Fitjar

Fitjar
Land		Norge
Fylke		Vestland
Status		kommune
Innbyggernavn		fitjarbu
Grunnlagt		1863
Adm. senter		Fitjar
Areal  – Totalt  – Land  – Vann		142,46 km²[2] 134,47 km²[1] 7,99 km²[1]
Befolkning		3 181[3] (2023)
Bef.tetthet		23,66 innb./km²
Antall husholdninger		1 249
Kommunenr.		4615
Nettside		nettside
Politikk
Ordfører		Wenche Tislevoll (H) (2023)
Fitjar kommune 59°55′08″N 5°22′17″Ø
Fitjar på Commons

Fitjar (uttale (IPA) ['ficçar]) er en kommune i Sunnhordland i Vestland fylke. Størstedelen av kommunen ligger på øya Stord, der kommunen Stord ligger i sør, og Fitjar kommune ligger i nord. I tillegg til Stord er mange øyer ut mot Selbjørnsfjorden en del av øykommunen Fitjar. Tettstedet Fitjar har 1 796 innbyggere per 1. januar 2023^[4].

Fitjar ble egen heradskommune i 1860. Etter 1964 grenser kommunen i sør og sørøst til Stord, i øst og nord til Tysnes, i nordvest mot Austevoll og i sørvest og sør til Bømlo. Før 1964 hørte også sørøstsiden av øyene Selbjørn og Huftarøy til Fitjar. Fram til 1898 var kommunenavnet Fitje.

Fitjar var i lange tider en kongsgård og trolig et høvdingsete siden bronsealderen, og i dag er stedet kanskje mest kjent for slaget ved Fitjar. Sogespillet Kongen med Gullhjelmen eller Håkonarspelet er et spel til minne om kong Håkon I den gode og slaget. Hvilket år slaget stod, er man ikke sikker på, men man regner med at det var enten i år 959, 960 eller 961. Håkonarparken ligger i Fitjar med en statue av Håkon den gode. Statuen er laget av billedhoggeren Anne Grimdalen og ble avduket av kong Olav V i 1961 under 1000-årsjubileumet for slaget på Fitjar.

Navnet Fitjar er et gammelt gårdsnavn og er flertall av det norrøne fit, som betyr noe nær 'flat, frodig eng ved vann'.^[5] Etter år 1500 ble navnet skrevet på forskjellige måter som Fiddie, Fidie, Fettie, Fittie, eller Fitie, før man gikk tilbake til det opprinnelige navet Fitjar. Fitjar ble nevnt i Håvamål der det blir skrevet Fitjungr. Fitjarnavnet blir også nevnt av skalden Sigvat Tordsson i Bergsølisvisene (omkring 1040)^[6] og skalden Tord Sjårekson i kvadet om Torolv Skolmson i 960-årene.^{[trenger referanse]} Av andre norrøne tekster er Fitjar nevnt i Heimskringla, Fagrskinna, Flatøyboka, Landnåmaboka og den eldste jordeboken vår fra mellomalderen, Bjørgynjar Kalfskinn. ^{[trenger referanse]}

Navnet Stord kommer fra norrønt språk, og kan bety 'den høyreiste'.^[7]

Naar man en sommerdag ser ôs og fjord ligge der speilblank og blaa, glitrende i solen mellem holmer og skjær med et yrende liv av flagrende fugl og sprettende fisk, eller man oplever en kveldstund naar den nedgaaende sol setter himmel og hav i brand der ute og kaster eventyrglans over fjellet der inne, er med paa baa og flu naar fiske napper som best, eller sitter ved tjernet i skogstillheten - da vil man forstaa fitjarbuens kjærlighet til sin bygd, da vil man forstaa den lengtende og drømmende undertone i hans sinn.

Jacob Åland^[8]

Fitjar kommune består av den nordlige halvdelen av øya Stord og Fitjarøyene, som ligger mellom Stord og Bømlo. Selve tettstedet Fitjar ligger på en vid og flat slette på nordvestsiden av øya, vest for Stordfjellene, som går på langs av hele øya fra nord til sør.

På østsiden av Fitjar og Stord ligger Langenuen med Tysnes på andre siden. Langs Langenuen finner man Vestvik, Færøysund, Levåg, Sandvikvåg og Tveitevåg. Nord for Fitjar ligger Selbjørnsfjorden og fra her går Fitjarviken sørover mot Fitjar sentrum og innimellom Fitjarøyene strekker Engesundsleia, Nyleia og Brandasund seg sørover. Stokksund ligger mellom Stord og Bømlo og fra her går det to små fjorder inn på Fitjarsiden av Stord. Den sørligste av disse er Dåfjorden. Dåfjorden deler seg i to greiner, den ene sørover og inn i Stord kommune, og den andre går nordover og inn i Fitjar der Sagelven munner ut. Den nordligste er Hellandsfjorden, der Kjærelven fra Storavatnet ender. Innløpet til Hellandsfjorden var opprinnelig svært trangt og hadde sterk strøm, men i 1890 ble innløpet utvidet slik at småbåter kunne passere og gå inn til mølla i Kjærelven.^[9]

Fitjarøyene utgjør til sammen 381 øyer, holmer og skjær^[10] Fitjarøyene består av unike lyngheier og i 1986 kom det forslag om å gjøre øyene om til en nasjonalpark, men dette ble ikke noe av.^[11] Det går tradisjonsrike skipsleder mellom øyene, og her ligger flere handelssteder med tradisjoner tilbake til 1648. I dag er området et svært populær sted for båtturister.

Fitjarøyene grenser til Nordsjøen i vest (de ytterste øyene ble derimot overført til kommunen Bømlo etter at det ble laget broforbindelse fra Bømlo til flere av øyene), Selbjørnsfjorden i nord, Fitjarvika i aust og Bømlo i sør.

Av øyer i Fitjarøyene finner man: Fonno (ligger i Fitjarvika, like nordvest for sentrum), Smedholmen, Teløyna, Engesund (med et gammel handelssted), Eldøy, Hjelmen, Ålforo (den største av dem), Straumøya, Ivarsøy, Siglo, Tranøy, Nattarøy, Tverdarøy, Torsdagsøy, Eggøy, Hanøy, Eidøy, Vassøy, Soløy, Urdøya og Klamsøya. De ytterste av Fitjarøyene hører i dag til Bømlo kommune, inkludert Slåtterøy, der Slåtterøy fyr står.

Av fjell på Fitjar finner man:

• Mehammersåta (676 moh.; sjølve toppen ligg på Stordsiden og er 749 moh)
• Grønafjellet (623 moh.)
• Tindane (596 moh.)
• Kinno (571 moh.)
• Klovskardfjellet (555 moh.)
• Midtfjellet (500 moh.)
• Melen (499 moh.)
• Handfjellet el. Handfjellsåta (465 moh.)
• Tveitafjellet (380 moh.)
• Sætrabøfjellet (378 moh.)
• Husafjellet (368 moh.)

Storavatnet er det største vannet på Fitjar. Det ligger på vestsiden av Fitjarfjellene, rett vest for Tveitafjellet, og omkring 2 km sør for sentrum. Innsjøen ligger 6 moh. og er opp mot 5 km lang og 1 km bred på det bredeste med et areal på 3 km². Rydlandselva og Tveitaelva er de største elvene som munner ut i Storavatnet. Tveitaelva danner et flott fossefall bare noen meter før den munner ut i vannet. Kjærelva renner det lille stykket fra Storavatnet og ut i Hellandsfjorden. Den er kort, men vannrik. Av andre elver på Fitjar finner man Årskogelva og Fitjarelva, som begge munner ut i Fitjarvika, og Sagelva som munner ut i Dåfjorden.

I eldre tider ble det bygd bygdemøller ved elvene, der man malte korn, men tidlig på 1900-tallet ble de fleste av disse revet ned og erstattet av en stor mølle ved Kjærelva. Ved Sagelva (Tinnselvo) ble det bygd et sagbruk, kallet Rydlandssaga. Sagbruket står fremdeles der riksvei 545 går over elva, bare noen meter fra kommunegrensen.

Det er rikt på vann og tjern i Fitjarfjellene. Her finner man blant annet Kirkevatnet (297 moh.), Langavatnet (311 moh.), Svartavatnet (388 moh.), Midtvatnet (367 moh.), Kinnavatnet (344 moh.), Mosavatnet (461 moh.), Botnavatnet (323 moh.), Klovskardvatnet (292 moh.), Kongskogvatnet (294 moh.) og Inste og Ytste Sørlivatnet (283 moh. og 248 moh.). Midt i Mosavatnet, som ligger midt på fjellet nedfor Grønafjellet, ligger det en liten øy der det vokser molter. I tillegg til disse finns det svært mange mindre tjern, som Rompetjødno.

Strando er et navn som blir nyttet om gårdene som ligger på østsiden av Fitjar, langs Langenuen. Lengst nord på vestsiden av Stord ligger Osterneset. Sør for Osterneset ligger selve tettstedet Fitjar, der kongsgården en gang lå. Vestbøstad ligger vest for sentrum, mens man mellom Storavatnet i sør og sentrum finner gårdene Vik, Nesbø og Tveita. Gårdene som ligger rundt resten av Storavatnet blir kalt Øvrebygda. Vest for Øvrebygda ligger Koløyhamn, og ved Dåfjorden ligger Sælevik.

Det var tidligere lite barskog på Fitjar og Stord, men derimot en del løvskog. På begynnelsen av 1900-tallet begynte man å plante en del furu og gran.^[9] Av skog finner man mest bjørk, furu og gran, men også andre tresorter som ask, rogn, hassel, or, eik, osp, selje, hegg, kristtorn, hagtorn, bergflette og einer.

Av fugler finner man de vanlige sjø- og strandfuglene som måse, lundefugl og skarv, i tillegg til ugle, ravn, ørn, hauk, vipe, orrfugl, tiur og lom. I fjellet finner man også rype og heilo. Det fins mye hjort på Fitjar og det blir drevet en del hjortejakt for å holde bestanden nede. Andre dyr som fins på Fitjar og Stord er ekorn, hare og oter. Det har vært observert røyskatt i tidligere tider, og rødrev var vanlig fram til den ble utryddet med gift.^[9] Den siste bjørnen på Stord skal ha blitt jaget utfor Uføro på østsiden av øya der Uføretunnelen i dag ligger.

Når vinteren kommer, og nordvesten setter inn i all sin velde, naar brenningen tordner og skumsprøiten vasker i vill dans rundt øyer, holmer og skjær, da er det ikke så hyggelig å ferdes mellem dem. Men uværet skræmmer ikke fitjarbuen, tvertimot det staalsetter ham.

Jacob Åland^[8]

Det står en nedbørsstasjon på Prestbø, like ved Fitjar sentrum. Den nåværende stasjonen har vært i drift siden oktober 1982, men det har blitt målt nedbør på Fitjar siden juli 1895. September og oktober er de våteste månedene av året, mens april og mai er de tørreste. På den nåværende stasjonen er normalen 1610 mm i året, mens den forrige stasjonen hadde en årsnormal på 1760 mm.

Normaler for Prestbø[12]	Jan	Feb	Mar	Apr	Mai	Jun	Jul	Aug	Sep	Okt	Nov	Des	År
Temperaturer (°C)	1,5	1,2	2,7	5,0	9,3	12,2	13,5	13,8	11,3	8,7	4,8	2,7	7,2
Nedbør (mm)	136	103	120	79	77	92	105	131	201	200	195	171	1610

Øya Stord skiller seg ut fra det normale nedbørsmønsteret på Vestlandet der det regner mest på vestsiden, mens østsiden ligger i regnskyggen. På Stord regner det nemlig mest langs ryggen av Stord, mens det kommer mer nedbør på østsiden enn på vestsiden. En mener dette kommer av formen på Stordfjellene, som går slakt oppover på vestsiden og faller bratt ned på østsiden.^[13] Børtveit, som ligger på østsiden av Stord i Stord kommune, er også representativ for østsiden av Fitjar.

Normaler for Børtveit[12]	Jan	Feb	Mar	Apr	Mai	Jun	Jul	Aug	Sep	Okt	Nov	Des	År
Nedbør (mm)	266	201	228	135	125	151	159	217	348	355	357	329	2871

Link til artikkel om Fitjars historie.

Området rundt Fitjar har vært bosatt siden steinalderen. På denne tiden stod havet 10–15 meter høyere enn i dag, det vil si at det gikk inn i Storavatnet og langt opp Fitjarelva. Det milde klimaet etter den siste istiden gjorde at store deler av området var dekket av skog, trolig mest eik, ask og lind, og området var rikt på vilt, hjort og villsvin.^[14] Arkeologer mener det har vært folk på Fitjar i 10 000 år, og det er gjort mange funn av steinredskaper rundt om på Fitjar, men disse stammene var hovedsakelig omflakkende og var her bare i perioder om gangen. Ved Rimbareid ble det likevel funnet en hustuft fra steinalderen under ei gravrøys som ble undersøkt av arkeolog E. de Lange i 1906. Dette bostedet er trolig fra seint i steinalderen, men kan også være fra tidlig i bronsealderen siden restene viste et firkantet hus, mens runde hus var mer vanlig i steinalderen.

Det var først i bronsealderen, omkring 1800–1600 f.Kr. at det ble fast bosetting på Fitjar. På denne tiden startet man med primitivt jordbruk, og de første gårdene lå i skråningene fra Fitjar sentrum til Rimbareid rett sør for sentrum. Bronse var det eneste kjente metallet man hadde på denne tiden, og det ble stort sett fraktet gjennom handel nordover i Europa fra middelhavsområdet. Bronse kostet derfor en formue og var sjeldent i Norge, men på Fitjar er det gjort flere flotte bronsefunn. I en myr på Kloster ble det funnet ei bronseøks. Øksa blir regnet som et av de flotteste bronsefunnene i Skandinavia, støpt uten en feil og dekorert med flotte mønster av spiraler, sirkler og tungeformede figurer.^[14] I tillegg er det funnet et sverd av kobber og en kniv i ei gravrøys på Rimsvarden oppfor Fitjar sentrum. Gravrøysa er omkring 30 meter i diameter og er ei av de største gravrøysene i Hordaland. Ifølge et sagn er det kong Rim som er begravet her, og derfor har røysa fått navnet Rimsvarden.^[15] Rundt år 1790 ble graven åpnet, og det ble funnet en steinhelle oppå et firkantet og fint muret gravkammer. I graven lå det en kniv og et sverd av bronse. Kniven er kommet bort, men sverdet ligger i dag på Historisk museum i Bergen. Steinhella ble tatt med til kirkegården og benyttet som gravstein for en bonde fra Rimbareid, 3000 år etter at den ble benyttet som gravstein på Rimsvarden.^[15] I tillegg er det funnet flere andre gravrøyser på Fitjar. Alle de storslagne funnene og gravrøysene vitner om at Fitjar trolig hadde velstående storgårder med høvdingeætter alt i bronsealderen.

I jernalderen kom det til flere gårder og folketallet vokste, men det er gjort svært få funn fra denne perioden.

Eg såg fulle grinder hjå Fitjung-sønom, no ber de sekk og stav.
So er gullet som glir i augo, veslast av alle vener.

Håvamål, vers 78^[16]

En gammel storætt på Fitjar var Fitjung-sønnene. Håvamål, det eldste sogeskriftet i Norge, nevner blant annet høvdingene i Fitjungr-ætten og at de var svært rike, men at Fitjung-sønnene, altså etterkommerne i ætten, så ble lutfattige. Grunnen til fattigdommen var at Harald Hårfagre tok eiendommene til Fitjungsønnene og gjorde gården om til en kongsgård. Fitjarætten var trolig med i kampen mot Harald Hårfagre i slaget ved Hafrsfjord, og som del av den tapende siden ble gården underlagt kongen og gjort om til kongsgård, som han gjorde med flere av høvdingene og stormennene i Hordaland og Rogaland. Da Fitjar-ætten ble fratatt all rikdommen sin, flyttet de mest trolig til Island og opprettet nye bosetninger der. Landnåmaboken nevner at en av landnåmsmennene, Qnundr Breiðskeggr, slo seg ned mellom Hvilá og Reykjadalsá i Borgarfjörður på Island, og at han slektet på Ulfr Fitjumskeggi, altså den skjeggete fra Fitjar. Landnåmaboka nevner også fem ætteledd: Þorir Hlamandi (omkring 890), sønnen Ulfr Fitjumskeggi (omkring 920), sønnen Ulfarr (omkring 950), sønnen Qnundr Breiðskeggr (omkring 980) og sønnen Tungu-Oddr, som var høvding på Island omkring 1010. Alle disse var av Fitjung-ætten og i lag med Gudinge-ætten på Huglo og Waringe-ætten på Varaldsøy må de ha vært av de rikeste ættene i Hordaland^[16].

Både Heimskringla og Egilssoga nevner at Harald Hårfagre bodde på Fitjar i perioder. Fra her kunne han holde oppsyn med de argeste motstanderne sine i landet, som holdt til i Hordaland og Rogaland, i tillegg til at Sørvestlandet var første sted eventuelle fiender ville komme fra vest og sørvest. Det er ikke utenkelig at det var her han møtte kvinnen Tora Mosterstang, som ble mor til Håkon den gode. Navnet hennes tyder på at hun kom fra Moster, en av nabogårdene til Fitjar^[16]. Håkon holdt seg også mye på kongsgården.

For mer om dette emnet, se Slaget ved Fitjar

Håkon hadde tidligere drevet broren sin Eirik Blodøks ut av landet, og mens han var i gjestebud på kongsgården omkring år 961, gikk sønnene til Eirik, Eirikssønnene, til angrep i det som i ettertid er kjent som slaget ved Fitjar, der Håkon fikk banesåret han senere døde av. Slaget fant sted i området der kirken i dag står og vestover til Skålevik, like vest for selve sentrum.^[16]. Håkon forlot Fitjar og gikk i land på Håkonshella, der han ble født. Like før han døde ba han nordmennene om å godta Eiriksønnene som sin etterkommer. Håkon lot noen av mennene sine være igjen på Fitjar for å begrave de falne. Skikken i de dager var at fienden skulle begraves så langt borte som mulig fra kongsgården. Kongen eide en del av Fitjarøyene, og øya som lå lengst borte var Risøya. Her kan man fremdeles se restene etter gravfeltet. Kongen sine menn ble begravd nærmere kongsgården, på Skumnes, der det ble reist bautasteiner for de falne.^[17]

Fitjar holdt frem som kongsgård også etter at Håkon den gode døde og ble nevnt i sogene igjen under Olav II sin regjeringstid. Erling Skjalgsson var den mektigste mannen på Sørvestlandet. Han holdt til på Jæren, var gift med søsteren til Olav Tryggvason og regjerte over et område helt fra Lindesnes til Sogn. Olav II mente at Erling hadde fått for mye makt og kom ikke overens med han. Han fikk derfor Aslak, en av de beste vennene sine, til å bosette seg på kongsgården på Fitjar for at han skulle ta over makten i dette området. Han fikk navnet Aslak Fitjaskalle (som betyr Fitjarbonde). Aslak var også av storætt og var tremenningen til Erling Skjalgsson. Erling likte lite at Aslak skulle ta over deler av området han styrte over, og Olav kalte til slutt begge til Tønsberg, der de ble enige om at Erling skulle få holde fram som før. Erling dro hjem til Jæren og Aslak hjem til Fitjar. Forholdet mellom Erling og kong Olav ble derimot konfliktfylt, og da Olav skulle seile nordover, forbi Jæren, møtte Erling han til kamp. Selv om Erling hadde flere skip enn kongen, klarte mennene til kongen å vinne slaget, som stod i Soknasundet. Det blir sagt at Erling var sistemann som stod igjen da Olav sa: «Du snur ansiktet mot oss i dag, Erling?» og Erling svarte: «Ansikt mot ansikt skal ørner klores ». Olav spurte Erling om han ville gå i hans tjeneste, noe han takket ja til. Olav stakk så spissenden av øksa inn i kinnet på Erling og sa: «Merke skal eg kongssvikeren!» Da sprang Aslak Fitjaskalle fram og kløyvde skallen på Erling med sverdet sitt og Olav sa: «Nå hogg du Norge av hånden min!», og mente med det at Erling var så viktig at dette kunne komme til å koste Olav tronen. Aslak ble likevel tilgitt av Olav, og man mener at grunnen til at Aslak var så godt likt av Olav var at det trolig var han som reiste den første kirken på Fitjar^[16].

Fitjar holdt frem som kongsgård også i tiden etter dette, men man hører lite om Fitjar i sogene. Snorre nevner at kong Svein Alfivason i 1035 holdt seg i Sunnhordland, og trolig bodde han da på Fitjar, som var den eneste kongsgården i området. da han fikk høre at Magnus Olavsson hadde blitt tatt til konge av trønderne på Øyrating, sende han bud til bygdene om å møte hos han for å avgjøre om de skulle gå til strid mot Magnus eller ikke. Dette tinget ble trolig holdt på kongsgården på Fitjar^[16].

I 1198 seilte kong Sverre fra Bergen med 30 skip sør til Selbjørn (Salbirne). Her fikk han høre at baglerne var på vei nordover, og det oppstod kamper mellom de to flåtene i Selbjørnsfjorden uten at det kom til avgjørelse. I 1207, da det var strid mellom birkebeinerne og baglerne, kom baglerne med flåten sin fra Bergen til Bårdsund mellom Reksteren og Tysnes, og dagen etter lå de i le for sønnavinden ved Hvistvíkr før de møtte birkebeinerne til kamp i Eldøysund på sørsiden av Stord. Enkelte sogeforskerer mener at Hvistvíkr er ei vik nær Leirvik på Stord, men det er mer sannsynlig at det var snakk om gården Vestvik på østsiden av Stord på Fitjar. Her er en stor vik som gir god livd mot sønnavinden.

Under Håkon Håkonssons styre i 1240 blir det nevnt at «Fitjarbranden» var mellom hærskipene til kongen da han hadde fått høre at hertug Skule hadde tatt kongsnavn på Øyrating. Etter denne tiden hører man ikke mer til Fitjar i sogene. Fra Olav Kyrres tid ble maktsenteret i landet flyttet fra Sørvestlandet til Bergen og fra 1300-tallet til Oslo og Østlandet frem til danskene tok over på 1400-tallet.

På 1100-tallet ble det grunnlagt to klostre i Sunnhordland, Lyse kloster og Halsnøy kloster. Lyse kloster ble grunnlagt av biskop Sigurd fra Bergen i 1146 og var det eldste cistercienserklosteret i Norge. Det ble likevel ikke nevnt i kongesogene, trolig fordi det lå for langt unna seilingsleden.^[18] Klosteret drev mye med handel, blant annet med engelskmennene, og ble snart velstående. De eide et stort jordegods med gårder rundt om i Sunnhordland, inkludert Fitjar der de eide gårdene Blænes, Vestbøsted, Nesbø, Skålevik, Hjelmen, Kjeholmen, Glopholmen og Gloppen, i tillegg til en del av Helland.^[18]

Halsnøy kloster lå på Halsnøya i Kvinnherad kommune. Det ble visstnok grunnlagt av Erling Skakke i 1164 da sønnen Magnus ble kronet til konge. Klosteret var viet den hellige ånd. Klosteret eide også mange gårder i Sunnhordland, og på Fitjar hele 12. Disse var Eide, Nore-Raunholm, Hageberg, Hovland, Vestvik og Øvre-Levåg ved Langenuen, der det var kort vei til Halsnøy som ligger ved sørenden av Langenuen, og Landa, Skumsnes, Litlenes, Litle Tuftaland og Tveit, i tillegg til deler av Tveita.^[18]

Begge klosterne ble lagt ned i 1536 i forbindelse med reformasjonen, og jordegodset kom inn under kronen. Godset ble holdt samlet som et kongelig len, som mot avgift ble leid ut til «lensherrer».

Under krigen mellom Norge og Hansabyene i 1338 herjet tyskerne opp langs vestlandskysten og det er også grunn til å tro at de plyndret på Fitjar, som lå midt i seilingsleden.^[19] I Kristian IIs regjeringstid (1513–1523) ble det dårlige tider for folket i Norge. Han drev krig mot Sverige, og det ble stadig krevd høyere skatter for å styrke krigskassen. De som betalte skatt ble ført opp i skattemanntall som fremdeles er bevart, og som dermed er de eldste sikre kildene om gårder og folk og de økonomiske forholdene deres fra denne tida. De harde skattene, og særlig tiendpengeskatten, førte til flere opprør på Vestlandet.

I 1560-årene var det krig med Sverige igjen — den nordiske sjuårskrigen —, der svenskene tok Hamar og Trondheim og ønskte å holde frem mot Vestlandet. Erik Rosenkrantz i Bergen sanket så sammen folk fra byen og bygdene og en væpnet styrke på 4000 mann reiste nordover, tok tilbake Trondheim og Trøndelag og jaget svenskene ut av landet. Det var flere fra Sunnhordland og Fitjar med i styrken.^[19] I lange perioder fra 1611 til 1720 tok danskene Norge ut i krig og bøndene led så hardt at flere gårder på Fitjar ble lagt ned.

Gjennom mellomalderen var Fitjar fremdeles kongsgård, men kongen bodde aldri her selv og leide ut gården til adels- eller embetsmenn mot en liten avgift.

På grunn av pengemangel ble kongsgården løst fra kronen i 1665 og solgt som sjefsgård for sjefene over Sunnhordlandskompaniet, og den første som bodde her var oberstløytnant Jacob Pederson Due fra Danmark. Ole Mikkelsen Tosche, en kjøpmann fra Bergen, kjøpte godset i 1744, men kom i pengemangel og la det ut for salg i 1761. Fitjarbøndene, som var leilendinger, hadde førsteretten på gården. Salomon Årskog, faren Knut Rimbareid og svogeren Jakob Vinnes var pengesterke menn og reiste til Bergen for å gjøre handel. Etter mye forhandlinger kjøpte de godset for 800 riksdaler. Den 5. mai ble det gjort avtale om at fitjarbøndene skulle få sitte på gårdene sine på livstid, men de måtte fremdeles betale leie til eierne^[20] før de etter hvert kjøpte seg ut.

Folketallet i Fitjar 1709-1960 (inkludert områdene på Selbjørn og Huftarøy).

1709	1801	1815	1825	1835	1845	1855	1865	1875	1880	1890	1900	1910	1920	1930	1946	1950	1960
997	1163	1159	1430	1665	1845	2188	2313	2334	2276	2334	2408	2502	2654	2832	3036	3083	3183

I 1970 var det 2 499 innbyggere i Fitjar kommune, som da ikke lenger omfattet områdene på Austevoll.

Det var tidligere tre handelssteder på Fitjar (fire inkludert Bekkjarvik på Austevoll, som frem til 1964 var en del av Fitjar). Mange av bygningene her er bevart og gir et flott bilde av den gamle kystkulturen. På handelsstedene var det også gjestgjeveri. Det var først senere at Fitjarsjøen ble handelssted.

Færøysund, Bekkjarvik, Engesund og Brandasund lå alle fint til ved seilingsleder med mye trafikk og hadde trygge og lune havner og ankringsplasser. De eldste av disse er Bekkjarvik på Selbjørn og Engesund på Engesundsøya som ligg på hver si side av den værharde Selbjørnsfjorden. Skipsfarten har trolig gått forbi disse to stedene så lenge den har eksistert i området. Derfor var det naturlig å danne gjestgjeveri og handelssteder her. I Bekkjarvik har det trolig vært handelssted siden middelalderen, og det ble trolig brent av hanseatene i 1338. Bekkjarvik er også flere ganger nevnt i sogene. Brandasund, som ligger på Gisøya lenger ute i Fitjarøyene, kom til noe senere og hører i dag til Bømlo kommune. Færøysund ligger på østsiden av Stord, like i nærheten av Sandvikvåg.

Europavei 39, hovedveien mellom Bergen og Stavanger, går på østsiden av øya, mens riksvei 545 går på vestsiden, gjennom Fitjar sentrum. Fitjar sentrum ligger omkring en 7 minutters kjøretur fra Sandvikvåg, som har ferjesamband nordover til Halhjem i Os og Husavik i Austevoll.

Sørover tar det i overkant av en time å kjøre til Haugesund. Stord lufthavn ligger omkring 20 minutter sør for Fitjar sentrum. Derifra er det flysamband til Oslo fire ganger daglig.

Den første veien på Fitjar gikk fra Gloppevåg til Sandvikvåg og ble bygd i 1870-årene^[9]. I 1887 stod veien fra Fitjarsjøen (Fitjar sentrum) til Vik ved Storavatnet ferdig. Den ble senere bygd videre til Rydland og i 1910 til Dybvik i Stord, som da ble det første veisambandet fra nord til sør på Stord. Veien på den brattare og mer kuperte østsiden av Stord ble først bygd i 1930-årene.

Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap (HSD) startet ruter til Fitjar i 1872. Stoppestedet var da ved Engesund i Fitjarøyene, som på den tiden var et livlig handelssted. Skipene som trafikkerte ruten var DS «Vikingen» og DS «Søndhordland» med to avganger i uken, en mot nord og en mot sør. Etter hvert tok Fitjarsjøen (som i dag er Fitjar sentrum) over rollen som sentrum i Fitjar, og båtene begynte så å legge til begge steder, og etter hvert også andre steder.

• Se også: Liste over ordførere i Fitjar
• Se også: Kommunestyrevalg i Fitjar

Parti	Prosent		Stemmer		Mandater		Medlemmer av formannskapet
	%	±	totalt	±	totalt	±
Høyre	27,8	+8,9	487	+173	5	+2	2
Kristelig Folkeparti	27,2	−5,7	477	−71	5	−1	1
Fremskrittspartiet	14,9	+0,7	261	+24	3	+1	1
Arbeiderpartiet	14,2	−2,5	249	−30	2	−1	1
Industri- og Næringspartiet	8,2	+8,2	144	+144	1	+1
Senterpartiet	7,7	−9,6	135	−154	1	−2
Valgdeltakelse/Total	72,5 %		1 770		17		5
Ordfører: Wenche Tislevoll (H)				Varaordfører: Sigurd André Maraas (Frp)
Merknader: Kilde: [21][22]

Fitjar kommune har en barne- og ungdomsskole, i tillegg til to mindre barneskoler og en videregående skole.

Rimbareid barne- og ungdomsskole ligger like ved Fitjar sentrum, og de første byggene ble reist i 1954, mens siste tilbygg ble oppført i 1997. Skolen har omkring 350 elever og 60 ansatte.

Øvrebygda skole er en barneskole omkring 9 km sør for Fitjar sentrum. Den har omkring 50 elever og omkring 15 ansatte.

Sælevik skole er en barneskole sør for Fitjar, nær kommunegrensen til Stord. Den har 30-40 elever.

Fitjar videregående skole har tradisjoner helt tilbake til 1877, da Fylkesskolen starta. fra 1933 ble skolen husmorskole, og på folkemunne blir den videregående skolen av og til fremdeles omtalt som «Husmorskolen».

I dag har skolen kurs i helse- og oppvekstfag, restaurant- og matfag, design og håndverk, samt allmennfaglig påbygg.

Det var lenge dårlig med undervisning på landsbygda i Norge, og dette gjaldt for Fitjar og Sunnhordland også. I 1739 ble det gitt ut kongebud om at det skulle dannes skoler i bygdene for barn fra de var sju år og fram til konfirmasjonen, slik at de lærte å lese og fekk opplæring i kristendomslære. På Fitjar ble det da dannet fem skolekrinser, og i 1862 ble dette utvidet til 15 krinser (inkludert tre på Austevoll). Med nye skolelover i 1891 ble tallet 14 krinser.

Den første kirken på Fitjar var fra 1100-tallet, og trolig bygd i tilknytning til kongsgården. Kirken skal ha vært mye lik Moster gamle kirke på Moster på Bømlo, den eldste kirken i Norge, men kirken på Fitjar skal ha vært større. Den var av stein med kirkehus, kor av mur og våpenhus i tre. Den gamle steinkirken ble revet i 1860-årene, og den nåværende trekirken, Fitjar kirke, ble bygd på same stedet i 1867. Stein fra den gamle kirken ble benyttet som steingard rundt kirkegården.^[23]

Japanske Nobukazu «Nobu» Imazu er kirkelydsprest på Fitjar. Han er den første japaneren som er ordinert i Den norske kirken.^[24] Sogneprest er Olav Johannes Oma.

Fitjar Idrettslag er det største laget i bygda. Laget har omkring 560 medlemmer og ble dannet 6. mars 1949. Fotball utgjør størstedelen av idrettslaget, men det har også grupper for håndball, turn, friidrett, bordtennis og orientering.

Fitjar Idrettspark er en komplett fotball- og friidrettsarena med internasjonale mål. Gressbanen ble tatt i bruk i 1990, og i 1998 fikk anlegget nytt klubbhus, garderobeanlegg og tribuner. I 2001 ble det bygd et kultur- og idrettsbygg i bygda. Idrettsparken har også anlegg for håndball og friidrett og ligger omkring 1 km nord for Fitjar sentrum. De milde klimaforholdene på Fitjar gjør at banen er av de tidligste i området med grønt gress. Dette har gjort at tippeligaklubber av og til har spilt treningskamper her på våren, før Tippeligaen har kommet i gang, særlig i tiden før de fikk tilgang til kunstgress..

Fotballgruppa til Fitjar IL består av A-laget for herrer, et 2. lag og et 7er lag for kvinner. I tillegg er det 18 aldersbestemte lag. A-laget vann i 2002 avdelingen si i 5. divisjon og rykket direkte opp i 3. divisjon etter å ha vunnet avdelingen si i 4. divisjon i 2003. I 2004 var de derimot tilbake igjen i 4. divisjon, før de på ny rykketa opp i 3. divisjon til sesongen 2007. Her endte de på sisteplass og skal i 2008 spille i 4. divisjon igjen.

Årskog museum er en gammel vestlandsgård som eierne testamenterte til kommunen i 1980 etter at gården hadde vært i samme slekt i omkring 400 år. Bygningene på gården viser kombinasjonen av jordbruk og fiske som var vanlig i kyst-Norge fra omkring 1850 til 1950. Låven på gården er trolig fra 1841; mens nøstet først ble nevnt i 1794, men det kan være mye eldre. Museet har en enestående samling med tekstiler som viser klær som ble benyttet av familien til hverdags og fest gjennom 100 år.

Fiske og jordbruk har i alle tider vært hovudnæringen til innbyggerne på Fitjar. Innbyggerne pleide å seile til Bergen med poteter og Fitjarpoteta var kjent for den gode kvaliteten hos bergenserne. Etter hvert har derimot industrien tatt mer over, men fremdeles er det mange bønder på Fitjar som hovedsakelig holder melkekyr eller sau.

Aker Stord har vært en hjørnesteinsbedrift for hele øya Stord, inkludert Fitjar, og mange av innbyggerne på Fitjar pendler til Stord. Fitjar har også sitt eget næringsliv med bedrifter som skipsingeniørfirmaet Wärtsilä Ship Design, tidligere Vik-Sandvik Group, Sjøtroll Havbruks avdeling Fitjar Laks og Fitjar Mekaniske Verksted AS.

Vik-Sandvik AS ble opprettet i 1975 med hovedkontor på Fitjar. Her blir det tegnet fiskebåter og forskings-, offshore- og seismikkfartøy, og i tillegg planer for fartøy som skal byggest om. Selskapet var et av de største selvstendige skipsingeniørfirmaene i verden og hadde mellom annet kontor i Polen, Serbia, Brasil og India. Vik-Sandvik ble oppkjøpt av den finske gir- og motorprodusenten Wärtsilä i juli 2008, navnet i dag er Wärtsilä Ship Design.

Fitjar Kraftlag ble stiftet 10. april 1935 og gir strøm til Fitjar. Selskapet er 90 % privateid, mens Fitjar kommune eier 10 %. Kraftlaget driver to kraftstasjoner, den opprinnelige i Årskog og en på Rimbareid som åpnet i 2001. I 2006 produserte kraftlaget 5,1 GWh strøm, mens det i 2004 ble produsert 6,9 GWh. Fitjar Kraftlag eier i lag med DONG Energy selskapet Midtfjellet Vindkraft, som skal bygge en vindmøllepark på Midtfjellet på Fitjar. Til tross for store protester fra lokale innbyggere ble reguleringsplanen bekreftet 25. oktober 2007. Parken vil trolig bestå av 35-40 møller over et område på 15 km², hver med en høyde på 145 meter. Totalt vil vindmøllene trolig produsere 450 GWh i året, som tilsvarer strømforbruket til omkring 22 000 mennesker, mer enn på hele øya Stord. Fitjar Kraftlag har også bygd ut bredbånd til hele bygda, som ble den første i landet med full bredbåndsdekning.^[25] Utbyggingen ble gjort heit uten statsstøtte.

Kraftlaget holder til i Årskog Industriområde, der det som skulle bli den eneste batterifabrikken i landet ble bygd i 1980-årene. En brann i bygget førte derimot til at selskapet gikk konkurs før et eneste batteri ble produsert.

Sunnhordland Interkommunale Miljøverk (SIM) er en avfalls- og gjenbruksbedrift som holder til i Svartasmoget på Fitjar. De er ansvarlig for avfallshåndteringen i kommunene Austevoll, Bømlo, Fitjar, Kvinnherad, Stord, Sveio og Tysnes. SIM ble opprettet i 1990 og håndterer avfall fra 55 000 innbyggere og 15-20 000 hytteeiere i disse kommunene. Mens Bergen kommune bygde nytt forbrenningsanlegg i Rådal tok Svartasmoget i mot alt avfall fra Bergen mellom oktober 1995 og september 1999. Avfallet ble kjørt i trailer på trailer hver eneste ukedag. Dette tjente selskapet godt på og det ble blant annet gjeldfritt og kunne gjøre nye investeringer mye tidligere enn planlagt. Dette førte også til at flere veistykke langs riksvei 545 fra Sandvikvåg til Svartsmoget ble opprustet, blant annet for å kunne håndtere den økte trailertrafikken. Dette nyter kommunen godt av i dag.

Av andre næringer på Fitjar finner man blant annet Fitjar Fjordhotell, Mestervindu, Fitjar Betongindustri og entreprenørfirmaet Engevik og Tislevoll med omkring 60 ansatte.

Fitjar har en vennskapskommune.^[26]

• Njarðvík, Island

• 
  Fitjarvika med øya Fonno til venstre og Fitjar Mekaniske Verksted til høyre.
• 
  Telemasten på Storhaugen
• 
  Storhaugen på Fitjar
• 
  Havna på Fitjar
• 
  Fitjar brann- og redningsstasjon

  Foto: Marius Vassnes
• 
  Fitjar Mekaniske Verksted

  Foto: Marius Vassnes

• Jacob Aaland (1933). Fitjar. Sandane: R Søreides Prenteverk. 
• Kongen med gullhjelmen
• Om Fitjar på fitjar.kommune.no Arkivert 27. oktober 2007 hos Wayback Machine.

• (nn) Offisielt nettsted
• (en) Fitjar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Kultur i Fitjar på kart^{[død lenke]} fra Kulturnett.no
• (no) Kommunefakta (Hordaland) Statistisk sentralbyrå
• (no) Mange bilder fra Fitjarøyene^{[død lenke]}
• (no) Panoramabilder av Fitjar
• (no) Fitjarposten – lokalavis
• (no) Bladet Sunnhordland – lokalavis

• Sunnhordland Interkommunale Miljøverk
• Vik-Sandvik Group
• Fitjar Kraftlag – med mange bilete fra bygda.