Edil
Vanlige uttrykk under Romerriket | |
Romerske kongedømme (753 f.Kr.–509 f.Kr.) | |
Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.) | |
Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr) | |
Principatet | Dominatet |
Vestromerriket | Østromerriket |
Magistrat | |
---|---|
Konsul | Pretor |
Kvestor | Promagistrat |
Aedil | Tribun |
Censor | Guvernør |
Ekstraordinære magistrater | |
Diktator | Magister equitum |
Triumvirat | Decemviri |
Vanlige titler og betegnelser | |
Pontifex Maximus | Legatus |
Dux | Officium |
Prefekt | Vicarius |
Vigintisexviri | Liktor |
Magister militum | Imperator |
Princeps senatus | Keiser |
Augustus | Caesar |
Tetrarki | Ridder |
Politiske institusjoner | |
Senatet | Cursus honorum |
Folkeforsamlingene | Kollegialitet |
Romerretten | Romersk borger |
Imperium | Concilium Plebis |
Edilene (latin: Ædilis, fra ædes, «tempel, helligdom»)[1] var en posisjon i den romerske republikk. Basert i Roma var edilene ansvarlig og hovedoppsyn med offentlige bygninger, veier og kornutdelinger,[2] foruten også regulering av offentlige festivaler (Ludi plebeii). De hadde også makt til å tvinge gjennom offentlig orden.
Den romerske tradisjon hevder at de første ediler var assistenter for plebeiernes tribuner, første gang i 494 f.Kr. Plebeierne hadde sine arkiver ved gudinnen Ceres’ helligdom i Forum Boarium, «kvegmarkedet». Navnet til edilene antyder at de hadde noe med helligdommer å gjøre, men den greske oversettelsen agoranomos antyder at de var inspektører av markedet, iallfall i begynnelsen, og representerte handelsmennene som ikke tilhørte adelen, og således allierte seg med plebeierne.[1]
Det var to par av ediler: de første var plebeiiske ediler (ædiles plebis) og kun plebeiere kunne hadde denne posisjonen; de andre to var kurule ediler (ædiles curules), åpen for både plebeiere og patrisiere i alternerende år. En ædiles curules var klassifisert som en magister curulis.
Referanser
redigerLitteratur
rediger- McCullough, Colleen (1990): The First Man in Rome. Avon Books. ISBN 0-380-71081-1.