[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Turn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Turner på bøylehest

Turn er en idrett som omfatter ulike øvelser, der flere bygger på øvelser brukt i antikkens Hellas. Blant dagens turnapparater kan for eksempel bøylehesten føres direkte tilbake til klassisk tid da det var tørrtreningsapparat for voltigering. Ringer (romerringer) skal stamme fra romertiden. Konkurranseturn i dag har seks øvelser for menn og fire øvelser for kvinner (se under). Turn er den første idretten som ble organisert i et eget forbund i Norge.

Turn har vært OL-øvelse siden de moderne lekene ble arrangert første gang i 1896.

Norges eldste idrettslag, Christiania Turnforening som ble etablert i 1855, organiserte turn fra begynnelsen. Turnidretten organiseres i dag gjennom Norges Gymnastikk- og Turnforbund (NGTF), som er tilsluttet Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité. NGTF organiserer også rytmisk gymnastikk, troppsgymnastikk, trampoline og gymnastikkhjul.

Turnøvelser for menn

[rediger | rediger kilde]

Turnøvelser for kvinner

[rediger | rediger kilde]

For de gamle grekerne var fysisk trening viktig, og alle greske byer hadde et gymnasium/gymnastikkhall, en gårdsplass for sprangridning, løping og bryting. Gymnastikk ble nevnt av forfattere som Homer, Aristiteles og Plato. Gresk - og senere romersk - gymnastikk var også militær trening.

På sekstenhundretallet skrev Girolamo Mercuriale fra Italia De Arte Gymnastica, der han tok sine studier av holdninger til antikk for kosthold, mosjon og hygiene og bruk av naturlige metoder for kurering av sykdom. Med sine forklaringer om prinsippene for fysioterapi, De Arte Gymnastica anses som den første boken for sportsmedisin. Boken inneholder læring om hvordan man får og beholder en god helse.

På slutten atten og tidlig i det nittende århundre, kom to foregangsmenn – Johann Friedrich GutsMuhts (1759–1839) og Friedrich Ludwig Jahn (1778–1852). Disse to opprettet øvelser for gutter og unge menn i apparater, til slutt ble dette til det som regnes som moderne turn. Spesielt Jahn laget tidlige modeller av svingstang, dameskranke og hopp/hest.

Ved slutten av det attende århundre, var konkurranser med herreturn populære nok til å bli inkludert i de første "moderne" OL i 1896. Men fra da av til tidlig på 1950-tallet ble det gjort endringer i både nasjonale og internasjonale konkurranser, samlet under tittelen turn, som ville virke merkelige for dagens publikum, blant annet: synkronisert lag i frittstående med taktmessig kroppsøving, tau klatring, høydehopp, løping, horisontale stige osv. I løpet av 1920-tallet, ble kvinner organisert og de deltok i turnhendelser, og den første kvinnelige olympiske konkurranse ble holdt. Det var kun synkronisert taktmessig kroppsøving. Det ble holdt i 1928 under lekende i Amsterdam.

I løpet av 1954 ble OL-apparater og arrangementer for både menn og kvinner standardisert i moderne format. Og enhetlig graderinger og strukturer (inkludert et poengsystem fra 1 til 10) ble avtalt. På dette tidspunktet forbløffet sovjetiske turnutøvere verden med svært disiplinerte og vanskelig utførelser som fortsatt å inspirerer og som stadig utvikler seg. Det nye mediet for TV hjalp til med å innlede en moderne tidsalder for turn. Både menn og kvinners turn tiltrekker seg nå betydelig internasjonal interesse den dag i dag, og gode turnutøvere kan bli funnet på alle kontinenter. Nadia Comaneci tokk den første perfekte karakteren under Sommer-OL som ble avholdt i Montreal, Canada i 1976. Hun ble trent av den kjente romeren Bela Károlyi. Ifølge Sports Illustrated, fikk Comaneci fire av sine perfekte tiere i dameskranke, to på balanse bom og en i frittstående. Selv med Nadias perfekte resultater mistet Romania gullmedaljen som gikk til Sovjet. Likevel ble Comaneci det olympisk ikonet. I 2006 ble et nytt poengsystem tatt i bruk. I stedet for å gi karakter fra 1 til 10, er karakterens verdi avhengig av vanskeligheten som vurderes etter øvelsens rutine. Dessuten ble fradrag høyere: før nytt system ble utviklet, var det fradrag for en nedgang på 0,5, så ble det endret til 0,8, og nå er det 1,0 poeng. Målet for et nytt poengsystem var å redusere sjansen for turnutøverne for å få en perfekt karakter. Idretten kan i dag inkludere barn som er så unge som tre år gamle, og noen ganger enda yngre. Det kreves at man trener hardt og begynner tidlig for å kunne gjøre det godt i internasjonale konkurranser.

Bedømming

[rediger | rediger kilde]

Dømmingen av internasjonal turn reguleres av det felles regelverket Code of Points. Dette regelverket ble kraftig revidert og lagt om fra 2006. Blant annet gikk man bort fra den tidligere brukte poengsummen 10,0 som høyest mulige poengsum for en øvelse.

I henhold til det regelverket som ble innført fra 2006, bedømmes hver øvelse av to separate dommerpaneler: D-panelet og E-panelet. Hvert panel har én hoveddommer. De to panelene evaluerer ulike aspekter av utøverens prestasjon:

  • D-karakteren gjenspeiler vanskelighetsgrad (elementkrav og kombinasjoner)
  • E-karakteren gjenspeiler utøverens utøvelse, komposisjon og kunstneriske verdi
D-karakteren

D-karakteren angis av D-panelet, som i olympisk sammenheng består av 2 dommere. Denne karakteren har ingen øvre grense; øvelsen gis verdi ut ifra vanskelighetsgraden av de momentene som utføres, samt kombinasjonspoeng dersom to vanskelige momenter utføres etter hverandre. Enkeltmomenter rangeres i vanskelighetsgrad; A-, B-, C-, D-, E-, F-, og G-momenter. A-momenter er enklest, og G-momenter er vanskeligst. Det finnes få G-momenter.

E-karakteren settes sammen av to faktorer: En basisverdi, som er 2,5 poeng, som krever at utøveren oppfyller alle spesifikke krav for det enkelte apparat: For eksempel må man i bom gjøre minst én full piruett, i frittstående må alle deler av gulvet tas i bruk, i bøylehest må hele hesten brukes (vandringer), samt at øvelsen skal ha en viss fordeling av momenter med delte og samlede ben, momenter på bøylene og nede på hesten, samt inneholde elementære momenter som sakser og vendinger. En ringeøvelse skal ha en viss fordeling mellom sving- og styrkeelementer.

I tillegg til basisverdien gis en verdi på momentene, der A-momenter har en verdi på 0,1 poeng, B-momenter 0,2 poeng, og opp til F-momenter som har 0,8 poeng og G-momenter som har 1,0 poeng.

I tillegg gis tilleggspoeng for kombinasjoner; vanskelige momenter som utøves rett etter hverandre. Hver kombinasjon kan gi 0,1 eller 0,2 poeng tillegg.

E-karakteren

E-karakteren angis av E-panelet, som i olympisk sammenheng består av 6 dommere. Denne karakteren har en utgangsverdi på 10,0 poeng. Herifra gis trekk for feil i utførelsen av momentene. Hver feil kan gi fra 0,1 til 0,8 poeng trekk. 0,8 poeng trekk gis for fall.

Nøytrale trekk

I tillegg til de trekkene som gis i beregningen av B-karakteren kan utøveren trekkes for såkalte nøytrale feil. Dette er feil som overskridelse av tidsbegrensningen, feil i forbindelse med bruk av smykker, eller trekk for dårlig oppførsel på podiet.

Totalkarakter

Utøverens totalkarakter (sluttkarakter) beregnes dermed som følger: D-karakter + E-karakter - Nøytrale trekk = Totalkarakter

Karakteren i hopp er ikke sammensatt av de samme elementene; hvert hopp har en verdi som er definert på forhånd. Dommerne gir deretter trekk for utførelse, for eksempel utøverens kropps- og benføring, hoppets høyde og lengde, samt hvordan utøveren lander etter hoppet.

Kritikk av dommerreglene som ble innført i 2006

Flere turnere, trenere og funksjonærer protesterte mot det nye regelverket. Blant dem som protesterte offentlig var Lilia Podkopayeva, Svetlana Boguinskaya, Shannon Miller og Vitalj Sjtsjerba, samt den rumenske laglederen Nicolae Forminte. Deler av regelverket ble revidert i 2007, men FIG kunngjorde at de ikke aktet å gå tilbake til det tidligere systemet med 10,0 som toppverdi.

Helseeffekter

[rediger | rediger kilde]

Turnutøvere har høy risiko for å få rygg- og ryggradsskader. Spiseforstyrrelser forekommer også, spesielt i kvinneturn, hvor turnere ofte blir motivert eller presset av trenere til å opprettholde lavere enn normalt kroppsfett.[1]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Sands, William A.; McNeal, Jeni R.; Penitente, Gabriella; Murray, Steven Ross; Nassar, Lawrence; Jemni, Monèm; Mizuguchi, Satoshi; Stone, Michael H. (2016). «Stretching the Spines of Gymnasts: A Review». Sports Medicine (Auckland, N.z.) (på engelsk). 46: 315–327. ISSN 0112-1642. PMC 4769315Åpent tilgjengelig. PMID 26581832. doi:10.1007/s40279-015-0424-6. Besøkt 29. august 2019. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]