Damaskus

Damaskus
دِمَشق Dimašq
Damaskus sett fra Jabal Qasioun.
Land		Syria
Guvernement		Damaskus
Ligger ved		Barada
Retningsnummer		011
Areal		105 km²
Befolkning		2 584 771[1] (2023)
Bef.tetthet		24 616,87 innb./km²
Høyde o.h.		680 meter
Nettside		www.damascus.gov.sy/
Damaskus 33°30′47″N 36°17′31″Ø
Damaskus på Commons

Damaskus^[a] er hovedstaden og den største byen i Syria, med Aleppo som den nest største. Damaskus er også en av de eldste sammenhengende bebodde byene i verden, med en trolig kontinuerlig bosetting i nærmere 8000 år, hvorav de siste 4000 år som by. Et annet navn på byen er Sjam (شَام).^[2]

Byen ligger i et skjæringspunkt av gamle karavaneveier mellom Middelhavet og Arabia. Damaskus har gode forbindelser til Beirut via Bekaadalen, og til Amman i Jordan. Området er tørt og karrig, og det er tidvis vannmangel og rasjonering av vann i byen.^{[trenger referanse]}

Damaskus har eldgammel historie, er verdens eldste hovedstad og en av verdens eldste byer. Det er dokumentert^[hvem?] dyrking av korn i området omkring 8000 før vår tidsregning, altså i perioden med varmt klima som fulgte etter yngre dryas. Kontinuerlig bosetting kan trolig føres tilbake fra 6000 før vår tidsregning til i dag. Byen lå i utkanten av skogbeltet øst for Libanonfjellene i oldtiden, og i vekstbeltet for ville kornslag i den fruktbare halvmåne.

Byen har opplevd en eksplosiv vekst, med en dobling i befolkningens antall hvert tiende år siden 1970, og en vekst på 27 prosent bare i 2005 til 3,5 millioner innbyggere.^{[3][trenger referanse]}

Damaskus ligger omtrent 80 km fra middelhavskysten, i ly av den Antilibanonfjellene. Byen ligger på et platå 680 m over havet. Den har et areal på 105 km², hvorav 77 km² er urbane områder og Jabal Qasioun dekker resten.^[4] Damaskus var tidligere omgitt av en oase, Ghoutaregionen (الغوطة), som fikk vann fra Baradaelva. Ghoutaoasen har gått ned i størrelse med den raske ekspansjonen av boliger og industri i byen, og er nå nesten tørrlagt. Den har også blitt forurenset av byens trafikk, industri og kloakk.

Gamlebyen, omgitt av bymuren, ligger på sørsiden av elven Barada som er nesten tørrlagt (3 cm igjen). Her ligger blant annet Bibelens Rette Gate («gaten som kalles Den rette») hvor en rekke bibelske hendelser fant sted. Helt i enden av gaten ligger Ananias' hus, hvor Paulus fikk synet igjen og startet sin misjonsgjerning. Langs nord-delen av gaten ligger i dag en del kristne kirker, blant annet en større gresk-ortodoks. Vest for gaten er et lite torg ved Omayade-moskeen, den tredje viktigste helligdommen innen islam, og umiddelbart sør for dette ligger basaren med utallige labyrinter og butikker. Sørøst, nord og nordøst for gamlebyen ligger forstadsområder med en historie som strekker seg tilbake til middelalderen: Midan i sørvest, Sarouja og Imara i nord og nordvest. Disse distriktene oppsto opprinnelig langs veiene som fører ut av byen, nær gravene til religiøse figurer. I det 19. århundre vokste det fram landsbyer langs bakkene på Jabal Qasioun. Disse ble opprinnelig bosatt av kurdiske soldater og muslimske flyktninger fra de europeiske regionene av Det osmanske riket som hadde falt under kristent herredømme. Dermed ble de kjent som al-Akrad (kurderne) og al-Muhajirin (migrantene). De lå to til tre kilometer nord for den gamle byen.

Fra slutten av det 19. århundre begynte et moderne administrativt og kommersielt senter å ta form på vestsiden av gamlebyen, rundt Barada, sentrert på området kjent som al-Marjeh (enga). Al-Marjeh ble raskt navnet på det som i utgangspunktet var det sentrale torget i det moderne Damaskus, hvor rådhuset er plassert. Domstolene, postkontoret og jernbanestasjonen var plassert noe høyere, litt mot sør. Det kommersielle og administrative sentrum for den nye byen ble etterhvert gradvis flyttet nordover fra dette området.

I det 20. århundre utviklet det seg nyere forsteder nord for Barada, og til en viss grad også i sør, på bekostning av Ghoutaoasen. Fra 1955 ble den nye bydelen Yarmouk et andre hjem for tusenvis av palestinske flyktninger. Byplanleggere foretrakk å bevare Ghouta så langt som mulig, og i den senere delen av det 20. århundre var de viktigste områdene for utvikling i nord, i det vestlige Mezzehdistriktet og senest langs Baradadalen i DuMar normal C i nordvest og på fjellsidene på Berze i nordøst. Fattigere områder, ofte bygget uten offisiell godkjennelse, har det for det meste utviklet seg sør for hovedbyen.

Damaskus har et varmt tørt klima (Köppen BSH), på grunn av regnskyggeeffekten av Anti-Libanonfjellene^[5] og de rådende havstrømmene. Somrene er tørre og varme med mindre fuktighet. Vintrene er milde og forholdsvis regnfulle, noen ganger med snø. Årlig nedbør er rundt 220 mm som i hovedsak faller fra september til mai.

På grunn av høy fødselsrate og den store innvandringen fra landsbygda omkring har befolkningen i Damaskus, særlig i andre halvdel av det 20. århundre, hatt en meget sterk vekst. I 1943 bodde bare 286 000 mennesker i byen, i 1960 en halv million. I 1980 var dette tallet fordoblet og i 2010 hadde byen 1,8 millioner innbyggere.

Flertallet av befolkningen i Damaskus er arabere, den nest største etniske gruppen er kurdere. Det eksakte antallet av disse er ukjent fordi mange kurdiske flyktninger har kommet fra Tyrkia og Irak, men har ikke blitt syriske borgere. De har bosatt seg i hovedstaden med håp om arbeid.

Flertallet av innbyggerne i Damaskus, rundt 85 prosent, er sunnimuslimer. Det antas at det er mer enn 2000 moskeer i Damaskus, den mest kjente er den Umayyademoskeen.^[7] Kristne utgjør 10 prosent av befolkningen. Det er noen få kristne distrikter i byen, for eksempel Bab Tuma, Qassaa og Ghassani, med mange kirker.

Det er et lite jødisk samfunn i Haret al-Yahud, det jødiske kvartalet. De er restene av et gammelt og mye større jødisk nærvær i Syria. Dette går tilbake minst til romertiden, om ikke før, til kong Davids tid.^[8]

• Damaskus under korstogene

• (ar) Offisielt nettsted
• (en) Damascus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Damascus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons