Slaget ved Fitjar på Stord

Nøyaktighet: Denne artikkelens nøyaktighet er omstridt. Opplysningene i artikkelen bør sjekkes mot kilder.

Slaget ved Fitjar på Stord var det siste slaget i en krig mellom Eirikssønnene som etterfulgte faren Eirik Blodøks og deres onkel Håkon Adalsteinsfostre, også kalt Håkon den gode, om makten over Norge. Det var dessuten en kamp mellom Norge og Danmark om herredømmet over Viken (Oslofjordsområdet).

Etter Slaget på Rastarkalv på Freineset vendte de gjenværende Eirikssønnene tilbake til Danmark hvorfra de dro både i viking og sikret seg ny støtte i årene framover fra morbroren Harald Blåtann, konge av Danmark etter sin far Gorm den gamle.

En stor flåte under Eirikssønnenes ledelse, dro fra Danmark til Vestlandet i Norge, og denne gang visste man at Håkon Adalsteinsfostre hadde dratt med kun hirden sin til Fitjar. Deres ankomst kom såpass overraskende at kong Håkon bare rakk å samle en mindre hær.

Annalis Regii (fra ca. 1300–1328) mente at Håkon falt i 960.^[1] Andre har regnet seg fram til 961.^[2]

Eirikssønnene steg i land med hæren på Fitjar og marsjerte mot den langt mindre kongehæren. Kong Håkon hadde tatt på seg ringbrynje, men ettersom han så at motstanderne var mange tok han av seg ringbrynjen for å oppildne og sette mot i sine menn, vise mot og villighet til å seire eller dø. Ved å bruke hirden i tillegg til bondehæren håpet han å kunne rette et overraskende angrep mot motstanderne og slå deres slagorden i stykker. Idet signalet kom, angrep den kongelige hæren med stor kraft inn i storhæren.

Ifølge skalden Øyvind Skaldespillers kvad Håkonarmål:^[3]

Bjørns bror fant de, brynjekledd stod ham, den hellige kongen, kommet under kampfanen, spydene seg senket, seiersmerket rister,

så i gang kom kampen.

Han ropte til håløyger og til holmryger, jarlers banemann gikk til striden, godt følge av nordmenn fulgte den gavmilde, øydaners skrekk stod under eirhjelm.

Han reiv av seg hærklærene, heiv brynja i bakken, hirdmenns herre, før til hogg han tok, leikte med mennene, landet vil han verge, gladlynte kongen stod under gullhjelmen.

Tord Sjåreksson om Toralv Skolmsson den sterke i hirden:^{[trenger referanse]}

Mot de som kom fra sjøferd kampharde og kjempet, sted en hær med sverdet glad på Stord ved Fitjar, gnister stod av sverdet, skjold han bar i striden, han torde kjempe nærmest nordmennenes konge

Øyvind Skaldespiller:^[4]

Så beit da sverdet i stridsmanns hand gjennom Odins krigsklær som i klart vann, brodder brakte, brutt ble skjoldene, klinger skranglet mot hærmenns skaller.

Gullringers gud gikk over skjoldene og nordmenns hauser med harde sverdføtter, det var kamprop på øya, kongene rødfarget skinnende skjoldborg i stridsmenns blod.

Slaget nådde et klimaks idet to vikinger, Øyvind Skrøya og Alv Askmann med deres flokk ropte etter Håkon under kongemerket idet hans gyldne hjelm ble dekket til med en hette. De fikk svar fra kongen: «Hold fram som du stevner, om du vil møte nordmannakongen!»^[5]

Valkyrjevær han vakte, en venn for menn, ei for gullet, bad så Skrøya aldri snu seg, men rett fram stevne.

Om du full av kamplyst nordmenns konge vil finne, hold da fram mot den høye høvding, svinger av sverdet!

Øyvind og hans bror nådde fram etter en hard tørn og prøvde å hugge ned kongen idet Toralv kom til med sitt skjold. Med skjoldet til Toralv slått til side av hugget mot kongen grep kongen sitt sverd Kvernbit med begge hender og hogg til. Etter at Øyvind var blitt kløyvet i hode og hals til akselene, felte Toralv Alv.

Øyvind Skaldespiller:

Fra begge kongens hender beit, vet jeg, biske sverdet ham, som måtelig modig ved masta bor og brygger.

Uredd kongen kløyve med gullhjaltet klinge hårvokst hode under hjelmen, drepte danen.

Tvekampen var vendepunktet. Motet begynte å forlate krigerne i den danske hæren, og de begynte å trekke seg i uorden. De la seg dermed åpne for brutale hugg av den norske hæren som drev dem til strendene der skipene lå. Disse blir forfulgt av Håkon Adalsteinsfostre som med sin slagplan hadde lykkes, men idet seieren var sikret, kom en bueskytter fram og ropte ut: «Gi plass for kongens bane!»^[6]

Håkon jaget Eirikssønnene på flukt, men Håkon ble så truffet i sluttfasen av kampen:

• Noregs konungatal sier han ble skutt i hånden.^[7]
• Ågrip forteller at en pil traff skulderen under brynjen.^[8]
• Historia Norvegiæ forteller at han ble truffet av et spyd i den høyre armen.^[9]
• Theodoricus forteller at han uventet ble rammet av en pil.^[10]
• Saxo Grammaticus forteller at det var et spyd.^[11]

Tord Sjåreksson:

Vargdreperen verget så vidt den fremste fylking, må han eldes som konge, de ønsket, men fred bøtes.

Gunnhilds arvinger sørfra, gullskadende, var kommet, fikk det tungt på flukten, enda falt var kongen.

Trøtt de sårede bønder satte seg til åra, en eller annen, så man, oppgav ånden av det

En kraftig kjempe, vet jeg, gikk kongen nest i kampen modig kar gav rammen riktig tørstedrikke

Slaget var vunnet, men prisen viste seg høy. Såret i kong Håkons arm førte til stort blodtap da kongen ble ført hjemover på langskipet sitt til gården sin på Alrekstad. Men såret ble verre da det gikk verk i det slik at de måtte stoppe underveis. De gikk i land ved Håkonshella der han var født. På det stedet hvor han var kommet til verden, forlater han den.

Ved sin død ba kong Håkon ifølge Snorre Sturlason om at nordmennene skulle akseptere Eirikssønnene som hans etterfølgere til kongemakten i Norge og således avslutte krigen. Året etter kom Eirikssønnene til Norge sammen med Danmarks konge Harald Blåtann i spissen for en veldig hær. Av Eirikssønnene blir Harald Gråfell konge over Vestlandet, nå underlagt dansk overherredømme idet Harald Blåtann lar seg hylle som konge og før han seiler hjem.^[12]

Harald Gråfell fikk råderetten over norskekysten og kom et par år senere i strid med Sigurd Ladejarl, ikke minst fordi Harald hadde dratt på et sjøtokt nordover helt til Kvitsjøen og således trengt inn i Ladeættens interessesfærer. Det førte til angrepet på ladejarlen i Stjørdalen. Etter drapet på ladejarlen var hele Nordveien fra Lindesnes i sør og nordover for første gang underlagt en kongemakt.