv fra far til sønn, og få søkte seg ut.^[13]

I 1770 kostet en tønne rug knapt 3 riksdaler på Kongsberg, men året etter sviktet avlingene i Norden, og rugprisen doblet seg i 1772/73. Men på Kongsberg stod lønningene stille, og ble i en periode bare delvis utbetalt. Sultedøden ble en reell trussel for befolkningen, og i 1772 steg antallet døde i byen til 400. I 1773 toppet det seg med 768, dvs. at hver tiende innbygger i Kongsberg omkom. Samtidig falt fødselstallet voldsomt. I april 1773 steg antallet begravelser fra rundt 40 i et normalår til 100, og denne overdødeligheten holdt seg til august 1773, da det nærmet seg normalen igjen. Kirkebøkene meldte om en koppeepidemi fra mai 1773 og ut året. 84 omkom, derav 77 yngre enn fem år. I 1767/77 døde hver tredje baby på Kongsberg i sitt første leveår. Men i 1773 døde mer enn halvparten i sitt første leveår. Selv internasjonalt teller Kongsberg blant de med den aller høyeste barnedødeligheten på 1700-tallet. I 1773 står det «meget fattig» ved siden av navnet til svært mange av de døde. Krisen sammenfaller med månedene da fjorårets matforsyninger slapp opp før ny innhøstning, i mindre grad med koppeepidemien. Det er snakk om en sultkatastrofe. Sølvverket fikk igjennom at begravelser bare fikk foregå om lørdagen, for å redusere arbeidsfraværet. Berglegen Hans Rosted forklarte: «Naar der hos fattige Folk døe Børn eller halv-voxne, søge Forældrene, for at spare Begravelsesomkostninger, at faa eet eller to af disse lagt i Kisten hos et andet Liig. På denne måde jordes undertiden 2-3 Liig i en og samme Kiste.» Rosted deltok ved en slik tredobbel gravferd. Presten utførte da jordpåkastelsen tre ganger etter hverandre fordi det lå tre døde i kisten.^[14]

Men tidene endret seg. I 1802 fikk byen fulle kjøpstadsrettigheter. Begynnelsen av 1800-tallet ble likevel spesielt vanskelig for Kongsberg. Sølvverkets fallende produksjon og stigende driftsunderskudd, kombinert med Danmark-Norges alvorlige økonomiske og politiske problemer, gjorde situasjonen prekær. I 1805 ble verket nedlagt og mesteparten av gruvedriften innstilt. Krisen forverret seg ytterligere ved den store bybrannen i 1810. Det ble stor nød, og folketallet falt drastisk.

I 1814 ble Kongsberg Våpenfabrikk grunnlagt for å bøte på arbeidsløsheten og gjøre den nyetablerte norske staten selvforsynt med våpen. I 1816 ble gruvedriften gjenopptatt. I tiårene som fulgte, fant man uventet store sølvforekomster i det såkalte Overberget. I 1830-årene finansierte inntektene fra Kongsbergs gruvedrift om lag 10 % av Norges statsbudsjett.^[15] Produksjonen nådde en topp med 10-12 tonn sølv pr år, men utover på 1900-tallet bar det nedover med lønnsomheten.^[16] Da Sølvverket ble endelig nedlagt i 1958, var totalt 1.350 tonn rent sølv hentet ut.^[16]

1. januar 1964 ble Kongsberg bykommune, Øvre og Ytre Sandsvær herredskommuner, samt enkelte andre arealer, slått sammen til én bykommune.^[17][18]

Etter andre verdenskrig utviklet Kongsberg Våpenfabrikk (KV) seg til å bli et internasjonalt industrikonsern. I tillegg til våpenproduksjonen utviklet og leverte KV datasystemer, gassturbiner, utstyr til oljeindustrien, navigasjonsutstyr, samt fly- og bildeler. På midten av 1980-tallet opplevde selskapet en dramatisk finansiell krise og var i teknisk forstand konkurs. Samtidig ble det anklaget for brudd på CoCom-reglene ved salg av sensitiv teknologi til Østblokken. I 1987 ble fabrikken som en konsekvens delt opp og dels solgt til private investorer, dels omorganisert under statlig eierskap. I dag lever store deler av virksomheten videre, og utgjør en sentral høyteknologisk industriklynge i Norge. Kongsberg Gruppen og Kongsberg Automotive er børsnoterte selskap.

Den 13. oktober 2021 fant massedrapet på Kongsberg sted, da Espen Andersen Bråthen drepte fem mennesker og skadet tre andre, med stikkvåpen og pil og bue.^[19][20][21]

Næringslivet på Kongsberg var opprinnelig basert på sølvgruvedrift. I dag er det ennå sølv i fjellene rundt Kongsberg, men metallprisene på verdensmarkedet og det norske kostnadsnivået har ikke gjort forekomstene drivverdige så langt. Gruveåsen har dessuten status som fredet kulturminne. I 2011/12 ble det imidlertid meldt om ny interesse for gamle felt som ligger mot Flesberg. Våren 2013 viste nye prøver at berget ennå kan inneholde betydelige sølvmengder.^[22] Kongsberg har også andre verdifulle mineraler. Berget inneholder bl.a. kobberkis, kobolt og blyglans. Det har nylig vært på tale å starte opp igjen utvinning av flusspat.

Etter at sølvgruvedriften ble lagt ned, har annen industri tatt over. Den mest kjente er KV (Kongsberg våpenfabrikk) som etterhvert utviklet seg til Kongsberggruppen og KDA (Kongsberg Defence and Aerospace). Kongsberggruppen består av flere store, internasjonale bedrifter, inkludert KDA. Blant det som lages og/eller utvikles på Kongsberg, kan nevnes raketteknologi, avanserte smartmissiler som NSM, NASAMS2 og Penguin, våpensystemer som CROWS, deler til F-35 (JSF), robotteknologi, jetmotorproduksjon, bildeler og offshore-teknologi (FMC Technologies). Byen omtaler ofte seg selv som teknologibyen Kongsberg.^[23]

Se også utfyllende artikkel: Kommunestyrevalg i Kongsberg.

Parti	Prosent		Stemmer		Mandater		Medlemmer av formannskapet
	%	±	totalt	±	totalt	±
Høyre	27,4	+11,4	3 631	+1 510	10	+4	3
Arbeiderpartiet	19,0	−1,4	2 522	−175	7		2
Senterpartiet	16,3	−9,3	2 166	−1 232	6	−3	2
Kongsberglista	10,1	−5,3	1 339	−698	4	−1	1
Fremskrittspartiet	6,7	+2,3	882	+293	2		1
Sosialistisk Venstreparti	6,6	+1,5	877	+207	2		1
Miljøpartiet De Grønne	4,2	−2,9	563	−375	2	−1
Venstre	3,5	+0,3	463	−41	1		1
Kristelig Folkeparti	1,9	+1,9	256	+256	1	+1
Rødt	1,8	0	235	−5
Norgesdemokratene	1,7	+1,7	229	+229
Konservativt	0,7	−0,3	94	−45
Valgdeltakelse/Total	59,8 %		13 469		35		11
Ordfører: Line Spiten (H)				Varaordfører: Just Salvesen (Sp)
Merknader: Kilde: valgresultat.no og Kongsberg kommune − Kommunestyremøtet 18.10.2023

Se utdypende artikkel, Liste over ordførere i Kongsberg

Kongsberg Brann- og Redningstjeneste drives av kommunen og har to aktive brannstasjoner, Kongsberg brannstasjon og Hvittingfoss brannstasjon.

• Museer
  • Norsk Bergverksmuseum
  • Kongsberg Sølvverk
  • Lågdalsmuseet
  • Vassdragsmuseet Labro
• Kongsberg Kirke
• Kronene i Håvet

Byen er kjent for sine skitradisjoner, teknologibedrifter og den internasjonale Kongsberg Jazzfestival, som har blitt arrangert hvert år siden 1964. To nye festivaler har også blitt startet på Kongsberg på 2000-tallet: Glogerfestspillene (fra 2001) og Kongsberg Krim (fra 2004). Musikkhuset EnergiMølla er Kongsbergs musikk- og kulturscene. Her arrangerer flere av byens kulturforeninger forestillinger året rundt.

Kongsbergmarken har vært en sentral kulturbegivenhet i byens liv siden 1633. Her har norske folkemusikere møtt hverandre jevnlig siden 1700-tallet.

Etter en årelang prosess med tildels opphetet diskusjon blant kommunens innbyggere og politikere^[24], stod «Krona» ferdig i 2015. Dette er Kongsbergs Kunnskaps- og Kultursenter (KKP).

Utøvere fra Kongsberg har i lang tid utmerket seg innen vinteridretter som skihopp, skiskyting og snowboard. Eksempler på kjente vintersportutøvere fra distriktet er Birger Ruud, Sigmund Ruud, Asbjørn Ruud, Daniel-André Tande, Silje Norendal, Stian Sivertzen og Erlend Bjøntegaard.

Kongsberg har også Norges beste eliteserielag i basketball, Kongsberg Miners, som har vunnet to seriegull og to NM-gull i BLNO de siste årene.

Det er også et stort motorsportmiljø på Basserudåsen Motorsenter, som ligger på veg mot Kongsberg fra Drammen før man kjører ned mot byen. Der er det blant annet anlegg for bilcross, motocross, gokart, supermotard og speedway. Det er NMK Kongsberg som driver senteret.^[25]

Kongsberg Idrettsforening (KIF) satser også på cheerleading som konkurranseidrett, og har oppnådd gode resultater både som lag og med individuelle utøvere. Blant annet tok et av lagene fra KIF sølvmedalje i EM i cheerleading i 2017.^[26] KIF har også kvalifisert seg til VM i cheerdance.^[27]

Kommunens tusenårssted er Kirketorget, som ligger sentralt på Vestsida. Torget ble opprustet og «reåpnet» i 2003 og er idag kommunal storstue.

Verneområder i Kongsberg kommune (alfabetisk):

• Barmen naturreservat, opprettet 2. september 2005, 15 567 da
• Eikermoen naturminne, opprettet 29. januar 1951, punktobjekt
• Finnvolldalen naturreservat, opprettet 24. april 1992, 1 958 da
• Haugene naturreservat, opprettet 24. april 1992, 534 da
• Kolknuten naturreservat, opprettet 22. desember 2006, 6 586 da
• Krona naturreservat, opprettet 24. april 1992, 21 da
• Muggerudkleiva naturminne, opprettet 15. januar 1988, 8 da
• Mysutjernene naturreservat, opprettet 24. april 1992, 97 da
• Rosstjern naturreservat, opprettet 24. april 1992, 34 da
• Rønningsfossene naturreservat, opprettet 15. januar 1988, 48 da
• Sandågjelet naturreservat, opprettet 24. april 1992, 28 da
• Sandågrotta naturreservat, opprettet 24. april 1992, 25 da
• Skrimfjella landskapsvernområde, opprettet 8. november 2002, 32 1557 da
• Skrim og Sahueradfjella naturreservat, opprettet 19. desember 2008, 123643 da
• Sondalsfjell naturreservat, opprettet 9. juli 1993, 14 163 da
• Ullebergåsen naturreservat, opprettet 24. april 1992, 1 113 da

Kongsberg har 11 barneskoler (hvorav en er privat og en er barne- og ungdomsskole), tre ungdomsskoler samt videregående skole og Universitet.

Se her for oversikt over skolene i Kongsberg.

Alle de fire videregående skolene i Kongsberg er slått sammen til en.
Se utdypende artikkel om Kongsberg videregående skole

Bergseminaret på Kongsberg, som ble opprettet 19. september 1757, regnes som Norges første høyskole. Det var også Europas første undervisningsanstalt for høyere utdanning innen bergvitenskap.

Universitetet i Sørøst-Norge har ett av sine åtte campuser i byen. I tillegg til teknologi/ingeniørfag og økonomi- og ledelsefag, tilbys her landets eneste utdanning innen optometri.

Forsvaret opprettholder aktivitet på Heistadmoen, men aktiviteten har blitt trappet kraftig ned de siste årene.

• Christian Sinding (1856–1941), komponist
• Erik Brofoss (1908–1979), statsråd og sentralbanksjef
• Birger Ruud (1911–1998), skihopper
• Per Theodor Haugen (1931–2018), skuespiller
• Anne Marie Ottersen (1945–), skuespiller
• Roar Flaathen (1950–), LO-leder
• Morten Harket (1959–), sanger og låtskriver
• Daniel-André Tande (1994–), skihopper

• Køge
• Kristianstad
• Esbo
• Skagafjörður
• Gouda
• Red Wing
• Chitose

• Offisielt nettsted
• (en) Kongsberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Kongsberg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) «Kongsberg» i Store norske leksikon
• (no) Kongsberg på NLIs Lokalhistoriewiki.
• (no) Kommunefakta Kongsberg - Statstisk sentralbyrå
• (no) Portal for Kongsbergs innbyggere og innpendlere
• (no) Norsk Bergverksmuseum - Kongsberg Sølvverk
• (no) Buskerudmuseet - Lågdalsmuseet
• (no) Kongsberg kirke
• (no) Laagendalsposten, lokalavis
• (no) nasjonalbibliotekets historiske fotografier fra Kongsberg ca. 1880-1948
• (no) Historiske arkiver etter nåværende Kongsberg kommune (1964-) på Arkivportalen
• (no) Historiske arkiver etter tidligere Kongsberg kommune (1837-1963) på Arkivportalen
• (no) Historiske arkiver etter tidligere Ytre Sandsvær kommune (1837-1963) på Arkivportalen
• (no) Historiske arkiver etter tidligere Øvre Sandsvær kommune (1908-1963) på Arkivportalen