Dubai (by)

Denne artikkelen omhandler byen Dubai. For omtale av emiratet av samme navn, se: Dubai.

Dubai
Land		De forente arabiske emirater
Emirat		Dubai
Grunnlagt		9. juni 1833
Areal		35 km²
Befolkning		3 331 420 (2020)
Bef.tetthet		95 183,43 innb./km²
Høyde o.h.		0 meter
Nettside		www.dm.gov.ae/
Dubai 25°16′11″N 55°18′34″Ø
Dubai på Commons

Dubai (arabisk دبي) er den største byen i emiratet Dubai i De forente arabiske emirater og på Den arabiske halvøy. Byen er i praksis helt sammenvokst med nabobyene mot nord: Sharjah, Ajman og Ras al-Khaimah. Selve Dubai har om lag 3 000 000 innbyggere (2018), mens det sammenhengende byområdet Dubai – Ras al-Khaimah har drøye fem millioner innbyggere – nesten to tredeler av folketallet i føderasjonen.

Dubai kommune ble offisielt dannet i 1954, og i året 2001 startet kommunen et prosjekt med å tilby 40 ulike offentlige tjenester elektronisk på internett (www.Dubai.ae). Byen har egen flyplass – Dubai International Airport, nær grensen til naboemiratet Sharjah i nord.

Dubai ligger ved Persiabukta, og ble etablert i middelalderen først i bydelen Jumeirah, deretter som Shindagah – et sted for perledykking og handel rundt munningen av Dubai Creek, en 10 km lang, periodisk elv.

Den venetianske handelsreisende Gasparo Balbi beskrev i 1580 byen Dibei, med perlefiskere og handel. Det lille tettstedet var dominert av to klaner – Bani Yas-klanen som hadde utvandret fra Liwa-oasen i sør og grunnlagt kystbyen Abu Dhabi, og Qawasim-klanen som regjerte Oman og nordlige områder. Sistnevnte var en mektig herskerfamilie som grunnla handelskolonier hele veien ned til Pemba og Zanzibar på østkysten av Afrika, og som med pirat- og krigsøvelser lå i konflikt med britene da de for alvor underla seg Afrika-kysten fra tidlig på 1800-tallet.

I 1820 signerte sjeik Mohammad bin Hazza den første freds- og handelsavtalen med Storbritannia. Britenes mål var å sikre perlehandelen på egne hender og holde andre europeiske stormakter utenfor området. bin Hazza's mål var å sikre seg britisk støtte for kontroll med perlehandelen, i konkurransen mot de mektigere lokale herskerne i Abu Dhabi og Oman.

I 1833 tok Makhtoum-klanen makten i den lille handelsbyen, da Makhtoum bin Butti utnyttet et maktvakuum til å skaffe seg kontroll over perlehandelen. Klanens hovedsete var Shindagah helt ute ved elvemunningen. Midt på 1800-tallet bestod denne landsbyen ikke av mer enn kanskje 250 arabiske hus, mens ytterligere 100 hus tilhørende indiske handelsmenn lå i Bur Dubai, dagens historiske sentrum. På nordsiden av elva, i Deira, lå om lag 1.600 hus eller hytter, hvor også persiske og ulike arabiske handelsmenn holdt til. Sjeik Makhtoum bin Hashar, som regjerte fra 1894, var opptatt av å stimulere handelen og innførte skattefritak for halvparten av perlefiskerne og -handlerne. Befolkningen økte sterkt, og ble doblet fra 1900 til 1920, etter at all beskatning av utlendinger ble opphevet. Særlig etablerte mange persiske og indiske handelsmenn seg i den nye bydelen Bastakia, og Dubai gikk nå forbi nabobyen Sharjah som den nordlige kystens ledende handelsby.

Depresjonen i verden i 1930-årene rammet Dubai hardt, avhengig som byen var av utenlandske investeringer og etableringer. Perlehandelen fikk en kraftig knekk da japanske forskere utviklet en måte å dyrke perler. En økonomisk redning for byen ble smugling og svartebørshandel med Persia i nord, hvor skattetrykket og kostnadsnivået var høyere. Men stor arbeidsløshet blant dykkerne førte til sosial uro i oktober 1938, og de lokale lederne måtte gå med på å sette opp en oligarkisk, rådgivende forsamling («majlis»). Andre verdenskrig var tøff for Dubai, med stadig mangel på mat, drivstoff og andre forsyninger. Britene fløy inn forsyninger som ble rasjonert, men mange så sitt snitt til å tjene penger ved å selge dyrebare krigsrasjoner i Persia. Det stod enda verre til i innlandet, hvor nomadiske grupper sloss om de få rasjonene som var å fremskaffe.^[1]

Selv om kvasi-demokratiet i 1938 ble kortvarig, satte liberaliseringen varige spor. Sjeik Makhtoum bin Rashid al-Makhtoum satte i etterkrigstiden ut i livet mange av ideene som den demokratiske bevegelsen stod for før verdenskrigen.^[2] I 1950-årene var hovedmålet å gjenopprette handelen, og bygge en dyphavn ved munningen av elva – den senere Port Rashid. Britiske og franske oljeselskap fant olje i Abu Dhabi i 1958, mens de lenge ikke fant noe utenfor Dubai. Men i 1966 ble det funnet olje i Dubai, og eksporten startet i 1969. Allerede i 1960-årene startet en rask utbygging av infrastruktur og velferdsoppgaver i Dubai.^[3] Kombinasjonen av gode handelsbetingelser og oljeinntekter ga massiv vekst og tilstrømming av investeringer og immigranter. Den forsterkede havneutbyggingen i Port Rashid fra 1967 skapte ny vekst, og falt tidsemssig sammen med at britene proklamerte uttrekning fra Emiratene samme år og overlot alt styre til lokale emirer fra 1971. De to emirene av Abu Dhabi og Dubai var drivkreftene bak dannelsen av en føderasjon – De forente arabiske emirater – og delte makten ved å bekle henholdsvis president- og statsministerrollen.

Oljekrisen i 1973 og 1974 brakte høye oljepriser og enda sterkere vekst i Dubai, selv om oljeinntektene hvert år var langt lavere enn i Abu Dhabi. Samholdet i føderasjonen ble derimot forsterket evd at spenningen steg i nære områder – først med Ayatollah Khomeinis revolusjon i 1979, deretter med Gulfkrigene i 1980-årene. Herskerne i Dubai så nå en ny mulighet til å stimulere byens handel – som sikker havn og utgangspunkt for næringsvirksomhet i en rik, men usikker og krigsherjet region.

Selv om Port Rashid var helt ferdig i 1973, startet sjeik Rashid utbyggingen av et oljefyrt aluminiumsverk (Dubai Aluminium Co, Dubal) i 1975, og en helt ny havn – Port Jebel Ali sør for byen, i 1976. Den enorme havnen stod ferdig i 1983, samme året som krigen mellom Irak og Iran brøt ut. Og med opprettelsen av Jebel Ali Free Zone i 1985 gikk denne sørlige delen av byregionen inn i en veritabel økonomisk boom.^[4] Etter 11 år hadde frisonen i Jebel Ali 900 selskaper og 30 000 sysselsatte.^[5] Utenlandske skip anløp nå heller Dubai enn de krigsherjede, indre delene av Persiagulfen. Og skip som ble skadet inne i Gulfen, gikk hyppig til reparasjon til den nybygde Dubai Dry Dock oppe ved Port Rashid, nær sentrum av byen.

I 1970-årene begynte for alvor den økonomiske og befolkningsmessige veksten i Dubai, og en rekke nye skoler, sykehus, veier og broer ble anlagt. Mens 1970-tallet var tiåret for de store havne- og industriutbyggingene, var det handelen som særlig vokste etter 1980. Et lokalt World Trade Centre ble åpnet i 1979, og en rekke selskaper etablerte seg i det nye tiåret med doblet befolkning som resultat.

Samtidig ble det satset sterkt på turisme, ikke minst for å kompensere for den raske reduksjonen og etterhvert totale bortfall av oljeinntekter. Antall hoteller økte fra 42 i 1985, til 272 i 2002. Lokale forretningsmenn og herskerfamilien i Dubai startet flyselskapet Emirates i 1985, og åpnet en rekke linjer til Europa, Asia og Afrika. Hvert år siden 1996 arrangerer byen Dubai Shopping Festival, en av de få av sitt slag og som i nyere tid har samlet 3,5 millioner besøkende hvert år.^[6]

Nærmere år 2000 ble Dubai i stadig sterkere grad preget av radikal og nesten enestående byplanlegging. Hangen - og evnen - til å konstruere helt nye bydeler av enormt omfang, har forbløffet mange. Utfylling av Persiagulfen har skapt den enorme Palm Jumeirah - en palmeformet bolig- og fornøyelsesbydel med plass til titusenvis av innbyggere. Prosjektet The World skal gjenskape verdenskartet gjennom utfylling av tomter formet som verdens stater, og konstruksjonen av ytterligere to palmer er iverksatt i henholdsvis Jebel Ali i sør og i Deira i nord.

I 1999 åpnet Dubai bydelen Dubai Internet City, et (vellykket) forsøk på å bygge opp et nærings-cluster av IT-bedrifter i byen, like innenfor Palm Jumeirah. Innen 2005 hadde Dubai Internet City tiltrukket seg mer enn 600 IKT-selskaper.^[7] Vest for dette ligger Dubai Media City med reklameselskaper og filmstudio, og de to bydelene utgjør TECOM (Dubai Technology, Electronic commerce and Media Free Zone Authority). TECOM har tiltrukket seg internasjonale selskaper som EMC Corporation, Oracle, Microsoft og IBM. Videre ble Dubai International Financial Centre åpnet nærmere bykjernen i 2005, med børs og eget «short-marked» for finansiell transaksjoner og omsetting av verdipapirer.

Nyere utbygginger omfatter Dubai Marina fra 2002, verdens nest største menneskelagde marina, og The Greens med nyskapende boligområder for velhavende innflyttere. Andre eksperimentelle boligområder omfatter «Emirates Hills» og «Global Village», noen kilometer innenfor kyststripen ved Jumeirah. Siden 2006 fikk utlendinger retten til å eie egen leilighet eller hus i Dubai, noe som øyeblikkelig skapte økt markedspress og høyere boligpriser. I disse årene ble anslagsvis 70 000 nye boliger fullført hvert år.^[8]

i 2006 døde sjeik Makhtoum bin Rashid al-Makhtoum, og hans yngre bror Makhtoum bin Rashid al-Makhtoum besteg emirtronen. Han viderefører den radikale og visjonære byutviklingspolitikken, med blant annet planer for utfylling av en gjenskaping av planetene i «bane» rundt The World utenfor kysten. i 2008 åpnet den britiske investoren Charles Branson fornøyelsesparken Atlantis ytterst på Palm Jumeirah, og samtidig stod hovedbanen for Dubai Metro ferdig for testkjøring – en monorail svevebane som strekker seg 40 km fra Deira i nord til Jebel Ali free Zone i sør. Noen kilometer innenfor kysten åpnet Dubailand også i 2008, en av verdens største fornøyelsesparker med et lokalt Legoland.

Gigantprosjekter igangsatt av private selskaper som Emaar Properties og offentlige selskaper som Nakheel har ledet til byggingen av flere av verdens høyeste skyskrapere som Emirates Towers, Burj Dubai og Pentominium, for ikke å nevne verdens høyeste og mest eksklusive hotell Burj Al Arab. Burj Khalifa er verdens høyeste skyskraper på 828 meter, offisielt åpnet i januar 2010.

Den virkelige veksten satte ikke inn før etter 1990, folketallet har utviklet seg slik gjennom historien:^[9][10]

• 1822 – ca. 1 200 innbyggere
• 1900 – ca. 10 000 innbyggere
• 1920 – ca. 20 000 innbyggere
• 1940 – 38 000 innbyggere
• 1945 – ca. 20 000 innbyggere
• 1954 – ca. 20 000 innbyggere
• 1960 – ca. 40 000 innbyggere
• 1967 – 57 000 innbyggere
• 1977 – 207 000 innbyggere
• 1985 – 419 000 innbyggere
• 1987 – ca. 500 000 innbyggere
• 1997 – ca. 750 000 innbyggere
• 2002 – 1 112 000 innbyggere
• 2004 – 1 272 000 innbyggere
• 2008 – ca. 2 100 000 innbyggere
• 2018 – ca. 2 100 000^[11]

Den enorme befolkningsveksten som ligger til grunn siden 1990-årene, skyldes innvandring av fremmedarbeidere fra andre land i Midtøsten, samt fra Asia og Europa. Forenklet kan man^[hvem?] si at arabere fra Midtøsten driver mye handel og frie yrkespraksiser, europeere er i stor grad eksperter og ansatt i de mange utenlandske selskapene i landet, mens asiatene generelt og inderne spesielt er overveiende anleggsarbeidere, men også eksperter og i en viss grad handelsdrivende.^{[trenger referanse]}

Den demografiske og etniske sammensetningen av befolkningen var slik i 2005:^[12]

• Indere – 42,3%
• Emiratarabere – 17,0%
• Pakistanere – 13,3%
• Arabere – 9,1%
• Bangladeshere – 7,5%
• Filippinere – 2,5%
• Srilankere – 1,5%
• Europeere – 0,9%
• Amerikanere – 0,2%
• Andre land – 5,7%

De drøye 15 000 innbyggerne fra vestlige land dominerer i lederstillinger i de vestlige selskapene i Dubai, men disse har etter loven plikt til å ansette et visst antall lokale emiratarabere i arbeidsstokken, avhengig av regelverket i og utenfor de økonomiske frisonene.^{[trenger referanse]} I tillegg er mange vestlige og indere forskere og lærere ved byens universiteter, som i stor grad er utenlandske institusjoner.^{[trenger referanse]}

Dubai startet lavere utdanning med lokale koranskoler omkring 1912.^[13] United Arab Emirates University ligger i provinsbyen Al Ain i emiratet Abu Dhabi, mens byen Sharjah har lærestedet Sharjah University.

I selve Dubai er alle de ledende lærestedene utenlandske: American University in Dubai øst for bykjernen, og Warwick Universitys campus i Jumeirah. I 2006 fikk London Business School egen campus i Dubai. Av lokale institusjoner kan særlig Dubai College nevnes. I 1993 fikk byen to høyskoler for yrkesutdanning av henholdsvis menn og kvinner. Slike separate høyskoler er også grunnlagt i andre byer i landet.

De største sykehusene er de fire offentlige Dubai Hospital og Al Maktoum Hospital i nord, Amal Hospital i sør og Rashid Hospital i øst, mens det også er et stort iransk sykehus (Iranian Hospital) med en egen iransk moské nord i Jumeirah, og et American Hospital nær sentrum. Nær sentrum ligger også International Modern Hospital.

Dubai har 15 vennskapsbyer, de fleste erklært etter 2002.^[14]

Frankfurt am Main, Tyskland Gold Coast, Australia Guangzhou, Kina Shanghai, Kina Osaka, Japan Beirut, Libanon Tanger, Marokko

Moskva, Russland Damaskus, Syria Genève, Sveits Istanbul, Tyrkia Dundee, Skottland, Storbritannia Casablanca, Marokko Detroit, Michigan, USA[15]

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Dubai – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) دبي – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Dubai kommune e-government webportal.
• Khaleej Times – En av Dubais største aviser.