Pretor

Magistrat
Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme (753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet	Dominatet
Vestromerriket	Østromerriket
Konsul	Pretor
Kvestor	Promagistrat
Aedil	Tribun
Censor	Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator	Magister equitum
Triumvirat	Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus	Legatus
Dux	Officium
Prefekt	Vicarius
Vigintisexviri	Liktor
Magister militum	Imperator
Princeps senatus	Keiser
Augustus	Caesar
Tetrarki	Ridder
Politiske institusjoner
Senatet	Cursus honorum
Folkeforsamlingene	Kollegialitet
Romerretten	Romersk borger
Imperium	Concilium Plebis

Pretor (latin: Praetor, av praeire, «gå foran»)^[1] var en tittel gitt i den romerske republikk i antikken til embetsmenn i en av to offisielle posisjoner: som kommandant av en hær (på slagmarken eller, mer ofte, før hæren ble mønstret); eller som en valgt magistratus (øvrighetsperson), utnevnt til ulike plikter (som varierte ved forskjellige perioder i Romas historie). Funksjonene til embetet, praetura, er beskrevet ved adjektivet:^[2] praetoria potestas («pretoriansk makt»), praetorium imperium («pretoriansk autoritet»), og praetorium ius («pretoriansk lov»), den lovmessige rettspraksis etablert av pretorene. Praetorium, som substantiv, betegnet stedet hvorfra pretoren utøvde sin autoritet, enten hovedkvarteret til hans castra, hans tribunal (rettsbygning) til hans rettsområde, eller rådhuset til hans provinsielle guvernørskap.

Det var en del av cursus honorum, mellom edil og konsul. Opprinnelig var pretoren en slags tredje konsul, men de hadde lavere autoritet enn konsulene, da deres virkeområde bare gjaldt en begrenset del av staten, mens en konsuls imperium var gyldig i hele imperiet. En praetor urbanus hadde eksempelvis like mye makt som en konsul, men makten var begrenset til byen Roma.

Ifølge Cicero var pretorene en tittel gitt til konsulene som ledere av statens armeer. Han regnet ordet til å inneholde de samme delene som verbet praeire (praeeo: «å gå foran, å fortsette, å lede vei»). Perioden og embetet til ledelsen av konsulene kan kalles praetorium. Pretor var også en embetstittel blant latinerne og det navn som Livius gir strategusene («hærførerne») til akaierne.

Pretorskapet var opprinnelig en form for et tredje konsulembete, og oppgavene til pretoren var mye av det samme som hos konsulene. Pretorskapet ble i starten gitt til konsulen fra det foregående år. Pretoren var ofte kommandant for hæren, og var ofte vikar for konsulene da de var ute i krig. Når det ble ansett for nødvendig, kunne en pretors militære imperium forlenges med ett år.

I senrepublikken fikk tidligere pretorer embetet propraetor etter endt tjeneste. Med det kunne de bli guvernører i en av Romas provinser.

Første pretor

Den første pretor som hadde den spesifikke tittelen ble utnevnt i 356 f.Kr.. Han ble valgt av patrisierne, som opprettet embetet for å veie opp noe for at de måtte dele konsulembetet med plebeierne. I 337 f.Kr. ble en plebeier for første gang utnevnt til praetor. Pretoren var også kjent som collega consolibus («konsulenes kollege», og ble valgt på samme måte i Centurieforsamlingen, etter at konsulene var valgt.

Andre pretor

I 246 f.Kr. ble en pretor til valgt. Hans oppgave var å sørge for justis i saker som involverte disputter mellom peregrini (ikke-romerske borgere) eller mellom en peregrinus og en romersk borger. Han ble kalt Praetor Peregrinus.

Praetor Urbanus

Etter at man begynte å velge en Praetor Peregrinus ble den første pretoren kalt Praetor Urbanus, formelt med tillegget «qui jus inter cives dicit» («som erklærer rettferdig mellom borgere») ettersom han var øverste justismyndighet i disputter mellom borgere (Ius civile). Mye av Romerretten ble utviklet gjennom edikter fra pretorer. De to pretorene delte på en del andre oppgaver, som de trakk lodd om. Dersom en av dem ledet hæren hadde den andre ansvar for alle oppgaver innenfor byen. En Praetor Urbanus hadde ikke lov til å forlate byen i mer enn ti dager av gangen, hvilket betyr at det normalt var ham det falt på å ta over den andre oppgaver i byen. En av de faste oppgavene var å lede Ludi Apollinares.

Referanser

^ «pretor», Bokmålsordboka
^ I det latinske språk følger endelsen av adjektivet kasus, kjønn, og tall, av substantivet, hvilket er hvorfor endelsen av praetori- varierer i den frasen den er gitt.

Litteratur

Brennan, T. Corey (2001): The Praetorship in the Roman Republic. Oxford University Press. ISBN 0-19-513867-8.

Eksterne lenker

«Praetor»^{[død lenke]} i: Peck, Harry Thurston: Harpers Dictionary of Classical Antiquities (1898).
«Praetor» Arkivert 10. oktober 2012 hos Wayback Machine. i: Smith, William: Dictionary of Greek and Roman Antiquities.

[1] «pretor», Bokmålsordboka

[2] I det latinske språk følger endelsen av adjektivet kasus, kjønn, og tall, av substantivet, hvilket er hvorfor endelsen av praetori- varierer i den frasen den er gitt.

[1]

[2]