Karnak

Karnak og dets tempelkompleks
UNESCOs verdensarv
Søyler fra den store søylehallen i Amon-Ras område i Karnak
Land		Egypt
Sted		Karnak, ved Teben
Innskrevet		1979
Kriterium		KULTUR I, III, VI
Se også		Verdensarvsteder i De arabiske stater
Referanse		UNESCO nr. 87

Karnak, eller egentlig tempelkomplekset Karnak,^[1] er stor blanding av ruiner av tempelbygninger, kapeller, pyloner (monumentale inngangspartier), og andre bygningsverker. Komplekset ble reist en gang under styret til farao Senusret I i Mellomriket (rundt 2050 f.Kr. og 1650 f.Kr.) og byggevirksomheten med ulike utvidelser fortsatte fram til Det ptolemeiske kongedømme (300-30 f.Kr.). Området rundt Karnak var oldtidens egyptiske Ipet-isut, «det mest hellige av steder», og var det fremste religiøse senteret i det 18. dynastis tebenske triade med Amun som øverste gud sammen med hans gemalinne Mut og deres sønn Khonsu. Komplekset var en del av den monumentale byen Teben. Karnakkomplekset har gitt sitt navn til en nærliggende moderne landsby, som delvis omgir templene, som har det arabiske navnet El-Karnak, 2,5 km nord for Luxor.

UCLA (Universitetet i California) lanserte i 2009 et eget nettsted dedikert til en digital rekonstruksjon av Karnakkomplekset.^[2] UNESCO inkluderte Karnak som en del av verdens kulturarv i 1979.^[3]

Hva grekerne kalt Teben het egentlig Waset, vokste i Det nye rike til å bli det religiøse sentrum i Egypt. På Nilens østlige bredde overfor Teben lå Karnak med tempelbyen til Amon-Ra, kongen kultpalass og fra 18. dynasti også statsadminiasjonen. Sør for Karnak lå boligkvarterene som strakte seg så langt sør som til tempelet i Luxor. På vestbredden av Nilen lå regjeringsbygningene, gravene for kongene, kongens dødstempel med små kapeller for beskyttende dødsguder, Amon-Ra-Kamutefs tempel, boligkvarterene for nekropolarbeiderne og kunstnerne. Amenhotep III la regjeringskvartalet mot lenger mot nord og hvor han bygde et stort havneområde i Birket Habu og oppførte på vestbredden et storslått palass i Malkata.^[4]

Selv etter at Egypts statsadminiasjonen ble flyttet tilbake til Memfis forble Teben og Karnak et religiøst sentrum. Byen var fortsatt Amons by, og det var en gud med altomfattende guddommelig kraft.^[4]

Karnak dekker mer enn 100 hektar, en område som er større enn en del antikke byer. Den sentrale sektoren av Karnak, og som utgjør det største området, er dedikert Amon-Ra. Kun denne delen er i dag åpen for offentligheten som et utendørsmuseum. Stedet består egentlig av fire deler. De tre andre delene, som er stengt for publikum, er Muts område, Montus område og det demonterte tempelet til Amenhotep IV. Det er også noen mindre templer og helligdommer knyttet til Muts område, Amon-Ras område, og Luxortemplet.

Muts område, som ligger sør for det sentrale området, er dedikert Amon-Ras gemalinne Mut. Det var et eldre område, dedikert en jord- og skapelsegudinne. Området ble ikke restaurert, men det opprinnelige tempelet ble revet og delvis restaurert av Hatshepsut. En senere farao bygde rundt det for å endre fokus eller orientering av det hellige området. Større deler av steinstrukturene kan ha blitt fraktet bort for bruk i andre bygg. I nord er området til Montu, den eldre krigsguden med hode i form av en falk. I øst er også et område som ble bevist ødelagt allerede i oldtiden som var dedikert Aton, den abstrakt solguden som ble framstilt som en solskive. Det ble opprettet av Akhnaton (død ca. 1335 f.Kr.), men da kongen ble oppfattet som en kjetter av Amons presteskap, ble dette Atontempelet forlatt etter kongens død og siden ødelagt.^[4]

Et berømt aspekt ved Karnak er den store søylehallen i Amon-Ras område. Det er et område på 5 000 m² bestående av 134 enorme søyler arrangert i 16 rader. 122 av disse søylene er 10 meter høye mens 12 av dem er hele 21 meter høye og har en diameter på tre meter. Arkitravene på toppen av disse søylene er beregnet til å veie rundt 70 tonn. Disse kan ha blitt løftet til disse høydene ved å benytte nivåer. Det ville ha vært en ekstrem tidkrevende prosess og dessuten krevd stor balanse for å komme til slike høyder. En alternativ teori er å ha benyttet store ramper for å løfte dem.

Den store forskjellen mellom Karnak og de fleste andre templer og lokaliseringer i oldtidens Egypt er tidslengden som det ble utviklet og benyttet. Konstruksjonen av templene begynte i Mellomriket og fortsatte til ut i ptolemeisk tid. Bortimot 30 faraoer bidro til bygningene og til at stedet oppnådde en størrelse, kompleksitet og mangfold som ikke er sett noe annet sted. Kun få av de enkelte trekkene i Karnak er unike, men størrelsen og antallet er unikt. Guddommene representert strekker seg fra en del av del eldste som ble dyrket og til de som først ble dyrket langt senere i oldtidens Egypts historie.

De store festprosesjonene spilte en viktig rolle i det tebanske kultlivet, og disse var knyttet sammen steder med mystisk forbindelse. På Thutmosis-kongenes tid var det fire steder til dette: Karnak og Luxor som lå på Nilens østre bredde mens de stedene som nå heter Deir el-Bahari og Medinet Habu lå på vestbredden. Under Opetfesten^[5] på østbredden handlet om å opprettholde den himmelske og jordiske makten, var østbredden og vestbredden knyttet sammen under dalfesten og handlet om å skapelsens fornyelse og bevarelsen av livet på jorden og i det hinsidige. Kultanleggene ved Deir el-Bahari mistet senere sin betydning og ble avløst av de kongelige dødstemplene med sine integrerte helligdommer for gudene.^[4]

I 2006 utforsket Betsy Bryan, en arkeolog fra Johns Hopkins’ universitet, Muts tempel. En del av hennes utgravninger viste til en festival som omfattet omfattende konsum av alkohol.^[6] I hva som ble kalt for «Den vakre festen i ørkendalen» besto av vanlige folk, dansere og musikanter, og landets overklasse. En viktig del av festen var overdådig inntak av alkohol slik at festdeltakerne havnet i en tilstand hvor de mistet kontakten med de jordiske realiteter og antagelig mente å komme nærmere de avdøde. De tebanske gravmaleriene viste ikke bare de vakre opptrinnene med gjester med mat og underholdning, men også de ubehagelige følgene av å få adgang til dødsriket mens man fortsatt levde, hard fyll førte til at gravgjestene ble syke og kastet opp.^[7]

Deltagelse i festivalen var omfattende og historiske nedtegnelser viser at ti tusener deltok. Disse funnene ble gjort i Muts tempel ettersom Teben vokste til større betydning og Mut absorberte krigsgudinnene Sekhmet og Bast som en del av hennes aspekter. Mut ble Mut-Wadjet-Bast, deretter Mut-Sekhmet-Bast (Wadjet hadde smeltet sammen med Bast), og deretter assimilerte Mut også med Menhit, en annen gudinne med løvehode, og hennes adopterte sønn hustru, og ble Mut-Sekhmet-Bast-Menhit, og til sist Mut-Nekhbet.

Historien til Karnak er på samme tid historien om Teben og dens skiftende rolle i kulturen. Religiøse sentre varierte ved region og med etablering av den til vær tid hovedstad i landet. Byen Teben synes ikke å ha vært av større betydning før det 11. Dynasti, og det som var eldre templer var antagelig små og ikke religiøst betydningsfulle. De var i stor grad dedikert Tebens eldre gud Montu. ^[8] Oldtidsnavnet for Karnak, Ipet-Isut, vanligvis oversatt som «det mest hellige/utvalgte av steder», refererte opprinnelig kun til den sentrale kjernestrukturen til helligdommen for Amon-Ra. Denne betegnelsen synes å ha kommet i bruk så tidlig på ved 11. dynasti, hovedsakelig som referanse til en tempelform før den store ekspansjonen i Mellomriket.^[9] De eldste bygningene ble ødelagt av invasjon. Den eldste kjente artifark funnet i området av tempelet er et lite tempel med åtte sider fra 11. dynasti som har inskripsjoner for Amon-Ra.

Ved tiden til det 11. dynasti hadde kongene i Teben blitt herskere av hele Egypt, og området Karnak var allerede blitt betraktet som hellige. Antagelig allerede før Egypt var forent til et rike eksisterte en del strukturer for dyrkelsen av Amon. Guden var opprinnelig en stammegud for regionen, og betydningen av navnet Amon er «den skjulte».^[10] Han fikk økt betydning, makt og rikdom med foreningen av Egypt, og gradvis ble han smeltet sammen med solguden Ra til å bli Amon-Ra.

Det er vanskelig å rekonstruere den eldste byggefasen da nesten alle anleggene ble senere revet for nye. Allerede grunnleggerne av 18. dynasti, Kamose og Ahmose, lot opprette minnesmerker i Karnak.^[11] Det hvite kapellet til Senusret I og gårdsplassen til Amon-Ra under Mellomriket er de eldste levningene av bygningen innenfor tempelområdet.^[12]

Under Det nye rike ble det relativt beskjedne tempelet ekspandert til et stor statlig religiøst senter. Betydelige byggevirksomhet ble utført i området Amon-Ra under det 18. dynasti da Teben ble hovedstad.^[13] Amenhotep I bygde en hellig båt og en portal.^[13] Thutmose I reiste en mur som omkranset tempelet fra Mellomriket, og knyttet sammen fjerde og femte pyloner, som utgjør de eldste delene av tempelet som fortsatt står på stedet. De inneholder fjorten papyrussøler og to obelisker for Hatshepsut, som senere ble skjult fra utsyn ved murer som ble reist av Thutmose III, som således sørget for mer storslått ramme av anlegget. Thutmose II konstruerte en festivalplass foran tempelet, men den ble fjernet ved senere konstruksjoner, skjønt steinblokker fra den har siden blitt funnet som fyll i tredje pylon.^[13] Byggingen av den store søylehallen i Amon-Ras område kan også ha blitt påbegynt i det 18. dynasti, skjønt de fleste nye byggarbeider ble utført under Seti I og Ramses II.^[14]

Bortimot hver eneste farao fra dette dynastiet utvidet eller endret noe på tempelstedet. Også Hatshepsut innledet sitt byggeprogram med en rekke ombygninger. Mellom tempelet fra Mellomriket og den østlige pylon (nr. V) ble det reist et kompleks av kamre for kultbilder og offerrom, og hvor dekorasjon og arkitektur fortsatt er delvis bevart. Sentrum for dette romkomplekset kan ha vært båtkapellet til Amenhtep I, som senere ble revet, foruten hennes eget båtkapell av silifisert sandstein, en bygning som nå kalles for Det røde kapell (La chapelle rouge),^[11] og som er begynnelsen på prosesjonsruten til Luxortempelet. Merneptah feiret sin seirer over de utenlandske havfolkene på murene til Det røde kapellet.

Hatshepsut lot også området til Mut restaureres, som hadde blitt herjet av de utlandske herskerne under epoken med hyksosene. Hun lot to tvillingobelisker, i sin tid de høyeste i verden, bli reist for inngangen til tempelet. En står fortsatt som den høyeste obelisk fra oldtiden; den andre er brukket i to deler. Hun beordret senere reisningen av ytterligere to obelisker for å feire hennes sekstende år som farao; en av obeliskene brøt sammen under konstruksjonen, og derfor ble en tredje bygget for å erstatte den. Den ødelagte obelisken ble etterlatt ved steinbruddet i Aswan, hvor den fortsatt ligger. Den er kjent som «de uferdige obelisk» og demonstrerer hvor obeliskene ble hogd ut.^[15]

Et uvanlig trekk ved obeliskene er at det visden av rekkene med innskrifter også finnes bilder av ritual- og kroningsscener. Obeliskenes spiss og kanskje også deler av skaftet var opprinnelig dekket av edelmetall, som sollyset speilet seg i. Deres betydning framgår av at både herskerinnens dødstempel og Det røde kapaell beskriver transporten og innvielsen av obeliskene.^[16]

Den siste større endringen til området til Amon-Ras formgivning var tillegget av første pykon og den store omliggende muren som omga hele området, begge bygget av Nektanebos I fra 30. dynasti.

I 323 e.Kr. innførte den romerske keiser Konstantin den store kristendommen som statsreligion, og i 356 beordret Konstantius II alle hedenske, ikke-kristne templer over hele Romerriket. Karnak var på denne tiden allerede i stor grad forlatt, og kristne kirker var blitt reist blant ruinene, det mest kjente eksempelet er den nye bruken av festivalhallen til Thutmose III hvor malte dekorasjoner av helgener og koptiske inskripsjoner fortsatt kan bli sett.

Tebens nøyaktige beliggenhet var ukjent i middelalderens Europa, skjønt både Herodotos og Strabon hadde oppgitt nøyaktig lokalisering av Teben og hvor langt opp i Nilen man måtte seile for å komme dit. Kart av Egypt, basert på det monumentale verket Geografike hyfegesis fra 100-tallet e.Kr. av Klaudios Ptolemaios, hadde sirkulert i Europa siden slutten av 1300-tallet, alle viste lokaliseringen av Teben (Diospolis). Til tross for dette hadde flere europeiske skribenter fra 1400- og 1500-tallet, Joos van Ghistele eller André Thévet, som besøkte landet, kun besøkt Nedre Egypt, og de plasserte Teben i eller i nærheten av Memfis.

Karnakkomplekset ble første gang beskrevet av en ukjent reisende fra Venezia i 1589, skjønt hans opptegnelser oppga det ikke ved navn. Denne redegjørelsen, nå huset i Biblioteca Nazionale Centrale di Firenze, er den første europeiske omtalen siden greske og romerske forfattere, og omhandlet en rekke monumenter i Øvre Egypt og Nubia, inkludert Karnak, Luxortempelet, de store Memnonstøttene, Esna, Idfu, Kom Ombo, øya File, og andre.

Karnak («Carnac») som et navn på en landsby og som navnet på tempelkomplekset, er første gang bevitnet i 1668 da to franske misjonsbrødre fra Kapusinerordenen, Protais og Charles François d'Orléans, reiste gjennom området. Protais’ skrev om deres reiser og det ble utgitt av Melchisédech Thévenot (Relations de divers voyages curieux, utgaver på 1670-tallet og i 1696). I 1678 ble det også omtalt av den tyske teologen Johann Michael Vansleb i en bok om Egypt.

Den første tegning av Karnak ble gjort for Paul Lucas’ reisebeskrivelse i 1704, Voyage du Sieur paul Lucas au Levant, og som reiste rundt i Egypt i årene 1699–1703. Tegningen er relativ lite nøyaktig og er relativ forvirrende for moderne øyne. Den viser en blanding av Amon-Ras område og Montus område, basert på et kompleks begrenset av tre store ptolemeiske portåpninger tilhørende Ptolemaios III Euergetes / Ptolemaios IV Filopator, og den enorme pylon til Amon-Ras område, 113 meter lang, 43 meter høy og 15 meter tykk.

Karnak ble besøkt og beskrevet i rekkefølge av Claude Sicard og hans reisefølge Pierre Laurent Pincia (1718 og 1720–21), Granger (Tourtechot) (1731), Frederick Louis Norden (1737–38), Richard Pococke (1738), James Bruce (1769), Charles-Nicolas-Sigisbert Sonnini de Manoncourt (1777), William George Browne (1792–93), og en rekke franske vitenskapsmenn og forskere tilhørende Napoléon Bonapartes ekspedisjon i 1798–1799, inkludert Vivant Denon.

Amon-Ras område er den største delen av tempelkomplekset, og er dedikert til Amon-Ra, den fremste guden i den tebanske triaden. Det er flere enorme statuer, blant annet en av Pinedjem I som er 10,5 meter høy. Sandstein for dette tempelet, inkludert alle søylene, ble fraktet fra Gebel Silsila, 161 km sør langs Nilen.^[17] Det er også en av de største obelisker, 29 meter høy og veier 328 tonn.^[18][19]

Vidt utsyn (panorama) av den store søylehallen i Amon-Ras område.

Vidt utsyn av en frise i Amon-Ras område.

Muts område er lokalisert sør for det nyere Amon-Ras tempelkompleks. Dette området var dedikert til modergudinnen Mut som ble identifisert som hustru av Amon-Ra i det 18. dynasti i den tebanske triaden. Området har flere mindre templer tilknyttet og har sin egen hellige innsjø, konstruert i en halvmåneform. Tempelet har blitt herjet, mange deler av det har blitt revet ned og gjenbrukt i andre bygg. Det er i dag ikke åpen for publikum. Seks hundre granittstatuer ble funnet i gårdsplassen til Muts tempel. Det er muligens den eldste delen av dette stedet.

Monrus område er dedikert til Monru, sønn av Mut og Amon-Ra, som var en krigsgud innen den tebanske triaden. Området er lokalisert nord for Amon-Ras kompleks og er langt mindre i størrelse, bestående av omtrent 20 000 m². De fleste monumentene her, som ikke er åpent for offentligheten, er fra Sentiden og er dårlig bevart. Det mest synlige er tre store ptolemeiske portåpninger. Sentralt i anlegget er Monrus eget tempel.^[20]

Tempelet til Amenhotep IV, som er mer kjent under navnet Akhenaton, ble bygget på et sted lokalisert øst for hovedkomplekset, utenfor murene til Amon-Ras område. Det ble ødelagt med overlegg umiddelbart etter hans død ettersom han hadde tilsidesatt Amons presteskap som hadde tatt kontroll over både farao og Egypt før hans styre. Tempelets navn var Gm–p3–itn (Gempaaten), som betyr noe i retningen av «Solskiven er funnet i guden Atons gods». Gempaaten var antagelig orientert mot nord og synes ikke å ha hatt et tak for således å la offerbordene var direkte kontakt med solguden Atons stråler. I denne bygningen, eller tilknyttet den, var det statuer av Akhenaton i rød granitt og sandstein. Hele templet var av betydelig størrelse, (130 meter x 216 meter), men det ble så fullstendig ødelagt at dets fundament har blitt bortimot utslettet.^[21] Presteskapet som igjen kom til makten etter Akhenatons død forsøkte også å utrydde alle spor og alle nedtegnelser etter Akhenaton.

• Blyth, Elizabeth (2006): Karnak: Evolution of a Temple. Oxford: Routledge. ISBN 0-415-40487-8.
• Kemp, Barry (1989): Ancient Egypt: Anatomy of a Civilization. Oxford: Routledge. ISBN 0-415-06346-9.
• Smith, W. Stevenson (1998): The Art and Architecture of Ancient Egypt. Rev. av William Kelly Simpson, 3. utg., New Haven: Yale University Press. ISBN 0-300-07747-5.
• Schulz, Regine & Seidel, Matthias, red. (2007): Egypt : Faraoenes verden. Oslo: Spektrum, ISBN 978-82-7822-575-2
• Strudwick, Nigel & Helen (1999): Thebes in Egypt: A Guide to the Tombs and Temples of Ancient Luxor. Ithaca, New York. ISBN 0-8014-8616-5.

(en) Karnak temple complex – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Bilder fra Karnak
• Rekonstruksjon i 3D av det store tempelet til Amon i Karnak, Karnak3d.net
• Digital Karnak, UCLA
• Billedgalleri av Karnaktempelet, Remains.se