Hatshepsut

Hatshepsut
Statue av Hatshepsut, utstilt ved Metropolitan Museum of Art
Født		ca. 1507 f.Kr. Theben (kildekvalitet: muligens) Egypt
Død		ca. 16. jan. 1458 f.Kr.
Beskjeftigelse		Statsmann
Embete		God's Wife of Amun farao (1479 f.Kr.date QS:P,-1479-00-00T00:00:00Z/9 – 1458 f.Kr.date QS:P,-1458-00-00T00:00:00Z/9)
Ektefelle		Thutmose II
Far		Thutmose I
Mor		Ahmose
Barn		Neferure[1]
Nasjonalitet		Oldtidens Egypt
Gravlagt		Kongenes dal
Hatshepsut på Commons

Hatshepsut (eller Hatchepsut,^[2] egyptisk: ḥꜣt-šps.wt, som betyr «Først blant fornemme damer»,^[3] 1507–1458 f.Kr.) var den femte farao av det 18. dynastiet i oldtidens Egypt. Hun var den andre historisk bekreftede kvinnelige farao (den første var Sobekneferu)^[4] men en del andre kvinner kan også ha hersket som faraos regent tidligere, så tidlig som Neithotep rundt 1600 år tidligere.

Hatshepsut kom på Egypts trone i 1478 f.Kr. Offisielt styrte hun sammen med Thutmose III, som hadde kommet seg på tronen året tidligere da han var et barn, rundt to år gammel. Hatshepsut var førstehustru av Thutmose II, far til lille Thutmose III. Hatshepsut er generelt regnet blant egyptologer som en av de mest fremgangsrike faraoene. Hun regjerte lengre enn noen annen kvinne i noe egyptisk dynasti. I ordene til egyptologen James Henry Breasted var hun «den første store kvinnen i historien som vi har kunnskap om.»^[5]

Hatshepsut var datter og eneste barn av Thutmose I og hans førstehustru Ahmose.^[6] Hennes ektemann Thutmose II var hennes halvbror som sønn av Thutmose I og hans annenhustru Mutnofret (som hadde tittelen «Kongens datter» og var således antagelig datter av Ahmose I). Hatshepsut og Thutmose II fikk en datter ved navn Neferure, men etter å ha født datteren, kunne ikke Hatshepsut lenger bære fram flere barn. Da han ikke kunne få en sønn med henne,^[7] sørget Thutmose II for å bli far til Thutmose III med en sekundær hustru, Iset.

Faraos familie bodde i sine palasser ved Karnak, men den militære utdanningen for prinsene skjedde i nærheten av Memfis. Haremet som ble bygget ved Abu Gurab ved inngangen til Faiyum synes å ha vært preget av maktkamper for etterfølgelsen av tronen. Da Thutmose II døde var tronarvingen Thutmose III i svak posisjon da han var et barn. Med støtte hos orakelet til Amon i Teben klarte Hatshepsut å plassere seg på tronen som medregent. Hun hadde allerede posisjonen som Amons gudehustru (egyptisk: ḥmt nṯr) i Teben, og for å legitimere sin posisjon på tronen politisk og religiøst lot hun oppføre det storslåtte dødstempelet i Dayr al-Bahri på Tebens vestbredd. Dens utsmykning forteller i bilder og tekst om faraos guddommelige fødsel.^[8] Selv om samtidige nedtegnelser av hennes styre er dokumentert i ulike oldtidskilder, er det antatt av moderne forskere at Hatshepsut kun fungerte som medregent fra rundt 1479 til 1458 f.Kr., i løpet av årene 7 til 21 av styret som tidligere ble identifisert som det til Thutmose III.^[9] Dagens egyptologer er generelt samstemte at Hatshepsut selv tok posisjonen som farao.^[10][11]

Hatshepsut ble beskrevet for å ha hatt et styre på rundt 21 år av antikkens forfattere. Josefus og Julius Africanus, som begge siterer fra Manethos kongeliste, omtaler en kvinne ved Amessis eller Amensis som senere har blitt identifisert som Hatshepsut fra konteksten. I Josefus’ tekst ble hennes styre beskrevet som å ha vart i 21 år og 9 måneder,^[12] mens Africanus hevdet at det var tjueto år. Ved dette tidspunktet i historiene, ender nedtegnelsene av styret til Hatshepsut, ettersom den første betydelige utenlandske militærkampanje til Thutmose III ble datert til hans 22. år, noe som også ville ha vært Hatshepsuts 22. år som farao.^[13]

Å datere begynnelsen på hennes styre er derimot mer vanskelig. Hennes fars styre begynte enten i 1526 eller 1506 f.Kr., i henhold til henholdsvis høye og lave beregninger av hennes styre.^[14] Lengden til styrene til Thutmose I og Thutmose II er imidlertid vanskeligere å bestemme med sikkerhet. Med korte styrer kunne Hatshepsut ha kommet på tronen 14 år etter at hennes far Thutmose I ble kronet.^[15] Lengre styrer ville ha plassert hennes tiltredelse på tronen til 25 år etter kroningen til Thutmose I.^[14] Av den grunn kan Hatshepsut ha kommet til makten så tidlig som 1512 f.Kr. eller så sent som 1479 f.Kr.

Den tidligste bevitnelse av Hatshepsut som farao finnes på graven til Ramose og Hatnofer (far og mor til myndighetspersonen Senenmut), hvor en samling av gravgods inneholder en keramisk krukke (eller amfora) fra gravens kammer som hadde avtrykket av datoen «År 7».^[16] En annen krukke fra samme grav, som ble oppdaget in situ av en ekspedisjon i 1935–1936 fra Metropolitan Museum of Art på en skråning i nærheten av Teben, hadde trykkene av seglet til «Guds hustru Hatshepsut», mens to krukker hadde seglet «Den gode gudinne Maatkare».^[17] Dateringen av amforaen «forseglet i gravkammeret med rester fra Senenmuts egen grav» er omdiskutert, noe som kan bety at Hatshepsut var anerkjent som farao og ikke som dronning av Egypt ved år 7 av hennes styre.^[17]

Hatshepsut gjenopprettet handelsforbindelsene som hadde blitt avbrutt under Hykos’ okkupasjon av Egypt under andre mellomperiode, således gjenopprettet rikdommen til 18. dynasti. Hun ledet forberedelsene og finansierte en misjon til landet Punt i sør. Den skjedde omtrentlig under hennes år 9 som hersker. Ekspedisjonen i hennes navn sendte ut fem skip med 210 menn. Mange handelsvarer ble anskaffet i Punt, blant annet virak (for røkelse) og myrra.^[18][19]

Hatshepsuts ekspedisjon kom tilbake med blant annet 31 levende myrratrær hvor røttene var omhyggelig tatt vare på i kurver under sjøreisen. Dette er det første dokumenterte forsøkt på å plante om utenlandske trær. Det er rapportert at Hatshepsut fikk disse trærne plantet i gårdsplassene ved hennes store dødstempelkompleks. Egypterne hadde også med seg andre gaver fra Punt, som nevnte virak.^[20] Hatshepsut fikk malt forkullet virak for bruk som sminke for øyenskygge. Dette er den første dokumenterte bruken av harpiksen.^[21]

Hatshepsut lot ekspedisjonen til Punt bli minnet i et relieff ved Dayr al-Bahri, som også er kjent for dets realistiske framstilling av dronningen Ati av Punt.^[22] Dronningen av Punt er portrettert som relativt høy og med en fysikk som var sjenerøst dimensjonert, med store bryst og ruller med fett på hennes kropp. Grunnet fettavsetningen på hennes bakdel har det blitt argumentert at hun kan ha hatt steatopygi. Imidlertid i henhold til patologen Marc Armand Ruffer er de fremste vesentrekkene av kvinner med steatopygi et misforhold i størrelse mellom bakende og lår, noe som ikke er tilfellet med Ati. Hun synes isteden å ha vært generelt preget av fedme, et forhold som ble overdrevet av meget svai rygg (lordose) eller bue i den nedre ryggrad.^[23] Hatshepsut sendte også ut en hær for å angripe Byblos i Libanon og Sinaihalvøya ikke lenge etter ekspedisjonen etter Punt. Svært lite er kjent om disse militære ekspedisjonene. Selv om hennes styre er forstått som relativt fredelig,^[22] er det mulig at hun ledet militære ekspedisjoner mot Nubia og Kanaan.^[24] Dog hadde hun hele fem ekspedisjoner til Nubia alene, men sammenlignet med den krigsglade farao som etterfulgte henne kan man hevde at hun var relativt fredelig.^[8]

Hatshepsut var en av de fremste utbyggere i oldtidens Egypt, bestilte hundrevis av byggeprosjekter over hele Øvre og Nedre Egypt. Hennes konstruksjoner var større og mer tallrike enn til noen av hennes forgjengere i Mellomriket. Senere faraoer forsøkte å hevde at en del av de konstruksjoner som hun hadde var gjort av dem. Hun ansatte den store arkitekt Ineni, som også hadde arbeidet for hennes far, hennes ektemann og for den kongelige forvalter Senmut. I løpet av hennes tid ble så mange statuer produsert at bortimot hvert eneste større museum for oldtidens egyptiske gjenstander i verden har statuer fra Hatshepsuts styre blant sine samlinger. Eksempelvis er det et eget Hatshepsutrom i Metropolitan Museum of Art i New York City.

Ved å følge tradisjonene til de fleste faraoer lot Hatshepsut mange monumenter konstrueres ved tempelkomplekset Karnak. Hun restaurerte også den opprinnelige distriktet til Mut ved Karnak, oldtidens store gudinne i Egypt, som hadde blitt ødelagt av de utenlandske herskerne under okkupasjonen til Hyksos. Det ble dog herjet på nytt av senere faraoer som tok deler av det til sine egne prosjekter. Hun reiste tvillingobelisker, i sin tid de høyeste i verden, ved inngangen av tempelet. En av dem står fortsatt som den høyeste bevarte obelisk fra oldtiden, mens den andre har brukket i to. Den myndighetsperson som hadde ansvaret for obeliskene var sjefsadministrator Amenhotep.^[25]

Et annet prosjekt, Karnaks røde kapell, eller Chapelle Rouge, var ment som en barkhelligdom og kan opprinnelig ha stått mellom hennes to obelisker. Bygningen var foret med utskårne steiner som avbildete hendelser fra Hatshepsuts liv.^[26]

Senere beordret hun konstruksjonen av ytterligere to obelisker for å markere hennes 16. år som farao; en av disse brakk under byggingen og en tredje ble derfor konstruert for å erstatte den. Den ødelagte obelisken ble etterlatt ved steinbruddstedet i Aswan, hvor den fortsatt er. Den er kjent som Den uferdige obelisk og demonstrerer hvordan obelisker ble hogd ut.^[27]

Tempelet for Pakhet ble bygget av Hatshepsut ved Beni Hasan sør for Al-Minya. Navnet Pakhet var en syntese som oppsto ved kombinasjonen av Bast og Sekhmet som var tilsvarende krigsgudinner i løveskikkelse, som oppsto i et område som grenset nord og sør for deres kulter. Det store underjordiske tempelet, som ble hogd ut av berget på den østlige siden av Nilen, ble beundret av antikkens grekere og kalt for Speos Artemidos («Artemis’ grotte») under den hellenistiske og ptolemeiske perioden. Grekerne oppfattet gudinnen som likestilt med deres jegergudinne Artemis. Det er antatt at tempelet ble bygget langs et langt eldre som ikke er blitt bevart. Hatshepsuts tempel hadde en arkitrav med en lang innvielsetekst som bar Hatshepsuts berømte oppsigelse av Hyksos (oversatt av James P. Allen).^[28] Med okkupasjonen til Hyksos havnet Egypt i en kulturell nedgang som varte fram til fornyelse fremmet av Hatshepsuts politikk og nyvinninger. Dette tempelet ble senere endret, og en del av dekorasjonene inni ble endret av Seti I fra 19. dynasti som forsøkte å erstatte hennes navn med sitt eget.

Ved å følge tradisjonen til mange tidligere faraoer var mesterverket blant Hatshepsuts byggeprosjekter et stort dødstempel. Hun bygget sitt i et kompleks ved Dayr al-Bahri. Det ble formet og implementert av Senenmut på et sted ved vestbredden av Nilen i nærheten av inngangen til hva som i dag kalles for Kongenes dal ettersom alle faraoer som senere valgte å knytte sine kompleks med hennes storslåtte byggverk. Hennes bygninger var således de første store som ble planlagt ved dette stedet.

Brennpunktet var Djeser-Djeseru, eller «det helligste av det hellige», en søylestruktur av perfekt harmoni som ble reist bortimot tusen år før greske Parthenon ble bygget. Djeser-Djeseru står på toppen av en rekke terrasser som en gang ble prydet av frodige hageanlegg. Djeser-Djeseru er bygget inn i en bratt klippe som stiger bratt over den. Djeser-Djeseru og andre av Hatshepsuts bygninger ved Dayr al-Bahri er betraktet som betydelige arkitektoniske nyskapninger. En annen av hennes store byggeprestasjoner er Hatshepsuts nål, en obelisk i granitt.^[29]

Selv om det var uvanlig for Egypt å bli styrt av en kvinne, var det ikke enestående. Før Hatshepsut var regent hadde Merneith i det første dynasti blitt gravlagt med de fulle æresbevisninger som farao og kan ha styrt i egen rett. Nimaathap fra det tredje dynasti kan ha vært enke etter Khasekhemwy, men fungerte helt sikkert som regent for sin sønn Djoser, og kan ha styrt som farao i egen rett.^[30] Nitokris kan ha vært den siste farao i det sjette dynasti. Hennes navn finnes i Herodotos’ Historier og i skriftene til Manetho, men hennes historisitet er usikker. Dronning Sobekneferu fra det tolvte dynasti er kjent for å tatt den formelle makten som hersker av «Øvre og nedre Egypt» tre århundrer før Hatshepsut. En annen kvinne, Ahhotep I, ble hyllet som en krigerdronning, kan ha vært regent mellom styrene til to av hennes sønner, Kamose og Ahmose, mot slutten av 1600-tallet f.Kr. Amenhotep I, som var forut Hatshepsut i det attende dynasti, kom antagelig til makten mens han var et barn, og hans mor Ahmose-Nefertari er antatt å ha fungert som regent for ham.^[31] Andre kvinner som muligens styrte som faraoer kan være Akhnatons mulige kvinnelige medregent/etterfølger (vanligvis identifisert som enten Nefertiti eller Meritaten) og Tausret. Senere i Egypts historie, under det greske ptolemeerdynastiet finnes Kleopatra. Hun ble den aller siste farao av oldtidens Egypt. Kanskje i en anstrengelse for å lette nervøsiteten over utsikten til en kvinnelig farao, hevdet Hatshepsut den guddommelige rett til å herske basert på autoriteten til guden Amon.^[32]

Sammenlignet med andre kvinnelige faraoer var Hatshepsuts styre mye lengre og mer framgangsrikt. Hun var en vellykket hærfører tidlig i sitt styre, men er generelt betraktet som en farao som innledet en lang og fredfylt epoke. Hun etablert på nytt internasjonale handelsforbindelser som hadde gått tapt under utenlandsk okkupasjon og brakte stor rikdom til Egypt. Denne rikdom gjorde det mulig for Hatshepsut å sette i gang byggeprosjekter som løftet standarden på arkitekturen i oldtidens Egypt, og som kan sammenlignes med antikkens arkitektur og som ikke ble rivalisert av noen annen kultur på tusen år. Hun beholdt makten i rundt tjue år.

Hyperbol, eller retorisk overdrivelse, er vanlig i bortimot alle kongelige inskripsjoner i egyptisk historie. Mens alle oldtidens herskere benyttet seg av det for å hylle sine egne prestasjoner, har Hatshepsut blitt fremmet som den dyktigste farao i å fremme seg selv og sine prestasjoner.^[33] Det kan være resultatet av det omfattende byggeprosjektene som ble utført under hennes tid som farao, sammenlignet med andre. Det ga henne mange muligheter til å hylle seg selv, men det reflekterte også rikdommen som hennes politikk og administrasjon brakte til Egypt og som gjorde de store byggeprosjektene mulig. Det grandiose i deres prestasjoner var tradisjonelt når faraoene bygde templer og sine graver.

Kvinner hadde en relativ høy status i oldtidens Egypt og hadde juridiske rettigheter til å eie, arve eller testamentere eiendom. At kvinne ble farao var sjeldent, og kun Sobekneferu, Khentkaus I og muligens Nitokris hadde vært det før henne.^[34] Eksistensen av sistnevnte hersker er omdiksutert og kan være en feilaktig oversettelse av navnet til en mannlig konge. Nefernferuaten (et navn som kan referere til Nefertiti eller Meritaten) og Tausret kan ha vært de eneste kvinnene som etterfulgte henne blant de innfødte herskerne. I egyptisk historie eksisterte det ikke noe ord for en «dronningregent». Konge var i oldtidens Egypt en tittel ikke knyttet til kjønn, og ved tiden til Hatshepsut var farao blitt navnet på herskeren. Hun er imidlertid ikke enestående i å ta tittelen konge. Sobekneferu, som styrte seks dynastier før Hatshepsut, gjorde det samme da hun hersket over Egypt. Hatshepsut hadde blitt godt trenet i sine plikter som datter av farao. I løpet av hennes fars styre holdt hun den mektige posisjonen som gudehustru. Hun hadde tatt en sterk rolle som hustru av sin ektemann og fikk god erfaring i administrasjonen riket etter at hun ble farao. Det er ingen indikasjoner på utfordringer til hennes ledelse før hun døde. Hennes medregent hadde en sekundær rolle, selv om han formelt var den som ledet hennes hær, noe som kunne ha gitt ham den makten som var nødvendig for overta tronen i egen rett, om det hadde vært tilfelle. Hatshepsut tok alle riksregalier og symboler som tilhørte faraos autoritet: khathodekledningen, toppet med uraeusslangen, det tradisjonelle falske skjegget, og det tradisjonelle lendekledningen kalt schenti.^[33] Mange eksisterende statuer har alternativt vist henne i typisk kvinnelige antrekk i tillegg til de som viste henne i kongelige og seremonielt antrekk. Statuer av Sobekneferu har også kombinert tradisjonell mannlig og kvinnelig ikonografi, og ved tradisjon kan de ha fungert som inspirasjon for de verkene som ble bestilt av Hatshepsut. Etter at denne overgangsperioden ble avsluttet ble imidlertid de fleste formelle avbildninger av Hatshepsut som farao vist i hennes kongelige kledning og med alle hennes offisielle riksregalier.

Ved hennes dødstempel er hun framstilt som en osirisstatue. Dens hensikt var å transportere farao til de dødes verden, og faraos symboler som guddommen Osiris ble vist i dens antrekk. Det var således viktig å framstille det tradisjonelt. Hannes bryster er skjult bak hennes kryssede armer som holder kongestavene til de to kongeriker hun hersket over. Det ble et beklemt emne for senere forfattere som søkte årsaker for den tradisjonelle, generiske stilen som omga osirisstatuene og førte til feiltolkninger. For å tolke statuenes betydning riktig kreves forståelse for den religiøse symbolisme, og de første forsøkene til tidlige egyptologer var preget av deres egne samtidige verdier og begrensninger. Den mulige årsaken til at hennes bryster ikke var framhevet på de mest formelle statuene ble diskutert av tidlige egyptologer som ikke klarte å forstå den rituelle, religiøse symbolismen. De tok heller ikke til seg at mange kvinner og gudinner som ble framstilt i oldtidens egyptiske kunst ofte manglet avgrensninger av brystene, og at de fysiske aspektene av faraos kjønn aldri ble framhevet i kunsten. Med noen få unntak ble subjektene alltid idealisert.^[35][36][37]

Moderne forskere har imidlertid teoretisert at ved å ta til seg de typiske symbolene på faraos makt, krevde Hatshepsut å være en suveren hersker framfor en «konges hustru» eller dronning. Faraos kjønn ble aldri framhevet i offisielle avbildninger, selv menn ble avbildet med meget stilisert falsk skjegg som var assosiert med deres opphøyde posisjon. Osirisstatuene av Hatshepsut, som med andre faraoer, framstilte den døde farao som Osiris med guddommens symboler. Med unntak av ansiktet følger alle disse statuene den religiøse tradisjonen.^[38] De fleste offisielle statuer som ble bestilt av Hatshepsut viser henne mindre symbolsk og mer naturlig som en kvinne i antrekket typisk for adelen i hennes tid. Selv etter at hun tok riksregaliene er hun fortsatt framstilt som en vakker kvinne, ofte som den vakreste av kvinner, og selv om tok de fleste av sin fars titler, verget hun seg fra å ta tittelen «Den sterke okse» (den fulle tittelen var «Den sterke okse av hans mor»), noe som knyttet farao til gudinnen Isis, tronen og Hathor (kua som ga fødsel til og beskyttet faraoene) — ved å være hennes sønn sittende på hennes trone — en unødvendig tittel for henne ettersom Hatshepsut ble alliert med gudinnene selv, noe ingen mannlig farao kunne. Framfor den sterke okse, assosierte hun seg med framstillingen av løvinnen Sekhmet, den fremste krigsguddommen i egyptiske mytologi og religion. Hun hadde selv vært en vellykket hærfører tidlig i sin tid som farao.^[39]

Religiøse konsepter ble knyttet til alle disse symbolene og titlene. Ved Hatshepsuts tid var sammensmeltingen av en del aspekter fra disse to gudinnene blitt til at de begge kunne gi fødsel til og var beskyttere av farao. De ble likestilte over tid. Hatshepsut sporet også sin slekt til Mut, den opphavelig modergudinne i den egyptiske gudeverden. Det ga en stammor som var en guddom, foruten at hennes far og bestefedre som faraoer var blitt opphøyd til guddommer ved sin død. Mens Hatshepsut ble avbildet i den offisielle kunsten ved å bære faraos symboler, som falskt skjegg, akkurat som en mannlig farao ville ha gjort, men det er usannsynlig at hun noen gang ville framstått i slike seremonielle dekorasjoner i sitt virkelig liv, akkurat som det er usannsynlig at en mannlig farao ville ha gjort det. Statuer som de i Metropolitan Museum of Art framstiller henne sittende i tettsittende kledning og med klaftkronen og det er antatt å ha vært mer nøyaktig representasjon av hvordan hun ville ha framstått ved hoffet.^[40]

Hatshepsuts allierte, presteskapet ved Amons orakel, utropte at det var Amons vilje at Hatshepsut ble farao, noe som ytterligere forsterket hennes posisjon. Hun gjentok Amons støtte ved å få disse proklamasjonene innrisset på sine monumenter: «Velkommen min søte datter, min favoritt, farao av Øvre og Nedre Egypt. Du er farao som tar de to land i besittelse.»^[41]

Hatshepsut hevdet at hun var sin fars tiltenkte arving og at han gjorde henne til tronarving av Egypt. De fleste av dagens forskere forstår dette som historisk revisjonisme ettersom det faktisk var Thutmose II — sønn av Thutmose I av Mutnofret — som var hennes fars arving. Thutmose I kunne ikke å ha forutsett at hans datter Hatshepsut leve lengre enn hans sønn innenfor hans egen levetid. Thutmose II giftet seg snart med Hatshepsut og hun ble snart hans kongelige hustru og den mektigste kvinnen ved hoffet. Biografen Evelyn Wells har imidlertid akseptert Hatshepsuts påstand at hun var sin fars tiltenkte arving og etterfølger. Straks hun var blitt farao fikk hun innrisset dette som inskripsjoner på murene av sitt dødstempel: «Deretter sa hans majestet til dem: «Denne datteren min, Khnumetamun Hatshepsut — må hun leve! — har jeg utpekt som min etterfølger på min trone (…) hun skal lede folket i alle områder av palasset; det er hun som skal lede dere. Lyd hennes ord, foren dere ved hennes ordre.»^[42]

Hatshepsut døde da var nådd middelalderen, gitt den vanlige levetid i samtiden, i hennes år 21 som farao.^[43] Den nøyaktige datoen for hennes død — og den tiden da Thutmose III ble den neste farao av Egypt — er betraktet å være år 22, II Peret dag 10 av hennes styre, som er nedtegnet på en enkelt stele som ble reist ved Armant (Hermonthis),^[44] eller den 16. januar 1458 f.Kr.^[45] Denne informasjonen validerer den grunnleggende påliteligheten til Manethos liste over konger ettersom Hatshepsuts kjente tiltredelsedato var I Shemu dag 4,^[46] det vil si at Hatshepsut døde ni måneder inn i hennes 22. år som farao, slik som Manetho nedtegnet, et styre på 21 år og ni måneder. Det er ikke bevart noe samtidige omtaler som nevner årsaken for hennes død. Om identifiseringen av hennes mumie er korrekt, har den medisinske undersøkelsen indikert at hun led av diabetes og døde fra knokkelsvulst som hadde spredt seg gjennom hele kroppen mens hun var i femtiårene.^[47][48] Det antydet også at hun hadde artritt (betennelse i leddene) og dårlige tenner.^[47]

Hatshepsut hadde begynt byggingen av en grav da hun var kongelig hustru av Thutmose II, men da hun ble farao var dens størrelse ikke lenger passende og hun forberedt en ny gravkonstruksjon. For dette, KV20, som opprinnelig ble utgravd for hennes far Thutmose I og antagelig den første kongegraven i Kongenes dal, ble utvidet med et nytt gravkammer. Hatshepsut ommøblerte også graven til sin far og forberedte for en dobbel begravelse av både Thutmose I og henne selv innenfor KV20. Det er sannsynlig at da hun døde ble hun lagt ned i denne graven sammen med sin far.^[49] I løpet av styret til Thutmose III ble imidlertid en ny grav, KV38, sammen med nytt gravgods gitt til Thutmose I, som deretter ble fjernet fra hans opprinnelige grav og gravlagt på nytt et annet sted. På samme tid kan Hatshepsuts mumie ha blitt flyttet inn i graven til hennes amme, Sitre In, i grav KV60. Det er mulig at Amenhotep II, sønn av Thutmose III med en sekundær hustru, var den som motiverte disse handlingene i et forsøk på å sikre sin egen usikre rett til å etterfølge på tronen. Foruten hva som ble avdekket fra KV20 av Howard Carter i 1903, har annet gravgods tilhørende Hatshepsut funnet andre steder, inkluder en løvinnetrone (eller –seng), Senet, et brettspill med utskårne løvinnehoder, spillbrikker av rød jaspis som bar hennes tittel som farao, en signetring, og en delvis shabtistatuett som bar hennes navn. I det kongelige mumielager ved DB320 ble en kanopiske kiste med en knott av elfenbein som bar hennes navn, og inneholdt en mumifisert lever eller milt, foruten en jeksel. Det var imidlertid en kongelig kvinne fra det 21. dynasti med det samme navn og for en tid var forskerne åpne for at det kunne ha tilhørt henne isteden.^[50]

I 1903 hadde Howard Carter oppdaget en grav (KV60) i Kongenes dal som inneholdt to kvinnelige mumier, den ene ble identifisert som Hatshepsuts amme, mens den andre er ikke identifisert. Våren 2007 ble den uidentifiserte fjernet fra graven av Zahi Hawass og fraktet til Det historiske museum i Kairo for undersøkelser. Denne mumien manglet en tann, og mellomrommet i kjeven passet helt for Hatshepsuts eksisterende jeksel som tidligere hadde blitt funnet i DB320.^[51][52] Hatshepsuts død har siden blitt tilskrevet en kreftfremkallende hudkrem som ble funnet blant faraos eiendeler og som førte til at hun fikk knokkelsvulst. «Det er mye som taler for denne hypotesen,» i henhold til Helmut Wiedenfeld ved det farmasøytisk institutt ved Universitetet i Bonn. «Om du kan forestille deg at dronningen hadde en kronisk hudsykdom og at hun fant en kortsiktig forbedring med salven, kan hun ha utsatt seg for en stor risiko i årene løp.»^[53]

Mot slutten av styret til Thutmose III og inn i styret til hans sønn ble det forsøkt å fjerne Hatshepsut fra bestemte historiske og faraoistiske nedtegnelser. Denne elimineringen ble utført på den mest bokstavelige måte som var mulig. Hennes kartusjer og bilder ble meislet av en del steinvegger og etterlot opplagte Hatshepsut-formede hull i kunstverket.

Ved tempelet i Dayr al-Bahri ble de mange statuene av Hatshepsut revet ned og i mange tilfeller ødelagt eller vansiret før de ble gravd ned i en grøft. Ved Karnak ble det faktisk forsøkt å mure opp hennes obelisker. Det er klart at denne revisjonen eller omskrivningen av Hatshepsuts historie skjedde kun ved avslutningen av Thutmose IIIs styre, men det er ikke klart hvorfor det skjedde, bortsett fra det typiske mønsteret av selvpromotering som eksisterte blant faraoer og deres administrasjoner. Det er mulig at det var kun for å spare penger; framfor å bygge nye bygninger fra Thutmose IIIs gravsted ble besluttet å benytte de eksisterende storslåtte strukturer som var reist av Hatshepsut.

Slettingen av Hatshepsuts minne var sporadisk og tilfeldig som kun fjernet de mest synlige og mest tilgjengelige av hennes bilder. Hadde slettingen vært mer fullstendig ville det ikke ha vært så mange bilder og statuer av Hatshepsut i dag som det er. I mange år ble det antatt at det var Thutmose III som sto som ansvarlig for vandalismen grunnet harme da han selv ble farao, og tidlige egyptologer antok at fjerningen av Hatshepsuts minne var tilsvarende som det romerske damnatio memoriæ. Teorien var at Thutmose kan ha vært en misfornøyd medregent i årevis, men denne antagelsen er for enkel. Det er meget usannsynlig at den bestemte og fokuserte Thutmose — ikke bare en vellykket hærfører, men en rost idrettsmann, forfatter, historiker, botaniker og arkitekt — ville ha akseptert å være undertrykt i to tiår før han i slutten av sin tid som farao skulle ha gått løs på minnet av sin stemor og tante i raseri. Som leder av hæren hadde han midlene til å lede et vellykket statskupp, noe han ikke gjorde, og det er ingenting som antyder at Hatshepsut tvilte på hans lojalitet.^[54][55]

Amenhotep II, sønn av Thutmose III, som ble medregent mot slutten av sin fars styre, er derimot mistenkt for vandalismen eller en del av dem. Han kan ha et motiv ettersom hans posisjon i den kongelige slekt ikke var så sterk for å sikre hans opphøyelse til farao. Han er dokumentert for å ha tatt mange av Hatshepsuts prestasjoner og gjort dem til sine egne under sitt styre. Han forsøkte også å bryte den kongelige slektslinje ved ikke å nedtegne navnene på sine hustruer og fjerne viktige titler og kongelige kvinners offisielle roller, slik som Amuns gudehustru.^[56]

• Aldred, Cyril (1952): The Development of Ancient Egyptian Art from 3200 to 1315 BC. London: A. Tiranti.
• Brown, Chip (April 2009): «The King Herself», National Geographic, s. 88–111.
• Omtalt i teaterstykket Den spanske flue.
• Edgerton, William F. (1933): The Thutmosid Succession. Chicago: University of Chicago Press.
• Fairman, H.W.; Grdseloff, B. (1947): «Texts of Hatshepsut and Sethos I inside Speos Artemidos», Journal of Egyptian Archaeology. 33, s. 12–33. doi:10.2307/3855434.
• Fakhry, Ahmed (1939): «A new speos from the reign of Hatshepsut and Thutmosis III at Beni-Hasan», Annales du Service des Antiquités de l'Égypte. 39, s. 709–723.
• Gardiner, Alan Henderson (1946): «Davies's copy of the great Speos Artemidos inscription», Journal of Egyptian Archaeology. 32, s. 43–56. doi:10.2307/3855414.
• Gardiner, Alan (1961): Egypt of the Pharaohs. Oxford: Clarendon Press.
• Harbin, Michael A. (2005): The Promise and the Blessing: A Historical Survey of the Old and New Testaments. Grand Rapids, MI: Zondervan. ISBN 0-310-24037-9.
• Hayes, William C. (1973). «Egypt: Internal Affairs from Thuthmosis I to the Death of Amenophis III», Cambridge Ancient History: History of the Middle East and the Aegean Region, c. 1800–1380 BC. 3. utg., London: Cambridge University Press.
• Maspero, Gaston (1903–1906): History of Egypt, Chaldea, Syria, Babylonia, and Assyria. London: Grolier Society.
• Nadig, Peter (2014): Hatschepsut. Mainz: von Zabern. ISBN 978-3-8053-4763-1.
• Nims, Charles F. (1965): Thebes of the Pharaohs: Pattern for Every City. New York: Stein and Day.
• Redford, Donald B. (1967): History and Chronology of the 18th dynasty of Egypt: Seven studies. Toronto: University of Toronto Press.
• Roehrig, Catharine H.; Dreyfus, Renée; Keller, Cathleen A., red. (2005): Hatshepsut: From Queen to Pharaoh. New York: The Metropolitan Museum of Art. ISBN 1-58839-172-8.
• Schultz, Regine; Seidel, Matthias, red. (2007): Egypt. Faraoenes verden, Spektrum.
• Shaw, Ian, red. (2002): The Oxford History of Ancient Egypt. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-280293-3.
• Tyldesley, Joyce (1996): Hatchepsut: The Female Pharaoh. London: Viking. ISBN 0-670-85976-1.
• Wells, Evelyn (1969): Hatshepsut. Garden City, NY: Doubleday.
• Wilson, John A. (1951): The Burden of Egypt. Chicago: University of Chicago Press.

• Hatshepsut, Archaeowiki.org
• Mummy Of Egyptian Queen Hatshepsut Found
• Hatshepsut - the fifth ruler of the 18th Dynasty
• 360° Panorama images Arkivert 5. februar 2010 hos Wayback Machine.