Gulen

For bilfergen, se MF «Gulen»

Gulen
Land		Norge
Fylke		Vestland
Status		kommune
Innbyggernavn		guling
Adm. senter		Eivindvik
Areal  – Totalt  – Land  – Vann		597,22 km²[3] 575,12 km²[2] 22,1 km²[2]
Befolkning		2 228[4] (2023)
Bef.tetthet		3,87 innb./km²
Antall husholdninger		990
Kommunenr.		4635
Høyeste topp		Svadfjellet (877,8 moh.)[1]
Nettside		nettside
Politikk
Ordfører		May-Lynn Osland (Ap) (2023)
Gulen 61°01′27″N 5°07′10″Ø
Gulen på Commons

Gulen er en kommune i Ytre Sogn i Vestland, som ligger ved innløpet til Sognefjorden. Kommunegrensene i nord går i Sognesjøen mot Solund lengst vest, via Hyllestad og Høyanger lengst øst. Sør for Sognefjorden grenser kommunen mot Høyanger i øst og Masfjorden i sørøst. I sør går grensene i Fensfjorden mot Alver, Austrheim og Fedje. Gulen var del av Sogn og Fjordane fylke inntil dette inngikk i Vestland fylke fra og med 2020.

Kommunen består av 1 500 øyer, holmer og skjær i tillegg til fastlandet. Administrasjonssenteret er Eivindvik, som også er en av fire skolekretser. De andre tre er Brekke, Dalsøyra og Byrknes (Byrknesøyna). Landbruksbygdene Eivindvik og Brekke og handelsstedet Byrknes har rike bosettingstradisjoner siden vikingtida og bakover.

Gulatinget, en av de viktigste institusjonene fra eldre norsk historie, lå i Gulen. Fortsatt preges kommunen av primærnæringer og langsiktig nedgang i folketallet, men de siste hundre årene har det også blitt etablert en variert industri basert på maritim næring og steinressursene i kommunen.

Gulen eller Gula har navn etter en liten halvøy, Guløy, som tilhører Flolid gård og der begynner Gulafjorden. Dette fremkommer blant annet ved at gårdene Nordgulen og Austgulen ligger ved hver sin fjordarm. Den tredje fjordarmen, Eidsfjorden, går rett sør og hadde tidligere navnet Sørgulen. Oluf Rygh antar at navnet opprinnelig var Guli, en avledning av ordet gul/gol som betyr kuling eller vindkast.^[5] En annen mulig forklaring på ordet er fra germansk geul, norrønt gjól, som betyr kløft.^[6]

Navnet ble først sogne-, prestegjelds- og herredsnavn ved resolusjon av 17. mai 1890; tidligere var navnet Evenvik.

Gulen består av 1 500 øyer, holmer, skjær og mange små kryssende dalfører på fastlandet. Kommunen omfatter dels småkupert og trefattige strandflater, dels av fjordlandskap med mer fruktbart morenejordbruk og fjell innenfor.

Kommunen er avgrenset av Sognefjorden i nord, Nordsjøen i vest, Fensfjorden i sør og fjellene i Stølsheimen i øst. Det høyeste punktet er Svadfjellet 878 moh. De største øyene er Sandøyna, Hisarøyna, Byrknesøyna, Mjømna og Hille. Det er fem lengre fjorder i kommunen: Risnefjorden (arm av Sognefjorden), Gulafjorden som deler seg i Nordgulfjorden, Austgulfjorden og Eidsfjorden.

Gulens geologi er ensformig, hele kommunen består av om lag 1,5 milliarder år gammel proterozoisk gneis i grunnfjellskjoldet. Området ble berørt under den kaledonske fjellkjedefoldingen men ligger like utenfor den egentlige Kaledonske fjellkjeden (nabokommunene i sør og sørvest ligger innenfor). Kun helt i sørvest er det noen småøyer med kaledonsk berggrunn, blant disse finner vi Røytinga som – i likhet med Solund – er bygd opp av sandstein og konglomerat fra devontiden. Det er et gneisbrudd på Halsvik i sør som utnyttes kommersielt av Halsvik Aggregates AS i Sløvåg. Gneisen går for det meste til eksport til Europa. Gneis herfra har også vært levert til Ormen Lange-prosjektet.

Kvartærgeologisk finnes en verneverdig lokalitet i Gulen. Israndavsetningen Raet, som også kalles hovedtrinnet, går gjennom Ånneland på Sandøyna, og området er beskrevet som verneverdig i kvartærgeologisk sammenheng.^[7]

Dyrelivet er vestlandsk med blant annet hjort, rødrev, røyskatt, mår, mink, ekorn, snømus, markmus, lemen og hare. I havet kan man treffe på steinkobbe, havert, vågehval, seihval, finnhval, knølhval, nise, kvitskjeving og grindhval.

Bestanden av havørn har tatt seg opp også i Gulen, som så mange andre steder langs kysten. Det er store kolonier av sjøfugl i området, men sjøfuglbestanden blir sterkt negativt påvirket av fisket etter tobis i Nordsjøen. Tobisfiske har gitt lavmål i hekkebestandene både i 2004 og på ny i 2009.^[8] Blant artene finner vi flere typer måke, svartand, siland, brunnakke, ærfugl, grågås og noe mere sjeldent rødnebbterne, strandsnipe, toppskarv og unntaksvis teist og hubro.^[9]

Gulen har et utpreget temperert kystklima med milde vintre og varme somre. Meteorologisk institutt har betjent, synoptisk værstasjon på Takle ved Sognefjorden, den har vært i drift siden 1950. Tabellen nedenfor viser meteorologiske data med døgnmiddelverdier for Takle værstasjon, sammenliknet med Oslo og Bergen, basert på perioden 1961–90:

Sted	Hoh.	Temp. – januar (°C)	Temp. – juli (°C)	Temp. – år (°C)	Årlig nedbør (mm)	Vekstsesong (dager)	Sommer (dager)	Snø >25 cm (dager)
Oslo (Blindern)	94	–4,3	16,4	5,7	763	188	133	30
Bergen (Florida)	12	1,3	14,3	7,6	2250	215	143	3
Takle	30	1,0	13,5	6,8	3176	214	117	9,5

Vekstsesong: Tallet på dager i året med døgnmiddeltemperatur på minst 5 °C.
Sommer: Tallet på dager i året med døgnmiddeltemperatur på minst 10 °C.
Snø: Tallet på dager med minst 25 cm snødekke på bakken, basert på perioden 1971–2000.

Klimaet er ganske likt klimaet i Bergen, men litt kaldere jevnt over og noe mer snørikt. Det er både litt færre sommerdager og noe kortere vekstsesong i Takle enn i Bergen. Også i Takle har vintrene blitt mildere og mer snøfattige de siste tiårene. Mens antall døgn med minst 25 cm snødybde var 13,5 døgn i trettiårsperioden 1961-1990, var dette sunket til 9,5 døgn i perioden 1971-2000.

Arealfordeling	Jordbruk	Skog og ferskvann	Annet
Gulen	4%	22%	74%
Landssnitt	3%	45%	52%

Vegetasjonen er sparsom, det er relativt lite skog og eng, men mer snaufjell og beitemark. Kommunen strekker seg ikke over tregrensa. Gulen har kystvegetasjon og relativt surt jordsmonn. Det vokser furu og einer, men ikke gran her i vest. Løvskogen domineres av bjørk helt opp i fjellet, men det er også noe edelløvskog med lind, alm, svartor, hassel, hegg og andre treslag, mens bøk stopper i nabokommunen Alver i sør. Øygarden er kjent for strandeng, myr og lyngheier, mens edelløvskogen står rundt fjordarmene midt i kommunen.

De sju verneområdene i Gulen er Grima naturreservat på 1 488 dekar med vern av myrområder (2004), fem sjøfuglreservat (Ramsbarden naturreservat, Kvernøyna naturreservat, Sogneoksen naturreservat, Guleskjeret naturreservat, Lihellene naturreservat) på i alt 2 160 dekar, samt det meget store Vassøyane naturreservat (1991) helt i sørvest med vernede våtmarksområder på 1 870 dekar landareal og totalt 6 180 dekar inklusive sjøområder. Det er foreløpig (2010) ingen landskapsverområder i Gulen. Ynnesdalsvassdraget har varig vassdragsvern gjennom Verneplan III for vassdrag.

Gulen kommune ble gjennom formannskapslovene opprettet i 1837 som Evenvik formannskapsdistrikt, senere Evenvik kommune. 1. juli 1890 ble kommunens navn endret til Gulen.

I 1850 ble Brekke, med 898 innbyggere, skilt ut som egen kommune. Evenvik hadde etter dette 3 944 innbyggere. I 1858 ble Sulen (Solund), som da het Utvær, skilt ut fra Gulen som selvstendig kommune.^[10] Innbyggertallet var nå 3 018. Navnet på kommunen ble endret fra Evenvik til Gulen i 1890.^[11]

1. januar 1964 ble øya Losna med 40 innbyggere overført til Solund kommune, samtidig med at Brekke igjen ble en del av Gulen kommune.^[12] 1. januar 1964, etter endringene, bodde det 3 250 personer i Gulen kommune.

De eneste tettstedene i kommunen er Byrknes og Eivindvik. Andre viktige steder er Brekke, Eidsbotn og Dalsøyra. Folketallsutviklingen for nåværende Gulen kommune fra 1920 til i dag har vært som vist nedenfor:

1.12.1920[13]	1.12.1930[14][15]	3.12.1946[14]	1.1.1951[16][17]	1.1.1961[16][17]	1.1.1971[16]	1.1.1981[16]	1.1.1991[16]	1.1.2001[16]	1.1.2010[16]
4080a	3888a	3822a	3755a	3375a	2844	2734	2585	2473	2302

^a Tallet omfatter øya Losna, som var del av gamle Gulen kommune, men ved kommunesamanslåingen i 1964 ble en del av Solund kommune. Denne øya hadde da 40 innbyggere.

Befolkningen har gått jevnt nedover siden siste kommunesammenslåing og fordeler seg ganske jevnt i de fire skolekretsene; Brekke, Byrknes, Dalsøyra og Eivindvik.

Alle skolekretsene har egen barneskole og ungdomsskole. I kommunesenteret Eivindvik finner man blant annet Gulen sjukeheim, trygdekontor, lege, tannlege og lensmann.

• Se også: Liste over ordførere i Gulen
• Se også: Kommunestyrevalg i Gulen

Parti	Prosent		Stemmer		Mandater		Medlemmer av formannskapet
	%	±	totalt	±	totalt	±
Senterpartiet	35,8	−9,7	454	−128	7	−2	2
Høyre	31,6	+2,5	401	+29	7	+1	1
Arbeiderpartiet	20,8	+5,0	264	+62	4		1
Kristelig Folkeparti	7,8	+1,9	99	+23	2	+1	1
Venstre	3,9	+0,3	49	+3	1
Valgdeltakelse/Total	72,8 %		1 280		21		5
Ordfører: May-Lynn Osland (Ap)				Varaordfører: Nils-Inge Ynnesdal (Sp)
Merknader: Kilde: [18][19]

Tradisjonelt har Venstre og senere Senterpartiet og Kristelig Folkeparti stått sterkt i Gulen. Venstre hadde mer enn 75 % oppslutning i valgene i 1882 og 1885, og fra og med 1920-tallet stod også Bondepartiet sterkt. Ved valget i 2009 fikk Senterpartiet 30,6 % og ble kommunens største parti.

Ved stortingsvalget 1930 ble Venstre litt større enn Bondepartiet i Sogn og Fjordane, mens Høyre og Ap ble jevnstore. I Gulen ble Venstre klart størst med 38,6 % mot Bondepartiets 31,5 %, mens Arbeiderpartiet bare fikk 11,4 % oppslutning i Gulen mot 15 % i fylket totalt.^[20] Mellompartienes oppslutning på mer enn 70 % avspeiler 1800-tallets politiske landskap hvor Høyre aldri fikk noe sterkt fotfeste i Gulen. Ved valget i 1933 fikk Ap sitt gjennombrudd i Norge, men fortsatt var Venstre størst på Vestlandet. Igjen ble Venstre en del større enn Bondepartiet i fylket, mens Ap nå fikk 22 % og Høyre 14 %. Og i Gulen hadde Arbeiderpartiet et gjennombrudd med 21,5 % oppslutning. Fortsatt var Venstre kommunens største parti mens Bondepartiet tapte til Ap. Nasjonal Samling stilte ved dette valget lister i flere fylker, men ikke i Sogn og Fjordane.^[21]

Det første valget etter andre verdenskrig ga en gjenetablering av Venstre som det ledende partiet, men i de neste tjue årene tapte partiet gradvis terreng til fordel for Senterpartiet, og KrF. Derimot maktet aldri hverken Høyre eller Ap å etablere noe sterkt fotfeste i kommunen. Ved stortingsvalget 1965 klatret KrF over 20 % oppslutning, men i de etterfølgende stortingsvalgene konkurrerte KrF hardt med Senterpartiet om de lokale velgerne. Valgene rundt EF-avstemningene i 1973 og 1994 ga sterk vekst for SP i Gulen, og ved stortingsvalget 2009 etablerte SP seg som største parti med mer enn 30 % av stemmene, mens Venstre var nede på historisk lave 2,6 % i Gulen.

Fordelingen av stemmer ved utvalgte stortingsvalg siden 1930 har vært som vist nedenfor:^[22]

Valgår	Frp	H	KrF	Sp	V	Ap	SV	MDG	F&S
1930[23]		15,0		31,5*	38,6	15,0
1933[24]		18,0		25,4*	35,1	21,5
1945		12,2		18,2*	31,6	18,8			19,2
1965		10,0	20,3	25,7	20,7	21,8	1,6
1985	1,9	24,9	18,1	19,7	3,8	27,4	3,4
1993	2,1	10,0	13,3	41,8	3,1	22,6	6,4
2001	8,4	15,1	25,1	18,3	3,4	15,1	8,7
2009[25]	15,4	14,7	12,2	30,6	2,6	20,6	3,4
2013[26]	10,5	23,1	12,1	22,7	4,7	22,5	1,8	1,4
2017[27]	11,0	25,9	5,8	31,5	2,0	19,0	2,6	1,3
2021	12,0	16,2	4,9	36,9	1,6	19,6	2,9	1,3

• Bondepartiet

Se Samferdsel i Gulen

Riksveien E39 går gjennom kommunen og er hovedferdselsåre sammen med fylkesvei 57. Det finnes tre ferjesamband, Leirvåg-Sløvåg, Rutledal-Ryskjedalsvika-Krakhella-Losna og Oppedal-Lavik.

Gulen har historisk sett vært en landbruks- og fiskerikommune. Disse næringene er fortsatt viktige med ca. 170 gårdsbruk i aktiv drift. Fram til etter andre verdenskrig var det også en livskraftig krabbeindustri og hummerfiske i vest, samt tradisjonell kysthandel. De senere årene har havbruk blitt stadig viktigere vest i kommunen og Gulen er den største havbrukskommunen i Sogn og Fjordane med 20 laksekonsesjoner i drift. Det er også flere anlegg for fiskeforedling.

Det er vedtatt en egen tiltaksplan for skogbruk i Gulen.

Sløvåg-området sør i kommunen er utpekt som et av satsingsområdene for ny industri i Sogn og Fjordane. Området har hatt kraftig vekst de siste årene med sin sentral beliggenhet i forhold til oljeindustrien på Mongstad. De første som etablerte seg i området var Wergeland-konsernet med sin sementvareproduksjon i 1987 og behandlingsanlegg for oljeholdig avfall fra 1992. I 1994 startet de et av Nord-Europas største steinknuserverk på området (Halsvik Aggregates), som siden er solgt til bririsk-kontrollerte Yeoman/Aggregates. Andre bedrifter som er etablert er bl.a. Baker Oil Tools, Johnny Birkeland Transport og Vest Tank. Det er også et lagringsanlegg for lavradioaktivt avfall under bygging i området. Området kom i søkelyset i mai 2007 da en eksplosjonsulykke fant sted på Vest Tank sitt anlegg. De miljømessige konsekvensene av ulykken har vært store.

Resten av kommunen er preget av mange små virksomheter.

Fiskeoppdrett har vært en viktig næring for Gulen kommune.

Gulen kommune er en av de store oppdrettskommunene på Vestlandet. I 1960 satte Birger Berge ut regnbueørret på Lommansøy. Gulen har hatt flere store oppdrettsselskaper, f.eks. Gullaks AS, Bergelaks AS og Risnefisk AS.

På slutten av 1980-tallet ble oppdrettsanleggene i Gulen sterkt plaget med sykdom – særlig ILA (infeksiøs lakseanemi). Samtidig kom det overproduksjon og markedsproblemer i oppdrettsnæringen, og Fiskeoppdretternes Salgslag gikk konkurs.

I 2002 ble anleggene solgt til de store aktørene i bransjen: Firda Sjøfarmer AS ved Ola Braanaas i Florø, Fjord Seafood/Domstein Salmon (Domstein-konsernet), Marine Harvest og det lokale selskapet Aqua Farms med base i Brekke.

Gulens betydning i eldre tider kommer av at det lå strategisk til nær både Hordaland, Nordfjord og Sunnmøre, og ikke minst tjente som utgangspunkt for seilingen inn Sognefjorden til Sogn. Det er gjort funn fra steinalderen på Flolid, Brossvik, Byrknes, Berge, Mjømna, Skjerjehamn, Vilsvik og Blidensol. Det er også funnet gravrøyser og branngraver fra bronsealderen langs kystleden, blant annet på Glenja, Høyvik, Dingja og Eivindvik. Fra jernalderen er funnene tallrike. Ved Dingenes i nordvest gikk grensa mellom Hordaland og Sogn, og her stod det et slag i 978 hvor Håkon jarl overvant kong Ragnfred, Eirik Blodøks' siste sønn.

Gulen var åsted for Gulatinget og tinget ble samlet årvist, på vårparten, på gården Flolid,^{[trenger referanse][28]} som er kommunens tusenårssted. Gulatinget har navn etter stedet det ble lagt til, som er den vesle halvøya Guløy og lendet innenfor som også i dag kalles tingvollene. Her samlet høvdinger og storbønder fra hele Vestlandet seg for å avgjøre rettstvister og hylle norske arvekonger. Tingområdet gikk på det meste fra Agder til Sunnmøre. Tinget er svært gammelt, det var forbilde for det islandske Alltinget da det ble opprettet i 930. Gulatinget forble i Gulen i om lag 400 år, gjennom borgerkrigstiden og høymiddelalderen fram til det omkring 1300 ble flyttet til Bergen. I mellomtiden var det strategisk plasserte Gulen et viktig sentrum for kristningen av Vestlandet, noe som bevitnes av to steinkors som står i Eivindvik i dag, som prost Dahl flyttet frå Borgaren, til dit de står i dag. Det ene ved kirken, det andre oppe i bakken ved kommunehuset. Kirken ble flyttet fra Flolid en tid etter reformasjonen, som var i 1536. Kirken ved Brekke (Risnafjardar) nevnt fra 1300-tallet.

Gulatingsloven, som ble utformet i bygda, lovfestet årets gjøremål på en måte som Gulen-bøndene naturligvis kjente siden loven ble lest opp i deres bygd. Bøndene ved kysten av Vestlandet slapp kyr og sau ut på beite i innmark i april, og deretter opp til seters i juni, og det var straff for de som unnlot dette.^[29] De la høyet i løe og satte stakk, og sanket også fôr i form av bark og løv. Stakkestauren med høy kunne en leilending eller strandsitter ta med seg om han forlot husmannsplassen. Kornet ble skåret med en lang sigd i august, deretter tørket ute og tresket på låven i oktober. Det var også slaktetida, kjøttet ble tørket eller røkt, og om man hadde salt kunne det også saltes. Skinn ble lagt i kar med knust bark for garving. Husene ble tidlig bygd i klyngetun her vest, det eldste slike tunet er fra 800-tallet i Sogn.^[30] Det er vanskelig å si hvor mange treller det var i Gulen, men det anslås at 25–50 % av landets befolkning var treller i vikingtida. De kunne tjene i leidangen som kokk, men ved angrep på bygda kunne trellen få våpen og ble fri om han drap en fiende i kamp.^[31] De kjente også til grøfting og gjødsling som reguleres av loven, grøftingen hindret utvanning av jorda og holdt den tørr og porøs. Etter senmiddelalderen glemte gulingene grøftingskunsten, og måtte lære den på ny i første halvdel av 1800-tallet.

I senmiddelalderen styrte Hansaen all handel og privilegier på Vestlandet gjennom Bergen, og fiske og annen næringsvirksomhet i Gulen ble gjennom dansketiden underlagt handelsmonopolene som borgerne i Bergen nøt. Landbruket bygget på selvforsyning og det ble derfor dyrket korn overalt hvor det var mulig. Ellers var storfeholdet sentralt. Svartedauden slo hardt til i Ytre Sogn, med mer enn 40 % ødegårdsdannelse. Med større tilgjengelig dyrkiningsareal og mindre arbeidskraft etter pesten, gikk landskylden ned 20–30 %, og det ble umulig for de fleste å drive arbeidskrevende korndyrking. Derfor skjedde det etter 1350 en omlegging fra korndyrking til nesten utelukkende melke- og kjøttproduksjon. Dessuten ble fisket viktigere, men mest for selvforsyning. Disse endringene ga i sum mer variert kosthold og mulighet for å bytte til seg korn fra Kontinentet via Bergen. Stigende kjøttpriser på Kontinentet ga ganske gode tider på bygdene på Vestlandet.^[32]

Senmiddelalderen innledet altså en tid med redusert befolkning, og fallende jordpriser og avgiftstrykk på bøndene. I Gulen og Sunnfjord er det rimelig å anta at leidang og bondeoppbud var tyngende, på grunn av områdets nærhet til Bergen hvor det var mye rkigshandlinger i denne konfliktfylte tiden, men etter Hansaens definitive seier på Vestlandet forsvant leidangsplikten langs kysten, og fra 1429 stod bare leidangsskatten tilbake.^[33] Gulen lå helt nord i Nordhordland syssel, men etter svartedauden og landbrukskrisen som fulgte ble det stadig vanskeligere å skape grunnlag for de 40–50 sysselmennene som oppebar lokal landskyld og inntekter. Etter hvert ble Gulen og det øvrige Vestlandet derfor del av det større Bergenhus len, et tegn på konsentrasjonsbehovet for en stadig svakere statsmakt. Bare kirken styrket seg i denne tiden, med sin prestetiende, sognetiende og bispetienden, i tillegg til inntektene fra rene kirkegods.

Fra 1500-tallet satte Den lille istiden inn og varte ut 1700-tallet, men det ser ikke ut som den bremset befolkningsveksten noe særlig i landet som helhet.^[34] I Gulen derimot var inngangen til 1800-tallet preget av fattigdom, slåttemark og lyngheier ble utnyttet maksimalt og i nødsår ble dyrene fôrt med kvist, torskehoder, tang og tare.^[35] Langs Sognefjorden i nord var det innslag av semi-føydalt jordbruk med strandsittere, mens det i kystområdet var nødvendig å kombinere jordbruk, husdyrhold og fiske.

Den første kirken i nåværende Gulen sokn ble flyttet fra Flolidstranden en gang etter reformasjonen, som var i 1536 (e Håkon Håkonsson saga). "Han bygget kirke på Guløy der de reiste/ hadde reist på Gulating." Kirken ble revet på 1500-tallet, og mot slutten av århundret ble det bygget en laftet tømmerkirke. Etter reformasjonen i 1536 gikk Kirkens inntekter ned, både på grunn av statlig konfiskasjon av kirkegods og fordi bispetienden ble en statsskatt. Lensmann Tord Roed i Bergenhus len gikk hardt fram og plyndret alle katolske gull- og bildeskatter fra de lokale kirkene. Samtidig seiret dansk som kirkespråk på denne tiden. Utover 1600-tallet skrev staten stadig oftere ut krigsskatt, festningsskatt, landskatt og sølvskatt blant bøndene i hele landet, og mindre overskudd ble igjen lokalt. Bøndene ved Sognefjorden nektet i 1532, men deretter ble skattebyrden ofte årviss. Det var mye klager, opprør og tidvis drap på omreisende futer i fylket på denne tiden.^[36]

Inntektene finansierte krig og festningsbygging, mens den lokale kirkeorganisasjonen forfalt. Likevel ble landets folketall doblet 1520-1660 takket være sterk vekst i skogbruk, bergverk og fiske, men av disse vekstnæringene rakk skogen knapt nok til selvforsyning^[37] og bare fisket hadde et visst vekstpotensial i Gulen. Gårdene i kommunen var små^[38], så folkeveksten kan derfor ha vært svakere enn i landet som helhet.^[39] Økt fiske og trelastproduksjon for eksport fikk sitt motstykke i økt kornimport fra Danmark for å brødfø den økte befolkningen.^[40] Det var lite rom for folkevekst i Gulen, siden gjødsling og grøfting var ukjent og de store kystflatene bare ga grunn for et knapt jordbruk med lav avkastning, og bygda var inne i en slags krise i alle fall tidlig på 1800-tallet.^[41] Fiske av hummer, krabbe og torsk ble noe rettet mot eksport til Bergen via handelsstedene på Skjerjehamn, Børholmen og Byrknesøy. Men 1800-tallet ble magert - det var lite skog til gårdene og beitemarkene ble utnyttet og utpint maksimalt, mange utslåtter forfalt og husdyrholdet gikk tilbake fra omkring 1850.^[42]

Gulen kirke var i privat eie fra 1720-årene til 1862 da enken etter presten Daae solgte den tilbake til menigheten. Den 15. juni 1863 ble kirken solgt på tvangsauksjon og inventaret ble spredt i prestegjeldet – og nye Gulen kirke ble reist.

Fra midt på 1700-tallet ble jordbruket styrket av ideelle organisasjoner, og i Gulen ble det startet både mølle på Eide og Sellevik og sagbruk på Eide og Dingja. En av fylkets viktigste «potetprester» var Niels Griis Alstrup Dahl i Eivindvik, som i første halvdel av 1800-tallet fikk til den første utskiftinga av landbruket i fylket, og ei av de første i landet. I Gulen var det mye bruk av klyngetun.^[43] Det kgl Selskab for Norges Vel fikk en sterk, lokal leder i denne sognepresten, som introduserte gjødsling og grøfting for bøndene i Gulen og fikk bygget de første skolene.^[44][45] Språkforskeren Ivar Aasen bodde åtte uker hos presten i Eivindvik i 1842.^[46] Alstrup Dahl var driftig og oppfinnsom, men også streng, slik Henrik Wergeland beskriver ham:

Brød af Steen og Aand af Striile, Dahl i Eivindvigen tvang.^[47]

1800-tallet var preget av sterk folkevekst på bygdene, og i andre halvdel av århundret startet store endringer i jordbruket - kalt «det store hamskiftet» - som innledet en femtiårsperiode med svært lav økonomisk vekst. Markedsretningen av jordbruket avfolket deler av vestlandsbygdene, men Gulen var her et av relativt få unntak. Mens mange vestlendinger flyttet til Bergen eller Amerika, gjorde svært få fra Gulen det samme og kommunen hadde en moderat fertilitet.^[48] Hamskiftet i fylket forøvrig satte særlig inn fra 1890-tallet, med utskifting til større og mer selvstendige bruk frigjort fra klyngetun.^[49] Oppsvinget i fisket gjennom hele århundret var nok viktig for at Gulen berget seg såpass godt gjennom hamskiftet, selv om store skift i sildebestanden hadde sin virkning. Den såkalte «møretorsken» som ble til klippfisk var et viktig erstatningsfiske på denne delen av Vestlandet på 1870-tallet, men fra og med 1880-tallet kom nye redskapstyper og «svenskeskøyter» i bruk i Ålesund og utkonkurrerte mye av det åpne kystfisket. ^[50] Fra 1900 begynte også dampskip raskt å gjøre seg gjeldende med baser i Nordfjord. ^[51] Likevel var det en årviss foreteelse at folk fra Gulen seilet inn i Indre Sogn med fisk og tran, og byttet dette mot korn og poteter.

De nasjonale krisetilstandene fra omkring 1875 og to tiår deretter bidro likevel til å radikaliserte både Gulen og mange andre vestlandsbygder. Ved stortingsvalget 1882 og 1885 fikk motstrømspartiet Venstre mer enn 75 % oppslutning i Gulen, og målsak, avholdssak og andre motkulturer stod sterkt i denne delen av fylket. Derimot hørte ikke Gulen til beltet av republikanske stemninger som strakk seg langs Langfjella og fjordene. Færre enn 20 % stemte for republikk i Gulen. I 1905 var realinntekten i Norge lavere enn i 1875, og det gjaldt særlig i industrifattige kommuner som Gulen. Folk her begynte med den sjølbergingsstrategien som kjennetegnes av fiskerbonden. Det vanlige var at kona drev gården mens mannen drev fiske, en arbeidsdeling som også grep om seg langs kysten nordover i landet. Det vitner om et samfunn som styrte klar av mange av de dramatiske omskiftningene som fulgte med hamskiftet og industrialiseringen i nabokommunene lengre inne i Sognefjorden, hvor tilleggsnæringene var få og utvandringen til Amerika ble svært høy.

Kommunen fikk egen sparebank i 1885 ved etableringen av Gulen Sparebank, én av de omtrent 250 bygde-sparebankene på denne tida.^[52] Banken skulle finansiere utbyggingene lokalt, og det ble mer enn kirkepåbygg utover århundret. Gulingen Jon Arnoldsson Kahrs etablerte Bergen Treskofabrik på Sellevåg i 1889,^[42] en bedrift som produserte fram til 1975. I nyere tid ble flere bedrifter i Gulen ble startet av Wergeland-familien, som kom fra stedet Verkland. Dette er slekten til nasjonaldikteren Henrik Wergeland. De startet Halsvik Cementstøperi i 1955, som har blitt komplettert med annen industrivirksomhet under Wergeland-Halsvik AS - kommunens største bedrift.

Gulen har en stor mengde kulturminner fra stein- og bronsealderen ute langs kysten, og fra vikingtid i og rundt Eivindvik. Ellers er det mange fine eksempel på både steinbygde hus og klyngetun i fjordstrøkene av Gulen.

På Byrknesøyna ved Barvågen ligger Gulen Fiskarbondemuseum, et museum som siden 1998 viser livsmiljøet og yrkeskulturen til fiskerbøndene – kystboende som livnærte seg av fiske og gårdsdrift. Denne 100 år lange overlevelsesstrategien hvilte på en arbeidsdeling der mannen fisket og kvinnen hadde ansvar for gårdsdriften. Derfor er «fiskarbonde» en benevnelse som omfatter både mannen som var fisker og konen som var bonde.

Hele Barvågen på vestsiden av Byrknesøyna sørvest for Byrknes er regulert av kommunen til spesialområde for bevaring. Ellers er Børholmen og Skjerjehamn ute i øygarden verna som gamle handelssteder for krabbe- og hummerfisket i Gulen.

I Brekke er den gamle sorenskrivergården Lovisendahl fra 1760 vernet siden 1923 av Riksantikvaren. Her har det vært drevet skole.

Kommunevåpenet for Gulen kommune er «på blå grunn to utbøygde sølv krossar».^[53] Det ble fastsatt i kongelig resolusjon av 9. februar 1990. Utformingen er ved kunstneren Even Jarl Skoglund.^[54] Motivet viser til de to steinkorsene i Eivindvik.

Kommunens tusenårssted er Gulatinget på Flolid som også er tusenårssted for Sogn og Fjordane fylke. Det ble i kommuneplanen for 1989–2000 igangsatt planlegging for Gulatingsparken og kulturformål på Flolid.

• Ole Elias Holck (1774–1842), offiser og eidsvollsmann
• Niels Griis Alstrup Dahl (1778–1852), «potetprest», opplysningsmann, stortingsrepresentant
• Peder Furubotn (1890–1975), ledende kommunistisk politiker, generalsekretær i NKP, motstandsmann
• Johan Midttun (1891-1941),motstandsmann
• Håkon Randal (1930-2012), stortingsrepresentant (H) 1973-1985
• Hans Harry Wergeland (f. 1940), gründer og bedriftseier
• Agnar Aas (f. 1951), Norges vassdrags- og energidirektør (NVE) 1999-2011
• Knut Magnus Berge (f. 1966), journalist og kommentator i NRK
• Julia Bache-Wiig (f. 1984), skuespiller

• Gulatinget
• Gulen Fiskarbondemuseum
• Gulen kirke
• Sellevåg Treskofabrikk
• Skjerjehamn

• Helle, Knut: Gulatinget og Gulatingslova, Leikanger 2001. ISBN 82-7959-022-6
• Helle, Turid (1991). Kulturlandskap og kulturmarkstypar i Gulen kommune (PDF). Sogn og Fjordane Distriktshøgskule, Avdeling for landskapsøkologi. ^{[død lenke]}
• Kleiva, Ivar: Gulen i Gammal og Ny Tid bind I-III» 1996
• Aaraas, Margrethe Henden, Dupedal, Torkjell. Vengen, Sigurd og Førsund, Finn Borgen: På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane, bind 2 «Sogn», Førde 2000. ISBN 82-91722-14-5

• (nn) Offisielt nettsted
• (en) Gulen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) «Gulen» i Store norske leksikon
• (no) Informasjonsside for Nordhordland og Gulen
• (no) Sogn og Fjordane fylkesarkiv