Armenere

Armenere (Հայեր – Hajer)
Antall
()
Områder med stor befolkning
Armenia		3 100 000	[1]
Russland		1 130 491	[2]
USA		385 488	[3]
Frankrike		250 000	[4]
Georgia		250 000	[5]
Syria		190 000	[6]
Tyrkia		170 000	[7]
Libanon		140 000	[8]
Republikken Artsakh ( Aserbajdsjan)		140 000	[9]
Argentina		130 000	[10]
Iran		100 000	[10][11]
Ukraina		100 000	[12]
Språk
Armensk
Religion
Den armenske apostoliske kirke, Den armensk-katolske kirke, Armensk-evangelisk kirke, hetanismeKristendom: Armensk apostolisk
Armenere på Commons

Armenere (armensk: Հայեր – Hajer) er et folkeslag med opprinnelse i Kaukasus og Det armenske høylandet, hvor det en stor del av dem fremdeles bor, spesielt i Armenia, men armenere finnes også spredt over hele verden.

Det er betydelige armenske befolkninger i nærliggende land som Georgia, Iran, Russland og Ukraina. Etter folkemordet på armenerne (1915–1917) flyktet en stor del av de overlevende til Frankrike, USA, Argentina, Levanten og andre land hvor armenerne var velkomne. Det finnes i dag anslagsvis 8 millioner armenere på verdensbasis.^[13] (se Den armenske diasporaen)

De snakker to forskjellige, men innbyrdes forståelige dialekter av armensk. Den øst-armenske dialekten brukes hovedsakelig i Armenia, Iran og de tidligere sovjetrepublikkene, mens vest-armensk primært brukes i den armenske diasporaen.

Armenia ble kristnet under Arsakidene tidlig på 300-tallet, og ble dermed den første kristne nasjon. Kristendommen hadde imidlertid begynt å spre seg i Armenia allerede like etter Kristi død, som følge av arbeidet til de to apostlene Taddeus og Bartolomeus^[14][15], og de fleste armenere er tilsluttet Den armenske apostoliske kirke, en ikke-kalkedonsk kirke.

I løpet av historien har armenere blitt den internasjonale betegnelsen på denne folkegruppen. Det ble først brukt av nabostatene til antikkens Armenia. Det er tradisjonelt antatt å være avledet fra Armenak eller Aram (en etterkommer av Haik, alle armeneres forfar). Armenerne selv kaller seg imidlertid Haj (armensk: Հայ, flertall: Հայեր, Hajer). Ordet kommer ifølge legenden fra grunnleggeren av den armenske nasjon, Hajk.^[16][17]

I bronsealderen blomstret flere riker på og ved Det armenske høylandet, herunder Hettiterriket (på høyden av sin makt), Mitanni (det sørvestre historiske Armenia) og Hayasa-Azzi (1600-1200 f.kr.). Like etter Hayasa-Azzi kom Nairi (1400–1000 f.kr.) og kongedømmet Urartu (1000–585 f.kr.). Hver enkelt av de nevnte nasjoner og stammer tok del i det armenske folkets etnogenese.^{[18][19][20][21]}

Det herskende dynastiet i Urartu (assyrisk for Ararat) ble erstattet av Orontidene, som etablerte seg rundt samme tid som skyterne og mederne invaderte på 500-tallet f.Kr. Ifølge Herodot var armenioi i 440 f.Kr bevæpnet som frygerne.^[22][23][24] Den første staten som ble kalt Armenia av folkene rundt (Hekataios av Milet og Behistun-inskripsjonen) ble etablert tidlig på 500-tallet f.Kr. På sitt høydepunkt under Tigranes den stores styre (95–55 f.Kr.) erobret Armenia områder befolket av andre folkeslag, og riket strakte seg fra det nordlige Kaukasus helt til det som nå er det sentrale Tyrkia, Libanon og det nordvestre Iran. Riket ble senere en kort periode (114–118 e.Kr.) underlagt Romerriket.

Under Arsakidene ble Armenia den første staten som innførte kristendommen som sin offisielle religion (etter tidligere å ha praktisert hellenistisk paganisme – den gamle greske religionen og deretter den romerske religion)^[25] først på 300-tallet, sannsynligvis i 314.^[26] Dette innledet en ny æra i det armenske folkets historie (se Religion).^[14][15] For ytterligere å styrke den armenske nasjonale identitet oppfant Mesrop Masjtots noe senere det armenske alfabetet. Dette innledet Armenias gullalder, da mange utenlandske bøker og manuskripter ble oversatt til armensk av Mesrops elever. I 428 mistet Armenia sin uavhengighet til de bysantinske og persiske rikene.

I 885 reetablerte armenerne seg som en selvstendig enhet under ledelse av Ashot I av Bagratidene. Etter den bysantinske okkupasjonen av Bagratide-Armenia i 1045 og den påfølgende invasjonen av de tyrkiske seldsjukkene i 1064, flyktet en betydelig del av den armenske adelen og bondebefolkningen. De bosatte seg i stort antall i Kilikia, en region i Anatolia hvor armenerne allerede var etablert som en minoritet helt siden romertiden. I 1080 grunnla de det uavhengige armenske kongedømmet Kilikia, som ble fokusområdet for armensk nasjonalisme. Armenerne utviklet nære sosiale, kulturelle, militære og religiøse bånd med de nærliggende korsfarerstatene, men bukket etter hvert under for de invaderende mamelukkene.

På 1500-tallet ble det østlige Armenia erobret av det persiske Safavideriket, men det vestlige Armenia kom under Det osmanske riket. I 1820-årene ble delene av det historiske Armenia som lå under persisk kontroll, sentrert rundt Jerevan og Sevansjøen, innlemmet i Det russiske imperiet, men Vest-Armenia forble under osmansk styre. I disse urolige tidene var armenerne avhengige av kirken for å bevare og beskytte sin unike identitet.

Den etniske rensingen av armenere i Det osmanske rikets siste tider nevnes ofte som et folkemord eller en massakre, med et estimert antall på alt fra 400 000–1,5 millioner ofre ^[27]. En bølge av forfølgelser i årene 1894 til 1896 ble etterfulgt av og kulminerte i hendelsene under Folkemordet på armenerne i 1915 og 1916. Etter det knusende osmanske nederlaget mot russerne under første verdenskrig, trakk Enver Pasja seg som øverstkommanderende for hæren og beskyldte armenerne for å ha skylden for det katastrofale nederlaget. Dette begrunnet med at en del armenske opprørgrupper hadde angrepet tyrkiske forsyningsruter og gjort væpnet opprør mot osmanske styrker i håp om å få sin selvstendighet. Armenske partier og geriljaer som ønsket selvstendighet hadde eksistert lenge og armenske grupper hadde lenge samarbeidet med Russland^{[trenger referanse]} , men dette førte til at mange flyktet til de russisk kontrollerte områdene og vervet seg til den russiske hæren.^{[trenger referanse]} og begynte å kjempe på russernes side mot Det osmanske riket ^{[trenger referanse]} . Enver Pasja ønsket å løse det armenske problem og beordret at armenere i den osmanske hæren skulle avvæpnes og ga ordre om deportasjon. I juli 1915 skal en tyrkisk gendarm ha sagt til en Røde Kors-søster fra Danmark: «Først dreper vi armenerne, så grekerne, så kurderne.» Vesten iakttok dette med forferdelse, mens få tenkte på at det var den vestlige tanken om «nasjonalstaten» som hadde ført til massakrene.^[28]

Senere tyrkiske regjeringer har konsekvent avvist anklager om folkemord. Man har argumentert med at armenerne som døde kun var en konsekvens av krigen eller av deres individuelle eller kollektive støtte for Det osmanske rikets fiender. Ifølge enkelte kilder anslås antallet armenere innenfor Det ottomanske rikets grenser til ca. 1,2 mill. Derfor kan ikke tallet på 1,5 mill drepte være særlig realistisk. I tillegg viser kilder at også tyrkere led tap under 1. verdenskrig, men som vanligvis ikke nevnes i denne sammenheng. Disse tapene anslås til rundt 400–500 000 drepte. Vedtak av lover i flere andre land, hvor forfølgelsen av armenerne er blitt fordømt som folkemord, har ofte framprovosert diplomatiske konflikter.

Etter oppdelingen av Det russiske imperiet etter første verdenskrig var Armenia selvstendig en kort periode, fra 1918 til 1920, som Den demokratiske republikken Armenia. På slutten av 1920 kom kommunistene til makten etter at Armenia var blitt invadert av den Røde hær. I 1922 ble Armenia en del av den Transkaukasiske SFSR i Sovjetunionen, og ble i 1936 en egen sovjetrepublikk, kalt den Armenske SSR. 21. september 1991 erklærte Armenia uavhengighet fra Sovjetunionen og opprettet den andre Republikken Armenia.

Armenerne har vært tilstede på det Armenske høyland i over fire tusen år, helt fra tiden da Haik, den legendariske patriarken og grunnleggeren av den første armenske nasjon, førte dem til seier over Bel av Babylon. Med dagens befolkning på 3,5 millioner utgjør de en overveldende majoritet av befolkningen både i Armenia og i den omstridte regionen Nagorno-Karabakh i Aserbajdsjan. Armenerne i diasporaen henviser i uformelle sammenhenger til dem som Hajastantsi (armensk: Հայաստանցի), som betyr «de som er fra Armenia» (det vil si at de eller deres forfedre ikke ble tvunget til å flykte i 1915). Sammen med armenerne i Iran og Russland snakker de den østlige dialekten av det armenske språket. Landet selv er sekulært som en følge av sovjetisk dominans, men mesteparten av innbyggerne er armensk-apostoliske kristne.

Små armenske handelssamfunn har eksistert utenfor Armenia i mange århundrer. Det har for eksempel i over tusen år vært en armensk befolkning i Det hellige land, og et av de fire kvarterene innenfor murene i Jerusalem kalles Det armenske kvarter.^[29] Det finnes også rester av tidligere større armenske samfunn i India, Burma og Sørøst-Asia. De fleste armenerne er imidlertid blitt spredt rundt i verden som en direkte følge av folkemordet i 1915, og utgjør den armenske diaspora.

Innen det armenske diaspora-samfunnet finnes en uoffisiell klassifisering av forskjellige typer armenere. For eksempel kalles armenere som har opprinnelse fra Iran Parskahay (armensk: Պարսկահայ), mens armenere fra Libanon vanligvis kalles Lipananahay (armensk: Լիբանանահայ). Bortsett fra armenerne i Iran, Russland og tidligere sovjetstater som Georgia (hvor de utgjør flertallet av befolkningen i provinsen Samtskhe-Javakheti) og Ukraina så snakker diaspora-armenerne hovedsakelig den vestlige dialekten av armensk. Denne dialekten har betydelige forskjeller til den østlige dialekten, men brukere av de to dialektene kan vanligvis forstå hverandre. I områder hvor armenere med mange forskjellige bakgrunner lever sammen (slik som i Canada og USA) har de forskjellige gruppene en tendens til å klumpe seg sammen.

Den første armeneren i USA var Martin the Armenian, som kom til Jamestown-kolonien rundt 1618.^[30] Siden da har armenerne spredt seg over hele landet, og de største sentrene for den armenske befolkningen er i byene Watertown i Massachusetts, Fresno, Glendale og Los Angeles i California og Detroit og New York. I Canada finnes et stort antall armenere i Toronto og Montréal. Armenere finnes også i alle landene i Latin-Amerika, med de største konsentrasjonene i Brasil, Argentina, Uruguay, Chile, Den dominikanske republikk, Venezuela, Costa Rica og Mexico.

I Europa er det Frankrike som har den største armenske befolkningen, men også i Tyskland, Hellas og Bulgaria finnes betydelige armenske samfunn. I verden for øvrig finnes det også en større konsentrasjon av armenere i Australia.

Armenian er en undergrein av den indoeuropeiske språkfamilien, og er med rundt 8-10 millioner brukere en av de minste greinene som fremdeles eksisterer, sammenlignbar med albansk eller den noe mer utbredte greske greinen, som den kan være beslektet med (se: Gresk-armensk).

Fem millioner brukere av den øst-armenske dialekten bor i Kaukasus, Russland og Iran, og anslagsvis to til tre millioner i resten av den armenske diasporaen snakker den vestarmenske dialekten. Ifølge den amerikanske folketellingen i 2000 var det da 300 000 amerikanere som snakket armensk hjemme, og er det 20. mest vanlige språket i USA.

Armensk litteratur går tilbake til 400 e. Kr., da Mesrop Mashdots oppfant det armenske alfabetet, og denne tidsperioden blir ofte ansett som den armenske litteraturens gullalder. Tidlig armensk litteratur ble skrevet av «den armenske histories far», Moses fra Khoren, som skrev Armenias historie. Boken dekker tidsperioden fra dannelsen av det armenske folk til 400-tallet e.Kr.

1800-tallet var vitne til en stor litterær bevegelse som skulle gi opphav til den nyere armenske litteratur. Denne tiden, hvor armensk kultur blomstret, kalles Fornyelsestiden (Zartonki sherchan). Forfatterne i Fornyelsestiden, hovedsakelig basert i Konstantinopel og Tbilisi, ønsket å oppmuntre den armensk nasjonalisme. De fleste av dem brukte de nylagede østlige eller vestlige variantene av det armenske språket, avhengig av hvilket publikum de skrev for, og foretrakk dem over klassisk armensk (grabar). Denne perioden tok slutt etter De hamidiske massakrene, da armenerne opplevde turbulente tider.

Etterhvert som armensk historie fra Folkemordet og 1920-årene begynte å bli diskutert mer åpent, begynte forfattere som Paruyr Sevak, Gevork Emin, Silva Kaputikyan og Hovhannes Shiraz en ny æra i armensk litteratur.

Før kristendommen tilhørte armenerne en polyteistisk religion, og selv etter at kristendommen ble offisiell religion fantes det mange lommer av armenere som beholdt en ikke-kristen tro.

Kristendommen ble innført som statsreligion i Armenia først på 300-tallet, som det første landet noensinne.^[14] Det ble etablert en kirke som fremdeles eksisterer uavhengig av både den katolske og den ortodokse kirke, etter at den i 451 ble ekskommunisert av Konsilet i Kalkedon.^[14] I dag er denne kirken kjent som Den armenske apostoliske kirke, som er en del av de Orientalske ortodokse kirkers kommunion, som ikke må forveksles med den mer kjente (østlig)-ortodokse kirkes kommunion. I sine perioder under fremmed styre og tidvis undertrykking har armenerne vært avhengige av sin kirke for å bevare og beskytte sin unike identitet som folkeslag.

Det armenske katolikatet lå opprinnelig i Echmiadzin, men de vedvarende urolighetene gjorde at de armenske lederne valgte å flytte til et sikrere sted, og kirkens senter flyttet sammen med det politiske og endte til slutt opp i Kilikia, som Katolikatet i Kilikia.^[31]

Det armenske kongedømmet Kilikia hadde nære bånd til de europeiske Korsfarerstatene. Senere førte forverringen av situasjonen i regionen til at de armenske biskopene valgte en Katolikos i Etchmiadzin, hvor katolikatet opprinnelig lå. Det var i 1441 at Kirakos Virapetsi ble den nye Katolikos i Etchmiadzin, mens Krikor Moussapegiants fortsatt holdt tittelen som Katolikos av Kilikia. Siden 1441 har det derfor vært to katolokater i den armenske kirke, med like rettigheter og privilegier, og med sine respektive jurisdiksjoner. Forrangen til Katolikosatet i Etchmiadzin har alltid blitt anerkjent av Katolikosatet i Kilikia.^[32]

Selv om Den armenske apostoliske kirke fortsatt er den mest prominente kirken i de armenske samfunn verden over, så finnes det armenere (spesielt i diasporaen) som har tilhørighet til andre kristne trosretninger. Blant disse er Den armenske katolske kirke (som følger sin egen liturgi men anerkjenner den romersk-katolske paven), Den armenske evangeliske kirke, som startet som en reformasjon i moderkirken, men senere brøt ut, og Den armenske brorskapskirke, som ble til innen Den armenske evangeliske kirke men senere brøt ut fra den. Det finnes også et utall armenske kirker som tilhører alle typer protestantiske trosretninger.

Gjennom århundrene har mange grupper av armenere tilhørt andre troer og kristne bevegelser, herunder Paulikianismen, som var en form for gnostisk og kvasi-manikeistisk kristendom. Paulikianerne ønsket å gjenvinne Paulus' rene kristendom og grunnla den første menigheten i Kibossa i Armenia i 660.

Et annet eksempel er tondrakianerne, som blomstret i middelalderens Armenia mellom tidlig på 800-tallet og 1000-tallet. Tondrakianerne talte for å avskaffe den Armenske kirke, benektet sjelens udødelighet, trodde ikke på et liv etter døden, støttet eiendomsrett for livegne, og likhet mellom menn og kvinner.

Armenerne har til tider utgjort en kristen øy i en overveiende muslimsk region. Det finnes imidlertid en liten minoritet av etnisk armenske muslimer, kalt Hamsheni. Det finnes også fremdeles en liten gruppe jøder i landet, og jødene har en historie i Armenia som strekker seg 2000 år tilbake i tid.

Mange slags sport utøves i Armenia, og blant de mest populære er fotball, sjakk, boksing, basketball, hockey, sambo, bryting, vektløfting og volleyball.^[33] Etter uavhengigheten har den armenske regjeringen aktivt gjenoppbygd nasjonens sportsprogram.

Under sovjetisk styre var armenske idrettsfolk fremtredendende, og vant mange medaljer som hjalp Sovjetunionen å oppnå en betydelig medaljehøst i Olympiske leker ved flere anledninger. Den første medaljen som ble vunnet av en armensk utøver i moderne olympisk historie var Hrant Shahinian to gull og to sølv i turn i Sommer-OL 1952 i Helsingfors. I fotball var deres mest suksessfulle lag Jerevans FC Ararat, som vant de fleste sovjetiske mesterskap i 1970-årene og også vant over profesjonelle vesteuropeiske lag som Bayern München i Europacupen.

Armenere har også vært suksessfulle i sjakk, og flere av verdens beste sjakkspillere er armenere, herunder Tigran Petrosian, Levon Aronjan og Garry Kasparov. Armenere har også vunnet olympiske medaljer innen vektløfting og bryting.

Instrumenter som duduk, dhol, zurna og kanun er vanlige i armensk folkemusikk. Artister som Sayat Nova er kjent på grunn av sin påvirkning av utviklingen av armensk folkemusikk. En av de eldste typene av armensk musikk er armensk messe som er den vanligste typen religiøs musikk i Armenia. Mange av disse er av eldgammel opprinnelse, endog tilbake til før-kristen tid, mens andre er relativt moderne. Mange er komponert av St. Mesrop Masjtots, som oppfant det armenske alfabet. Mens landet var under sovjetisk styre, ble den armenske klassiske komponisten Aram Khatchaturian internasjonalt velkjent for sin musikk, forskjellige balletter og Sabeldansen fra hans komposisjon for balleten Gayaneh.

Det armenske folkemordet forårsaket omfattende emigrasjon som førte til at mange armenere bosatte seg i land over hele verden. Armenerne holdt seg til sine tradisjoner, og enkelte diasporanere ble berømte for sin musikk. Blant den armenske befolkningen i USA har den såkalte «kef»-stilen av armensk dansemusikk, som bruker både tradisjonelle instrumenter fra Armenia og Midtøsten (ofte elektrifisert og forsterket) og vestlige instrumenter, vært populær. Denne stilen bevarte folkesangene og -dansene fra Vest-Armenia. Mange artister spilte også samtidige populære sanger fra Tyrkia og andre land i Midtøsten de emigrerte fra. Richard Hagopian er kanskje den mest kjente artisten innen den tradisjonelle «kef»-stilen, og Vosbikian-bandet var kjent i 1940- og 1950-årene for å utvikle sin egen stil innen «kef»-musikk, sterkt påvirket av den populære amerikanske storband-jazzen på den tid.

Med utgangspunkt i artister innen Midtøstens armenske diaspora og influert av kontinental europeisk (spesiaelt fransk) popmusikk, vokste den armenske popmusikk-genren i berømmelse i 1960- og 1970-årene, med artister som Adiss Harmandian og Harout Pamboukjian, som hadde konserter både i Armenia og for armeneske samfunn i diasporaen. Andre diaspora-armenere som ble kjent innen klassiske eller internasjonale musikksirkler er den fransk-armenske sangeren og komponisten Charles Aznavour, samt Hasmik Papian, pianisten Sahan Arzruni og nærmere vår tid også Isabel Bayrakdarian. Andre armenere valgte imidlertid ikke-armensk musikk, som heavy metal-bandet System of a Down (som imidlertid ofte inkluderer tradisjonelle armenske instrumentaler og stilbruk i sine sanger) eller popstjernen Cher.

Som de fleste andre folkeslag liker dagens armenere mange forskjellige sorter mat, både «innfødt» og fremmed. Den mest populære armenske retten er khorovats, en armensk grillrett som er kjent over hele verden. Lavash er et populært armensk rullbart brød, og armensk baklava er en spesiell delikatesse. Andre kjente armenske matretter er kabob (et spyd med marinert grillet kjøtt og grønnsaker), t'pov dolma (malt lam-, eller storfekjøtt og ris pakket i drueblader), kaghambi dolma (malt kjøtt og ris pakket i kål), amarayin dolma (tomater, auberginer og grønn paprika fylt med blandet malt kjøtt og ris), og pilaf, en smakfull risrett. Dessuten er risretten Ghapama og mange forskjellige salatee populær i det armenske kjøkken. Frukter har en viktig rolle i den armenske dietten. Aprikos (også kalt armensk plomme) og fersken har sin opprinnelse i dette området, og druer, fiken, granatepler og meloner er også populære.

• Kim Kardashian– amerikansk TV-personlighet og skuespiller (USA)
• Andre Agassi – tennisspiller (USA)
• Ivan Aivazovski – maler (Russland)
• Charles Aznavour – sanger (Frankrike)
• Peter Balakian – forfatter (USA)
• Édouard Balladur – politiker, statsminister (Frankrike)
• Cher – sanger og skuespiller (USA)
• Patrick Devedjian – politiker (Frankrike)
• Hrant Dink – journalist (Tyrkia)
• Youri Djorkaeff – fotballspiller (Frankrike)
• Atom Egoyan – filmregissør, født i Kairo (Canada)
• Robert Emmijan – lengdehopper, europamester (Armenia)
• Georgij Ivanovitsj Gurdjieff – mystiker (Russland)
• Sid Haig – skuespiller (USA)
• Herbert von Karajan – dirigent (Østerrike/Hellas)
• Garri Kasparov – sjakkspiller, verdensmester (Russland)
• Kirk Kerkorian – forretningsmann, milliardær (USA)
• Aram Khatsjaturjan – komponist (Russland)
• Émile Lahoud – politiker, president (Libanon)
• Michel Legrand – komponist og musiker (Frankrike)
• David Nalbandian – tennisspiller (Argentina)
• Tigran Petrosian – sjakkspiller, verdensmester (Sovjetunionen)
• Alain Prost – Formel 1-fører, verdensmester (Frankrike)
• Deran Sarafian – regissør (USA)
• Andy Serkis – skuespiller (Storbritannia)
• System Of A Down – metalband med fire armenere:
  • John Dolmayan – trommeslager (USA)
  • Daron Malakian – gitar, vokalist (USA)
  • Shavo Odadjian – bass (USA)
  • Serj Tankian – vokalist, keyboards (USA)
• Igor Ter-Ovanesian – lengdehopper, verdensrekordholder (Sovjetunionen)
• Henri Troyat – forfatter (Frankrike)

• George A. Bournoutian: A History of the Armenian People, 2 bind, (1994)
• George A. Bournoutian: A Concise History of the Armenian People (Mazda, 2003, 2004).
• I. M. Diakonoff: The Pre-History of the Armenian People (revidert), Caravan Books, New York (1984), ISBN 0-88206-039-2.
• Russell D. Gray and Quentin D. Atkinson: «Language-tree divergence times support the Anatolian theory of Indo-European origin», Nature, 426, 435-439 (2003)

• (en) Armenians – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Armenian Highland
• Tacentral.com: Armenian History
• Armenske videoer fra Armenia og diaspora Arkivert 1. mars 2021 hos Wayback Machine.