Vicarius
| Vanlige uttrykk under Romerriket | |
(753 f.Kr.–509 f.Kr.) | |
| Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.) | |
| Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr) | |
| Principatet | Dominatet |
| Vestromerriket | Østromerriket |
| Magistrat | |
|---|---|
| Konsul | Pretor |
| Kvestor | Promagistrat |
| Aedil | Tribun |
| Censor | Guvernør |
| Ekstraordinære magistrater | |
| Diktator | Magister equitum |
| Triumvirat | Decemviri |
| Vanlige titler og betegnelser | |
| Pontifex Maximus | Legatus |
| Dux | Officium |
| Prefekt | Vicarius |
| Vigintisexviri | Liktor |
| Magister militum | Imperator |
| Princeps senatus | Keiser |
| Augustus | Caesar |
| Tetrarki | Ridder |
| Politiske institusjoner | |
| Senatet | Cursus honorum |
| Folkeforsamlingene | Kollegialitet |
| Romerretten | Romersk borger |
| Imperium | Concilium Plebis |
Vicarius var i antikkens Roma den «som trer i stedet for»,[1] tilsvarende med det som i dag kaller -vise (stedfortreder, som for eksempel visepresident), og er opphavet til dagens norske begrep vikar[2] og engelske vicar, «sogneprest».[3]
De ulike vicariusen var, i antikkens Roma, knytt til hver enkelt magistrat, som for eksempel Vicarius Praetoris (se pretor). På et lavt nivå i samfunnet, slaven til en slave, muligens ansatt for skaffe penger for å kjøpe seg fri som slave, var en servus vicarius.[4]
Referanser
rediger- ^ «vicarious (adj.)», Online Etymology Dictionary
- ^ «vikar», Bokmålsordboka
- ^ «vicar (n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ Weaver, P.R.C. (1964): «Vicarius and Vicarianus in the Familia Caesaris» i: The Journal of Roman Studies 54.1 & 2, s. 117-128.
Autoritetsdata