Høyre

Høyre Høgre Olgeš
Land		Norge
Offisielt navn		Høyre (H, H)
Leder(e)		Erna Solberg
Generalsekretær		Tom Erlend Skaug
Grunnlagt		25. august 1884; 140 år siden (1884-08-25)
Hovedkvarter		Oslo
Avis		Høyres Avis (1979–1992) Tidens tegn (1993–)
Ungdomsorg.		Unge Høyre
Antall medlemmer		29 584[1] (2022)
Ideologi		Konservatisme,[2] liberalkonservatisme[3]
Politisk posisjon		Sentrum-høyre
Europeisk tilknytning		Det europeiske folkepartiet (assosiert medlem)[4]
Internasjonal tilknytning		Den internasjonale demokratiske union
Slagord		«Muligheter for alle»
Nettsted		hoyre.no (no)
Stortinget		36 / 169 (2021)
Ordførere		107 / 357 (2023)
Kommunestyrer		1 851 / 9 122 (2023)
Fylkesting		164 / 664 (2023)
Høyre på Commons

Antall medlemmer

År	Bef.	±%
1948	39 675	—
1949	49 739	+25,4%
1950	61 442	+23,5%
1951	66 827	+8,8%
1952	67 266	+0,7%
1953	79 548	+18,3%
1954	82 994	+4,3%
1955	94 570	+13,9%
1956	93 597	−1,0%
1957	93 597	+0,0%
1958	96 138	+2,7%
1959	96 931	+0,8%
1960	96 931	+0,0%
1961	97 509	+0,6%
1962	98 071	+0,6%
1963	100 494	+2,5%
1964	102 735	+2,2%
1965	101 797	−0,9%
1966	110 000	+8,1%
1967	119 000	+8,2%
1968	125 000	+5,0%
1969	110 858	−11,3%
1970	110 241	−0,6%
1971	104 863	−4,9%
1972	103 297	−1,5%
1973	99 677	−3,5%
1974	97 677	−2,0%
1975	104 891	+7,4%
1976	107 867	+2,8%
1977	112 471	+4,3%
1978	113 794	+1,2%
1979	146 423	+28,7%
1980	152 185	+3,9%
1981	165 393	+8,7%
1982	176 544	+6,7%
1990	103 061	−41,6%
1991	93 330	−9,4%
1992	81 745	−12,4%
1993	76 152	−6,8%
1994	70 923	−6,9%
1995	66 194	−6,7%
1996	59 441	−10,2%
1997	56 619	−4,7%
1998	53 364	−5,7%
1999	55 592	+4,2%
2000	53 127	−4,4%
2001	52 049	−2,0%
2002	42 987	−17,4%
2003	28 767	−33,1%
2004	26 267	−8,7%
Kilde: [5][6]

Høyre (forkortet H) er et liberalkonservativt politisk parti i Norge. I perioden 2021–2025 har Høyre 36 representanter på Stortinget, og partiet ble ved lokalvalget i 2023 landets største parti. Erna Solberg er partileder, og Henrik Asheim og Tina Bru er nestledere.

Høyre ble dannet like etter Venstre under forfatningsstriden i 1884. Å avgrense statens makt overfor det enkelte mennesket, har vært et gjennomgangstema i Høyres politikk gjennom partiets historie.^[7][8] Høyre anser seg selv som et borgerlig parti.^[9]

Høyre går inn for en åpen markedsøkonomi med lavere skatter og avgifter og mindre byråkrati. Historisk sett har partiet ønsket å holde tilbake på den offentlige pengebruken. Partiet har vært opptatt av lov og orden og landets forsvar, og Høyre har støttet norsk medlemskap i både NATO og EU.^[10] Høyre er mer postive til internasjonalt samarbeid enn en del andre partier i den konservative partifamilien i Europa.^[11]

Partiet har tre sideorganisasjoner: Unge Høyres Landsforbund, Høyres Studenter og Senior Høyres Landsforbund, i tillegg til Høyres Kvinneforum, som er organisert som et nettverk innenfor partiet. Sideorganisasjonene er representert i Høyres styrende organer.

«Høyre vil føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid.»

Høyre presenterer seg som et sosialt reformparti som arbeider innenfor de konstitusjonelle rammer et parlamentarisk demokrati setter. Høyre står i en forholdsvis liberal konservativ tradisjon i Norge, til forskjell fra mer nasjonalt eller religiøst orienterte konservative i Vest-Europa. Partiet har lenge rommet både verdikonservative og mer liberalkonservative fløyer. Fra 1960-årene har de liberalkonservative innslagene blitt mer fremtredende. Høyre i dag bekjenner seg først og fremst til en burkeansk konservativ tradisjon. Liberale rettigheter nedfelt i Grunnloven, som ytringsfriheten, personvernet og næringsfriheten, har således fått en viktig plass i Høyres verdigrunnlag.

Høyres politiske plattform vektlegger blant annet følgende saker:

• Sikre stabile og gunstige rammevilkår for et fritt og nyskapende næringsliv
• Lavere skatter og avgifter
• Økt satsing på samferdsel
• Økt satsing på forskning
• Økt fokus på kunnskap og læring i skolen
• Et sterkt og effektivt forsvar
• Effektiv håndhevelse av lov og orden
• Økt satsing på kvalitet og kompetanse i omsorgstjenestene
• Redusere offentlig intervensjon i privatpersoners liv og virke
• Fremme respekt, åpenhet og toleranse i samfunnet
• Verne om klima og miljø
• Likestille offentlige og private tjenesteytere gjennom fritt offentlig finansiert brukervalg
• Sette grenser for politikk og prioritere kjerneoppgavene sterkere

Høyres røtter spores gjerne tilbake til den ikke-adelige embedsstanden og borgerskapet, som i kraft av sin administrative erfaring og sosiale status dominerte i norsk politikk frem til rundt 1870.^[12]

Det store politiske spørsmålet i Norge i 1880-årene var forfatningsstriden; spørsmålet om kong Oscar II hadde et absolutt veto i grunnlovssaker, eller om det norske Stortinget kunne overprøve det. Mellom 1882 og 1884 ble det etablert såkalte grunnlovsforeninger, uavhengige av hverandre, en rekke steder i landet. Grunnlovsforeningene samlet velgere som mente at kongens veto var endelig, ellers ville det forrykke balansen mellom den lovgivende og utøvende makt. De delte en konservativ tolkning av grunnloven og maktfordelingsprinsippet. Velgere som var av motsatt oppfatning, samlet seg i såkalte 17. mai-foreninger, forløpere til partiet Venstre.^[13]

Etter at det landsdekkende partiet Venstre ble dannet den 28. januar 1884, gikk 174 grunnlovsforeninger sammen om å danne De konservative foreningers sentralstyre, også kalt Det konservative parti eller Det konstitusjonelle parti, den 25. august 1884. Navnet «Høyre» ble i begynnelsen brukt nedsettende av politiske motstandere. Høyre hadde ikke like stor organisasjonskontinuitet som Venstre, men mange hadde erfaring fra indremisjonen, avholdsbevegelsen og yrkesorganisasjoner. Emil Stang ble valgt til partiets formann, foran den mer konservative Christian Selmer.^[13] Stang slo fast at «Høyre skulle være et sosialt reformparti som arbeidet innenfor de konstitusjonelle rammer et parlamentarisk demokrati setter.»^[14] Dette åpnet for samarbeid med den moderate delen av Venstre.^[13]

Frem til 1905 søkte Høyre å bevare personalunionen med Sverige, forutsatt Norges likestilte rolle. Partiet motsatte seg derfor Venstres mer utfordrende politikk av hensyn til sikkerhets- og handelspolitiske interesser. Stang var statsminister i rene Høyre-regjeringer 1889–1891 og 1893–1895, i et forsøk på å utbre en forsonende holdning til Sverige. Et lignende forsøk på en såkalt samlingspolitikk ble utøvd av statsminister Francis Hagerup 1895–1898 og 1903–1905. For å skape et bredere parlamentarisk grunnlag, gikk Høyre og moderate Venstre-folk sammen i valgsamarbeidet Samlingspartiet foran stortingsvalget i 1903. Samlingspartiet hadde front mot Venstres sosiale og unionspolitiske radikalisme og det fremvoksende sosialdemokratiet. Samlingspartiet ønsket forhandlinger med Sverige fremfor ensidig norsk aksjon i konsulatsaken. Prosjektet overlevde ikke i det etterunionelle politiske klimaet, men fikk sin arvtager i samarbeidet med Frisinnede Venstre noe senere.

Internt i Høyre markerte partileder og statsminister Francis Hagerup seg som den viktigste pådriveren for innføring av kvinnelig stemmerett helt fra dette ble en viktig politisk sak i Norge, og Hagerup var både medstifter, medlem av det første styret og æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening.^[15]

I årene rundt 1900 tok Høyre initiativ til å bygge ut et moderne samferdselsnett, med veier og jernbane. Etter første verdenskrig ble det i første rekke Høyres oppgave å gjenreise statens finanser. På 1920-tallet gikk Norge inn i parikrisen i forsøket på å gjenopprette kroneverdien etter gullstandarden, og både stat og kommuner slet med stor gjeld. Statens finanser var først i 1936 blitt så gode at Høyre-regjeringen anså det forsvarlig å iverksette eget prinsippvedtak fra 1923 om innføring av alderstrygd.

Fra 1935 startet en langvarig periode hvor Arbeiderpartiet styrte, og de borgerlige partiene var lite samlet. Med Kings Bay-saken i 1963 endret dette seg da Høyres John Lyng maktet å danne en regjering, riktignok kortvarig. Fra og med 1965 var borgerlige samlingsregjeringer igjen vanlig med Høyre som deltaker, men ikke i lederrollen. Per Borten (Sp) og Lars Korvald (KrF) ble statsministre i de to første relativt varige, borgerlige regjeringer etter krigen. Først med den såkalte høyrebølgen i Europa fikk norske Høyre igjen stor oppslutning, under trioen Erling Norvik som partileder, Jo Benkow som parlamentarisk leder og Kåre Willoch som statsministerkandidat. Partiet kritiserte regjeringen for å føre dårlig krisepolitikk, og tok til orde for liberalisering av mediepolitikken, åpningstidene osv.

Valget i 1981, hvor Høyre fikk 31,7 %, var Høyres beste siden valget i 1924. Partiets viktigste politiker på 1980-tallet var Kåre Willoch, som var statsminister fra 1981 til 1986. I 1980-årene hadde partiet også sin historiske toppnotering i antall betalende medlemmer, som da var omkring 100 000 personer.

Ved valget i 1997 fikk Høyre 14,3 % – det til da dårligste valget siden 1945. Partiet gjorde imidlertid et godt valg i 2001, og kom i regjering sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre. I 2005 gjorde partiet nok et dårlig valg, og fikk det historisk dårligste resultatet på 14,1 %.

Utover 1980-tallet og særlig 1990-tallet oppstod et stort, konkurrerende høyreparti med Fremskrittspartiet, som Høyre lenge strevde med å avklare sitt forhold til. Med FrPs vekst økte presset på Høyres kompromissvilje. Høyre satt i regjering med partier til venstre for seg selv på den politiske skala, mens Fremskrittspartiet markerte mer rendyrkede høyresaker i opposisjon. Først etter gjenvalget av Jens Stoltenbergs regjering i 2005 ble det realitet i fremstøt for borgerlige samling som også omfattet Fremskrittspartiet.

Oppslutningen om Høyre har variert betraktelig. Størst andel velgere hadde Høyre i 1894 da 49,4 % stemte Høyre; da var det dog kun to partier å velge mellom. Høyre har aldri hatt rent flertall på Stortinget. Høyre gikk betydelig tilbake i mellomkrigstiden, bl.a. som følge av at nye partier kom til. Fra 1945 til 1970 økte partiets oppslutning jevnt og sikkert for så å skyte fart etter valget i 1973.

Etter 2009 etablerte Høyre seg som det klart største partiet på borgerlig side med over 25 % oppslutning i stortingsvalgene i 2013 og 2017. Etter stortingsvalget i 2013 dannet partileder Erna Solberg en regjering utgått fra Høyre og Fremskrittspartiet, som i januar 2018 ble utvidet med Venstre. I januar 2019 ble regjeringen igjen utvidet med Kristelig Folkeparti. Erna Solberg fikk da en flertallsregjering, som hadde 9 statsråder fra Høyre, 7 fra Frp, 3 fra Venstre og 3 fra KrF. I januar 2020 gikk Fremskrittspartiet ut av regjeringen, som dermed er blitt en mindretallsregjering med 12 statsråder fra Høyre, 4 fra Venstre og 4 fra KrF. I stortingsvalget i 2021 fikk regjeringen flertallet imot seg, og Erna Solberg varslet regjeringens avgang.^[16]

Statsministre fra Høyre

• Emil Stang d.e. 1889–1891, 1893–1895
• Francis Hagerup 1895–1898, 1903–1905
• Jens Bratlie 1912–1913
• Otto B. Halvorsen 1920–1921, 1923
• Ivar Lykke 1926–1928
• John Lyng 1963
• Kåre Willoch 1981–1986
• Jan P. Syse 1989–1990
• Erna Solberg 2013–2021

Høyres deltagelse i regjeringer

• Emil Stangs første regjering (H) (13. juli 1889–6. mars 1891)
• Emil Stangs andre regjering (H) (2. mai 1893–14. oktober 1895)
• Francis Hagerups første regjering (H, MV, V) (14. oktober 1895–17. februar 1898)
• Francis Hagerups andre regjering (H, V, Saml.) (22. oktober 1903–11. mars 1905)
• Christian Michelsens regjering (H, V, MV, Saml.) (11. mars 1905–23. oktober 1907)
• Wollert Konows regjering (H, FV) (2. februar 1910–20. februar 1912)
• Jens Bratlies regjering (H, FV) (20. februar 1912–31. januar 1913)
• Otto B. Halvorsens første regjering (H, FV) (21. juni 1920–22. juni 1921)
• Otto B. Halvorsens andre regjering (H, FV) (6. mars 1923-30. mai 1923)
• Abraham Berges regjering (H, FV) (30. mai 1923–25. juli 1924)
• Ivar Lykkes regjering (H, FV) (5. mars 1926–28. januar 1928)
• Samlingsregjeringen (25. juni 1945–5. november 1945)
• John Lyngs regjering (H, KrF, Sp, V) (28. august –25. september 1963)
• Per Bortens regjering (H, KrF, Sp, V) (12. oktober 1965 –17. mars 1971)
• Kåre Willochs regjering (H) (14. oktober 1981 –8. juni 1983); (H, KrF, Sp) (8. juni 1983 – 9. mai 1986)
• Jan P. Syses regjering (H, KrF, Sp) (16. oktober 1989 –3. november 1990)
• Kjell Magne Bondeviks 2. regjering (H, KrF, V) (19. oktober 2001 –17. oktober 2005)
• Erna Solbergs regjering (H, Frp) (16. oktober 2013 –17. januar 2018); (H, Frp, V) (17. januar 2018 –22. januar 2019); (H, Frp, V, KrF) (22. januar 2019 –24. januar 2020); (H, V, KrF) (24. januar 2020–14. oktober 2021)

Stortingsvalg^[19]

Årstall	Andel av stemmene	Mandater
1900	40,8 %	31 / 114
1903	44,8 % 1)	47 / 117
1906	32,7 %	37 / 123
1909	41,4 %	64 / 123
1912	33,0 %	24 / 123
1915	28,7 %	21 / 123
1918	30,4 %	49 / 126
1921	33,4 %	57 / 150
1924	32,5 %	54 / 150
1927	24,0 %	31 / 150
1930	27,4 %	44 / 150
1933	20,2 %	31 / 150
1936	21,3 %	36 / 150
1945	17,0 %	25 / 150
1949	18,3 %	23 / 150
1953	18,6 %	27 / 150
1957	18,9 %	29 / 150
1961	20,0 %	29 / 150
1965	21,1 %	31 / 150
1969	19,6 %	29 / 150
1973	17,4 %	29 / 155
1977	24,8 %	41 / 155
1981	31,7 %	53 / 155
1985	30,4 %	50 / 157
1989	22,2 %	37 / 165
1993	17,0 %	28 / 165
1997	14,3 %	23 / 165
2001	21,2 %	38 / 165
2005	14,1 %	23 / 169
2009	17,2 %	30 / 169
2013	26,8 %	48 / 169
2017	25,0 %	45 / 169
2021	20,4 %	36 / 169
1) Høyre, Moderate Venstre og Samlingspartiet

Kommunestyrevalg^[20][21]

Årstall	Andel av stemmene
1928	14,2 %
1931	16,3 %
1934	12,1 %
1937	14,3 %
1945	9,7 %
1947	13,9 %
1951	15,2 %
1955	16,7 %
1959	18,6 %
1963	19,8 %
1967	19,3 %
1971	17,9 %
1975	21,8 %
1979	29,2 %
1983	25,9 %
1987	23,3 %
1991	21,5 %
1995	20,2 %
1999	21,4 %
2003	18,1 %
2007	19,3 %
2011	28,0 %
2015	23,2 %
2019	20,2 %
2023	25,9 %

Fylkestingsvalg^[22][23]

Årstall	Andel av stemmene
1975	22,6 %
1979	29,9 %
1983	26,4 %
1987	23,7 %
1991	21,9 %
1995	19,9 %
1999	21,3 %
2003	17,8 %
2007	18,8 %
2011	27,6 %
2015	23,4 %
2019	20,3 %
2023	25,5 %

Stortingsvalgene: For 1906 Samlingspartiet, som bestod av Høyre og Moderate Venstre-krefter. For 1909-1936 medregnet stemmer på felleslister med Frisindede Venstre.

Kommunevalgene: Inkluderer ikke stemmer avgitt ved flertallsvalg før 1967 og ikke stemmer som tilfalt borgerlige felleslister der Høyre var med i en rekke kommuner.

Høyres velgeroppslutning i prosent i valgkretsene siden 1973:

Fylke	1973	1977	1981	1985	1989	1993	1997	2001	2005	2009	2013	2017	2021
Østfold	17,2	21,5	28,5	26,6	19,2	13,8	12,4	19,6	11,9	14,8	25,2	23,8	18,7
Akershus	23,9	34,7	40,0	41,3	30,8	26,6	21,8	31,7	20,6	23,1	33,9	31,0	27,4
Oslo	30,1	39,0	42,4	43,0	31,9	27,6	21,7	29,1	19,8	21,7	29,8	26,4	23,5
Hedmark	10,1	11,1	17,6	16,8	12,1	8,4	7,9	12,7	8,0	10,2	18,3	15,3	10,6
Oppland	8,6	11,9	18,5	18,1	12,6	9,2	8,7	12,7	8,0	11,2	19,1	16,7	12,5
Buskerud	19,8	24,8	32,3	32,7	24,4	18,3	15,9	24,6	15,1	19,4	29,0	26,9	22,0
Vestfold	26,5	33,7	41,9	40,9	28,9	23,1	18,1	25,5	15,3	19,6	30,0	30,1	25,1
Telemark	11,4	15,5	23,0	24,9	17,1	10,6	9,8	14,6	9,4	13,2	21,8	20,1	15,7
Aust-Agder	15,6	21,8	31,9	29,3	18,8	15,0	13,3	20,9	12,7	16,3	25,9	25,6	20,2
Vest-Agder	14,9	26,5	34,4	31,2	22,4	16,1	13,6	23,2	14,7	17,6	27,5	27,9	21,3
Rogaland	14,7	26,1	33,7	31,4	22,2	16,4	14,4	22,7	15,3	19,5	30,1	28,8	23,9
Hordaland	17,8	27,6	35,8	32,5	23,0	16,9	13,5	21,7	16,4	20,2	31,3	30,4	24,5
Sogn og Fjordane	9,5	18,7	26,7	22,2	16,4	11,2	9,9	12,8	8,4	12,1	19,0	18,6	13,7
Møre og Romsdal	8,8	18,8	27,0	25,4	18,8	13,1	11,1	17,3	12,8	16,1	26,2	23,6	16,3
Sør-Trøndelag	16,6	21,4	29,3	27,2	21,2	16,1	13,6	17,8	12,5	13,9	22,2	20,7	16,5
Nord-Trøndelag			17,8	15,4	11,3	8,1	6,8	10,3	6,9	8,9	14,5	14,8	10,6
Nordland	11,0	18,7	27,4	24,4	18,7	11,2	9,2	13,1	8,4	11,5	21,2	20,2	15,3
Troms	13,6	22,2	30,4	27,2	21,0	13,7	11,3	15,7	9,0	12,9	22,3	20,5	13,5
Finnmark	13,0	17,7	25,4	20,7	12,4	12,5	11,1	15,7	9,3	10,7	21,3	14,4	6,8
Norge	17,2	24,5	31,8	30,4	22,2	17,1	14,3	21,2	14,1	17,2	26,8	25,0	20,4

Høyre stilte til valg på borgerlige felleslister i Nord-Trøndelag i 1973 og 1977.

Fylkesvis fordeling av Høyres innvalgte stortingsrepresentanter siden 1973:

Fylke	1973	1977	1981	1985	1989	1993	1997	2001	2005	2009	2013	2017	2021
Østfold	1	2	3	3	2	1	1	2	1	1	3	2	2
Akershus	3	4	5	5	5	4	3	5	4	4	7	6	6
Oslo	5	6	7	7	5	5	4	5	3	4	6	6	5
Hedmark	1	1	2	1	1	1	1	1	1	1	1	1	1
Oppland	1	1	2	1	1	1	0	1	1	1	1	1	1
Buskerud	2	2	2	2	2	2	1	2	1	2	3	2	2
Vestfold	2	3	4	3	2	2	1	2	1	1	2	3	2
Telemark	1	1	2	2	1	1	1	1	1	1	1	1	1
Aust-Agder	1	1	1	1	1	1	0	1	0	1	1	1	1
Vest-Agder	1	1	2	2	1	1	1	2	1	1	2	2	1
Rogaland	2	3	3	4	3	2	2	3	2	3	4	4	4
Hordaland	3	5	5	5	4	2	2	4	3	3	6	5	4
Sogn og Fjordane	0	1	1	1	1	0	1	1	0	1	1	1	1
Møre og Romsdal	1	2	3	3	2	1	1	2	1	1	2	3	1
Sør-Trøndelag	2	2	3	3	2	2	2	2	1	1	2	2	2
Nord-Trøndelag	0	1	1	1	1	0	0	0	0	1	1	1	0
Nordland	1	2	4	3	2	1	1	2	1	1	2	2	1
Troms	1	2	2	2	1	1	1	1	1	1	2	1	1
Finnmark	1	1	1	1	0	0	0	1	0	1	1	1	0
Norge	29	41	53	50	37	28	23	38	23	30	48	45	36

Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.

Fordeling av Høyres innvalgte stortingsrepresentanter siden 1973 etter valgperiode og valgkrets:^[24]

Valgkrets	1973-1977	1977-1981	1981-1985	1985-1989	1989-1993	1993-1997	1997-2001	2001-2005	2005-2009	2009-2013	2013-2017	2017-2021	2021-2025
Østfold	Stray	Stray Apenes	Stray Apenes Holemark	Bakke Apenes Holemark	Nakkim Holemark	Nakkim	Nakkim	Engeset Schou	Engeset	Schou	Wenstøb Schou Milde	Pettersen Schou	Pettersen Schou
Akershus	Benkow Kirste Presthus	Benkow Kirste Presthus Lowzow	Benkow Petersen Presthus Five Lowzow	Benkow Petersen Presthus Five Lowzow	Benkow Petersen Finstad Five Haugen	Sanner Petersen Finstad Five	Sanner Petersen Sjøli	Sanner Petersen Sjøli Onarheim Christiansen	Sanner Petersen Sjøli Dahl	Sanner Sjøli Dahl Graham	Sanner Trøen Asheim Mathisen Graham Jegstad Tønder	Sanner Trøen Asheim Kristensen Elvenes Jegstad	Sanner Trøen Asheim Kristensen Elvenes Linnestad
Oslo	Willoch Syse Hafstad Thyness Langslet	Willoch Syse Hafstad Lowzow Thyness Langslet	Willoch Syse Foss Lowzow Værnø Langslet Simonsen	Willoch Syse Foss Høegh Sjaastad Langslet Heiberg	Clemet Syse Foss Høegh Sjaastad	Devold Syse Foss Høegh Sjaastad	Devold Lønning Foss Høegh	Devold Lønning Foss Larssen Rafiq	Søreide Lønning Foss	Søreide Astrup Foss Tetzschner	Søreide Astrup Vinje Tetzschner Kapur Heggelund	Søreide Astrup Lunde Tetzschner Kapur Heggelund	Søreide Astrup Lunde Gjedde Kapur
Hedmark	Platou	Erlandsen	Løken Erlandsen	Løken	Løken	Hernæs	Hernæs	Hernæs	Gundersen	Gundersen	Gundersen	Riise	Molberg
Oppland	Lied	Lied	Lied Lund	Lied	Weberg	Weberg		Thommessen	Thommessen	Thommessen	Thommessen	Thommessen	Jønnes
Buskerud	Knudson Johnsen	Røkke Strand	Røkke Strand	Røkke Berg	Hiim Berg	Hiim Berg	Helleland	Helleland Hundhammer	Helleland	Helleland Werp	Helleland Werp Johnsen	Helleland Johnsen	Helleland Bruflot
Vestfold	Andersen Vattekar	Knudsen Vattekar Sogn	Knudsen Willoch Sogn Steenstrup	Knudsen Willoch Steenstrup	Brunæs Willoch	Brunæs Lund	Brunæs	Flåtten Hogsnes	Flåtten	Flåtten	Flåtten Løvaas	Larsen Halle Løvaas	Larsen Halle
Telemark	Tynning	Tynning	Tynning Falck	Godal Jansen	Godal	Godal	Godal	Holmberg	Holmberg	Isaksen	Isaksen	Abrahamsen	Farahmand
Aust-Agder	Gjertsen	Gjertsen	Gjertsen	Gjertsen	Liltved	Liltved		Olsen		Harberg	Harberg	Harberg	Harberg
Vest-Agder	Stordrange	Austad	Austad Klemsdal	Austad Klemsdal	Bernander	Gabrielsen	Gabrielsen	Gabrielsen Andersen	Gitmark	Gitmark	Foss Benestad	Foss Benestad	Foss
Rogaland	Lønningdal Sirevaag	Lønningdal Løvvig Feyling	Mauritzen Løvvig Feyling	Mauritzen Løvvig Fatland Storhaug	Mauritzen Widvey Fatland	Widvey Fatland	Johnsen Nielsen	Høie Vallersnes Meling	Høie Vallersnes	Høie Kambe Meling	Høie Kambe Meling Bru	Høie Stensland Hagerup Bru	Stokkebø Stensland Hagerup Bru
Hordaland	Dahl Randal Utkilen	Dahl Randal Skauge Utkilen Skarstein	Dahl Randal Skauge Spilde Skarstein	Borge Golten Skauge Spilde Skarstein	Solberg Golten Skauge Spilde	Solberg Nilsen	Solberg Nilsen	Solberg Nilsen Halleraker Hansen	Solberg Halleraker Hansen	Solberg Warloe Halleraker	Solberg Trellevik Halleraker Frølich Eidsheim Hille	Solberg Trellevik Nilsen Frølich Eidsheim	Solberg Trellevik Eskeland Frølich
Sogn og Fjordane		Lefdal	Lefdal	Lefdal	Hjertenes		Hoddevik	Hoddevik		Lødemel	Lødemel	Melvær	Grotle
Møre og Romsdal	Langlo	Talleraas Langlo	Talleraas Langlo Koppernæs	Talleraas Sverdrup Koppernæs	Talleraas Sverdrup	Talleraas	Løvik	Løvik Nørve	Løvik	Nørve	Orten Nørve	Orten Soleim Synnes	Orten
Sør-Trøndelag	Eian Lyng	Eian Schnitler	Eian Schnitler Huseby	Ellefsen Sterri Huseby	Ellefsen Sterri	Ellefsen Sterri	Brende Sterri	Brende Momyr	Brende	Helleland	Helleland Jenssen	Helleland Lønseth	Helleland Lønseth
Nord-Trøndelag		Vada	Vada	Sellæg	Sellæg					Myraune	Agdestein	Agdestein
Nordland	Kyllingmark	Thomassen Kyllingmark	Thomassen Kobberstad Svendsgård Danielsen	Thomassen Knutzen Svendsgård	Thomassen Knutzen	Thomassen	Kristiansen	Kristiansen Voie	Kristiansen	Kristiansen	Ebbesen Henriksen	Ebbesen Finstad	Thorheim
Troms	Buvik	Norwich Krone	Norwich Krone	Norwich Krone	Ludvigsen	Ludvigsen	Ludvigsen	Konradsen	Aspaker	Aspaker	Aspaker Gudmundsen	Gudmundsen	Bøe
Finnmark	Listau	Listau	Listau	Eriksen				Robertsen		Jensen	Jensen	Jensen
Norge	29	41	53	50	37	28	23	38	23	30	48	45	36

Representanters navn som er uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.

• Erna Solberg statsminister 2013-2021
• Børge Brende utenriksminister 2013-2017
• Vidar Helgesen EU- og EØS-minister 2013-2015, miljøvernminister 2015-2018
• Elisabeth Aspaker fiskeriminister 2013-2015, EU- og EØS-minister 2015-2016
• Frank Bakke-Jensen EU- og EØS-minister 2016-2017, forsvarsminister 2017-2021
• Marit Berger Røsland EU- og EØS-minister 2017-2018
• Nikolai Astrup utviklingsminister 2018-2019, digitaliseringsminister 2019-2020, kommunalminister 2020-2021
• Ine Marie Eriksen Søreide forsvarsminister 2013-2017, utenriksminister 2017-2021
• Anniken Hauglie arbeids- og sosialminister 2015-2020
• Linda Hofstad Helleland kulturminister 2015-2018, barne- og familieminister 2018-2019, distrikts- og digitaliseringsminister 2020-2021
• Bent Høie helse- og omsorgsminister 2013-2021
• Jan Tore Sanner kommunalminister 2013-2018, kunnskapsminister 2018-2020, finansminister 2020-2021
• Monica Mæland næringsminister 2013-2018, kommunalminister 2018-2020, justisminister 2020-2021
• Torbjørn Røe Isaksen kunnskapsminister 2013-2018, næringsminister 2018-2020, arbeids- og sosialminister 2020-2021
• Tine Sundtoft miljøvernminister 2013-2015
• Thorhild Widvey kulturminister 2013-2015
• Henrik Asheim forsknings- og høyere utdanningsminister 2020-2021
• Tina Bru olje- og energiminister 2020-2021
• Geir Inge Sivertsen fiskeriminister 2020-2020
• Odd Emil Ingebrigtsen fiskeriminister 2020–2021

Høyre har 36 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025; jfr Liste over stortingsrepresentanter 2021–2025.

I valgperioden 2023–2027 har Høyre ordføreren i 107 kommuner og fylkesordføreren i åtte fylker.^[25]

I valgperioden 2019–2023 hadde Høyre ordføreren i 35 kommuner og fylkesordføreren i Agder.

I valgperioden 2015–2019 hadde Høyre ordføreren i 76 kommuner og fylkesordføreren i Akershus, Vestfold, Vest-Agder og Nord-Trøndelag.

• Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918–1940. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-04991-1. 
• Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. Drømmen om borgerlig samling, 1884–1918. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-04990-3. 
• Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie. Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-39029-X. 
• Notaker, Hallvard (2013). «Høyres ideologiske spenninger» (PDF). Norsk statsvitenskapelig tidsskrift. 29 (2): 111–119. ISSN 0801-1745. Arkivert (PDF) fra originalen 19. mai 2016. 
• Seip, Jens Arup (1980). Dyd og nødvendighet. Høyres historie gjennom hundre år, 1880–1980. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-12480-9. 
• Sejersted, Francis (2003) [1984]. Høyres historie. Opposisjon og posisjon, 1945–1981 (2 utg.). Oslo: Pax. ISBN 82-530-2563-7. 

• (no) Offisielt nettsted
• (en) Høyre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Høyre på Facebook
• Høyre på Flickr
• (no) Høyre på Instagram
• (no) Høyre på X (tidligere Twitter)
• (no) Unge Høyre
• (no) Høyres Studenterforbund