Det russiske keiserdømmet
| |||
| |||
| Offisielt språk | russisk | ||
| Offisiell religion | Russisk ortodoks kristendom | ||
| Hovedstad | St. Petersburg | ||
| Areal | 21 799 825 km² (c. 1914) | ||
| Befolkning | Ca. 128 200 000 (c. 1897) | ||
| Styreform | Autokrati, eneveldig monarki | ||
| Statsoverhode | Tsar | ||
| Opprettet | 22. oktober 1721 | ||
| Kollaps | 2. mars 1917 | ||
| Siste keiser av Russland | Nikolai II | ||
| Valuta | Rubel | ||
| Nasjonalsang | Боже, Царя храни! (Gud bevare tsaren!) | ||
Det russiske keiserdømmet, eller Det russiske imperiet var en statsdannelse som etterfulgte Tsar-Russland. Det russiske keiserdømmet ble etablert av Peter I av Russland i 1721 og varte fram til tsar Nikolaj II ble styrtet i den russiske revolusjonen i 1917, og størsteparten av keiserdømmet ble etterfulgt av Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk (RSFSR), som senere ble Sovjetunionen.
Det russiske keiserdømmet var et enormt imperium som strakte seg over det meste av nordlige Eurasia fra det ble proklamert i november 1721 til det ble oppløst i mars 1917. På sitt høydepunkt på slutten av 1800-tallet dekket det rundt 22 800 000 km2, omtrent en sjettedel av verdens landmasse, noe som gjør det til det tredje største imperiet i historien, bak bare de britiske og mongolske imperiene. Den hadde også kolonier i Nord-Amerika mellom 1799Mal:Clarify og 1867. På sitt største strakte det seg fra Åland i vest til russisk Amerika (nå kjent som Alaska) som var under russisk kontroll i årene 1744Mal:Clarify til 1867. Imperiets folketelling fra 1897, den eneste som ble gjennomført, fant en svært sammensatt befolkning på 125,6 millioner med betydelig etnisk, språklig, religiøst og sosioøkonomisk mangfold. I tillegg kontrollerte keiserriket storfyrstedømmet Finland fra 1809 og Kongress-Polen etter 1815.
Fram mot revolusjonen var det Europas siste enevelde og var før utbruddet av første verdenskrig i 1914 en av de fem stormaktene i Europa, sammen med Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Østerrike-Ungarn.
Historie
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Russlands historie
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
| Kronologier |
Historie
[rediger | rediger kilde]Grunnlaget for en russisk nasjonalstat ble lagt på slutten av 1400-tallet under regjeringstid til Ivan III, også omtalt som «den store».[1][2] På begynnelsen av 1500-tallet hadde alle de delvis uavhengige og små fyrstedømmer i Russland blitt forent og underlagt med Moskva.[3] Under regjeringstiden til Ivan IV, også omtalt som «den grusomme», og den første russiske hersker som tok tittelen tsar, ble de territorial enhetene khanatene (som styres av en khan) Kazan og Astrakhan erobret av Russland på midten av 1500-tallet , noe som førte til utviklingen av en stadig mer multinasjonal stat.[4]
Grunnlaget for det russiske imperiet ble lagt under reformene til Peter I, også omtalt som «den store», som betydelig endret Russlands politiske og sosiale struktur,[5] og som et resultat av Den store nordiske krig ble Russlands stilling styrket på verdensscenen.[6] Interne transformasjoner og militære seire bidro til forvandlingen av Russland til en stormakt som spilte en stor rolle i europeisk politikk.[7] På dagen for kunngjøringen av traktaten inngått under freden i Nystad, den 2. november 1721, tildelte det regjerende senatet og den hellige synode i Russland tsaren titlene [[Landsfader|Pater Patriae og Imperator over hele Russland (Император и Самодержец Всероссийский, Imperator i Samoderzhets Vserossiyskij).[8] Vedtakelsen av sistnevnte tittel av Peter I blir vanligvis sett på som begynnelsen på den «keiserlige» perioden i Russland.[9] Det kan også hevdes at keiserdømmet var en realitet helt siden Peter den store besteg keisertronen i 1682. Han konsoliderte eneveldet i Russland og spilte en sentral rolle i å bringe landet nærmere de europeiske statene og det politiske miljøet i Europa. Han flyttet videre hovedstaden fra Moskva til den nyetablerte byen St. Petersburg.[10]
Peter den store sto også for en omfattende ekspansjon av keiserriket, som fulgte opp ekspansjonen fra midten av 1600-tallet som hadde sikret kontroll over Sibir og nådd Stillehavet.[10] Dette enorme området hadde imidlertid en befolkning på kun 14 millioner.
I årene 1648 til 1654 var det en russiskvennlig oppstand i Polen-Litauen under ledelse av kossaklederen og hetman Bogdan Khmelnytskij. Oppstanden og den påfølgende polsk-russiske krig (1654–1667) førte til Andrusovo-traktaten som gjorde at russerne igjen fikk kontroll over Kiev og Ukraina.
Befolkningen levde hovedsakelig på landsbygda, hvor slavehold var sentralt i økonomien, frem til Peter den store avskaffet slaveriet, og erstattet dette med livegenskap.[11]
Peter den store moderniserte de militære styrker og opprettet Den keiserlige russiske hær. Han innførte en livsvarig verneplikt som sikret en stående hær på 200 000 mann, noe som styrket den russiske posisjonen både i de kommende russisk-tyrkiske kriger og i den store nordiske krig.[10]
Den neste russiske herskeren som preget utviklingen var Katarina den store. Hun styrket adelen ved å overførte mye av den lokale administrasjon til denne, samtidig som det brøt opp noe av den tidligere sterke maktkonsentrasjonen.[12] Videre sikret hun russisk kontroll over Polen-Litauen gjennom sin støtte til Targowica-konføderasjonen.
Men kostnadene knyttet til de utenrikspolitiske fremstøtene var høye, noe som førte til at de livegne måtte bruke nesten all sin arbeidskraft på adelens gods. Dette førte til et opprør i 1773, som også førte til et opprør blant kosakkene under ledelse av Jemeljan Pugatsjov, under slagordet «Heng landeierne!». Pugatsjovopprøret (1773–1774) var det største av mange russiske bondeopprør, men ble slått ned, og Jemeljan Pugatsjov ble tatt til fange og henrettet i Moskva.[12]
Gjennom flere kriger mot Det osmanske riket i de russisk-tyrkiske kriger, sikret Katarina russisk kontroll med kysten av Svartehavet. Gjennom samarbeidet med Preussen og Østerrike om Polens delinger styrket hun ytterligere russisk kontroll vestover.[13][12]
Ved hennes død i 1796, hadde hennes ekspansive utenrikspolitikk gjort Det russiske keiserriket til en europeisk stormakt. Dette ble forsterket ved hennes etterfølger Aleksander I da han sikret russisk kontroll over storfyrstedømmet Finland fra det svekkende Sverige etter finskekrigen i 1809.[12] Etter den russisk-tyrkiske krig (1806–1812) fikk Russland også Bessarabia i 1812 fra Det osmanske riket.
Den franske La grande armée led nederlag i Napoléons invasjon av Russland i 1812. Den russiske generalen Mikhail Kutuzov brukte såkalt brent jords taktikk, og stoppet den franske hæren ved Moskva. Det gjorde at Aleksander I var en av seierherrene i Napoleonskrigene, ved fredsforhandlingene under Wienerkongressen, og slik sikret blant annet russisk kontroll over Kongress-Polen.
Samtidig som Det russiske keiserriket på dette tidspunktet var en av Europas stormakter, førte livegenskapet til at den økonomiske utviklingen ble hemmet og særlig gikk dette ut over industrialiseringen som ikke fikk fotfeste her, i motsetning til resten av Europa, hvor den industrielle revolusjon ble innledningen til en større omstilling av samfunnslivet. I tillegg ble den russiske statsadministrasjon stadig mer ineffektiv og forslag til politiske endringer ble hindret av tsarens absolutte makt og aldri satt ut i livet.
Da den relativt liberale Aleksander I ble erstattet av sin ynge bror Nikolaj I i 1825, ble alle tilløp til uro og ønsker om politiske endringer slått hardt ned, blant annet dekabristopprøret i desember samme år, som hadde sin bakgrunn i mer politiske liberale impulser fra utlandet. Nikolaj I møtte alle ønsker om at Russland skulle følge den europeiske bølgen med politisk liberalisering ved å vende bort fra den moderniseringen som hadde begynte med Peter den store, og la i stedet vekt på sin mer tilbakeskuende doktrine om ortodoksi, autokrati og nasjonalisme, hvor det ble lagt vekt på russifisering. I tillegg til å følge opp årelange Kaukasuskrigene, møtte Nikolaj I også to større opprør i Polen-Litauen, nemlig novemberoppstanden mellom november 1830 og oktober 1831, samt januaroppstanden fra januar 1863 og frem til 1865. For å knuse opprørtilbøyeligheter, satte tsaren i gang en omfattende overvåking av særlig universitetene og en utstrakt bruk av spioner for politiet. Enhver som ble mistenkt for å ha revolusjonære sympatier ble sendt til katorgaer i Sibir.
Det var hele tiden en drakamp om hvordan Russland skulle videreføre den moderniseringen som ble innledet av Peter den store, gjennom å ta etter Vest-Europa, eller vende tilbake til landets egne tradisjoner. Det siste ble støtte av de slavofile som så med stor skepsis mot det de kalte det dekadente Vest-Europa. De ønsket sterke fellesskapsløsninger fremfor vestens individualisme. Alternative sosiale læresetninger ble utarbeidet av radikalere som Aleksandr Herzen, Mikhail Bakunin og Pjotr Kropotkin.
Da tsar Nikolaj I døde, hadde Russland det siste året av hans levetid blitt involvert i Krimkrigen. Hans etterfølger Aleksander II kom på tronen i 1855 møtte et sterkt behov for sosiale reformer, ikke minst for å oppheve livegenskapet. På denne tiden er det antatt at det levde rundt 23 millioner mennesker under livegenskapet, under forhold verre enn hva som var vanlig for bondebefolkningen i Vest-Europa, og det var derfor en viktig reform da dette ble opphevet i 1861 Mal:Clarify. Dette innledet også reduksjonen av aristokratiets maktmonopol og førte til at landet fikk en stor, mobil arbeidsstyrke som bidro til en begynnende industrialisering, vekst av bybefolkningen og snart en voksende middelklasse som også stadig fikk en større politisk innflytelse.
Mot slutten av 1870-årene var det en rekke kriger med Det osmanske riket om innflytelse på Balkan. I den russisk-tyrkiske krig (1877–1878), noe som førte til Berlintraktaten som ga uavhengighet for Romania, Bulgaria, Serbia og Montenegro. De panslavistiske russerne følte seg her sveket av Østerrike-Ungarn og Tyskland.
Da tsar Aleksander II ble myrdet av den nihilistiske organisasjonen «Folkets vilje» i 1881, gikk tronen videre til hans sønn Aleksander III, som vendte tilbake til tsar Nikolaj Is sterke undertrykkelsesmetoder. Som innbitt slavofil, mente han at Russland bare kunne reddes fra undergang og kaos ved å isolere seg fra Vest-Europa. For å prøve å balansere Tysklands økende maktposisjon, inngikk han i 1892 en allianse med Den tredje franske republikk, samt styrket den russiske posisjon ved ytterligere ekspansjon i Sentral-Asia. En av hans viktigste rådgivere var Konstantin Pobedonostsev. Han gikk sterkt imot ytringsfrihet og demokratiske institusjoner. Under hans regime ble det også gjennomført en hard russifisering. Hans tid som tsar er i ettertid mest preget av antisemittisme og hans kamp mot nihilistene og Narodnik.
Da Aleksander III døde i 1894, gikk tronen til hans sønn, Nikolaj II og på dette tidspunktet begynte den industrielle revolusjon for alvor å gjøre seg gjeldende i landet.
En mislykket krig mot Japan la økt press på samfunnet. 1905-revolusjonen ble utløst da presten Georgij Gapon den 22. januar 1905 ledet et opptog på 200 000 mennesker mot tsarens palass i St. Petersburg for å få ham til å gripe inn mot de høye matvareprisene som krigen førte med seg. Tsarens soldater åpnet ild mot folkemassen, og mange ble drept, i den såkalte blodige søndagen. Dette utløste streiker, bondeopprør og mytteri i hær og flåte.
Da arbeiderne gikk til generalstreik høsten 1905, og flere steder ble det dannet såkalte sovjeter og tsaren måtte motvillig gå med på å demokratisere landet.
Revolusjonen varslet at endringer måtte til. For å hindre nye opprør utstedte Nikolaj II de såkalte oktobermanifestet hvor han tillot valg til en nasjonalsamling, Statsdumaen, der noen få hadde stemmerett, og sensuren ble noe mildere. De liberale blant industriherrene og innen adelen arbeidet for politiske og sosiale reformer og dannet Kadettpartiet. De mer radikale holdt oppe tradisjonen etter Nardonik og arbeidet for en landreform ved å gi jorden til de som arbeidet på den. I tillegg var det marxistiske grupper, blant annet innenfor det sosialdemokratiske partiet. I 1903 hadde dette partiet på et møte i London blitt splittet i to fraksjoner: mensjevikene som ønsket endring gjennom reformer og de mer radikale bolsjevikene under ledelse av Vladimir Lenin.
- Utfyllende artikkel: Den russiske revolusjon
Da Nikolaj II med entusiasme og patriotisme tok Russland inn i første verdenskrig, kan det også ha vært i et ønske om å samle landet. Særlig fordi krigspropagandaen la vekt på panslavismen ved at deres deltakelse var for å beskytte deres felles slaviske trosbrødre, serberne. Men allerede fra midten av 1915 virket krigen sterkt demoraliserende, det ble varemangel, deserteringer og mange tilløp til mytteri. 3. mars 1917 brøt det ut en større streik i St. Petersburg, den ledet til gatekamper og eskalerte til februarrevolusjonen. Nikolaj II abdiserte og makten ble overført nesten uten blodutgytelse.
En ny regjering ble utnevnt av Dumaen og skulle sitte frem frem til det neste valg, da det skulle innføres ny grunnlov og demokrati i en liberal republikk. Mellom februar og oktober prøvde tallrike anarkistiske og kommunistiske revolusjonære å utløse videre revolusjon. Dette ledet frem til oktoberrevolusjonen, hvor bolsjevikene tok makten fra den provisoriske regjeringen hvor mensjevikene satt. Denne revolusjonen var inspirert og etterhvert kontrollert av Vladimir Lenin og hans høyre hånd Lev Trotskij. Mens mange historiske begivenheter fant sted i Moskva og St. Petersburg var det også en bred bevegelse på landsbygda der bønder beslagla og omfordelte landområdene.
Styresett
[rediger | rediger kilde]Frem til 1905 var det russiske keiserriket et eneveldig monarki, hvor all lovgivende, dømmende og utøvende makt var samlet hos tsaren. I tillegg var han det formelle overhodet for Den russisk-ortodokse kirke som var statskirke.
Almanach de Gotha beskrev i 1910 Det russiske keiserdømmet som «et konstitusjonelt monarki under en autokratisk tsar». Denne selvmotsigelsen illustrerer hvor vanskelig det er å gi en klar systembeskrivelse, da dette systemet var et resultat av en utvikling av en lang periode, samtidig som det undergikk en del forandringer etter den mislykkede 1905-revolusjonen. Før denne var tsarens makt beskrevet som absolutt, mens oktobermanifestet og åpningen av Statsdumaen 27. april 1906 medførte visse formelle restriksjoner på tsarens maktutøvelse.
Samfunn
[rediger | rediger kilde]
Samfunnslivet i Det russiske keiserdømmet var sterkt klassedelt. De sosiale klassene var hovedsakelig adelen, presteskapet, handelsfolk, kosakker og landarbeidere. Den siste gruppen utgjorde mer en 80 % av befolkningen. Ikke-russere utenfor det russiske kjerneområdet ble gjerne referert til som inorodtsij (ikke-slavere). Slaveriet ble opphevet i 1861 Mal:Clarify, og disse omfattet både landarbeidere, men også tjenerskap.
Det var få muligheter til sosial mobilitet mellom samfunnsklassene. Mens militær karriere andre steder har vært en mulighet for sosial mobilitet, var de høye offisersstillingene lenge forbeholdt adelen.
Religion
[rediger | rediger kilde]
Den russisk-ortodokse kirke var keiserrikets statskirke, og tsaren var dennes offisielle overhode, med tittel som kirkens overordnede forsvarer. Selv om tsaren sto for alle utnevnelser og avsettelser innen kirken, blandet han seg imidlertid ikke inn i læremessige spørsmål. Disse ble behandlet i Den hellige synode, ledet av en prokurator og var et råd som avgjorde alle læremessige spørsmål. Kirken ble ledet av tre metropolitter (i St. Petersburg, Moskva og Kiev), 14 erkebiskoper og 50 biskoper, som alle kom fra det klosterbaserte presteskapet. Som i dag, kunne imidlertid sogneprester være gifte.
Det hersket i prinsippet religionsfrihet i keiserriket, men det var lagt visse restriksjoner på praktiseringen av jødedommen.
Ved folketellingen i 1897 kom det frem følgende fordeling av befolkningen med hensyn til religiøs tilknytning:
| Religion | Antall[14] |
|---|---|
| Russisk ortodokse | 87 123 604 |
| Muslimer | 13 906 972 |
| Romersk-katolske | 11 467 994 |
| Jøder | 5 215 805 |
| Lutheranere[15] | 3 572 653 |
| Gammeltroende | 2 204 596 |
| Armenske apostoliske | 1 179 241 |
| Buddhister og tibetansk buddhister | 433 863 |
| Andre ikke-kristne religioner | 285 321 |
| Reformerte | 85 400 |
| Mennonitter | 66 564 |
| Armenske katolikker | 38 840 |
| Baptister | 38 139 |
| Karaitter | 12 894 |
| Anglikanere | 4,183 |
| Andre kristne | 3 952 |
Geografi
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Russlands geografi
Ved slutten av 1800-tallet hadde riket en utstrekning på rundt 22 400 000 km², eller nesten 1/6 av jordens landområder. Den eneste som var på tilsvarende størrelse på denne tiden var det britiske imperiet. Imidlertid bodde et flertall av befolkningen konsentrert i den europeiske delen av Russland. Riket inneholdt mer enn 100 forskjellige etniske grupper, hvor de etniske russere utgjorde rundt 45 % av befolkningen.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Bushkovitch, Paul (2012): A Concise History of Russia, New York: Cambridge University Press. ISBN 978-0-5215-4323-1; s. 48. Sitat: «Ivan III in his own time already had the reputation of the builder of the Russian state... The consolidation of Russia as a state was not just a territorial issue, for Ivan also began the development of a state apparatus...»
- ^ Millar, James R. (2004): Encyclopedia of Russian History. New York: Macmillan Reference USA. ISBN 978-0-0286-5693-9; s. 687. Sitat: «Under Ivan III's reign, the uniting of separate Russian principalities into a centralized state made great and rapid progress.»
- ^ Moss, Walter G. (2003): A History of Russia Volume 1: To 1917. Anthem Press. ISBN 978-0-8572-8752-6; s. 88. Sitat: «Ivan III (1462–1505) and his son, Vasili III (1505–1533), completed Moscow's quest to dominate Great Russia. Of the two rulers, Ivan III (the Great) accomplished the most, and Russian historians have called him 'the gatherer of the Russian lands'.»
- ^ Moss (2003), s. 131.
- ^ Anisimov, Yevgeniya (2017): "Peter I, Great Russian Encyclopedia [digital utgave på russisk]. Arkivert fra originalen 4. januar 2022.
- ^ «Perspective | Russian Orthodox Old Believers: Keeping their faith and fighting fires in the West Siberian Plain», Washington Post. 26. mai 2017.
- ^ Great Northern War, World History Encyclopedia
- ^ Peter I took the imperial title. Russia became an Empire, Presidential Library; Президентская библиотека имени Б.Н. Ельцина
- ^ Opprinnelig var det ingen forskjell mellom titlene tsar og imperator. Imidlertid ble tsaren også brukt til å referere til andre monarker under rangeringen av «keiser» (ifølge det vesteuropeiske synet), og dermed begynte vestlendinger å oversette tsaren som rex («konge»). Ved å adoptere tittelen imperator hevdet Peter å være likestilt med den hellige tysk-romerske keiseren. Madariaga, Isabel De (2014): Politics and Culture in Eighteenth-Century Russia. Routledge. ISBN 978-1-317-88190-2. s. 40–42. Sitat: «This explains much of the difficulty encountered by Peter I when he adopted the title Imperator. The etymological origin of the word tsar had been glossed over and the title had been devalued.»
- ^ a b c Hobson 2015, s. 92
- ^ Hobson 2015, s. 94–95
- ^ a b c d Hobson 2015, s. 93–97
- ^ Hobson 2015, s. 89–91
- ^ Fra den russiske folketellingen i 1897, tabell XII (Religioner) Arkivert 24. oktober 2012 hos Wayback Machine. (på russisk)
- ^ Den evangelisk-lutherske kirke var hovedsakelig i Baltikum, Ingermanland og Storfyrstedømmet Finland
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Hobson, Rolf (2015): Europeisk politisk historie 1750–1950, Oslo: Cappelen Damm Akademisk, ISBN 978-82-02-24316-6.
- Moss, Walter G. (2003): A History of Russia Volume 1: To 1917. Anthem Press. ISBN 978-0-8572-8752-6.
- Kamenskii, Aleksandr B. 1997): The Russian Empire in the Eighteenth Century: Searching for a Place in the World, M.E. Sharpe, ISBN 978-0585019789.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Russian Empire – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- «The Prokudin-Gorskii Photographic Record Recreated: The Empire That Was Russia», fra Library of Congress
